Den herlige damen jeg er gift med og jeg har også valgt å være åpne med denne delen av livet når vi har veiledet ektepar, enten før eller etter ekteskapsinngåelsen. Vår åpenhet har utelukkende blitt tatt godt imot. Folk er takknemlige og tar det ikke som en selvfølge. Men det vi var vitne til idag, var på et helt annet nivå. Noe av det er selvsagt at folk har hatt andre og større utfordringer enn oss. Men herlighet! Sårbarheten og kjærlighet i praksis - å dele sine erfaringer for å utruste andre og sette dem fri - var brutalt rå!
En dame vitner om hvordan hun gjennom å leve et etter norske forhold helt vanlig ungdomsliv - hvor seksuelle forhold av varierende karakter gjorde stor skade i forhold til kommende ekteskap. Nei, hun ble ikke oppfostret i et kristent hjem. Nei, hun var ikke religiøs. Nei, hun hadde ikke samleie, engang. Men likevel. Det gjorde skade - hun ble såret og skadet i kropp og følelsesliv. Så ble hun kristen og fant denne fantastiske mannen å dele livet med. Hun drømte ikke om at dette skulle bli starten på 10 år med store utfordringer med behov for terapi og rådgivning og så mye ydmykelse at det til slutt var null og niks å gjømme bort og forsvare. Mannen, på sin side hadde ikke sett i et pornoblad engang før han ble gift; skjønt med venner som sier både det ene og de andre og lite snakk om sex hjemme, så vet man jo ikke hva man skal forvente, og en lager seg urealistiske forventninger, likevel. Et totalt fravær og vakuum gir ikke nødvendig de rette resultatene. Men uansett forventninger, så ble dette noe helt annet; så krevende at jeg må si at det står respekt av at de har stått i dette og opp i alt fått hele 4 barn (så noe må ha fungert, altså). Hun ble etter flere år diagnostisert med post-traumatisk-stress syndrom. Utfordringene hadde ikke blitt mindre, men større. Kan en få det av dårlige erfaringer med sex og utlevere en del som vi ikke er konstruert for å dele med med så mange at det går rykter om det i lokalsamfunnet? Ja, en kan det. Denne dama led av det, og de måtte avstå fra sameie i 1 1/2 år for å gi kroppen hennes ro til å komme seg. Da hadde de allerede prøvd å få dette til å fungere en stund; en løper ikke gjerne rundt og sier: "Hei, vi har seksuelle problemer. Kan du hjelpe oss?" Og der ligger noe av utfordringene vi har; vi trenger mer åpenhet, og som kristne skulle vi ha de beste forutsetninger til å snakke om det vi faktisk ønsker å få til - og som sexologer sier tross alt er enklest å få til - god sex i forhold hvor vi er gitt til hverandre i en trygg og god relasjon. Den andre utfordringen er at sex påvirker ånd, kropp og sinn. Idéen om at dette er helt nøytralt er egentlig vitenskapelig motbevist. Kvinner utskiller hormoner når de er intime som regulerer tilknytning. Seksuelle utskeielser er ikke som andre dumme ting vi kan finne på i vår opprørske ungdomsår (kanskje med unntak av rus). Derfor sier bibelen at den som synder seksuelt, synder mot sin egen kropp. For Gud er ikke dette verre, han tåler å se vår nakne kropp - det var tross alt slik han skapte oss. Men vår skaper vet hvordan vi er skrudd sammen, og han sier en hel del om seksuell synd fordi han ønsker å spare oss, ikke fordi sex er urent eller syndig i seg selv. Han skapte jo det, også! Menn som blir avhengige av porno og onanerer mye i den forbindelse kan miste potensen og bli ute av stand til å tenne på sex i en vanlig seksuelle forhold. Jeg har selv lest historier fra menn som skriver i fortvilelse over at "utstyret" ikke lenger fungerer. Sexologer som ikke har kristen bakgrunn slår fast at her har du nok gått deg litt vill, gutten min. At bibelen er helt gammeldags og utdatert i forhold til sex og samliv mangler grunnlag i realiteter og forskning.
Senere på dagen var tema homofili og lesbiskhet. Jeg kjente det knøt seg litt i magen. Ok! Here we go again. Ja, da. Det er synd. Den er grei. Men hvordan hjelper vi disse folkene? Det har jeg aldri fått noe svar på, og jeg kjenner at vi bare bommer totalt på å representere en ekte og levende Jesus overfor disse menneskene som Jesus også har dødd og oppstått for. Jeg kjente et lite håp om at dette kunne være annerledes. Gitt om!
 |
| To dyrebare søsken som har gått en lang vei, ikke på grunn av den kristne kirke, heller på tross av. |
"Hallo, jeg er homofil."
- Ok, men jeg har gode nyheter til deg!
"Ja?"
- Det er synd og du må vende om.
"Ja, vel? Blir jeg å føle annerledes, da?"
- Ikke nødvendigvis. Du må bare ikke leve ut legningen din, for da ryker du luks i helvete.
- "Ok? Og du sa dette var gode nyheter?"
Hvem av oss har egentlig gått veien med noen som er homofil og lesbisk? Er angst for fortapelse en god motivasjon for å bli fri, eller er det et møte med den oppstandne Guds salvede som bringer legedom til et forvirret sinn? Å skulle opprettholde en relasjon i en slik prosess må jo inneholde et reelt håp om forandring, eller? Har vi noen gode erfaringer å vise til? Tenk om vi skulle ta 10% av dem som er heterofile og som ikke har gave til å leve utgift og si: Beklager! Du må leve avholdende resten av livet. Ellers går du fortapt. Vi vet hvor mye elendighet det er kommet ut av sølibat i den katolske kirken, så det er ikke å anbefale. Og samtidig er ikke homofil eller lesbisk sex problemfritt på noe vis, for som med damen som noen få år levde utsvevende med mange partnere, så skaper det ytterligere sår og problemer. Vi kan ikke godt i kjærlighet bare si: "Jo, da. Bare kjøyr pau!" Derfor er det så krevende dette, og jeg har savnet at forkynnere fra talerstolen bruker tid på akkurat det, og ikke bare preker til koret: homofili er synd! Punktum. De må vende om, ellers går de fortapt! Ferdig snakka. Seriemonogami med en viss overlapp lar vi viselig ligge, selv om det også er å leve etter lystene. Men er det så enkelt? Vi fikk høre to vitnesbyrd. Begge dreide seg om opplevelse av utenforskap i forhold til dem av eget kjønn. Den ene ble kalt "homo" av de andre fordi han var forskjellig fra de andre guttene, og ble eksponert for pornografi i den varianten. Var det bare hans valg? Han fikk en overbevisning om at han var født annerledes og han så opp til andre gutter fordi han selv ikke på noen som helst måte nådde opp - i fysisk vekst, i sport, osv. Han syntes jenter hadde mere interessante temaer å snakke om som ung kristen, men ble samtidig tiltrukket av andre gutter, litt fordi han så opp til dem som var det han egentlig drømte om å være sjøl - skikkelig mandig. Å leve med dette dilemmaet i en kristen setting hvor slike ting aldri ble snakket om annet enn ved hjelp av pekefingeren kan jo umulig være god mentalhygiene, eller hva? Og til slutt så ble det helt stopp for stakkaren. Han klarte ikke mer. Redningen ble en dag han møtte en karismatisk kristen som bad for en kronisk sykdom han hadde pådratt seg, og så ble han helbredet. En helt ny tanke kom hans vei. Er det umulige mulig? Finnes det håp for disse seksuelle følelsene jeg aldri finner ut av og aldri synes å bli lykkelig med? I et jag etter å møte en kjærlig, tilgivende, og LEVENDE Gud, dro han rundt på alle karismatiske møter som det gikk an å oppdrive. Det var ikke enkelt, men nå valgte han tørre å være åpen med det; ikke skjule disse utfordringene, lenger. Jeg må spørre meg selv: Hvordan hadde jeg taklet det? Hadde jeg kunne møte en bror med kjærlighet, åpenhet, respekt og håp? Hadde jeg visst hva jeg skulle gjøre? Akkurat det at ingen syntes å vite hva en gjør med dette, gjorde at veien ble så mye lengre for denne broderen, og vi skal bare være takknemlige for at han ikke gav opp. For gjennombruddet kom, nå han har vært gift i over 10 år og har fire barn.
En kvinne med master i teologi. Akkurat samme historien. Opplevd utenforskap i forhold til de av eget kjønn. Guttejente. Likte fotball og guttegreier. Ingen samtaler og åpenhet rundt kjønn og kjønnsidentitet og hvor store variasjoner det kan være i det å være mann og kvinne. Finn ut av det sjøl. Hun levde som lesbisk i flere år og slet samtidig med psyken og hadde flere selvmordsforsøk bak seg. Med haugevis av psykofarmika prøvde hun å overleve. Hun og gir det homofile og lesbiske miljøet dette vitnesbyrdet: De tok seg av henne; var et hjem; gav mer fellesskap enn noen andre på den tiden; og holdt henne i live. Noe å tenke på? Samtidig ble hun sykere og sykere. Redningen ble en karismatisk ungdomspastor som inviterte henne på et møte. I motsetning til hennes velutdannede, rike venner i den reformerte kirke, hadde denne lille forsamlingen en god del hjemløse og fattige medlemmer. En av disse fattige, men åndsfylt 17 åring, kom bort til henne og profeterte noe som bare var en hjertehemmelighet hun bar på selv. Dette begynte en lignende reise som vår bror delte om tidligere. Que? Er Gud levende? Og er han tilgjengelig? Kan en høre ifra Gud og bli kjent med ham? Dette var helt nytt for henne. Hun gikk også på alt som krøp og gikk av karismatiske møter. Jo villere, jo bedre. Etter hvert ble hun dratt mer i denne retningen enn i forhold til det andre miljøet fordi hun så at hun ble friskere og bedre når ga seg til dette og gav slipp på det andre. Ungdomspastoren fikk slik et hjerte for henne at han oppga tjenesten for å hjelpe henne. Å gi seg til å betjene folk med slike problemer var ikke akseptert i de kristne sirkler han var med i, karismatisk eller ei. Så han måtte oppgi tjenesten som ungdomspastor. Det sier litt om hvor vi som kristenhet er i forhold til dette. Skikkelig berøringsangst. Hadde vi vært noe særlig bedre? For å være ærlig: Jeg tviler, og det uroer meg dypt. For å gjør en lang historie kort: De ble gift og hun er nå fri psykiske plager og klarer seg uten psykofarmika. Det er ikke lite for en som har hatt bipolar lidelse og hvor ingen leger gav henne håp om en medisinfri tilværelse. Det å se henne stå å fortelle dette, så åpen og sårbar, var bare "a moment". Jeg kjenner bare en så dyp respekt for en som har gått en slik vei og til dels fastet seg helt frisk, og jeg kjenner på et slikt savn av en mer respektfull og ærlig status i forhold til hvor godt vi treffer denne gruppen med evangeliet. Skivebom! Hvor er Jesus som setter folk fri? Hvor er Jesus som sier: "Så fordømmer heller ikke jeg deg! Gå bort og synd ikke mer!"? Vårt budskap er mer: "Du er fordømt! Gå bort og synd ikke mer!". I dette "så fordømmer jeg deg heller ikke" - ligger det et nærvær av den Salvede, øyne og kroppspråk som formidler kjærlighet og miskunn, en forsoning som skaper legedom og håp. Hadde kvinnen som de brakte til Jesus gått igjennom synderes bønn og blitt satt til å frasi seg sin promiskuøse atferd? Ikke som jeg kan lese. Men Jesus formidlet tilgivelse, kjærlighet og forsoning: Guds godhet driver deg til omvendelse. Nåde først og så sannhet. Vi kan ikke gjømme bort sannhet. Da lurer vi folk. Derfor: "og synd ikke mer!" Hvorfor? Fordi vi liker å være kjipe? Nei! Fordi vi elsker mennesker og ønsker dem det beste. Men jeg drømmer om å kunne formidle forvandlende kjærlighet slik Jesus gjorde. Jeg ser Jesus mingle i et Pride-tog. Du verden for en oppstandelse av kjærlighet og håp! - og forargelse.
Denne dama var en del av et teologisk miljø som aksepterte homofilt samliv og promoterte det. Hennes identitet som lesbisk var så gjennomgripende at hun aldri kunne se for seg noe annet. Og likevel: Det var ting som følelsesmessig var problematisk for henne med å leve ut dette. Har vi hørt historien før? Ateister vil påstå at alt dette skyldes religion og moral. Men alle hun omgikk seg med bekreftet det hun selv trodde, men det hjalp bare ikke. Kropp og sinn hang ikke med. Hun hadde det ikke bra med seg sjøl. Skulle vi ikke få lov til å hjelpe folk som har det slik? En lov som skulle forby "behandling" av homofile ble stoppet i California fordi folk som faktisk har fått hjelp har vitnet om et liv de selv opplever er mye bedre for dem - med dokumenterte bedringer i mental og fysisk helse. Sinte innlegg i avisa og demonstrasjonstog hadde bare gjort vondt verre. Skulle det å møte disse menneskene med kjærlighet og se dem forvandlet også på dette området forbys? Selvsagt ikke! Utfordringen i vårt eget land er ikke forbud, men at berøringsangst, mangel på innsikt, godt kombinert med lunkenhet, åndsfattigdom og egenrettferdighet står i veien for en moralsk frigjørende revolusjon. Hva har vi egentlig å tilby disse menneskene? Er det Jesus de møter når de møter kristenheten? Sannhet uten nåde og legedom er nådeløst. Om jeg noen gang hadde blitt spurt om hva jeg mener om spørsmålet homofili i media, så hadde jeg brukt 99% av tiden til å be om tilgivelse for at vi som kristne i så liten grad har representert Jesus overfor disse menneskene, og så hadde jeg spurt et spørsmål tilbake: "Om du hadde møtt et menneske som Jesus har forandret fra en homofil legning og praksis til en heterofil; og de har dokumentert bedre mental og fysisk helse idag enn før - hadde du hatt et problem med det?" - Hva har det med saken å gjøre? Det har alt med saken å gjøre. Finnes disse menneskene? Ja, jeg har selv hørt levende vitnesbyrd, og jeg er dypt berørt. Og hva sier de selv? Hvordan trengte de å bli møtt? Med pekefinger og fordømmelse (dom=vi trenger forandring, fordømmelse=fortapelse). De har allerede trøbbel med hvordan de føler. De er allerede fortvilet og uten håp. Hvordan skal vi møte dem? Det har jeg ikke hørt mange undervise om - om noen i det hele tatt. De vil bli møtt med kjærlighet, respekt, muligheter til sårbarhet og åpenhet, en venn som kan gå vandringen med dem og å la Jesus ta seg av jobben med å helbrede indre sår og forvirret identitet. Hva med deres evige frelse? Ja, nettopp! Hva med deres evige frelse? Det har Gud til syvende og sist bedre oversikt over enn oss, men vi kan møte mennesker med nåde, bringe dem til nådens kongstol, og her vil også sannhet være en del av en frigjøring. Dama var klar i sin bibelforståelse. Teologien var på plass. Men ofte er det ikke teologien som er problemet - det er praksisen. Det er mangel på balanse i tilnærming og holdninger, og her har vi syndet grovt. Hva om jeg møter på noen som er homofile og som vil ha veiledning? Jeg skal iallefall bruke god tid på å høre dem ut, gråte med dem, kjenne på smerten og fortvilelsen, og bare innrømme: "Du, dette vet jeg alt for lite om. Hvis du kan hjelpe meg å forstå hva du går igjennom, så kan vi søke Herren sammen for å finne en vei i dette." Bekrefter jeg dermed en livsstil? På ingen måte! Men om de ikke hadde hatt en problem med dette langt inn i hjerteroten; hvorfor i all verden ville de da åpnet seg opp for meg? Hva om de lever det ut? Det må vi etter hvert også snakke om - hva opplever de selv med det? Å rote rundt i det som de selv erkjenner er sår hjelper det jo ikke å gro.
Spørsmålet er om vi kjenner oss fri til å gå en slik vei med mennesker som trenger oss. Hareide ble fordømt av kristne fordi han gikk i PRIDE. For ham var det en samvittighetssak som politiker i møte med bestialske drap på homofile. Han selv sa at det var for å vise at dette godtar ikke vi kristne. Men det er dem som har definisjonsrett og berøringsangst, så vi godtar ikke den forklaringen. Hareide godkjenner ved å gå i Pridetog homofil praksis, samme hva han sier. Det er mulig Hareide ikke er klar i sitt bibelsyn - at det ikke finnes skriftsteder som godkjenner og velsigner enkjønnet ekteskap (i positiv forstand); jeg vet ikke, for jeg kjenner ham ikke personlig. Men jeg undrer meg likevel over at vi skal sette oss til dommer over andres samvittighet - og til og med i politiske sfære som er satt til å forvalte et samfunns som består av mer enn troende. Som politiker syns jeg Hareide er en tøffing, selv om det er ikke er alt jeg er personlig enig i. Demokrati er ikke det samme som teokrati eller ettparti-stat som i Kina. Å møte sinte, sure og forargete kristne er jommen ikke en enkel affære. Det handler mer om å være rett enn å ha rett, kjære trosfrender. Kjærligheten dekker over en mengde med synder, sier bibelen. Forsoning og miskunn er den sterkeste kraften i universet, ladet med ropet fra den Salvede: Det er fullbrakt!
Vi har alle våre kall som troende. Ikke alle har kall til å innta dette området; å representere Jesus på en rett måte for denne gruppen - som Gud har et slikt hjerte for. Men jeg er så takknemlig for at Gud reiser opp mennesker og gjør noe nytt, for som menighet så har vi sviktet grovt, her også. Er det tilgivelse, håp og gjenopprettelse? Ja, det er det! Jeg drømmer om en menighet som kan stå oppreist og klar, men med et slikt vitnesbyrd om legedom at kritikerne må tie. Dreier det seg om homofili i hovedsak? Langt derifra! Det er mye mer heterofil seksuell synd som skader mennesker enn homofil seksuell synd. Seksuelle problemer i ekteskap er en hovedgrunn for utroskap og skillsmisse. Går vi klar som kristne? På ingen måte. Men Gud er i ferd med å skape en revolusjon av ydmykhet, kjærlighet, åpenhet og sårbarhet. Resultatet? Bedre ekteskap, færre skillsmisser, bedre oppvekstvilkår og bedre helse. Hvor finnes det forskning som sier at dårlig fungerende ekteskap og ekteskapsbrudd er bra for folkehelsen? Den finnes ikke! Så hvem kan argumentere imot det som gir utelukkende gode resultater? Men jeg vet en ting. Hvis jeg skal låne øret til noen angående dette, så er det folk som har gått en vei og som Gud har gjort et verk i. Pekefingerkristne uten noe som helst vitnesbyrd i forhold til forsoning, legedom og utfrielse, kan bare herje på for min del. Jeg har fokuset et annet sted: Herre, kom! Kom, Herre Jesus! Vi er i desperat behov for hjelp, for det vi holder på med her holder ikke mål. Tilgi og rens!
PS! For den av dere som måtte være interessert i å vite mer om tjenesten disse fantastiske menneskene står i:
http://www.equippedtolove.com/
https://moralrevolution.com/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar