Hvordan vet vi at Gud svarer? (Salme 4 - Passion Translaton)

"May we never forget that the Lord works wonder
for every one of his devoted lovers.
And this is how I know that he will answer my every prayer." (Salme 4.3, PT)

Et bibelvers jeg har meditert en del på er der hvor det står: "Husk på Jesus Messias, Jesus Guds Salvede." Ja, ha? Så vi kan finne på å glemme Jesus? Vel, jeg er redd det skjer oftere enn vi vil like å innrømme. Hvis vi snur spørmålet: Hva vil det si å huske at Jesus er Guds Salvede. Paulus sier ikke: Husk på Jesus, den gode morallæreren. Han sier: Husk på at Jesus er begynnelsen på en ny messiansk tidsalder preget av demonstrasjon av Guds rike i kraft. Spørsmålet er: hvor bevisste er vi på dette i hverdagen vår? En apostel jeg har dyp respekt for har sagt:

"Du kan bare overskygge andre med det som overskygger deg."

Setningen henspeiler på Peter som så folk helbredet bare de var så nærme ham at skyggen hans falt på folk. Hva var hemmeligheten? Jo, Peter var så bevisst nærværet av Gud at hans skygge smeltet sammen med Guds skygge. Når du lever under skyggen av noe, så er du i nærheten, og du er bevisst: Jeg er her fordi jeg finner jeg skygge. Under dette treet. Under denne parasollen. Vi flytter oss i løpet av dagen for å forbli i skyggen, i beskyttelse av en tung og stikkende sol. Vi navigerer ut fra det som gir oss skygge. Er det mulig å gjøre det i en travel hverdag? Det er egentlig et kritisk spørsmål for oss, for dersom vi svarer "nei", så sier vi i bunn og grunn at det livet vi ser i det nye testamente ikke er tilgjengelig for oss. For en tid tilbake var jeg hos et ektepar og jeg opplevde på forhånd at Gud bad meg dele Apg 5 og først stille dem spørsmålet: Når menighet fungerer slik dere drømmer om, hvordan ser det ut? De delte mange gode ting, men dimensjonen som vi ser i Apg 5 var helt utelatt. Så jeg skjønte hvorfor Gud hadde gitt meg dette, og jeg lese avsnittet og spurte: "Er dette også en del av drømmen deres?" Kona i huset svarte resolutt: "Men det skjer jo ikke!!" Det rare er at det andre de drømte om, og som også ligger på Guds hjerte, skjer heller ikke i særlig grad. Forskjellen er at det ene er noe vi strengt tatt kan få til sjøl om vi anstrenger oss veldig, mens det andre er et område vi vil være helt avhengige av Gud, uansett hvordan vi snur på det. Og også det vi strengt tatt kan få til gjennom vår anstrengelser får en helt annen dimensjon om vi lever i avhengig av Gud i det. Kristne i vesten er fostret i en åndsfattig kultur med lite dyp gudsåpenbaring. Ut av det kommer en Ismael, en Moab og Ammon: kristenateismen; hvor vi ender opp med å svare med Lot: "Nei, Herre. Dette klarer vi ikke". Hvis du svarer på feil spørsmål, så får du feil svar. Gud spør ikke om vi klarer det. Han spør om vi vil vandre i tro og risiko. I en annen samtale jeg var i var responsen: "Hvordan skal Gud nå få det til, at vi skulle leve i en livsstil av mirakler og vekst for Guds rike?" Det ligger sikkert mye dårlig erfaring bak spørsmålet, men realiteten er at Gud får det til andre steder i verden. Er det da Gud som må gjøre noe annerledes, eller er det kanskje vi som må gi Gud en annen respons? Hans initiativ er hans nåde. Vår repons til den nåden, er vårt ansvar. I denne vandringen blir vi etterhvert så vant til Guds nådetenking, at vi skjønner hva Gud tenker. Da blir vi så tett på Gud at vi vil si som Smith Wigglesworth: "Om Gud ikke beveger seg, så beveger jeg Gud." Smith trodde ikke at han kunne diktere Gud, men han kjente Guds hjerte så godt at han hadde lært at tro beveger Gud. Men det begynner ikke på det nivået. Et så dypt vennskap at vi bare forstår hva Gud tenker bygges over tid. Og likevel: dersom vi skal lære Gud å kjenne på dypet, så må vi ta risiko; her og nå. Er dette Gud eller er det meg selv? Det finnes bare en måte å finne det ut: Prøv! Både det å ta de første små steg og det Smith Wigglesworth sa han gjorde - å bevege Gud - er uttrykk for tro til Gud. Det er bare at den siste er en moden tro som er blitt mer treffsikker, men elementet av risiko er der alltid. Også de mest modne tar feil noen ganger, og det er alltid mer å innta. Men uten en tro som er villig til å ta risiko, så kommer du aldri der du blir mer treffsikker, heller. Kun trening gjør at vi mer skjønner Guds intensjon med oss i situasjonene vi kommer opp i, og vi forstår mer forskjell på gode mentale ønsker og en tro som har dype åndelige røtter, eller når Gud bare kommer over deg og gir deg tro, der og da; tro som en Åndens gave. Gud vil se hvor mye vi er villig dumme oss ut for å lære ham å kjenne som sier at alt er mulig for den som tror. Er vi villige?

Gud gjør under for dem som elsker ham; det må vi aldri glemme, sier salmisten i dagens tekst. Er det et prinsipp, eller en erfaring han snakker om? Så mange ganger reduserer vi til prinsipper det Gud ønsker skal bli handling og erfaring.

"In this way, every generation will have a living faith in the laws of life
and will never forget the faithful ways of God.
By following his ways they will break the past bondage
of their fickle fathers, who were a stubborn, rebellious generation
and whose spirits strayed from the eternal God.
They refused to love him with all their hearts.
Take, for example, the sons of Ephraim.
Though they were all equipped warriors, each with weapons,
when the battle began they retreated and ran away in fear.
They didn’t really believe the promises of God;
they refused to trust him and move forward in faith.
They forgot his wonderful works and the miracles of the past,
even their exodus from Egypt, the epic miracle of his might." (Sal 78.7-12, PT)

Salmistene snakker om å fokusere på og grunne på og studere Guds under.

"From my childhood you’ve been my teacher, and I’m still telling everyone of your miracle-wonders!" (Sal 71.12, PT)

"I ponder all you’ve done, Lord, musing on all your miracles." (Sal 77.12, PT)

Jo nærmere miraklene og bønnesvarene er, jo større effekt har det å ta dem frem og meditere på dem. Hva sier miraklene om Gud? Hva sier dem om oss? Jo, at Gud er stor og mektig, at han liker oss og viser oss seg selv. Og enda under som andre forteller, er verdt å meditere på, eller mirakler vi leser om i bibelen. Alle er en invitasjon til å begeve oss i tro og gjøre egne mirakelerfaringer. I avsnittet i Sal 78 leser vi om Efraims sønner som ikke levde i minnet av miraklene som de selv nøt godt av, nemlig den mirakuløse utgangen av Egypt og den like mirakuløse inngangen til løfteslandet. Gud snakker om dem som sta, opprørske og frafalne. Vi har en vekkelseshistorie. Mye av det vi kan nyte godt av, rettferdighet ved tro, av nåde, dåp i vann, dåp i Ånd, er ting som mennesker har måttet betale en høy pris på å pionere.

En kveld i Los Angeles i høst. Bare visste at vi måtte inn til Azusa street og
minnes verdenshistoriens største vekkelse. Ringvirkningene av den
pågår ennå. Er vi med?

Vi har våre utvandringer fra Egypt og mirakuløse seire i vår nære fortid; ja, i vårt egne liv. Vi er ikke ment å lese bibelen for å fylle hodene, men å berøre hjertene til å bevege seg i tro. Bak miraklene er en miraklenes Gud. Det mirakler lærer oss, er at det er normalt for Gud å gjøre slik, og at det er noe vi kan forvente i vandringen med ham. Istedet for å fokusere på de 95% av tidene vi tror at vi ikke opplever Guds mirakler, så bør vi fokusere på de 5% der vi har sett gjennombrudd og bønnesvar. For det vi fokuserer på blir det mer av. Og sannheten er jo at hvor mange mirakler vi egentlig har erfart er nok høyere, men om bevisstheten av Guds omsorg og hjelp er lav, så ender vi opp med å overse en hel del, også. I vesten er det mye vi tar for gitt, og vi regner det som egen fortjeneste, eller "flaks". Du kan ikke bli kjent med noen i skjebnetro og og "flaks", men du kan bli kjent med miraklenes Gud, som har et hjerte som banker for deg og de andre rundt deg. Hvordan vet vi at Gud vil svare våre bønner? Salmisten slår fast at han har slik bevissthet og trygghet. Jo, fordi vi har en historie av mirakler, fjerne og nære. Mirakler er en del av vår kristne identitet. Å ha en kristen identitet hvor mirakler er unaturlig og utenfor rekkevidde er en gedigen selvmotsigelse og en tragedie.

Jeg har vært et sted i tilværelsen hvor et mirakel måtte til for å ha en framtid, et håp og et verdig liv. Og han kom og gjorde det ingen andre var i stand til å gjøre. Drømmen om mirakler, derimot, var ikke ny. Den ble født første gang jeg hadde en bibel i hånden, og Ånden sa til meg: "Begynn i Apostelgjerningene". Den gang visste jeg ikke at det var noe som het noe sånt, en gang, så jeg måtte slå opp i innholdsfortegnelsen. Drømmen brenner med større intensitet enn noen gang før. Ateismen i Europa skal falle! Og surprise, surprise: Det første stedet den kommer til å falle, er mellom Guds folk. Vi prøver som kristne ateister å overbevise bekjennende ateister at de bør tro på Gud, og så lurer vi på hvorfor vi ikke har mer gjennomslagskraft. Når en blind skal lede en blind, så havner de begge i grøfta, sa vår Mester og Herre. Men veien ut av ateismen er hva vi velger å fokusere på, og hva vi velger å glemme og legge bak oss. Da må bibelundervisning vike for vitnesbyrd, teoretiske teologi vike for det levende ordet, bokstaven vike for Ånden. Slutt på bibelundervisning? På ingen måte! Men den knyttes til erfaring: Dette er hva profeten Joel har sagt...... (Apg 2). Det er en prioritering i Guds rike, og vår tendens er å foretrekke bokstav for Ånd, tanke og filosofi for Guds rå kraft, lese ordet og snakke om det, framfor å handle på det. Det kommer en reformasjon. Om ikke "the last reformation", så iallefall en reformasjon. Og Gud inviterer oss til å være med. Vil du være den som sier "Ja, Herre!" eller som Lot som svarte "Nei, Herre. Dette blir for vanskelig for meg." Begge deler vil gi frukt for neste generasjon. Herre, må du virke på hjertene både til å ville og gjøre etter ditt gode behag. Hjelp oss å fokusere på deg og dine mirakler, Gud. Og la oss en dag få høre: "du trofaste tjener!"