Ånden låser dit den vil - midt i hverdagen vår (Joh 3)

"Betestda"-dammen utenfor bønnehuset i Redding, California.

Vår tro - andres gode nyheter

Ved en av mange besøk i bønnehuset som drives av Bethel Church i Redding, ble jeg oppmerksom på engelen som var plassert ned i vannet. Som ivrig bibelleser igjennom mange år, så kjenner en jo historien: Mannen som hadde vært lam i 38 år og som ventet på at en engel skulle røre opp vannet, så han kunne komme ut i og bli frisk. Han nok sett en del bli bra like for øynene på ham. Tanken om "når skal det bli min tur," hadde nok vært der mange ganger. Men det virket så håpløst. Jeg kom alltid for seint i forbønnskøen. Forbederne hadde liksom ikke tro for ham. Var det slik? Nei. Men oversatt til hvordan vi kan oppleve det når vi er alvorlige syke kan være ganske lik. Vi kjenner at vi har ikke så mye tro og vi er avhengig av andres hjelp, ikke sant vel? Tanken på at vi selv skal bære syke oss ut i vannet og "tro oss friske" kan være ganske så tyngende. "Name it and claim" - tro som din egen lykkes smed - gjengen kan gjøre troslivet uutholdelig tungt, for hvordan skal en kunne gå ut i når beina ikke fungerer? Det er jo nettopp det som er problemet. Trosmuskelen virker å ha fått en trøkk, særlig om en er psykisk syk, eller fysisk sykdom har vart over så lang tid, at det nesten er blitt en del av ideniteten. Evangeliet er gode nyheter, også for dem som har vært alvorlig syk og lenge syk. Hvor mye tro hadde den lamme som hadde sittet der i 38 år? Hvor mye tro hadde Lasarus som hadde ligget i graven i 4 dager? Å skylde på andres vantro for egent tilkortkommenhet er ikke bare dårlig gjort - det er et stygt overgrep, og ligner ikke evangelienes Jesus. Her var det nok å be om betjening. Jesus sa ikke til noen: "Du har ikke tro nok, så deg kan jeg ikke helbrede". Jo, han irettesa og sa: "Om jeg kan? Alt er mulig for den som tror." Det som gjorde at en kunne bære irettesettelsen var at han ikke bare sa dette, men han helbredet gutten, også. De som fikk en kraftigere irettesettelse var disiplene som ikke hadde tro for en far og en sønn i en fortvilet situasjon. Og det er jo litt mer fair. For de var ikke syke i tillegg. De var dem og ikke de i nød som fikk melding om bønn og faste som en vei til seier - ikke for seg selv, men for de to nødlidende. Denne calvinistiske "den som synes å lykkes, er den som har sterk tro og er utvalgt"-tankegangen er dessverre utbredt i en del sirkler, men den representerer like fullt en slagside og mangel på balanse. Sannheten om tro kommer før nåden. Hvor mye tro en har dreier seg ikke om hvor lett livet har vært for en, mange ganger tvert imot. Selv Smith Wigglesworth som så flere oppreist ifra de døde, led selv hardt i en lengre periode. Ikke fordi Gud syns det er festlig med våre plager, men fordi alle de gaver Gud gir først og fremst er der for at vi skal gi dem videre. Både som frukt og som gave er tro mer enn for bare oss. Har du tro? Flott! Da er ingenting umulig for deg. Bare en ting kan stoppe deg, og det er voldelig motstand. Da sier Jesus at du skal legge på flukt. Det var den eneste grunnen til at Jesus bare la hendene på og helbredet noen få i Nasareth. Selv han trakk seg unna når det ble slik.

Viktigheten av samheng - så ikke budskapet blir med omvendt fortegn

Det er rart hvordan vi evner å sette ting inn i andre sammehenger enn den opprinnelige bibelske og lese ut prinsipper som ikke står der. Det er forskjell på å lese inn noe og det å lese ut. Vi har gjort vår vestlige ateistiske kultur til en unnskyldning for fraværet av evangeliske tegn og mirakler, mens den motstanden Jesus opplevde i Nasareth stort sett oppleves andre steder enn hos oss. At ateisme kan være en barriere for mirakler, er en erfaring vi bærer med oss. Veien ut av det heter omvendelse og tro på Gud. En apostel jeg har stor respekt for, har sagt at vi har nok omvendelse til å berge oss selv innfor himmelporten en dag, men ikke nok til å se og erfare Guds rike her og nå. En slik vandring i omvendelse er ikke en ensom erfaring - gjemt langt borte i et kloster et eller annet sted. Det er vandring i et fellesskap, hvor vi bekjenner nederlag og ber for hverandre (Jak 5). Hvorfor? Så vi skal se status quo? Nei! Så vi skal bli legt. Det vil si at brutthet i vår karakter, hvor ateistisk tankegods og erfaring bare er en av dem, får legedom når vi ydmyker oss for Gud og hverandre. Men vi må forstå hva som er målet med å bekjenne. Det blir noe annet enn det som foregår på en typisk luthersk statskirkegudstjeneste, hvor helliggjørelsen er selve bekjennelsen og fort stopper der. Omvendelse betyr vekst i "tro virksom i kjærlighet". Helliggjørelse betyr å bli mer hellig, slik Gud er hellig, ikke en gang da, eia var jeg der, men nå, idag. Når Hebreerbrevets forfatter snakker om synden som så fort fanger oss, så er det mer  enn vår hang til å falle i synd han snakker om. Når fristelsen er der, så er det nettopp tidligere dårlige erfaringer som gjør det vanskeligere å riste den av deg. "Men du gjorde det i går. Du er ikke bedre; det er bare sånn du er!" Det er slik fienden visker i øret ditt når kampen står der. Dessuten: "Gir du etter, trenger du Jesus for tilgivelse, og det er jo bra." At synd også innebærer konsekvens selv om vi får tilgivelse aldri så mye, det holde fienden stilt om. En av de tingene vi oftest gir etter for i vår vestlige kristenhet, er menneskefrykt. Menneskefrykt er en felle (Ordsp 29,25), sier bibelen og leder deg bumps inn i en mengde med syndige tenkemåter og atferdsmønster. Det er menneskefrykt som gjør at vi ikke tar nye steg i tro til Gud. Vi vil ikke dumme oss ut. Vel, en god unnskyldning er at vi ikke ønsker å dumme ut Gud, men utfordringen er ikke at Gud ikke tar den sjansen. Den tok han den dagen han valgte å skape menneske i sitt bilde og gav dem et oppdrag å styre og regjere på vegne av seg (1.Mos 1.26-28). Utfordringen er at vi ikke tror om oss det Gud tror om oss, og vi handler deretter. Det vil si; vi handler snarere ikke.  

Hverdager mer enn konferanser

Vi kan kjenne tyngden av en enorm avstand mellom evangelienes Jesus og det livet vi lever. Spørsmålet er likevel ikke hvor langt det er å gå, men om vi går, som enkelt-troende, som menigheter, som bevegelser. Det dreier seg om valg vi gjør hver dag, og det dreier seg om apotolisk-profetisk reformasjon og ledelse. Hvilke menighetsledere vil være ydmyke nok til å innrømme at keiseren i mange tilfeller er naken og slippe til det de ikke har selv; ja, ikke bare slippe til, men invitere inn. Tenker jeg møter og konferanser? Vel, det også, men Josva ble ikke til i en konferanse med Moses; og Elisja ble ikke til i en konferanse med Elias. En Guds rike kultur må bygges, og bygging tar tid, fokus og utholdenhet. Men hva som skjer på en konferanse og like mye hva som ikke skjer, setter også en retning. Hva har vi grunn til å forvente? Blir vi aktivert eller passivisert? Blir det som forkynnes demonstrert? Eller er forkynnelsen, måten vi gjør ting på, i bunn og grunn et motsetning til verdiene en forsøker å bygge ut fra? Jeg stiller spørsmålene til meg selv. Jeg har vært eldste og har forkynt en hel del, sjøl om hjertet mitt ligger mye nærmere å bruke hjemmet enn talerstolen som virkemiddel. Hva er det vi skal berge? Et møte? En preken? Eller en verden i synd og mørke? Vi kjenner en lengsel etter noe mer, gjør vi ikke? Mer enn å gå på møter og sitte fint i benkeraden. Den lengselen er det Jesus som har skapt. For vi har lest for mye i bibelen til å tenke at det vi erfarer er alt som er tilgjengelig for oss. Det er noe med denne evangelienes Jesus som både skremmer vettet av oss og som tiltrekker oss. Tenk om det er slik at han ønsker å gjøre gjennom oss; det han demonstrerte i det første århundret? Det er en revolusjonerende tanke, er det ikke? Tenk det her livet vi leser om i apostlenes gjerninger faktisk er mulig? Spørsmålet er om vi egentlig vil ha det, med alt det som det innebærer av vekst, arbeid, problemer og forfølgelse. 

De små trinn i hverdagen - vår vekst og andres mirakler

Når vi ofte kan oppleve at Gud er lang borte og uklar midt i vår hverdag, så har det med å gjøre at Gud alltid er i bevegelse, til og med når han hviler; ja kanskje nettopp når han hviler. Du skjønner Gud anstrenger jeg ikke. Når han hvilte på den syvende dag, så var det en demonstrasjon mest for vår del - at skaperverket har en rytme - derfor var natt og dag førstefrukten av Guds skapelse. Vi kan sitte der og vente på at en engel kommer og rører opp i ting - at en endring plutsetlig forandrer alt, og at noen bærer oss uti, selv om vi egentlig er i stand til å gå sjøl. Noen ganger er vi i en situasjon av vi trenger hjelp til å reise oss å gå. Jeg underslår ikke det. Jeg har vært der sjøl, og Jesus dukket opp - ikke etter 38 år, men etter 2 år, akkurat som med denne hjelpeløses mannen ved Betesda-dammen. Mens jeg så på denne engelen som ligger i bunnen av dammen på bildet du ser i starten av blogginnlegget, så opplevde jeg Gud talte til meg. "Ser du engelen? Den rører seg ikke. Mange har satt sin lit til det som ikke er i bevegelse. Bibelhistorie blir bare det - bibelhistorie; den er den samme hver gang - statisk, mens Ånden i Ordet er levende og stadig i bevegelse; stadig nyskapende, kreativ og former essensen i Ordet - Ånden i Ordet - på stadige nye måter i mennesker og samfunn." Idet Gud talte til meg, så ble jeg oppmerksom på vinden som pisket opp vannet i enden, så det vannet som etter naturlovene skulle falle ned, faktisk ble løftet opp. "Ser du?" visket Ånden til meg. "Det er Guds vind som skaper bevegelse og rørelse i vannet. Jeg er i stadig bevegelse. Vinden blåser dit den vil, og du hører den suser. Om du stopper opp og lytter. Gir du sansene tid og ser etter, vil du se små krusinger på vannet. Det kan bli hverdagslig og kun 'bakgrunnsstøy', og en legger ikke så mye merke til det og lar det ikke gjøre så mye fra eller til. Men for den som vil ledes av Ånden er det annerledes. En liten krusning i vannet skaper nysgjerrighet og forventning. Pappa, hva pønsker du på? Herre, hvor er det du blåser hen? Minutter som betyr en evighet i forskjell for mennesker jeg gav det beste jeg hadde for å gi liv og håp. Vil du lytte på vinden, sønn? Vil du se etter krusninger i vannet? Eller er du fornøyd med engelen som ligger der i ro? Engelen kan virke større og lettere å få øye på enn de små krusningene, men det til og med det som virker dødt får liv når vinden blåser over det. Kan de tørre beina få liv? Ja! Men det er min Ånds verk, gjennom Åndens kvinner og menn som lar seg drive av min vind, så det ordet som tales gir liv, legedom, utfrielse, håp og ny retning." Jeg ble stående å studere hvordan vinden lekte med vannet. Det er lett å følge vinden når det er storm. Men en pioner ser vinden også når den bare skaper krusninger. Hvilken arv skal stå igjen etter oss? Lot sa "Nei, Herre!" og fikk Moab og Amon som frukt. Min bønn til Gud er at vi skal se menn og kvinner som åpner dørene til en apostolisk-profetisk vekkelsesvind som gjør at det som har ligget brakk i årevis i Europa og vesten får nytt liv. Det handler ikke om hvor fantastisk flink jeg er, eller hvor sterk jeg er. Det handler om å gi Gud noen ekstra minutter hver dag til å lytte. Til å se, og når en legger merke til en krusning; la nysgjerrighet og gudsfrykt føre til at en undersøker og tar en risiko. Forstod jeg dette rett? Det finnes bare en vei: Undersøk! Prøv! Et gjennombrudd vil låse opp himmelske realiteter og fjerne ateistiske tankebygninger og gjøre Guds rike tilgjengelig, så andre kan erfare at alt de trenger å gjøre, er å ta imot, og si: "ja, det vil jeg prøve! Værsågod!". Ikke generasjon prestasjon og knip ut litt mer tro av en sjøl eller den som betjenes; det som gjør forskjell er ikke våre forpinte anstrengelser, men vår fredfulle overgivelse. En enkel bønn som ikke varer mer enn 10-15 sekunder i en del tilfeller, og en bit en del av evangelienes Jesus blir virkeliggjort, så verden så se ham slik han er. Og så neste generasjon får en annen plattform å arbeide ut fra enn den jeg hadde som ung troende og kan bli utrustet til å bringe kongen tilbake. Kom Herre Jesus, Guds salvede! Kom!