"You have built a stronghold by the songs of babies. Strength rises up with the chorus of singing children. This kind of praise has the power to shut Satan’s mouth. Childlike worship will silence the madness of those who oppose you." (Sal 8.2 - engelsk vers-system - Passion Translation)
"Fra småbarns og spedbarns munn har du reist et vern mot dem som står deg imot, for å gjøre ende på fienden og hevneren." (Sal 8.3, N11BM)
"From the mouths of children and nursing babies you have ordained praise on account of your adversaries, so that you might put an end to the vindictive enemy." (Sal 8.2, engelsk vers-system - NET Bible)Det er noe med den nye pakt som er grensesprengende. Det sprenger grenser i forhold til sosial status, kjønn, alder og generasjoner. Det sprenger grenser mellom ulike kulturer og land. Vi kan stå og prise Gud på ulike språk uten av vi forstår hverandre og kjenne at vi er ett. Jeremia profeterer om den nye pakt og sier at: "da skal alle kjenne meg, både små og store." (Jer 31.34). Joel sier det slik:
"Kall folket sammen, hellige forsamlingen! La de gamle samle seg, og la småbarn og spedbarn komme sammen." (Joel 2.16).Og Jesaja:
"Dette er min pakt med dem, sier Herren: Min Ånd som er over deg, og mine ord som jeg har lagt i din munn, skal ikke vike fra din munn og ikke fra dine barns eller barnebarns munn, sier Herren, fra nå og til evig tid." (Jes 59.21)Den nye pakt er en pakt for generasjoner og for alle aldre. Jeg tror ikke på spedbarnsdåp, fordi kristen dåp har med omvendelse og beslutning om disippelskap å gjøre (Apg 2.38). En bevisst omvendelse kommer inn i bilde på et tidspunkt når bevissthet som synd har våknet og en har noe å vende om ifra. Dåp er kun ditt valg, og kan aldri tas av noen annen. Derfor heter det: "la dere alle døpe, hver og en av dere" (Apg 2.38). Omvendelse og kallet livslangt disippelskap er et verk av den hellige Ånd og vi kan forkynne omvendelse og nødvendigheten av den, men tvangskristendom har aldri hatt noen god frukt. Men vi er på den annen side fri til å introdusere Gud, hans rike og hans nærvær til barna, helt fra de er født, så når synd og skam kommer inn i bildet, så kjenner de en god Gud og velger å gi seg fullt og helt til ham som Herre og Frelser istedet for å la skammen og opprøret ta over og styre. Frelse ifra kan like greit være at man slipper og bli så skadet, eller hva? Men synd og omvendelse er ikke en nødvendighet for å kjenne og vandre med Gud. For Adam og Eva vandret med Herren før syndefallet. Noe av utfordringene med luthersk lære om arvesynd og reaksjonene imot den, er at kommer i et evangelikalt dilemma. Hvordan kan barn oppleve Gud og bli brukt av Gud på en sterk måte uten egentlig å skjønne behovet for frelse og tilgivelse på en slik måte at de kan redegjøre for og forstå evangeliet? Lutheranere døper spebarn fordi de tror at da blir de Guds barn. Metodister døper spedbarn fordi de tror at de er Guds barn. Det vi vet at empirisk erfaring - renspikket bevis, er at barn helt ned i 2-3 års alderen kan be for syke, så til og med blinde får synet igjen. De har ikke engang fått av seg bleie og snakker ikke nødvendigvis rent, heller. En del taler også i tunger allerede i 4-5 års alderen. Bør de da bli døpt? Veldig godt spørsmål. Følger en logikken til Peter i Apg 11, så er svaret ja. Når Gud har sitt stempel, hvem er da vi? Barn er så forskjellig, og foreldrene har også et ord med i laget med tanke på å vurdere barns modenhet. En del barn har latt seg døpe og får senere et gjennombrudd som gjør at de kommer i et dilemma fordi opplever kall til å la seg døpe "på nytt". Om vi da står i veien for en enkel overbevisning og Guds verk, kommer vi i skade for å gjøre det samme som vi mener lutherske foreldre ofte kommer i skade for å gjøre - å hindre grunnleggende erfaring med Jesus og hans frelsende gjerning. Vi må erkjenne at vi kan ta feil. Vi trodde de var klar, men hvis overbevisningen i hjertet til den det gjelder senere sier noe annet, så bør vår respekt for tro og overbevisning komme først. Så får vi heller hjelpe de ytterst få som vil døpes annenhver uke. Det er ikke enkle, firkantete svar på dette, men hovedregelen er å la Gud være Gud og anerkjenne Guds verk og legge bort stivbent teologi i begge ender. Troendes dåp og barnedåp er ikke nødvendigvis motsetninger - det er først når vi snakker om spedbarnsdåp - der det ikke er noen bekjennelse av at Jesus er Herre, at vitnesbyrdet i NT mangler helt.
Fordi vi er så opptatt av omvendelsen og bekjennelsen og læren, så ender vi opp med å behandle barn som mindreverdige borgere i Guds rike, mens Jesus sin tilnærming var at Guds rike hører slike til. Jeg kjenner flere som bruker barn som forbedere og med usedvanlig gode resultater. De trenger trygge voksne rundt seg, men hvorfor er det slik at voksne ber for barn i gudstjenester og møter, men ikke omvendt? Kan vi lære barn å be og få bønnesvar? Klart vi kan! Bønnene blir da så enkle at det blir fokus på å be for å få, ikke å be for å vise hvor flink en er til å ordlegge seg. Jesus snakker om at vi må ta imot Guds rike som små barn. En intellektuell kapasitet er ikke bare en fordel, men kan stå direkte i veien. Vi har en tendens til å måtte forklare alt som skjer; det som egentlig er et mysterie og som vi ikke kjenner i detalj. Og vi kan bli så fornøyde med forklaringer at vi fort kan droppe realiteter til fordel for forklaringene.
"På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!»" (Matt 21.14-16)Det greske ordet for beredt er interessant. Det nye testamentet siterer Septuaginta, den greske oversettelsen av GT som var tilgjengelig på Jesu tid som mye godt var bibelen i menighetens første tid. En mer nøyaktiv oversettelse av den greske teksten lyder "Fra småbarn og spedbarns munn har du beredt deg lovprisning" (se f.eks. bibelen, Guds ord). Ordet for beredt er det samme ordet som brukes i Ef 4.11-12 som sier hvorfor Gud har gitt oss tjenestegaver (apostler, profeter, evangelister, etc). De er gitt oss for å utruste, sette i stand de hellige. Gud vil altså utruste småbarn til å lovprise Gud, og den lovprisningen har en mektig kraft. Ja, til og med spedbarns pludring er en lovprisning i Guds ører, og når vi taler i tunger, så beveger vi oss inn i en tilsvarende barnslig tro at Gud forstår hva vi sier selv om det ikke gir mening for noen. Men i alt Gud vil gjøre, så har han involvert oss. Babbel eller tungetale er fint til sitt bruk, og Gud elsker det. Men målet er andres oppbyggelse, for slik er Guds kjærlighet at den tenker ikke først og fremst på seg selv. Derfor må barna "utruste" og "trenes" , som ordet som er oversatt "beredt" også kan bety. Og det er ikke slik at fordi Gud har en utrustning for barn til å stoppe fiendens herjinger, som Salme 8.3 sier, så skjer det derfor automatisk. Vi som voksne er en del av den utrustningen som skal skje, idet vi tilrettelegger og oppmuntrer barna til å erfare og kjenne Gud, slik profetene har lovt oss at de skal gjøre. Hva med omvendelsen? Slapp av. Guds godhet driver til omvendelse. Det var når Peter så Jesus berge hele den nedadgående fiskebedriften hans i et fiskemirakel, at han sa: "Herre gå ifra meg, for jeg er en syndig mann". Du skjønner - det er en sammenheng mellom gudsfrykt og mirakler - begge veier. I en atmosfære der Gud føler seg så fri at han slår seg løs, så vil Åndens nærvær også bekrefte forkynnelsen ved å virke syndenød - det først og fremst hans produkt; ikke vårt. Når vi forkynner Jesu død og oppstandelse, så døde han jo for noe. Hans stedfortredende død er på ingen måte ikke gimmick eller unødvendig, men ramme alvor. Åndens verk er at vi virkelig forstår dette alvoret og hiver oss inn i frelserens fang med hud og hår.
Jeg har mange gode erfaringer å ha barn som medarbeidere og deltakere på flere områder. Når barn i skolealder er med i husgruppesamlingene, får jeg god hjelp til å unngå at voksne ender opp i lite oppbyggelig snakk og diskusjoner som trigger uenigheter og konflikter. Folk tar seg liksom litt sammen og tar ikke ut frustasjoner over ting i gruppa eller andre ting i menigheten i selve samlingen. Det er en plass for å snakke om sånt, også, men om vi gjør det til en vane å gjøre det i samlingene, så mister en trygghet og momentum i forhold til å inkludere nye. Den tryggheten jeg ønsker skal være der til å ta med nye, er den samme tryggheten som trenger å være der når barn er til stede, og som mye lettere blir slik når barn er tilstede. Uenigheter og konflikter løses nemlig best andre steder og med dem det gjelder, ikke i en samling som er åpen for alle. Gruppesamlingen er ikke et sted å hente sympati for egne meninger om ting - det er et sted for innbyrdes oppbyggelse. Ja, det er rom for å dele personlige ting, men alt for personlige ting brettet ut kan bli ødeleggende for den som deler det, og også her er barn tilstedeværelse en beskyttelse jeg har satt pris på. Om barna er små, så kan de være med når samlingen er hjemme hos dem selv, og de kan være med i starten og et stykke ut i lovsangen kan de voksne gå med dem og se dem velsignet til sengs. Husgrupper er ikke en voksengreie - det er veldig enkelt å inkludere barn og mange tilfeller en fordel, også. Jeg har også hatt barn med meg på gateevangelisering, "skattejakt" som vi gjerne kaller det. Men litt veiledning fungerer det aldeles utmerket. Barna tror de hører ifra Gud, og det er helt korrekt - det gjør de. En kan unngå veldig mye avvisning når en har barn med seg. Voksne som er skeptiske til alt som har med det de mener er overtro og eventyr, blir liksom ikke så skarpe i kantene når det står et barn foran dem, sammen med en voksen. "Ja, ja. De skjønner jo ikke bedre, stakkar. La oss nå være litt grei." Det de ikke vet, er at det er de mest radikale og trosfriske forbederne de har foran seg. Og når miraklet er et faktum, så har det foregått en aldri så liten ommøblering og scenebytte. Å innføre begreper som hypnose og suggesjon når et lite barn ber i barnslig tro til Gud - ja, nei, det blir liksom litt for dumt, selv for en innbarka ateist med høyt nivå av gudsangst. Jeg opplevde en gang å ha med meg en ung gutt hvor han opplevde seg ledet til noen rusmisbrukere. De var ærlig og åpne med situasjonen sin og ting de led av, og når den unge gutten bad, så skjedde det under. De var to stykker som satt der, og når den andre så hva som skjedde når gutten bad, så ville han også ha forbønn. Det endte med at han tok gutten i hånden, så ham inn i øynene, og sa: Tusen takk! Jeg tror det var et stort øyeblikk for både gutten og rusmisbrukerne. Så enkelt og banalt, men du verden for kraftfullt. På gudstjenesten tok jeg gutten frem og intervjuet ham sånn i all enkelhet. Det er sjelden jeg har sett slik respons i salen på vitnesbyrd av denne typen. Så også på det området får vi hjelp av barn. Man får seg ikke til å være avmålt og likegyldig når et barn forteller om sine erfaringer med bønnesvar og mirakler. Det burde vi ikke være ellers, heller.
Vi er ment å være sammen om evangeliet om Guds rike, barn og voksne, men vi ender ofte opp med å lage skiller som Gud aldri har plassert der. Farshjertene må vendes til barna, så de igjen kan vendes til fedrene (Mal 4). Positiv oppmerksomhet og å være på oppdagelsesreise sammen med litt risiko er en sikker vinner for å knytte barn og voksne sammen i en felles erfaring. Barna mine som nå er voksne, elsker å reise på tur med meg fordi jeg har såpass mange løse skruer i topplokket at det blir ganske så eventyraktig - noen ganger i overkant spennende. Og likevel: De kommer tilbake stadig vekk og vil reise og oppleve nye ting. Guds rike er en reise i det umulige. Det dreier seg om langt mer enn glansbilder, bibelhistorier og "Jesus elsker alle barna". Etter en reise til en etterhvert kjent menighet i NordCaliforina, tok jeg med min yngste datter ut på en lunsj for å høre hva hun satt igjen med. Jeg hadde selv vært på barnesamlinger under konferansen, og var mektig berørt av det jeg så. Min yngste datter la ikke fingrene imellom når hun omtalte barnesamlingene vi hadde i vår menighet. Det gikk jo ikke an å bare kjøre en bibelhistorie greie og så skulle de leke og gjøre andre ting. De måtte jo få skikkelig undervisning og trening! Jeg var svar skyldig. Hva skulle jeg si? Jeg skjønte jo hva hun mente. I barnemøtene jeg hadde vært med på, ble barna aktivert i åndelige gaver, forbønn, og å høre ifra Gud. Og de ble i høyeste grad tatt på alvor. Bar det preg av modenhet og alder? Selvsagt! Men hvem sier at det er mindre kraftfullt? Det er den Gud setter sitt stempel på som holder mål, ikke den som kan brilliere med talekunst og fine vendinger.
Jeg innser at jeg har sviktet, både som menighetsleder og far. Til dels er man selv barn av egen tid og åndelig oppvekst, men når en ser noe som er annerledes og som ligner mere på løftene om den nye pakt, så begynner en reise, som må en begynne med en erkjennelse. Det vi gjør er ikke rett. Her må forandring til. Vi undervurderer Gud i barna våre, og et veldig viktig våpen som Gud ønsker å bruke blir holdt nede. Skriften snakker i Sal 8.3 om barn som
- et festningsverk
- en styrke
- et vern
- et redskap til å gjøre ende på en hevngjerrig fiende
- en redskap lovprisning, innsatt av Gud.
Det er ikke rent lite. Tenker vi slik om dem i en menighetssammenhet? Aktiverer vi barna i en nytestamentlig tro og praksis? Klart, uten at vi voksne selv lever i dette, blir det vanskelig å gi videre til neste generasjon det vi ikke selv har tatt del i. Men jeg tror barna kan hjelpe oss også der. La oss ta steg sammen. Barn håndterer skuffelser bedre enn vi tror. Vi kan enkelt si at det er ting vi ikke forstår, og at mye dreier seg om å prøve og å lære. Er det noe barn skjønner, så er det akkurat det. De har en utholdenhet i prøving og feiling som langt overgår de fleste voksnes. Verden vil kritisere oss for å pushe barna foran oss i vår tro. Men en del vil kritisere oss uansett. Når en troshelt fra Afrika var på besøk som attpåtil påstås å ha reist opp døde, så skrev Stanghelle som er vokst opp i det pietistiske og strenge vestlandske indremisjon om villfarende troende og stakkars mennesker som gis en falsk forhåpning. Stanghelle har jo ikke så mye greie på slik, og vi kan ikke forvente så mye mer av journalister utenfor strengt tatt kristne avviser. Hvis det er slik at verden trenger å vinnes, så må det være en grunn for det, eller? Men jeg vet hva jeg skal svare kritikken: "Hvem pusher hvem sin tro? Jeg tror det er vi voksne som er under opplæring av barna når det kommer til tro, her altså, men like fullt er vi her som voksne og passer på at barna ikke blir utsatt for ubehageligheter, og at de har det greit." - og så fortalt om noen ting som skjer når barn ber. Ydmykhet og det å løfte frem andre med et smil er ganske så uangripelig - vitnesbyrd like så.
Edit 04.11.2018: I går var på jeg på healing rooms i Bethel Church, Redding. De har en egne barnegrupper som er med og ber, her. Den heter BAM!!! De er i følge med voksne, men de ber og betjener barn og voksne sammen med dem. Det var så vakkert, og det kjentes bare så rett, så profetisk, så Guds rike. De eldste barna hadde mer tålmodighet og la hendene på dem som ble betjent og fulgte med. Andre satt ved siden av og tegnet. En av disse minste som tegnet reiste seg plutselig og såg på dame, må kan vært i 50-årene og delte noen ting. Jeg så øynene til denne voksne dama ble våte og tårene strømmet på. Den lille- kanskje mellom 5 og 7 år - så henne rett inn i disse våte øyene. Hun la hendene på henne et lite øyeblikk og så begynte hun å tegne igjen. Etter en stund reiste hun seg igjen og viste tegningen. Jeg var litt flau over å være så nysgjerrig, men kunne se noe grønt og rødt. Var det i tilknytning til det hun delte? Kanskje. Kanskje ikke, men den voksne dama ble godt rørt igjen. Kan en tegning bety noe? Ja! Gud kommuniserer i alle kanaler. Jeg ble selv sterkt møtt av et maleri jeg så på healing rooms, og folk har blitt helbredet fra uhelbredelige sykdommer her, bare ved å se på et bilde. Når vi inviterer og gir plass til Gud og setter hans nærvær og det han gjør som prioritet nr. 1, så faller alt på plass og gir mening. Jeg skal love deg for at folk med praktisk sans blir verdsatt her i det som ellers hadde blitt et salig kaos med så mange folk. Men var det bare en barnslig tegning jeg så så vidt? Ikke i Guds øyne. Han er ikke begrenset av et barns begrensninger; det han gjør er uansett "way beyond" det vi voksne på noen måter kan få til.
Voksne og barn som tjener Gud sammen. Jeg kjente jeg ble både rørt og forvilet. Rørt over det jeg så. Fortvilet over hvor fri vi er til å parkere og vanære Gud i barna våre. Herre, rens og tilgi! De vitnet om hvordan barn brukte barn til å se helbredelse og profetere over voksne; til og med ledere på lederkonferanser(!). Lederne de hadde invitert var først skeptisk, men det var før barna hadde profetert. There is no such as a junior Holy Spirit. Jeg tror på det - jeg har sett det med egne øyne.
Jeg drømmer om realiteter i den nye pakt; "ikke den mest enfoldige skal fare vill". Jeg lengter etter å se en menighet som er hjemsted for Guds nærvær og kraft, så ordet ikke havner over i tomt prat, men blir demonstrert på en slik måte at alle kan skjønne det og forholde seg til det: Jesus er oppstått og han lever i himmelen og i dem på jord som tror: bare se! Jeg drømmer om å se en menighet som myndiggjør små disipler, som er små i vekst, ikke ferdig utviklet i tanke og vurdering, men like fullt kan ha en levende og herliggjør Guds salvede boende på innsikten og utrustet med Den hellige ånds kraft. Jeg drømmer om å se barn som tidlig lærer å fungere slik som en venn av meg sa om en ung gutt som så mange gjennombrudd når han bad - at han på tøys fikk kallenavnet "the disease killer". Kan vi ta livet av sykdom, da? Ikke bare kan vi, men vi er befalt å gjøre det: "Helbred de syke, kast ut demoner, og erklær: Guds rike er nær!" Da er vi der at uten han, kan vi ikke gjøre noenting; er det ikke herlig? Det er der troen trives best. Jeg drømmer om en menighet hvor barn og voksne sammen utforsker det området som heter Guds rike, himlenes rike: "Ingenting er umulig for den som tror, for ingenting er umulig med Gud". Kom Jesus! Herre, kom!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar