Jeg har meditert på det som Gud talte til meg utenfor bønnehuset i Redding. Hvorfor er det slik at Gud bare taler sånn stille, så vi så lett overser det? Hvorfor kan han ikke sende noen engler som tydelig rører opp i vannet så alle ser det? Budskapet i det nye testamente - de gode nyhetene - er at Jesus har gjort Guds og hans rike tilgjengelig - hvorfor virker han da så langt borte for så mange? Herre, hvor er det blitt av alle dine under? Idet jeg tenkte dette ble jeg oppmerksom på at akkurat dette spørsmålet står i bibelen, uttrykt på forskjellig måte (Dom 6.11; Sal 90.13-16; Hab 3.2). Guds menn og kvinner har opp igjennom hatt dette hjertesukket: "Herre, vi har hørt og vi har lest, men her er jeg og hvor er du?"
Mens jeg mediterte på dette, opplevde jeg at Herren talte til meg om Elia som var på flukt ifra Jesabel. Han var under press og mistet livsgnisten opp i alt sammen: "Hva er egentlig vitsen med alt dette? Nå er jeg den eneste som er igjen, her, Gud!". Gud møtte ham, der han hadde trukket seg inn i den lille hulen. Gud møter han med et spørsmål: "Hvorfor er du her, Elia?" Hvorfor har du trekt deg inn i en liten hule helt for deg sjøl? Svaret er frykt for eget liv, på tross av alt vi har prøvd og gjort. Derfor gjemmer vi oss mange ganger unna. I livets press så kjenner vi trykket og vi gjemmer oss, ikke nødvendig i Gud, like gjerne fra Gud, for også han oppleves truende; enten vi som Elia, har stått på og så har det fått oss i trøbbel og vi kjenner oss sliten; eller at vi kjenner på trykket av det vi føler vi burde være, men ikke opplever at vi klarer å leve ut. Guds spørsmål er like fullt: Hvorfor er du her? Kom å still deg for mitt åsyn, så vil jeg vise deg noe!
Profeten stiller seg ut og Gud kommer med både storm, jordskjelv og ild. Men Gud var ikke i noe av dette. Så kommer det en stille susen. Med den kom Guds nærvær og profeten gjorde seg klar til et møte. I møtet talte Gud om framtida; om å trene neste generasjon, og om at det er flere med på laget enn det Elia var klar over. For oss som har oppdratt og oppdrar barn, så kan det oppleves som om en mister litt grepet om det en drømte om i ungdommen, og så er en ikke klar over at det kanskje er selve drømmen en faktisk jobber med. Hvis en lever med Herren med tanke på å gi det videre til neste generasjon, så kan en være golvet; en arv som de kan videreføre og arbeide ut ifra. Det betyr ikke at en lever sløvt. Nei, nei. Det betyr at en har enda en motivasjon for å leve overgitt.
Men det Herren talte til meg spesifikt om var dette. Akkurat da, når Elia hadde det tøft. Var det da ikke tid nettopp for åpenbaring i storm, jordskjelv og ild? Hvorfor den stille vinden, Herre? Er det ikke nettopp da tiden for å slå på stortrommen? Det var som om Gud svarte: "Jeg konkurrerer ikke med hverdagsstøyen og -travelheten din. Jeg konkurrerer ikke med strømmen av meldinger og varsler som distraherer og stiller krav: Svar! Like! For den som tror, haster ikke. Travelhet er ikke min modus; jeg er ikke på den kanalen. Under og store ting skjer når du finner hvile og skjønner at dette har ikke noe med deg å gjøre, hva du kan få til, men når du lærer å vente på meg; midt i daglige gjøremål. Jeg er ikke en distraksjon, men en fredsfyrste som sitter på tronen." Jeg er den første til å innrømme at det er noe av dette som er litt vanskelig å få inn i tenkemåten, men samtidig så gir det mening. For min del først og fremst fordi jeg var igjennom en periode der alle forsøk på å gjøre noe med det, gjorde det bare verre. Så til slutt "gav en opp", og skjønte at her var det bare å vente og prøve så godt en kunne å hvile mens det stod på. Alt annet enn enkelt, kan jeg forsikre deg om. Men Gud underslår samtidig ikke vår hverdag. Kan underkjente ikke Moses sine 40 år som sauegjeter i ørkenen. Det er ting som faktisk må gjøres, og når vi har barn, så er vår omsorg påkrevet, og også et uttrykk for gudsfrykt. Han vet vi må på jobb og at hus og hjem trenger vedlikehold og at ikke minst barna trenger oppmerksomhet og stell. Og han vet at det er begrensninger i vår kapasitet. Han vet at vi er støv. Men akkurat dette; at han vet hvordan han har laget oss, er det som gjør at han ikke hiver seg på travelhetstoget vårt med å riste i huset vårt eller la bilen slå i flammer uten at den brenner opp, og slik kjører oss ut for stupet. Han er der, og han ser, og han bryr seg, men han har altså tid til at vi stopper opp, løfter hjerte og blikk og gir ham vår tid og oppmerksomhet. Han vil ha oss over i en annen modus. Ikke en modus hvor vi sitter hele dagen og gjør ingenting. Men en modus hvor vi har et annet utgangspunkt for det vi gjør, og som gjør at vi blir mindre tappet for krefter. For det er ikke alt vi må gjøre som først og fremst tapper oss, men det er våre kjødelige reaksjoner, våre bekymringer hvor vi maner fremst "worst case scenarios" på rekke og rad. "Hvorfor må jeg gjøre dette?" - "Det er ingen som ser hvor travelt jeg har det!". Det blir vi som er i fokus, ikke sant?
Det er mye i Guds rike som er opp-ned i forhold til hvordan vi som mennesker er vant til å tenke. Gi, så skal du få! Bøy deg ned, så løfter jeg deg opp. Jeg kjenner ei som har et motto "lower and slower," men hun ser mer gjort i Guds rike enn de fleste av oss. Også dette virker å være opp-ned. Gjør mindre og få mer gjort? Jupp! Vent på Gud og slipp ham til og alt du gjør kan du gange med 100. Du blir mindre sliten og mer blir gjort. Og samtidig er det slik at det er ting i livet som er veldig krevende og som tar på kreftene. Når barna er små og en må opp om natten, så er det en øvelse i å bli strekt, og å gjøre det som må gjøres selv om kreftene synes oppbrukt for lenge siden, og alt en tenker på er å komme seg i seng i håp om litt søvn. Å finne overskudd og luke i hverdagen til å være med Herren i slike perioder synes å være uoverkommelig. Men noe av uoverkommeligheten dreier seg også om hvilke forventninger vi har til hvordan vi skal oppleve tiden med Herren. For det er ikke det store poenget, mer en kaffen vi tar om morgenen for å bli klar til en ny dag, eller at vi faktisk legger oss når endelig får muligheten. Det er mulig at en gjør andre ting ilag med morgenkaffen. Det er ikke sikkert at kaffen får all vår oppmerksomhet, men kaffen gjør nå sin virkning likevel, eller hva? Kanskje er vi ikke så oppmerksom på virkningen, heller. Virkningen av godt kosthold fremfor junkfood viser seg først etter en stund. Men det å stoppe opp noen minutter i løpet av dagen og tenke: Herre, hva tenker du? Og samtidig si noe til ham om hvordan vi har det. For det er ikke sikkert vi har mulighet til disse lange stundene vi nøt da vi var ung. Min kapasitet til nattevåk som ble skapt da barna var små har jeg senere fått brukt i bønn. De senere årene har det vært vanskeligere å få til, men Herren har gitt meg et løfte: Han skal gi meg det igjen!
Elia var under stort press og Gud talte til ham i den stille susen. Jordskjelv, ild og storm til side. En annen ting Herren viste meg i samtalen vår, var at når vi kjenner stort press, så opplever vi fort et fravær av Gud selv om han er nær og taler like mye som før. Jeg tenkte tilbake på perioden med alvorlig nedstemthet og mye angst og uro. Var det mye jeg hørte ifra Gud på den tiden? Nei! Fint lite. Kjente jeg ofte Guds nærvær? Svært sjelden. Fellesskap med søsken ble det også mindre av. Trengte jeg det desto mer? Absolutt! I den periode ledet jeg noen ganger lovsang. En grusom opplevelse for meg, men andre ble så velsignet. De opplevde Guds nærvær så sterkt. Så det er altså mulig å fungere i en gave som velsigner andre og selv ha det helt forferdelig. Smith Wigglesworth slet voldsomt med nyrestein og reise opp døde og så andre vanvittige mirakler. Det at huset vårt ikke rister og ikke bilen står i flammer uten å bli brent opp betyr ikke at det nødvendigvis er noe galt med oss. Vil Gud har vårt oppmerksomhet? Absolutt! Han har oss i sin kalender hver eneste dag. Vi kan velge å ha dårlig samvittighet for det, eller vi kan velge å glede oss over at vi nyter Guds velvilje på denne måten og la takknemligheten være en drivkraft til å komme ham i møte, gi ham noen minutter om dagen, selv i travle og krevende perioder og enkelt si: Hva tenker du, Herre? Jo mer vi tar oss tid til den å se etter stille susen; de små tingene, og oppdage at jommen er Gud nær. Jommen er Gud med oss, jo mer kommer vi til å se større ting, også. For de som er trofaste i lite vil Gud sette over større. Og jo mer vi lærer å verdsette å vente på Herren, jo tydeligere vil vi høre hans stemme. Jeg hører mer ifra Gud en jeg har gjort i kristenlivet før, også før den spesielt tøffe perioden. Om jeg lytter hver dag, så hører jeg ham hver dag. Det kan være bønn på bussen på vei til jobb. Det kan være i lovsangen mens jeg spiller av musikk i hjemmet, eller sitter på pianoet. Det kan være mens jeg går rundt i et ærend og Gud highlighter noen for meg, og sier: Hva tror du jeg tenker om ham? Eller når jeg sitter med telefonen og leser bibelen. Men han taler! Ikke mer en før, men jeg har øvd opp øret mitt til den stille susen mer enn før. Jommen har det tatt langt tid, men mer enn å fokusere på hvor lite langt jeg er kommet, så vil jeg fokusere på dagen idag. For idag berger Herren. Idag taler han. Faktisk mens jeg sitter her og skriver har han talt og fylt ut idet han talte til meg dagen før. Jeg skriver fordi jeg ikke så fort vil glemme det han sier til meg. Fruen har en bok hun skriver i. Jeg blogger, og har også en personlig notatbok på mobilen. Ikke fordi mobil er mer kult eller bedre, men fordi jeg er et rotehode med praktiske ting, så en bok hadde jeg fort rotet bok. Vi er forskjellige og alle må finne sin vei i livet med Herren.
Jeg har startet en blogg. Og jeg har gjort opp for meg en gang for alle, at i den grad jeg kommer til å stå i lederskap i Guds forsamling igjen, så skal det være men en annen grad av åpenhet og sårbarhet enn før. Folk lager seg fort så mange glansbilder. Men livet er ikke glansbilder; det kan til tider være ganske brutalt. Glansbildene hjelper oss ikke; tvert imot. De er i veien. For vi kobler oss både til og ifra dem, og de blir en sikker kortslutning for all fremgang. Det er noen som har sagt at fotball dreier seg om 22 menn i desperat behov for hvile med 22.000 tilskuere i desperat behov for trening. Glansbilder virker litt slik. Vi har våre helter og vi lever igjennom dem. Det er lite i vårt liv som ligner på heltene våre sine liv, tror vi, og derfor beveger vi oss ikke i retning av dem. Vi har ikke, som hebreerbrevet sier, dem til forbilde i en utrustende forstand, at vi tar etter deres tro, men vi tenker fort: "Det er dem. De vet ikke hvordan det er å være meg." Og så underslår vi alle hverdagsutfordringer som også disse møter, og tenker at de har ikke slike. Derfor er det viktig at vi deler slike utfordringer med hverandre, så vi møter hverandre som troende søsken, først og fremst og ikke som leder og menig, som helt eller bare vanlig sliter. For alle sliter vi til tider og alle kan vi være troshelter. Å løfte hjertet sitt til Gud i hverdagen, så vi lærer ham i kjenne i prosessen, er mer helteaktig enn vi forstår og sår mer inn i barna våre enn vi ser rekkevidden av.
Herre, jeg drømmer om et varmt og åpent fellesskap hvor både hverdager og fest kan være på bordet uten at vi må skamme oss; at både utfordringer og seire kan deles med samme tro, aksept, medfølelse og entusiasme. Herre, jeg drømmer om en flokk som har lagt bort all skuespill og fasader, og som samtidig har satt retningen og ikke bare velter seg feiltrinn og svakhet, men har festet blikket på nådekongsstolen. Hvor vi håp til hverandre, Gud. Hvor vi ber med og for hverandre. Herre, jeg drømmer om at hverdagen blir redskapet og søndag en rapport- og bøtedag, hvor vi får bøtet garnet og reparert og istandsatt redskapen. Ikke et sted hvor vi gjømmer oss bort, men et sted hvor vi møter hverandre der vi er. Herre, la alle samlinger vi har bli slik at noen tydelig ble glad for å se hver enkelt. Himmelske Far, la kjærligheten blomstre, slik at det blir godt for oss, og godt for dem som kommer inn og lurer på hva slags merkelig greie dette kan være. Kom Herre, Jesus! Kom!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar