"Et sant tegn på modenhet er ikke bare hvor langt du er kommet, men mer hva du drømmer om, og hvordan du strekker deg og jager etter det"Skal vi glede oss over det Gud gjør imellom oss, eller skal vi strekke oss etter mer? Bibelens svar på dette spørsmålet er "ja!". Paulus snakker i samme brev både om hvordan han gleder seg i Herren, sjøl om han sjøl nå sitter i fengsel og hans frihet til å reise å forkynne er begrenset. Det viser oss for det første at Paulus glede ikke var begrenset til egen tjenesten, men at han tenker Guds rike. For det andre viser det oss at Paulus gleder seg over det gode som skjer, til og med når motivene ikke er helt på plass, og Gud bruker folk som er umodne i sin karakter (Fil 1.15-18). Det plager ikke Paulus nevneverdig. Folk er jo på vei, og vi har alle våre svakheter om umodne områder, og har alle vært generelt umoden engang. Hvis det bare er de modne som slipper til, så vil alt stoppe opp fordi noe av den energien og gleden som trenger å være der for å takle og tåle motgang og problemer, ikke blir forløst. Alt dreier seg om en gang da, når vi er blitt slipt, da kan Gud bruke oss. Men det er ikke slik Jesus gjør ting. Han hadde en gjeng med selvopptatte umodne som han satte igang med å forkynne evangeliet med en gang. Han sendte til og med en demonbesatt til byen med meget misfornøyde folk som hadde mistet livsgrunnlaget på grunn av akkurat ham. Hvis en virkelig har hatt et møte med Gud, så tåler en motgang, men det er akkurat dette fokuset på Guds gode nåde virksom i oss som gir oss håp når alt går på tverke. Det at Gud bruker oss til å bringe legedom til andre, gir håp når vi selv sliter med sykdom. Det at andre blir fri og forløst er til stor trøst, når en går i en fase i livet der en av ulike årsaker ikke klare å fungere slik som før. For Paulus var det et fysisk fengsel. For andre kan det være utfordringer i relasjoner; ekteskapsutfordringer eller utfordringer med barna som vokser opp; deg sjøl eller andre i familien som opplever alvorlige helseutfordringer. Det kan være økonomiske utfordringer. Eller hard forfølgelse, sjøl om vi som troende i Vesten stort sett lager større slitasje med et selvopptatt fokus enn verden rundt om oss får til. Det at vi er troende fritar oss ikke for de utfordringer det er å være menneske i en fallen verden. Som troende trenger vi virkelig å feste blikket på det som går godt; det vi kan glede oss over, det som gir oss håp og motivasjon til fortsette kampen.
Det bibelen ikke forteller oss, er at denne gleden over det Gud gjør innebærer en holdning av status quo - stillstand. Det er et element av trøst i å minne seg om alt det gode Gud har gjort og fremdeles gjør. Og vi trenger det. Men ikke for å akseptere at slik vil nå situasjonen forbli. Det er nå bare slik det er. Eller: det er nå bare slik vi er. Det er ikke slik at de umodne stamper imot brodden og tror på mer enn det som faktisk er tilgjengelig, men de modne er dem som har slått seg til ro med at det er nå ikke alt som blir slik vi drømmer om. Det er ikke slik at når Jesus sier at "alt er mulig for den som tror," så tok han grundig feil. Det han sier er at det er mye som er umulig for den som ikke tror, men som er tilgjengelig for den som tror. Han sa ikke: "for meg som tror," men: "den som tror". Det inkluderer deg og meg. Det er utfordrende å tenke på, er det ikke? Det forteller vel en hel om vårt trosnivå. Men nå er det slik at vi ikke har en stor tro på en liten Gud, men en liten tro på en stor Gud. Jeg er ikke så opptatt av hvor jeg er, som av hvor jeg skal og hva som bringer meg dit. Som vestlig kristen har jeg et par handikapp, men jeg kan velge å enten la det handikappet definere min framtid, eller også velge å la Guds ord ramme inn min verden (Hebr 11). "Alt er mulig for den som tror" - "Den som tror på meg, skal gjøre de gjerninger jeg gjør, ja han skal gjøre større enn disse, for jeg går til min Far".
Paulus snakker i Fil 3 om hvordan han orienterer seg. Han snakker om sin egen personlige lengsel. Alt for få forkynnere og ledere gjør det. Men like fullt er det noe av det viktigste ved oss, det viktigste vi kan gi andre. Om jeg er 100 meter foran deg i løypa, og snakker om hvordan det er å være der som om det er hvordan det burde være for alle - hvilken hjelp er jeg for deg, da? Men om jeg snakker om de neste 100 metrene og hvordan jeg arbeider for å innta deg, er jeg da mer nyttig i ditt perspektiv som er 100 meter lengre bak? Jeg tror svaret gir seg sjøl. For det som får deg fremover, er i veldig stor grad det samme, uavhengig av hvor langt en er kommet. For det første må en faktisk ha et mål om å komme videre i sin personlige vandring med Herren, ellers har en parkert, og da er en ikke nyttig for noen.
"Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det som gjorde at jeg ble grepet av Kristus Jesus. Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus."Paulus drømmer om selve oppstandelsen (Fil 3.11), fullførelsen av Guds plan i sin generasjon. Syns du han gaper over mye? Ja, sannelig om han var ambisiøs! Han hadde ikke tid til å sitte i et hjørne og tenke igjennom 14 ganger hvordan han burde ha gjort ting annerledes, eller om bare den og den hadde gjort slik og slik. Han setter til side det som kan holde ham tilbake. Han snakker ikke om demens, eller glemsomhet. Han snakker ikke om å ignorere erfaring som kan gi visdom i neste steg som ligger foran. Han snakker ikke om å glemme alt som Gud har gjort som en motivasjon til å fortsette. Nei! Vi må forstå det Paulus sier i lys av den konteksten han sier det i. Han jager mot et mål, der framme. Så alt som hjelper ham imot det målet; det er nyttig og kan tas vare på. Det som ikke er nyttig; dersom hindrer; det som holder tilbake; det legges aktivt bort. Det neglisjeres - som det greske ordet også kan oversettes. Hebreerbrevets forfatter snakker om det samme i Hebr 12 om å legge av alt som tynger og forsette i løpet med blikket festet på Jesus. Det var en grunn til at Jesus grep ham, og den grunnen er hele hensikten for alt Paulus gjør. Den norske oversettelsen av vers 12 fanger ikke opp det nær sagt alle engelske oversettelser får frem: Paulus jager fram mot det for å gripe det som gjorde at han ble grepet av Jesus; det som gjorde at Jesus grep ham. Det er en stor utfordring å klare å få fram alle sider ved den greske grunnteksten uten å lage et språk som ikke er godt norsk. Det er derfor noen har laget oversettelser som har som mål å få frem mangfoldet av betydninger som f.eks. Amplified Bible.
"I admit that I haven’t yet acquired the absolute fullness that I’m pursuing, but I run with passion into his abundance so that I may reach the purpose that Jesus Christ has called me to fulfill and wants me to discover." (Passion Translation)Mens de skandinaviske oversettelsene fokuserer på at en er grepet av den Salvede, så fokuserer Passion Translation på at Paulus jager hensikten med at det skjedde. Begge oversettelser har noe for seg, og det er derfor det kan være en berikning å lese flere ulike oversettelser, sjøl om det kan være frustrerende og ikke finne igjen den kjente og kjære ordlyden en er vant til.
Paulus jager ikke uten mål og mening. I den vi idag ikke jager slik Paulus jaget i et utholdenhetsløp, så er det fordi vi ikke har like klart det målet for øye som han hadde. Det eneste som kan få oss til å løpe er et mål som vi tenker er innenfor rekkevidde. Hvis det er uoppnåelig; hvorfor da løpe? Og her er det vi befinner oss en del av oss. Vi har bygget en hytte til oss og Jesus. Problemet er bare at Gud bor ikke i hytten, for han har dratt videre. Så da prøver vi fortvilet å holde liv i menighetsaktivitene våre og vi lager en teologi som forsvarer fraværet av Gud. Løsningen heter omvendelse, innvielse og reformasjon. Trist og gråtende affære? Ja, det kan være en del av det. Men omvendelse er like mye det vi velger å gjøre hver dag fordi vi jager mot et mål. Det kan like mye å velge å ta et steg i tro som forløser et gjennombrudd som forløser glede og begeistring, og gir håp om noe gjennombrudd. Det som det ikke betyr, er at vi aldri tar nye steg i tro, aldri utsetter oss for risiko for å dumme oss ut. Aldri setter oss i en situasjon der vi proklammerer bønnesvar og så uteblir det tilsynelatende. Tro staves R I S I K O. Vekst betyr å S T R E K K E S E G. Dersom vi skal se det du ikke har sett før, så må vi gjøre det vi ikke har gjort før. En kan bli sliten av alle skuffelser. Fristelsen til å gi opp og parkere er der alltid. Den var der også for Paulus. Men det er her Paulus sier at de som er modne de tenker slik som han.
"La oss tenke slik, alle vi som har nådd fram til modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!"Det merkelig med dette avsnittet er at Paulus bruker samme ord her i vers 15 som han bruker i vers når han sier at han ikke har nådd fullkommenhet. Hva er det han sier. Vi som tenker at vi nærmer oss fullkommenhet, la oss tenke at: Nei! Vi har ikke nådd målet. La oss jage videre! Han sier at den som har nådd teleios vi har bare fått et springbrett til neste nivå av teleios. Og dersom vi virker har nådd teleios, så viser det seg i hvordan vi jager etter teleios. Ser du? Han blokkerer enhver form for parkering som et tegn på modenhet. Da er du ikke moden, men du er parkert; i og det åpner du opp for en verden av barnsligheter og skadelige tenkemåter og aktiviter: sammenligning, vilje til å dømme og se ned på andre, elitisme og sekterisme, mangel på lærevillighet, lunkenhet, lysten til alle andre ting og materialisme; all verdens diskusjoner om teologiske spørsmål som ikke har sitt utspring i sann vekst.
Jeg håper at jeg med dette kanskje har vært med å gi et nytt verktøy for å vurdere ledere og forkynnere på rett måte. Hebreerbrevets forfatter oppmuntrer oss til å se hvordan folk ender løpet og følge etter deres tro (Hebr 13.7). Det er noe med dem som beholder den samme sulten etter Gud igjennom et helt liv; det er disse Guds ord ber oss om ikke å glemme, at legger merke til hvordan de holdt seg brennende over lang tid. Det er disse som gir oss et forbilde som det er verdt å strekke seg etter og lære av.
Herre! Det er så lett å bli fornøyd. Ikke fornøyd over din plan fullføres på tross av en høy pris; men fornøyd med at livet generelt ikke behandler oss ille, så får det være med resten. Herre, det jeg ber om er at kilden til takknemlighet for glede, og kilden til en uslokkelig tørst og hunger, skal være i deg. Jeg kan så fort glede meg over det jeg syns jeg får til, og tenke at det er min fortjeneste. Men alt jeg har er av din nåde, og om jeg tenker slik, så vil jeg bruke det rett, også. Herre, du kjenner meg ut og inn. Jeg er bare et menneske og som alle andre mennesker; et barn av min tid. Men du har gitt meg et høyere kall; å være barn av deg. Gi meg øye som ser det som er på andre siden av ubehag og lidelse - en belønning så stor at det er mer enn verdt det. Den herligheten som Paulus omtalte som gjorde at han anså lidelsene i denne verden som ingenting å regne; Herre, la oss få erfare og kjenne denne herligheten, så vi kan gi slipp på dette tarvelige selvlivet på en liten planet i et enormt univers som du har skapt. Kom Jesus! Ja, Herre! Kom!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar