Lederstiler i det nye testamente - en refleksjon

Familiesaker på kammerset
Det har vært mye skriverier i det siste om brente barn og lederstiler. Søsken har gått ut i media og fortalt historier om hvordan en har opplevd å være en del av menigheter og kristne organisasjoner. Nå er det slik at opplevd er opplevd, og så subjektivt som det er, så har en alltid plass til å lytte, for uansett hvor "feil" framstilt en opplever at det er, så er det også en subjektiv opplevelse, og dessuten: Det er alltid noe man kan lære. Og det er akkurat dette - denne lærevilligheten, der man også er villig til å lære at det som oppleves feil, som preger en sann og ydmyk disippel. Gjennomgangstonen er: Hei, får jeg lære noe idag, også?! Jippi!
Som en som har opplevd å skikkelig møte veggen i min vandring med Jesus og søsken, så kunne jeg også ha vist mitt etter hvert runde og pene ansikt i pressen. Jeg har ikke valgt å gjøre det. For min del så dreier dette som først og fremst om min vandring med Jesus, og dernest med søsken. Dersom du ikke ville tatt opp interne familieproblemer i pressen - slik enkelte kjendiser har for vane å gjøre - så er det vel heller ikke god skikk i Guds familie, heller. Slik tenker jeg om det. Man når man er såret, så har man en tendens til ikke å tenke klart. Det gjør så sabla vondt - kanskje ikke minst i sin egen samvittighet, og det fører til at man leter etter syndebukker.  Fordi en sjøl har det vondt nok, så blir syndebukkene typisk andre rundt deg. Dette er en menneskelig tendens som vi alle har, og som vi fort kan innse når stormen har lagt seg.

I møte med dem som er såret
Når folk er såret, er det en kunst å håndtere dem på en måte som gjør at verkebyllen kan bli tatt hull på og det vonde får renne ut, uten at den som har verkebyllen får en skjennepreken i tillegg: "Hvorfor de har stelt seg så ille at de har fått en verkebyll?" Slike refleksjoner - hvorfor skjedde dette? - er det greit å ta når verkebyllen er skikkelig legt og den som har hatt det ondt har refleksjoner som dreier seg om noe annet enn panikkartet orientering i håp om bedring. Det er ikke alltid vi tenker klart, folkens, heller ikke om vi er åndsfylte disipler. Jeg har selv blitt møtt med bebreidelse når alt var kaos - det hjalp ikke stort. Det er vel det viktigste å si om den saken. Når en selv har fått det bedre så er det tross alt enklere å erkjenne at det kanskje ikke var så enkelt for den andre parten, heller. Det er krevende å møte den som er såret og skadet på rette måten; det betyr derimot ikke at det er umulig.

Målet: ut av tunnelen i forsoning og uten stengte hjerter
Opp i alt som jeg selv har vært igjennom, så er jeg glad for å kunne si at Jesus møtte meg. På en landevei - på roller blades - et såkorn av tro var sådd inn, og jeg handlet i tro for første gang på mange måneder. For å gjøre en lang historie kort; han møtte meg å satte meg fri, og han gav meg et oppdrag. Jeg vet hvorfor jeg lever her. Det er en mening med at jeg er til; en mening med livet, og det er så herlig. Det at jeg skriver her, er en del av dette oppdraget. En annen viktig del av oppdraget han gav meg var å sørge for at jeg ikke stengte hjertet mitt for noen søsken. Det har til dels vært en krevende øvelse - man kan se veldig ulikt på ting; og en opplever det som skjer forskjellig, for vi er grunnleggende subjektive, ellers hadde vi jo ikke vært et menneske. Men ved Guds nåde kan jeg med hånden på hjertet si: Jeg er ikke bitter på noen. Og om jeg skulle vært bitter, så er det jo først og fremst Gud som har ansvaret for meg; er det ikke slik? Og det å være bitter på Gud er et ganske håpløst prosjekt. Det vil si: Jeg har delt ærlig og åpent med Pappa Gud om det jeg har vært igjennom. Om skuffelser. Om bitre og såre følelser. Det tåler han mye bedre enn vi skulle tro, og vi har hele bøker i bibelen som skulle hjelpe osss å lufte ut overfor Gud, om det trengs. Men det å lufte ut og det å stenge noen ute, og de såre følelsene inne - det er to forskjellige ting. Jeg forstod oppdraget Gud gav meg, og jeg forstod hvorfor han pekte akkurat på dette.

Når ledere og menighet skuffer
Vi har en tendens, spesielt i forhold til ledere, å avvise dem fordi de ikke er perfekte - de har ikke alt vi skulle ønske. Men hvis en har åpenbaring om Jesu legeme, så priser man Gud for at de ikke har alt - hvilken nytte skulle da vi andre ha i dette? Når jeg lytter til folk som har frustrasjoner over ledere og Guds menighet, så pleier jeg å si: "Jeg går ikke på McDonalds når jeg skal ha biff." Folk ser ofte på meg i undring over hva i all verden jeg mener med det - og det kan jeg egentlig godt forstå. Men det jeg mener er: Dersom leder eller menigheter ikke har det du lengter etter; hvorfor forvente å få dem av dem? Og hvorfor skulle du avvise det de faktisk kan gi deg, og som også er verdifullt? Vi havner fort i en slik "hive ut babyen med badevannet" tenking. Fordi han ikke er pastor så vil jeg ikke ha ham som profet. Ok? Når det kommer til tjenestegaver, så har vi nok forskjellige idéer og tanker om det; og det er greit; men hovedsaken er her at ingen har alt. Det som blir en utfordring i menighetslivet er hvis det er noe ingen har - da lider menigheten av en mangelsykdom, og her er vi inne på kjernen av utfordringene i menighetene her i vesten. Vi får problemer av de feile grunnene; selvfokus og selvopprettholdelse.

Hvilken kilde har vi for bibelsk lederstil?
Prøv å sette deg inn i hvordan det var å være en av Jesu 12 disipler. Hvordan var Jesu lederstil? Har du reflektert over det? Jeg er redd vi har en tendens til å putte på ganske mye rosa skyer på når vi tenker på evangeliene og apostelgjerningene. Jo visst har det herlig å være en del av Jesu innerste krets. Men jommen var det utfordrende også, og jommen var det mye en slet med å forstå. Og kjeft fikk man også. "Vik bak meg, Satan!" Den er ganske stiv, altså. Eller: "Hvor lenge skal jeg holde ut med dere?" Eller: "Hvor lite tro dere har." Eller kanskje vi skal ta en annen favoritt; når Jesus spør Peter 3 ganger om han elsker Jesus. Kanskje den øverste på listen er når Jesus sender disiplene ut og sier: Nå sender jeg dere til ulvene, og dere er sauer. Ha, ha! Den tar jo kaka. Snakk om å skape forventning om herlig og trøbbelfri tjeneste, der alt bare flyter av gårde! Om Jesu lederstil skal være et eksempel for oss, så må vi måle det på rette måten. Jesus hadde ikke terapitime med Peter etter den skarpe irettesettelsen - fra åpenbaring til bare menneskelig på 3 sekunder - hvor forvirret er man ikke da? Det var ting disiplene ikke turte å spørre Jesus om. Til dels fordi de var redde for svaret; og like mye fordi det var ting med Jesus de ikke forstod. Er det slik at vi forstår alt - og derfor er den Gud har utpekt til å sette oss i dommerstolen? En sunn gudsfrykt og sunn selverkjennelse vil fortelle oss at den stolen er satt av til noen andre som er så stor at dersom vi befinner oss der, så blir vi ganske flate. Jeg forsvarer ikke dumskap, umodenhet, tomme unnskyldninger for kjødelighet og lite følsom og vis kommunikasjon. Men la den som er uten skyld i dette kaste den første steinen. Det vil hjelpe om vi ikke svarer kjøtt med kjøtt. Det finnes måter å omgås på der vi ikke utfordrer hverandre på en kjødelig måte og likevel er ærlig med hverandre og renser luften, så vi kan gå videre uten å bli skadet. Og det er faser i livet der vi trenger terapi, også. Ikke fordi vi nødvendigvis er så veldig kjødelige, men fordi vi er sårbare og skrøpelige mennesker. Men fremfor alt og i alt vi er igjennom: Vi trenger stadig å ha gjennomgripende møter med Gud; for han er den som løser opp selv den vanskeligste knute.

Det rette mål for god lederstil
Hvis jeg skulle måle Jesu lederstil, så ville jeg måle følgende: I hvilken grad hadde Jesus reelt utrustet disiplene til å leve i det Jesus hadde demonstrert, slik at de kunne fullføre oppdraget. Jeg er ikke så opptatt av snill og forståelsesfull lederstil vs autoritær lederstil som dette: utrustende og myndiggjørende ledersstil. Dersom man blir utrustet og myndiggjort, så har man egentlig ikke så mye fokus på lederstilen til de som har vært med å utruste deg, for det faktum at du er blitt utrustet fører deg luks inn i så mye problemer, utfordringer og trengsel at det andre er som peanuts å regne. Det er slik, mine venner, at du får feil svar dersom du stiller feil spørsmål. Dersom en skal utruste noen til tjeneste i Guds rike, så er det slik at vi til dels må tøffes litt opp - ikke minst her i Vesten hvor vi er vant til en ganske beskyttet tilværelse. Det som vi regner for katatrofer her, er bare hverdagsmat andre steder. Når Jesus sendte disiplene sine ut - første de 12 og så de 72, så var det ikke på forslag fra Jesus - misjonsbefalingen var ikke noe som oppstod etter at Jesus hadde stått opp ifra de døde - det var noe disiplene allerede hadde erfaring med når Jesus samlet dem på Oljeberget til "After the Resurrection Party. Så disiplene ble tøffet opp. Tomas med sin pessimistiske legning slo fast - når Jesus igjen dro til Judea - "Kom igjen gutter; la oss dra med så vi kan dø sammen med ham". Du kan tenke at det var en dårlig spøk på en dårlig dag, men for disiplene på den tida var dette en realitet de måtte stå ansikt til ansikt med hver dag. Og slik er det mange av våre søsken i troen rundtom i verden. 

Lederstil, Guds rike vekst og forfølgelse

En del diskusjoner vi har i menighetene her i Vesten er der bare fordi ikke står i de daglige utfordringene gjennomgripende vekst for Guds rike medfører. Hvis du lurer på hva jeg mener, så dra opp på det nærmeste sykehuset og rensk ut kreftavdelingen og likhuset. Du kommer garantert til å få en reaksjon, og den blir ikke bare positiv. Eller her er et annet forslag: Bland deg i Pride-toget og helbred syke og profeter over folk. Verken LHBT eller konservative, rettroende kristne kommer til å være spesielt glade i deg etter den økten. Problemer og trengsel kan komme fra det mest uventede hold. Når Hans Nielsen Hauge endte opp med å råtne i fengsel, så var det statskirken og embetsverket som fant sammen i udåden. Vanlige bønder begynte jo å tro at de kunne starte bedrifter, og slik kunne jo ikke tillates, ei heller forkynnelse utenfor kirken. Fysj!

Jeg er veldig opptatt av lederskap og lederstil. Men jeg må erkjenne at jeg kanskje ser etter andre egenskaper enn det som er kommet frem i kjølvannet av "brente-barn" debatten. Det perfekte, det som alltid føles godt, finnes ikke på denne siden av tilværelsen, og Jesus har ikke lovt oss det heller, kanskje tvert imot - Alle som vil leve gudfryktig skal bli forfulgt, sier Paulus, og Jesus lover også forfølgelse. Og en side av gudsfrykt er at vi tror Gud når han sier at vi skal forkynne evangeliet med tegn, under og mirakler. Dersom dette mangler, er det en vesentlig del av nytestamentlig gudsfrykt som mangler - det er noen vesentlig sider ved Gud du ikke har lært ham å kjenne på. Han er underfull - full av under. Under skaper undring; men også negative reaksjoner. Hvorfor var det alltid Paulus som kom i trøbbel, mens andre i teamet slapp unna? Jo, to ting. Han klarte alltid å oppholde seg på offentlig sted, og han hadde et gjennombrudd i tegn, under og mirakler som skapte oppsikt. En fint ting, og et problem - for oppmerksomhet har en side ved seg som vi ikke alltid ønsker velkommen. Paulus var ganske oppgitt over denne kombinasjonen, så han bad Gud om å få slippe denne negative siden, men vet du? Gud hadde ikke tenkt å gi ham bønnesvar på dette. Han sa: "Min nåde er den nok," og "min kraft fullendes i svakhet". Så Paulus slo seg til ro med det. Så lenge jeg er her, så er dette noe jeg og til dels teamet jeg leder må leve med. Han sier om Barnabas og seg selv, at de på tidspunkt tenkte at dette er slutten på livet - vi overlever ikke. 

Utrustende og mynddiggjørende lederskap ala Jesus: ønsker vi egentlig det?

Det triste med flere av de brente barna vi har vært vitne til i pressen, er at de har overlevd fysisk, men ikke åndelig. Det hadde vært bedre for dem at det hadde vært omvendt - men det kan man jo nesten ikke si høyt, for da hadde man ihvertfall kommet i avisen. Det jeg savner i forhold til lederskap og som jeg ber til Gud om, er ledere som faktisk vil utruste Guds folk; og da tenker jeg ikke på det de gjør på plattformen, fordi plattformen er liksom ikke helt der vi lever vårt daglige liv. Jeg tenker på en demonstrasjon og en trening i et enkelt, nytestamentlig kristenliv der vi blir trent til å vinne mennesker og samle dem i hjemmene våre. Ooops! Da er vi plutselig ledere, så får vi se hvor enkelt det egentlig er. Men det jeg er vitne til er at ledere synes å være så opptatt av å samle kristne til møter og konferanser. Mye av dette er vel og bra, men enkel, hverdagslig, men langt fra mindre kraftfull disippelgjøring blir i alt for stor grad ugjort. Dette er ikke-apostolisk, uprofetisk og anti-evangelistisk. Det er simpelt hen ikke Guds rike, og tjener ikke Guds rikes fremgang. Jeg vil ha ledere som ikke behandler meg med silke. Jeg vil ha ledere som tar meg med når de selv er ute på oppdrag, og gjerne farlige sådanne, også. Jeg vil ha ledere som, etter at jeg har sett hva de gjør, sier: Nå er det din tur. Hva hører du Pappa Gud sier? Ok, flott! Du må handle på det. Jeg er her og støtter deg. Om vi ser slike disippelfellesskap vokse frem i landet vårt, så kan vi vokse dynamisk og organisk. Vi venter ikke på at ledere skal gi oss mat på søndag formiddag, men vi spiser igjennom hele uka, og vi mater andre. Det er ikke normalt å mate voksne mennesker, skjønner du (med mindre de er blitt veldig gamle, da) - da er det noe grunnleggende galt. Det normale er å trene barna til å spise sjøl. Og det er normalt at barna tar del i middagslagingen, slik at de etter hvert håndterer dette selv, så middagen blir laget selv om du jobber overtid. 

Når barna i Herren blir voksne: fra foreldreskap til likestilt vennskap

Det er helt normalt, også, at når barna vokser til, så vil de utfordre deg på de verdiene du selv har gitt dem; det betyr bare at du har lyktes. "Pappa, du har lært meg at slik skal vi tenke og gjøre; men det du gjør der, hvordan henger det sammen med det?" Vi kan bli provosert av å bli pirket i, men om vi er villig til å bøye oss og lytte,er det som avgjør om relasjonen skal vokse eller avta. Om du lytter med respekt, er sjansen større for at de vil komme med en holdning av respekt. Enkelt? Nei, det er krevende, men like fullt nødvendig. Det er ikke alltid at barna oppfører seg slik vi voksne skulle ønske, og dersom du vil ta et studie på hvordan det tar seg ut i Guds rikes sammenheng, så er 1. og 2. korinterbrev et glimrende sted å begynne. Her blir Paulus som far prøvd å alle tenkelig måter, og litt til. Hva er det egentlig denne menigheten ikke har klart å misforstå og rote til? Fint lite. Men Paulus er både bestemt og myk, samtidig. Han er tydelig på hva han ser av Guds nåde i dem, og han begynner der, men samtidig tydelig på hva som ikke holder mål, og hvorfor. Og ikke minst. Når han snakker til dem, så er han en del av dem. Det er ikke et "jeg" og "dem", men et "vi". Når han f.eks. snakker til dem om Guds dom virksom i nattverden, så sier at han når Gud dømmer oss, så er det for at vi skal bli justert, så vi ikke skal bli fordømt sammen med dem som ikke tror. Han er altså sammen med dem i det som er vanskelig og utfordrende. Og samtidig er han veldig tydelig på målet: "Gid dere var konger, så vi kunne regjere sammen med dere." Han ser frem til at de blir så moden at de tar del i oppdraget og arbeidet, så de sammen kan nå lengre enn Korint. Han vil se dem vokse opp, så de i større grad er i stand til å ta vare på seg sjøl og andre. Lever du og er frisk, så er det en naturlig forventning. Derfor er Paulus også tydelig på at de som ikke vil vende om og leve rett i et gudsfryktig liv i vekst, vil måtte møte en Paulus og ikke er bare snill og forståelsesfull. Det er ikke Kardemommeby vi holder på med, og menigheten må holdes rein for ugress, så den kan vokse og bli moden.

Når ledere ikke klarer å være ydmyke og samarbeide

Det er ikke alltid ledere oppfører seg slik vi skulle ønske, heller. Vi vil finne at ledere har utfordringer med å finne veien sammen med andre ledere, enten det er teologisk eller i praktisk utførelse. Det kan gjøre at vi føler oss utrygge og lurer på hvordan det skal gå  med oss. Så lenge vi er her, og så lenge vi er subjektive mennesker, som ser og profeterer stykkevis, så vil det alltid være utfordringer i å finne sammen. Men Gud har regnet med dette, og har en vei for oss i det. Det er to grøfter vi kan gå i. Den ene er at vi gir blaffen og at det å gå sin egen vei alltid blir førstevalget, uten noen refleksjoner eller forsøk på å bygge bro. Den andre er at kravet om enighet og enhet blir en klam hånd som hindrer mangfold og frihet til å leve ut det vi kjenner Gud har lagt på innsiden. Vi finner eksempler på skjæringspunkt i NT. Paulus og Barnabas hadde problemer med å finne veien sammen etter apostelmøtet i Jerusalem. Og det var akkurat lederstil som var det brennbare tema. Barnabas ville ha med seg søskenbarnet sitt, fordi han så et potensiale i ham, mens Paulus mente at folk som svikter når det gjelder, får heller holde seg hjemme og få litt mer opplæring får de drar ut på farefulle tokt. Hjemlengsel er ikke noe for misjonærer i det første århundre. Barnabas fant det vanskelig å forstå Paulus. Kanskje var han ikke helt habil, heller, siden det var en slektning av ham det gjaldt. Men de brukte ikke år på å finne en løsning. Å kunne gå i tro og ren samvittighet er en så viktig verdi i Guds rike at dette aldri er til salgs. Når Gud sier at her gjelder bare tro virksom i kjærlighet, så kan du ikke torpedere andres tro, uansett hvor overbevist du er. Paulus kunne ha vært skuffet over Barnabas, og snakket om mangel på forståelse av autoritet, pakt, lojalitet og det viktige arbeidet. Men vi finner ikke noe av dette hos Paulus slik vi finner det i det nye testamente. Han fant seg en annen reisekamerat. Guds rike er større enn bare en relasjon mellom to Guds tjenere. Og vi finner også at Paulus senere anerkjente det arbeidet Barnabas gjorde med Johannes Markus. Det var ikke det at Barnabas tok feil; og Paulus hadde rett. Nei, begge kan ha rett; det er bare det at det ikke passer sammen her og nå, og da må vi søke å finne løsninger som alle kan leve med. Det er så mange fasetter av Guds rike og så mange måter en kan se vekst på - at vi må ikke se oss blind på det Gud har involvert oss i. Noen sliter når ledere ikke finner veien sammen på det vi tenker på som sentrale spørsmål. Lederstil er først og fremst et sentralt spørsmål i forhold til oppdraget: å respektere og elske hverandre som søsken og å se Guds rike gå frem. Men kjærlighet og respekt strekker seg lenger enn enighet. Guds menighet er ikke et meningsfellesskap, men en familie. Vi opphører ikke å være familie selv om vi ikke klarer å bli enige om hvilket smør vi skal ha på bordet, eller hvilket spill vi skal spille (den er vanskelig hos oss - nå vet du det), eller hva vi skal ha til middag, eller hvor vi skal reise på ferie. Noen ganger er det faktisk bedre om far og datter drar ett sted og mor og sønn drar et annet sted (eller var det omvendt). Enheten er like mye at en gir hverandre frihet, også dette er respekt og kjærlighet, eller hva?

Guds svar er alltid vekst

Jeg har ikke vanskelig med å forstå at folk kan ha bli såret, og at ledere kan har et ansvar i dette. Paulus var mer en villig til å skrive Korintermenighetens umodenhet på egen regning. Og samtidig var han tydelig på en ting: Åpne hjerte deres imot oss, slik vårt hjerte er åpent mot dere. Da er det mulig å snakke sammen og komme til forsoning, slik søsken skal løse uenigheter og konflikter. Det kan fremdeles være ting man er uenige om, men det kan komme forsoning ut av uenigheter, også. Vi velger på tross av uenigheter å tale vel om, velsigne og respektere hverandre. Uenigheten forsvinner ikke nødvendigvis, men konfliktområdet blir ikke styrende og ødeleggende, slik at vi er klar til vekst. Vekst er Guds svar på nær sagt alt. Det er når vi vokser og modnes at ny erkjennelse kommer til oss. Det er når vi selv står i utfordringer og lederskap at vi ser at det kanskje ikke var så enkelt, dette; og kanskje de andre hadde et poeng. Spørsmålet er mest om vi lever med og går med ham som er så mye større enn oss og ser så mye lenger; Herren Jesus, Guds salvede.

En bønn
Herre, fremfor alt så ber jeg om en ledelsesstil og -filosofi som gir vekst, modemhet og fremgang for Guds rike. Herre, jeg ber at du bringer oss ut av mangelsykdommer, og at sann disippelgjøring skal bli modellert. Herre, la tjenestegavene vokse frem, og la oss ta imot dem på rett måte; ikke som underholdende gjestetalere, men som mødre og fedre som er der for å trene oss til å bli Jesu soldater og ambassadører. Herre, rens oss fra vestlig bedagelighetstenkning, fra Mammon, så vi i sannhet kan tjene deg, og bare deg. Herre, rens oss ifra en pekende og kritisk ånd, der vi kritiserer andre for ting vi gjør dobbelt så mye selv. Herre, fri oss ifra å sette oss i dommerstolen, men la oss i ydmykhet og nåde overlate den jobben til deg. Herre, gi oss å snakke sammen med kjærlighet og respekt og om faktisk atferd og subjektive opplevelser, og la de skjulte motiver og hensikter bli igjen til deg som ser i det skjulte. Herre, se i nåde til oss, ditt folk. Herre, se i nåde til den verden som trenger en moden menigheten som vokser opp til ham som er hodet, Jesus, Guds salvede.