Det som binder oss

Det er ikke ofte jeg leser Dagen. Jeg leser snarere andre aviser som gir meg en indikasjon hvor de er hen, de Gud har ment at jeg skal nå med evangeliet. Og jeg finner flere broer i verdier og tenking enn det mange troende jeg møter vil ha det til. At de ikke skjønner seg på åndelig ting, er jo helt bibelsk, man skulle jo bli skremt av annet. Men Dagen. På 90-tallet, når jeg var ny troende, så kunne jeg lese endeløse utlegginger om den fæle herlighetsteologien - hva det nå var, endeløse debatter om hvor vidt rocka musikk som sådan var fra djevelen eller ikke, og om den enda fælere JDS-læren (Jesus-Died-Spiritually, men ved å bruke akronymer, så er det færre som skjønner hva du snakker om). Jeg fikk nok, for å si det slik. Det var ikke mye her som hjalp meg i min vandring med Jesus, i min desperate lengsel etter å se Jesus i all sin fylde forandre verden; alt det som en del synes er greit å putte inn i tusenårsriket for da kan man kose seg i "nåden".

Når var jeg innom en tur igjen, og det var ikke lenge før diverse innlegg lyste imot meg. Nå er det Torben Søndergård som fikk gjennomgå - TLR bevegelsen. Jo, da. Akronymer brukes fremdeles. Jeg kjenner ikke Torben personlig, men jeg har møtt ei dame som har hatt større utfordringer med både fysisk og åndelig helse i årevis. Etter forbønn fra Torben har hun blitt så forandret at hun sier det slik: "Jeg har måtte bli kjent med meg sjøl på nytt i positivt forstand; alt jeg ikke kunne gjøre før, som jeg kan gjøre nå." Nå er hun involvert sammen med mannen sin og setter andre mennesker fri; mennesker som djevelen har bundet i 18 år eller mer. Frukten avgjør saken for meg. Det ligner så mye på Jesus, at da har jeg ikke mange spørsmål igjen å stille. Jesus ber oss om å se etter frukt. Hvilken frukt? Det må jo være noe mer enn "plommer i Hardanger" han snakker om, eller? Er det kristen møtedeltakelse han snakker om? Er det hvordan vi bærer biblene våre? Er det hvordan vi fordømmer de som ikke lever slik som oss? - Når en ser hvordan folk omtaler en som orienterer seg i det politiske landskapet - Knut Hareide, så kan en jo bli skremt av mindre. En kan være uenig - jeg er en av dem - men du verden for en fordømmende retorikk! "Denne hopen som ikke kjenner loven, er forbannet!" Er det slike holdninger Jesus snakker om når han snakker om å bære frukt? Eller snakker han om seg sjøl? Det han gjør, det han er, det som var frukten i hans eget liv og hans egen tjeneste, og som skulle og må være den frukten vi ser etter i vår eget - skulle han definere å bære frukt helt uavhengig av seg sjøl - slik vi finner ham i evangeliene?

En kunne vite at dette TLR var helt ubibelsk, kunne jeg lese i leserinnlegg i Dagen, men det var knapt noen referanser til bibelen i det hele tatt. Så for koret, så var dette sikkert fersk loff med sirup på, men det gav meg ikke mye mening. En annen hadde en langt mer reflektert innstilling, og det kan i mye større grad representere hvordan kristne i Vesten tenker, og inklusive meg sjøl; hvordan jeg i perioder har tenkt. Fordi det gjorde så vondt å tenke annerledes. Som skribenten helt riktig påpeker, så er Apostelgjerningene en fortsettelse av historien om Jesus, det Jesus begynte å gjøre og forkynne (Apg 1). Slik sett er apostelgjerningene, eller Jesugjerninger eller Åndens gjerninger, som boka like greit kunne ha hett, både en repitisjon og en forlengelse av evangeliene. Men nå kommer "rosinen i pølsa." For apostelgjerningene er bare beskrivende og ikke retningsgivende, sies det. Descriptive only, not prescriptive. Brevene, derimot er retningsgivende, så de er vi bundet av. Man kan jo smile av dette og tenke at hvor i all verden står dette i bibelen - at Jesus sjøl ikke er retningsgivende, men en helt annen forståelse av Jesus enn Jesus sjøl, jo, det er retningsgivende. Og når jeg sier det slik, så virker det jo litt dumt, ikke sant? Men realiteten er at det er i denne realiteten over 90% av kristenheten i Vesten lever, inklusive meg sjøl. Jeg har levd i brevene. Jeg har elsket brevene. Jeg har lest alle brevene på koine - nytestamentlig gresk - og studert opp og ned i mente. Jeg kan delta i diskusjoner om gode og mindre gode oversettelser - i brevene, for evangeliene er for det meste rett frem i forhold til oversettelse. Og det er akkurat det. Evangeliene gjorde meg urolig. Jesus virker jo så ubegripelig radikal; nei, la oss holde oss i brevene og forsette å snakke om Kristus. Fint med et gresk ord som knapt noen vet hva betyr - etternavnet til Jesus, eller noe sånt. Omtrent som akronymene i innleggene i Dagen. Jeg kjøpte idéen om at det var visdom og utholdenheten som nå var kraften i det apostoliske, og ble blendet av mye god teologi - og for all del: den er ikke dårlig; fremdeles takknemlig for mye jeg har lært av gode verdier; som å tenke sjøl ut fra Guds ord, og ikke bare blindt kjøpe alt mulig. Men det var inntil jeg hadde en gruslanding som jeg håper blir den verste jeg får oppleve i dette livet, og 2 år med mørke og rent helvete; inntil Jesus møtte meg på en landevei utenfor en campingplass et sted i Sverige; og han gav meg dette oppdraget og denne befalingen: "Ikke lenger noe kompromisser, sønn. Du må reise deg å stå for det du ser." Angsten og mørket ble erstattet av en ubegripelig fred, av glede og klarsyn. Jeg skjønte hva Gud mente med "det jeg ser". For i alle disse årene, så har det også vært en uro der. Kan dette stemme? Skal det virkelig være slik som dette? Er dette apostolisk og nytestamentlig kristenliv? Begynte Gud på noe, og så vips, så ombestemte han seg? Eller er det vi som har rotet oss bort? Påstår at vi kjenner Gud, men så har vi grunnleggende sett lite peiling?

Nå elsker jeg evangeliene. Og brevene. Nå er disse helt i harmoni - det gir til hverandre og utfyller hverandre. Men denne Jesus er ikke så farlig, lenger. Jeg trenger ikke å omskape ham til en brevenes "Kristus" som blir noe annet enn den Salvede som jeg finner i evangeliene og som virker gjennom sin Ånd i apostelgjerningene. Jeg håper at du som meg ser hvor vi er blitt ført vill, lurt og forledet; av vår egen bedagelighet; lysten til alle andre ting; trangen til å forklare hvorfor ting er slik som det er; hvor ble det nå av denne Jesus Messias; Jesus den Salvede? Den sterke lengselen jeg hadde som ny troende, flammer nå slik den flammet da jeg var ny å veien. Jeg er bundet av og til den Salvede. Skal jeg gå ut å helbrede de syke og si: Guds rike er kommet nær; slik Jesus befaler i evangeliene? Hmmm. Jeg visste ikke at jeg hadde noe valg. Jesus er Herre! Jeg lever i et ubehag, en smertefull lengsel etter å se Jesus i aksjon igjennom meg sjøl og søsken. Gud, måtte du aldri ta den smerten ifra meg, så lenge jeg lever i denne verden! Jeg vil ikke slå meg til ro med noe mindre enn det Gud har gjort tilgjengelig gjennom Jesu død og oppstandelse. Enten er evangliene oppspinn eller så er de sanne; og jeg vet av erfaring av det umulige er mulig. Jeg har sett for mye. Du har fanget, meg, Herre, og jeg kan ikke gå noen annen vei. Du har det evige livs ord.

Vår kjenne venn, skribenten i Dagen går videre og snakker om nåden og hvordan det å kreve at alle skal evangelisere i Guds kraft og vinne mennesker slik Torben forkynner, innebærer at vi faller ut av nåden. Ha meg unnskyldt om jeg har misforstått denne kjære broderen, men jeg leste det flere ganger og kunne ikke komme til noen annen konklusjon enn at det var dette han formidlet. Og tankegangen er ikke ny, dessverre. Hvis vi faktisk tar misjonsbefalingen og Jesu andre befalinger om å helbrede de syke og reise opp døde, og som bygger opp under og leder frem til misjonsbefalingen, på alvor, så oppstår det fort en pekefingerformaning om at nå må vi ikke blir loviske, her, folkens. Dette er jo ikke for alle (les: for de aller færreste, om noen). Og det er her evangelikalismen slår fullstendig fallit. Vi har forkynt evangeliet ut fra historien om røveren på korset og det kristne livet ser omtrent slik ut overalt; døende. Det vil si: Hvis bibelen og Jesus er målestokken. Men evangeliet om Guds rike er ikke et evanglium om en skinnoppstått Jesus som lider av demens og har glemt hva han pleide å gjøre før og nå egentlig har gjømt seg i himmelen inntil han kommer ut av glemselen og oppretter tusenårsriket, så kan han ordne opp der vi sviktet. Var det slik apostlene i det første århundre tenkte? Og hvis ikke. Hvorfor skal vi tenke slik? Men det som forkyntes var Jesu Herredømme, og det er ikke bare i Apostelgjerningene, men også i brevene (Kol 2.6). Og når dette budskapet ble utfordret så sier Paulus at han vil prøve disse hovne, oppblåste og stolte menneskene på kraften og ikke ordene, for Guds rike består i kraft (1. Kor 4), og han advarer imot en form for kristendom som har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft (2. Tim 3.5). Vi har altså laget oss en form for kristendom hvor vi gjør evangeliene og apostelgjerningene til interessante historier om hvordan alt begynte, men ikke noe mer, og der vi klinger oss til en Kristus og menighetsforståelse som gjør evangeliene og apostelgjerningene irrelevante for hvordan vi lever det kristne livet. Fint med evangelienes Jesus, men hans liv og tjeneste angår oss ikke. For vi har rotet oss bort i et hjørne der vi driver et viktig teologisk arbeid med en brevenes "Kristus", som dessverre ikke er den Salvede vi finner i evangeliene som hadde dette som programerklæring:

Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.

De som var i synagogen og som hadde jødisk bakgrunn forstod at Jesus de facto proklamerte seg som Messias - som akkurat som Kristus betyr den Salvede. Vi hedninger har et kall til å demonstrere en Messiansk - salvet - tidsalder på en slik måte at jødene blir tirret inn i Guds rike av ren misunnelse (Rom 11), men skal vi oppfylle det, så må vi forstå oppdraget. Slik det er, blir knapt noen tirret inn i Guds rike; tvert imot forblir vi irrelevant for den menige mann i gata. Derfor er det behov for reformasjon - apostolisk reformasjon. Jeg ønsker velkommen apostler som broder Yun, Torben Søndergård, Bill Johnson og andre som forkynner det klare evangeliet.

"Dersom vårt evangelium ikke fungerer ute blant folk, så fungerer det overhodet ikke" (Bill Johnson)

"Dersom vi ikke har latt oss forandre av Skriftene, så kjenner vi dem i realiteten ikke" (Broder Yun)

 "Dersom vi ser på den protestantiske kirke idag, så ligner det mye på den katoliske kirken og så lite på det vi leser i bibelen og særlig Apostelgjerningene. Derfor trenger vi en ny reformasjon som går mye dypere enn det Martin Luther og andre reformatorer kom med. Vi snakker om en reformasjon som tar tak i læren, Ånden og hele kirkesystemet, hvorfor vi har menighet og måten vi gjør det på." (Torben Søndergaard)

Jeg er faktisk bundet av Skriftene. Jeg er ikke fri til velge bort en bok fordi den ikke passer inn i min erfaring og mitt hode. Alternativet er at vi blir bundet av oss selv, vår egen lille forståelse av en stor og mektig Gud. Det er ikke slik at det å ta steg i tro i lydighet mot Gud bringer oss ut av nåden. Tvert imot, så forløser det nåden. For Gud står den stolte imot og han gir den ydmyke nåde. Ydmykhet er ikke å tenke lite om seg sjøl, men å tenke mindre på seg sjøl. Begrunnelsene folk har for ikke å gå ut med evangeliet ut blant folk, dreier seg i hovedsak om dem sjøl. De tenker lite om seg sjøl, men mye på seg sjøl. Litenskapen har erstattet lidenskapen for Gud, og litenskapen har sin rot i dem sjøl, ikke i Gud, og da er det ikke bibelsk ydmykhet, men snarere stolthet og opprør. En veldig viktig dimensjon i enhver kristen reformasjon er omvendelse. Og det er dette som må forkynnes i våre menigheter. Omvendelse fra å akspetere status quo og til å bevege seg i retning av nytestamentlig kristenliv. Kom Jesus! Herre Jesus, kom!