Lovprisning og vitnesbyrd vs tilbedelse og lære (Salme 9 - Passion Translation)

"Lord, I will worship you with extended hands
as my whole heart explodes with praise!
I will tell everyone everywhere about your wonderful works
and how your marvelous miracles exceed expectations!" (Sal 9.1, PT)

Passion Translation - å male med tydelige farger og bred pensel
Jeg leser Passion Translation for tiden. Og for å være ærlig så hadde jeg litt utfordringer til å begynne med. På samme måte som med The Message, så er graden av parafrase så stor at jeg må liksom titte litt innom andre oversettelser. Er det slik det egentlig står? Noen ganger har jeg også undersøkt den hebraiske grunnteksten, og blitt noe forundret. Jo, sannelig om det ikke kan forstås slik! Paulus sier at han malte Den Salvede som korsfestest for øyene på dem (Gal 3.1). The Passion er litt slik; den tar grunnbetydningen av de hebr. ordene og så maler en med litt bredere pensel enn andre oversettelser. Slik sett er det alt en forskjell mellom norske og engelske oversettelsene; i salmene er de engelske mer dynamiske i språket. Hebraisk er i utgangspunktet et veldig dynamisk og malende språk. Her er ikke mye trøndersk avmålthet og forsiktighet, og slett ikke sensur En bruker klare og sterke farger både om Gud og om livets gleder og utfordringer. Fordi en har med ytterkantene, så blir alle mennesker inkludert, både de som befinner seg i ytterkantene, og dem som stort sett befinner seg i midten.

Lese eller studere - ja, takk begge deler
Jeg er en graver og skulle gjerne ha undersøkt både her og der når jeg leser, men jeg har hørt Ånden viske: "Bare les og nyt!" Jeg har prøvd på det, men studiefoten klør litt for ofte. Men når jeg har anstrengt meg med å lese litt fortere, så har jeg lagt merke til at mange av begrepene i Passion Translation går igjen, akkurat slik jeg er vant til i andre oversettelser. Det er ikke fri diktning, med andre ord, men en fast forhold mellom uttrykk i grunnteksten og Passion Translation. Etter hvert har jeg klart å slappe mer av fra "kan-dette-være-riktig, da?"-instinktet og bare ta inn og ha fellesskap med Far i teksten og be den tilbake til Gud. Det er mange ulike måter å arbeide med Guds ord på; vi har alle dem vi liker og er trygge i. Noen ganger er det likevel slik at Gud vil ta oss med på en reise i andre vinkler og andre tilnærminger. Guds ord er så rikt og så dypt at det mer enn tåler slik behandling. Det er ikke bare slik at en må koke måltidet. Råkost, skrelling, steking og sous-vide. Det er så mange måter å tilberede et måltid, alt fra enkel matpakke på bussen til dyptrekkende sous-vide studier som viser oss hvor godt bibelen egentlig henger sammen. Jeg er glad for at jeg er kommet over frykten for å lese flere oversettelser og oppdage at de kan ha ulike tolkninger. Hovedlinjene i bibelen påvirkes ikke, men rikdommen blir større. Derfor leser jeg mange ulike oversettelser og jeg liker dem alle, også bibelskapets av 2011.

Hva er viktigst - potetene eller sausen?
En ting jeg legger merke til når jeg leser salmene, er den spennvidden det er i uttrykk, Her er både sprudlende begeistring for Guds undergjerninger og en stille beundring for hans storhet og kjærlige vesen. Her er vitnesbyrd om hva Gud har gjort, og her er læresalmer som forteller oss viktige sannheter om Gud og oss selv. I min vandring som troende har jeg bevisst eller ubevisst formidlet fått inn at:

• Tilbedelse er dypere og sterkere enn lovprisning fordi tilbedelsen dreier seg om og fokuserer på Gud selv, mens lovprisningen på det Gud gjør.
• Læren er viktigere enn vitnesbyrd, fordi læren forteller oss hvem Gud er og hva hans vilje er, mens vitnesbyrd er bare historien om det Gud har gjort.

Kanskje er det bare åndsfattigdom og svakhet som har gjort at det er blitt slik, men de siste årene har vært en vandring for meg i ny erkjennelse og en dyp omvendelsesprosess. Bare fordi vi ikke har dimensjoner i vår vandring med Gud som Skriftene løfter frem igjennom hele bibelen; har vi dermed rett til å skrive om hans historie? Det er tross alt His Story, som jeg har hørt engelske forkynnere si. Et ord i salmene som er mye brukt for å forklare oss at det er Guds ansikt vi trenger å søke og ikke hands hender, er Sal 103.7

"Han kunngjorde sine veier for Moses,
sine gjerninger for Israels folk." (Sal 103.7)

De fleste forstår disse to setningene som en antitese; altså i motsetning til Moses, fikk folket bare se Guds gjerninger; de skjønte aldri noe av hvem Gud var og hva han ville med folket. Og det er forsåvidt helt riktig. Det er fullt mulig å se Guds undergjerninger uten å skjønne et kvekk. Det er fullt mulig å både å se og høre Jesus i 3 år uten å skjønne så veldig mye - det er vel dokumentert i evangeliene. Åpenbaring dreier seg om å se bakom gjerningene, men det betyr ikke at gjerningene er uten betydning dermed. En forkynner jeg har stor respekt for har sagt:

"Når du møter Guds hender, er hans ansikt aldri langt borte. Det er bare i løfte blikket"

Guds gjerninger forteller oss noe viktig om Gud som lære og bibelstudier alene ikke kan gi oss.

Kortslutningen starter der vi begynner å tenke at Gud ikke viste sine gjerninger til Moses, for det har vi veldig lite grunnlag for. Tvert imot. Det var nettopp gjennom Moses Gud viste Israelsfolket sine gjerninger. Og nettopp det faktum at Israelsfolket ikke skjønte noe, "enda de så mine gjerninger i førti år", som gjorde at Gud slo fast at "de farer vill i sitt hjerte; de kjenner ikke mine veier" (Hebr 3.7; Sal 95.7ff). Gud forventer at vi får åpenbaring av hvem han er, nettopp gjennom det han gjør. Og Gud forklarte undergjerningene for dem, også, og hva han ville med dem. Likevel forstod de ikke. Gud vil stille hvert menneske til ansvar for det faktum at det finnes en Skaper ut fra skaperverket. Du fins; ergo fins det en skaper. Det er helt innlysende. Det som burde bekymre oss, er troende som mener seg å ha veldig dyp kjennskap til Gud, men ikke har en dimensjon av Guds undergjerninger i livene sine. Moses og folket så utrolige undergjerninger, og likevel slår Paulus fast at de ikke hadde i nærheten slik herlighet som er tilgjengelig i Åndens nye pakt (2.Kor 3). Vi har derfor grunn til å forvente å se dette i større omfang enn det Israelsfolket gjorde.

Under er på langt nær det eneste som sier noe om vår vandring med Herren. Det forteller at Gud er god. Slik er det med Åndens gaver, og slik er det med Åndens frukt. Også Åndens frukt forteller i stort at Gud er god - det er hans verk i oss fordi vi slipper han til. En kan være rik på Åndens frukt, men ikke alt en sier og gjør er dermed rett. Om kjærlighet mangler Guds måte å vise det på, så er det like fullt mangler. Paulus ber om at kjærligheten skal bli utrustet med dømmekraft og innsikt, så en skjønner hva som er viktig (Fil 1). En oversettelse sier: "så dere skjønner hva som utgjør en forskjell." (NASB, fotnote). Hva som utgjør en forskjell vil variere avhengig av situasjon. Kjærligheten vil være et svært godt utgangspunkt, fordi den vil gi oss fokus på de andre, heller enn oss sjøl. Hva trengs? Hva har de bruk for? Det er veldig gode spørsmål. Men Paulus sier ikke "Jag etter kjæligheten. Punktum." Han sier også "Søk med iver å få del i Åndens gaver". Istedet for å være motsetninger, er dette to sider ved Åndens verk som gir til hverandre.

Kraften i vitnesbyrd
Akkurat slik er det også med lovprisning og tilbedelse og vitnesbyrd og lære. De er også ulike sider i vår vandring med Gud som gir til hverandre. Gud er så stor at han har så mange sider i seg. Det er verdt å merke seg at apostlenes forkynnelse sentrerte seg rundt at de var vitner på at Jesus hadde stått opp ifra de døde. Det er basisen for all kristen forkynnelse. De brukte Skriftene i sin bevisføring - særlig overfor de som kjente Skriftene ifra før. De andre ble introdusert til Skriftene etter hvert, for å forklare og utdype det de hadde erfart; la det ikke være noen tvil: det er helt grunnleggende viktig. Men like grunnleggende viktig er et vitnesbyrdet som bygger på egne erfaringer med den oppstandne Guds Salvede, slik de første apostlene gjorde. Å dele erfaringer med Jesus med hverandre har en viktig funksjon: det har en tendens til å reprodusere, for Ordet har fått plass og har gjort sin gjerning. Og: det han har gjort for meg, kan han også gjøre for deg. I møte med folk som anser seg for å være ikke-troende opplever seg stadig at folk som ikke er åpen for forbønn, ombestemmer seg når de hører vitnesbyrd om hva som nylig har skjedd når vi har bedt for andre.

"Tell the world about all the miracles he has done!" (Sal 9.11, PT)

Når vi kan si: "for 10 minutter siden skjedde dette og dette," så skifter stemningen. Folk tenkte at hva i all verden slags forskjell skal nå bønn gjøre? Hvorfor kaste bort tiden? Men så åpner vitnesbyrdet folk sitt sinn for Guds verden. Hører Gud deg når du ber? Akkurat! Ok, så prøv da! Når mennesker opplever en inngripen; enten de kjenner Guds nærvær, eller vi ber for et behov og så skjer det noe, så pleier vi å si: "Den Jesus som Gud reiste opp ifra de døde, har nettopp presentert seg for deg ved å gjøre dette. Han ønsker kontakt med deg og en viktig plass i livet ditt. Hva tenker du om det?" Noen er takknemlig, men ønsker der og da ikke noe mer. Andre er helt satt ut og skikkelig rystet, og har rett og slett ikke snøring på hva de skal svare. Andre igjen blir dypt berørt når vi sier dette, og vi merker at Gud slipper igjennom stengsler og stolhet og får røre ved deres innerste og kalle på dem. Det hender at Ånden visker til meg: "den personen kunne du ha tatt noen steg til med." Jeg er takknemlig for at Gud gir meg slik veiledning. En viktig del av forkynnelse er å ha dømmekraft og innsikt så vi skjønner hvor folk er i prosessen og hva Gud dermed gjør i dem.

Guds fylde skaper vekstsirkler
Ofte blir vi så fokusert på det vi er trygge på at vi blir endimensjonale og bryter derfor ned Guds vekstsirkler, som er bygd på bredden og dybden og høyden i Gud. I figuren har jeg etter forsøkt å lage et eksempel på en vekstsirkel. Ikke heng deg opp i hvor mange ganger de ulike delene er nevnt. Det er ikke hovedpoenget. Hovedpoenget er at det skapes en dynamikk når hele spekteret av måten Gud åpenbarer seg på er til stede. Farten i vekstsirkelen blir sterkt redusert om en eller flere mangler av disse mangler. Vi kunne ikke bare hatt under. Vi måtte hatt noen som forklarte: "Dette er det som er skrevet i profeten Joel..." (Apg 2). Noe er skrevet fordi det er en måte Gud formidler seg på. Akkurat slik vi har noen som forklarer oss at det som bøyer trærne er vind og hvordan vind fungerer, så må vi ha noen til å forklare oss at det vi nå opplever er Gud og hvordan vi kan bli kjent med ham, enten fordi vi ikke har startet relasjon, eller fordi vi ikke har lært denne siden av Gud å kjenne.

Vekstsirkelen i praksis - med samlinger som eksempler
Dersom vi begynner et møte eller en gudtjeneste med et vitnesbyrd om frelse eller helbredelse eller annet bønnesvar, gjør det noe med takken til Gud og lovsangsstunden? Vi blir glade og inspirert av vitnesbyrd, eller hva? Og dersom lovprisningen stiger med en ekstra begeistring for hvor god Gud er og måten han viser det på, åpner det ikke opp for en beundring av Guds vesen, hans skjønnhet og storhet? Det er iallefall min erfaring. Og innebærer ikke det igjen også en bevissthet av en Gud som er nær, og åpner ikke det igjen opp for at Gud griper inn i samlingen og gjør ting som ellers ikke skjer? Og det gir jo nye vitnesbyrd, ikke sant? Vel, nå er vi vel ved utgangspunktet i samlingen, er vi ikke? Akkurat! Godt observert! En runde i vekstsirkelen.

Det hender jeg leder en lovssangsstund på en husgruppe en gang imellom. Jeg er mye tryggere med rolige sanger og jeg liker sanger som fokuserer på Gud som person, eller som er bønner til Gud. Det er fint og flott, men det er dimensjoner i tilbedelse i Ånd og sannhet som ikke kan rommes bare i den formen. Litt av grunnen til at jeg trives best med den rolige formen, er at jeg rent musikalsk ikke håndterer trøkk og rytme så godt, så alt havner fort i en rolig gjenge; hvis jeg da ikke får tydelig hjelp til noe annet. Men selv om jeg har er skrudd sammen slik, så har jeg observert verdien av andre som har andre sider; som kan trøkke til med instrument eller stemme og løfte en sang inn i en annen dimensjon - en militant proklamasjon av Guds sannheter og Guds undergjerninger. Og det gjør en forskjell! I en menighet hvor jeg var en del av lederskapet, hadde vi perioder hvor afrikanske studenter som ble en del av forsamlingen, løftet gudstjenestene flere hakk fordi de hadde en gave i lovprisning og proklamasjon som få av oss andre hadde. De av oss som hadde en gave i en mer rolig og mediterende stil kom plutselig mer til vår rett. Det ene baner veien for det andre. Vil gudsfrykt åpne opp for mirakler eller gir mirakler gudsfrykt? Svaret er "ja!". Bibelen snakker om mangfold i Jesu legeme av en grunn. Vi må ikke bli uttrygge er sutrete fordi ting ikke skjer på vår måte. Kristne må lære seg at livet med Gud kan oppleves ukomfortabelt. Det er en vesentlig del av god, gudfryktig kristen oppdragelse.

Bevis på Gud kvalifiserer
Selv om ikke under er alt, gir det alt en større dimensjon. Akkurat som bønn ikke er alt, men alt Gud gjør involverer bønn. Det er noe helt annet å undervise med utgangspunkt i et vitnesbyrd og en erfaring, enn bare en bok. Hvorfor trenger Gud troende til å forkynne, egentlig? Kunne han ikke like gjerne ha brukt humanetiske ateister? Han talte jo igjennom et esel, ikke sant vel? Like fullt gav han oppdraget til dem som hadde fulgt ham i 3 år, i tykt og tynt. Vi kan riste på hodet av alt de ikke forstod, men jommen var det mye å få hodet rundt for noen arme fiskere. Men de hadde sett noe og de hadde fått del i noe, og etter hvert forstod de mer av det også. Det gjorde dem kvalifisert, slik Gud tenker om det, og det kommer vi oss ikke rundt. Paulus sier at det er ikke dem vi kvalifiserer, som er kvalifisert, men dem Gud kvalifiserer. Dersom vi hevder at under ikke er én slik kvalifikasjon, så beveger vi oss bort ifra både nytestamentlig og gammeltestamentlig praksis.

Oppsummering og bønn
I starten av min vandring med Jesus var jeg helt blendet av alle erfaringene og det mind bobling faktum at Gud finnes og at han handler i vår tid. Så oppdaget jeg at bildet var mye større. Det var noe som het karakter, menighet, Guds plan og hensikt og Guds orden. En tid ble jeg blendet av alt dette. Det var så mye å lære og å forstå og mistet jeg noe av grepet på betydningen av Guds undergjerninger. De siste 10 årene har jeg opplevd at Gud viser meg at dette henger så nøye sammen. Jeg angrer ikke på alt jeg har lært. Svært mye av det er veldig nyttig. Men det blir som en stor og flott bil uten motor uten at Gud selv bor i huset sitt. Og gjør han det, så kan det ikke skjules; slik Jesus slår fast. Vår Gud sovner ikke av, men han bryter seg ikke inn, heller. Slikt er det andre som holder på med. Jeg håper og tror at fellesskapet av disipler som håper, tror, søker, handler, tar risiko, ser gjennombrudd skal vokse i dybde og i antall. Kom, Herre Jesus! Ja, kom!