Kom og se - du skal få se større ting enn dette (Joh 1)

Guds ord er et "merkelig" ord. Det er Ånd og liv; mektig og virkekraftig. Ordet fra Gud er i bevegelse. Det har skaperkraft. For Ordet og Ånden er ett. Derfor sier Skriftene om seg sjøl at de er innblåst av Gud. Hva du tenker på når du hører fra innblåst? Jo pust. Det er det som er Guds ruah - Guds ånd. Så Ånden er i Ordet. Ordet og Ånden er aldri i konflikt - de er for evig knyttet sammen i et evig kjærlighetsfellesskap. 

Når vi vet at Ånden, virkekraften, alltid er i Ordet, så vet vi også hva som er Ordet fra Gud, og det som bare er tomme ord; menneskelig filosofi og tankespinn. Paulus sier at vi må bruke Skriftene på lovlig måte. I hans forståelse er loviskhet - et budskap uten Ånd og kraft ulovlig og antikristelig. For Kristus betyr den Salvede og den som salvet den Salvede var og er Herrens Ånd (Luk 4). Et budskap uten Ånd og kraft er ikke Guds ord. Du kan ikke ta Ordet og tømme det for kraft og så si: dette er Guds ord. Da er en grov forbrytelse mot den treenige Gud. Vi behandle Ordet med den dypeste respekt og ærbødighet, vel vitende om at bokstaven slår ihjel, men Ånden gir liv. Alle vi som forkynner må ha dette i bakhodet. Alle de som hører må ha det i mente. Herre, hvis dette ikke blir Ånd og liv for oss, så er det bortkastet, drepende og farlig. For bokstaven slår ihjel. Bokstaven dreper. Når jeg leser Skriftene så er min bønn at det skal gi troen næring, liv og utrustning til all god gjerning. For uten gjerning er troen død. Jeg kommer ikke med angst, men jeg kommer med alvor. Tryggheten og identiteten er ikke i en bunke papir innbundet i svart skinn som det står "bibelen" på. Tryggheten og identiteten er i en erfaring som Jesus lovte dem som vil følge ham: "den som vil gjøre Guds vilje, skal få erkjenne og forstå at læren er av Gud." Hvordan ser denne Guds vilje ut? Kan det tenkes at Jesus refererte til hans egne gjerninger som han også trente og instruerte disiplene til og gjøre? Folk var forundret i samme avsnitt (Joh 7) leser vi at folk var forundret over Jesus sin innsikt. Hvor får han sin kunnskap ifra? Han har jo ikke gått på bibelskole eller menighetsfakultetet? Vel han som er Ordet forstår vel best hva det betyr, eller hva? Men det var stor forskjell på ham og fariseerne som hadde gjort bibelstudier til det store målet i livet. Mens fariseerne opererte med "forbannet er disse som ikke kjenner loven", så opererte Jesus ut fra et fellesskap med Far - hans kunnskap var basert på hva han så Far gjøre, ikke ved å ha nesen så langt ned i en bok at han ser verken Gud eller mennesker.

Jeg elsker Skriftene og alt jeg har sagt så langt, er jo ut fra Skriftene. Men samtidig er bibelen blitt en avgud for mange. Gode ting Gud gir oss kan bli det, slik Israelsfolket tilbad de slangene som Moses fikk hengt opp og som gjorde at de berget livet. Veien ut av biblisme og bibeltilbedelse, er at vi tar på alvor det Skriftene sier om seg sjøl. Bibelen er Guds ord. Ok, men hva betyr det da? Hvis det betyr at det er liv og Ånd bakom disse bokstavene som står på et forgjengelig papir som hadde gått opp i røyk om vi hadde tent på, og at det er den Levende Gud vi søker, så er det bra. Men om vi leser Skriftene for å døyve vår forpinte samvittighet og bruker "kunnskapen" til å slå hverandre og andre (ikke minst) i hodet og bruke pekefinger, så er det død herifra og til månen. Vi må ta Guds ord på alvor, og det kan kun gjøres ved å søke Ånden i Ordet og så formidle det. Det ene er Gud. Da andre er kraftløs menneskelig filosofi som utgir seg å være visdom. Hvis du blir mer oppmuntret av et bibelstudie om hva Jesus og disiplene gjorde enn et vitnesbyrd fra en bror eller en søster om hva Jesus gjør i og gjennom dem idag, så er du farlig nær en åndelig diagnose. For Jesus lever! Han er det Levende Ordet. Han er Ordet blitt menneske. Og han lever i oss, om vi har tatt imot ham og lever med ham. Slik er "Ordet blitt menneske" et under som ikke har sluttet å skje. For prosessen skjer i oss når vi slipper Gud til. Gud selv bor imellom sitt folk, og det er synlig for alle: Den Salvede i oss, håp om herlighet (Kol 1).

Filip har møtt Jesus i avsnittet som er dagens bibeltekst, og han introduserer Jesus for Natanael. Responsen er sånn passelig:"Kan det komme noe godt fra Nasaret?". Kjenner vi oss igjen? - "Kan det være noe godt i kristendommen?"  Legg merke til hvordan Filip går videre. "Kom og se!" Han appeller til en sans som vi nesten har glemt av fordi vi har redusert Guds ord til noe som treffer ørene bare. Men Jesus treffer ikke bare ørene. Han lever! Trenger vi å høre? Selvsagt. Natanael fikk høre og erfare Jesus. Han fikk høre et kunnskapsord som gjorde at han undret seg og inntok en annen holdning. Jesus på sin side likte Natanael - at det ikke skulle mer til. "Tror du bare på grunn av dette? Du skal få se større ting enn dette!" (Joh 1.50). Hvordan? Jo, ved at Gud rev opp himmelen åpen over Jesus ved sin Ånds kraft. Himlen er nå permanent åpnet ved Jesu død og oppstandelse. Hvis det er noen steder det er stengt, så er det imellom våre ører og i vårt hjerte. Hva gjør vi når folk er kritiske? Sier vi: kom og se? Har vi noe å vise fram. Eller prøver vi å overbevise med argumenter, bare? Større ting er jo noe Jesus har lovt oss spesifikt, eller hva (Joh 14)? Når Jesus oppsummerer sin tjeneste overfor jødene, så snakker han om at han har talt til dem og at de har sett hans undergjerninger (Joh 15). Det er obligatorisk i enhver form for kristen forkynnelse å bevege begge disse sansene, syn og hørsel. Noen ganger forklarer vi og når folk er som Natanael så demonstrerer vi. Andre ganger viser vi frem den levende Gud som bor i oss, og når folk undrer seg, så forklarer vi. Rekkefølgen vil variere. Men summen må alltid være disse to. Det er det som det innebærer å forkynne med bevis. (Matt 24.14). Vel, sier du. Hvis dette blir kravet - hvor mange blir det da som forkynner? Godt spørsmål! Ta en titt på vestlig kristendom og se hvor mange kristne som forkynner utenfor de 4 kirkevegger. Og grunnen er akkurat dette. Vi har møtt på så mange av Natanael og har ikke noe mer å tilføre, så vi gir opp. Vi har av erfaring konkludert med at det nytter ikke. Og så synes vi avvisning er en forferdelig form for kristendomsforfølgelse og at det klart er helt lov å gi blaffen i Jesu tydeligste befaling: Gå ut og gjør disipler. Og blir vi redde, så er det feil. Vi skal jo føle godt, forstås. Så frykten, bedageligheten og dårlige erfaringer er Herre, mens høstens Herre er tilsidesatt. Løsningen er apostolisk kristendom og apostolisk grunnvoll. Det innebærer praktisk trening i en overnaturlig livsstil. Vi leser i bibelen og så praktiserer vi til vi har nok positive erfaringer til at vi er selvgående. Så kan vi bygge på med mer bibelforståelse etter behov. Det finnes god, dyp teologi. Det finnes skatter. Men alle disse gir bare mening innenfor rammen av en levende og håndpåtakelig Jesus - et enkelt nytestamentlig kristenliv i lydighet, ydmykhet og kraft. Uten det blir det fort en intellektuell avgud. For Gud gir ikke en ånd som gjør redd og mismodig, men den Ånd som gir kraft, kjærlighet og visdom. (2. Tim 1.7). De norske oversettelsene fokuserer på mismot. De fleste av de engelske benytter ordet frykt. Det greske ordet deilia betyr feighet. Guds Ånd gjør ikke feig, mine venner, men fyller oss med mot og pågangsmot. Vi lar oss ikke skremme av trusler og avvisning; det bærer vi rakrygget fordi vi vet at vi vil få lønn. Jo mer motgang, jo mere lønn. Ikke lønn for dumskap. Kjærligheten bygger opp; vi elsker mennesker og vil dem vel. Men feighet og bedagelighet forkledd som visdom gir heller ingen lønn. Det koster å være en disippel, og Jesus forventer at vi betaler prisen.

Herre, jeg drømmer om at du skal reise opp en ny hær av disippelflokker i Europa. Som ikke samler seg om svære møtelokaler med god plass til parkering, behagelige stoler, behagelig lovsang og forkynnelse; barnemøter så vi får en pause..... men samles seg om innvielse, bønnerop, vitnesbyrd fra hverdagen, som samles om å vente på deg, Herre, og å bli utrustet til å ta nye steg de neste dagene. Jesus, du som er høstens Herre. Må du drive ut arbeidere til din høst! Driv meg ut til høsten, Gud! La din Ånd og din ild falle på oss, og la den ilden drive oss ut av våre menighetshus ut blant folk slik den gjorde det på pinsedag. La det være en villighet i være hjerter, et offer som ilden kan falle på, og er klar til å la seg lede. Kom, Herre Jesus. Kom!