Lovsyng Herren, min sjel!
Jeg vil lovsynge Herren hele mitt liv,
synge og spille for min Gud så lenge jeg er til."
Evig eies kun det tapte, er det noen som har sagt. Det er selvsagt ikke sant i et Guds rike perspektiv, men har likevel et snev av sannhet i seg. Det er når vi mister noe, at vi virkelig ser verdien av det. Og: det er mye vi tenker at vi har trygt eierskap til, som kan mistes. Personlig har jeg erfart at det umistelige kunne mistes, eller for ikke å si for mye: trues og overskygges: Fred med Gud, det fortrolige fellesskap med Jesus, glede, evne til å sortere tankene og derved gi retning for tanker og følelser; ja, til og med frelsesvissheten var grundig truet. Det som før var bærebjelken, tryggheten og gleden ble plutselig min fiende: det verste i livet - det som trigget tungsinn, kvalmefølelse, angst og uro. Før jeg selv erfarte det, trodde jeg ikke i min villeste fantasi at dette kunne hende meg. Det var først da at jeg virkelig forstod at jeg var i godt selskap: David hadde det slik i perioder. Ja, du leste riktig. Troshelten David. Han som slo ned og drepte Goliat. Han som hadde livvakter som gjorde storverk som krigere med overnaturlig karakter - slikt vi ellers bare ser i Hollywood filmer. Og slik fant jeg trøst og håp. Når David hadde det slik og kom igjennom det, da er det håp for meg, også. David nevner noe i salmene som jeg også har bitt meg merke i. Han snakker om det løfter han gav når han var i nød. Jeg også endte opp med å gi Gud løfter. Jeg glemte dem, men Gud glemmer ikke og han har minnet meg på dem.
"Gud, om du vil gi meg tilbake evnen til å styre tanker og følelser, så skal jeg gi dem til å prise og tilbe deg."Det var en fin, bønn, var den ikke? Rart at de fineste av bønner skjer i verst tenkelig situasjoner. Når Jesus ber: "Herre, jeg takker deg at du alltid hører meg," så lå Lasarus i graven og råtnet, og vi finner det ene gangen der følelsene hos Jesus tar overhånd og han gråter (som bibelen forteller oss iallefall). Jeg glemte bønnen min. Men Gud glemte den ikke, og han minnet meg på det. Husker du hva du bad? Det kan jo gå kaldt nedover ryggen når vi innser hva vi har lovt Gud. Men for meg ble dette en bekreftelse på et livskall. Gud, du møtte meg og berget meg. Sannelig fortjener du lovprisning. "Alt som i meg er, skal lovprise ditt hellige navn." Meningen her er ikke å presentere et glansbilde av hva dette betyr i praksis, for glansbilder har ingenting med praksis å gjøre. For hvordan ser dette ut når en ennå er i en prosess hvor legedom og gjenopprettelse er på vei; du er ennå merket av det du har vært igjennom? Det som jeg gjerne vil dele med deg, er den hjelpen den hellige Ånd har gitt meg i disse utfordringene.
Hva gjør jeg når gode ting skjer rundt meg, men jeg ennå har store utfordringer i eget liv?
"Ingenting godt som skjer i og gjennom Guds rike kan noensinne være et problem for deg. Det er bare fordeler" (den hellige Ånd). Dette er sant, og det er også sant når noen vitner om legedom og du fremdeles er kronisk og alvorlig syk. Jeg har tatt det som Ånden delte meg med, og sagt til meg selv. Det er mye bedre for deg å være et sted der det renner over med gode vitnesbyrd om helbredelse og andre mirakler enn at du var et sted der det gikk 50 år imellom hver gang det skjedde. For nå du er i et miljø der dette er vanlig, så er det jo en mye større sjanse at du også blir berørt. Det som Gud også ved sin Ånd har oppmuntret meg til, det er å være den mest høyrøstede i responsen når folk deler slike vitnesbyrd. Virkelig å slippe seg løs i begeistring over det Gud gjør. Ved å vise oppriktig glede over det Gud gjør i andre, så inviterer du nåden til å virke i ditt eget. Misunnelse er anti-Guds rike, for Gud er rik nok for alle, så hvorfor furte? Vel, jeg er nå ennå her i min elendighet. Ja, skal du furte i tillegg, så blir det ikke lettere å bære. Og bare den gleden jeg kjenner over i det hele tatt å være i stand til å ta et valg. At jeg kan velge å rope av begeistring. Er det ikke fantastisk? .- Så mener du at du på et punkt i livet ikke hadde det valget? Ja, det mener jeg. Du kan komme et sted i livet hvor du er så bundet i tanker og følelser at du reellt ikke har noe valg. Tror du virkelig at den gudfryktige Job valgte å si at det han lirte av seg i over 30 kaptitler? Så mitt budskap til deg er: dersom du også har dette valget, så velg det gode. Gud elsker når vi jubler over det han gjør; og han får sorg når vi er likegyldige, så kan du selv gjøre matematikken på hvor du tror det er størst sjanse for at Gud gjør det igjen - det bare han kan gjøre.
Du må finne marsj-sangene i livet ditt - sanger som bærer deg igjennom trøttende hverdager
Afrikanere har noe som fascinerer meg. De synger mens de jobber på markene. Det er ikke alltid at det som trengs å gjøres, er så veldig lystbetont i utgangspunktet. Men visste du at du kan gjøre det "kjedelige" sammen med den hellige Ånd, og at han har en tendens til å lyse opp tilværelsen? Sang er et verktøy til akkurat det. Jeg har sanger og strofer som jeg synger til meg selv.
"Jeg har en Pappa i det høye som Pappa-omsorg for meg bær; som Pappa-omsorg for meg bær."En veldig enkel strofe fra en Lindell-salme, men du verden hvor en forskjell den gjør når jeg haster opp bakken på vei til nok et "jeg-vet-ikke-hva-dette-vil-føre-til" møte. Kjedelig. Ja, til tider veldig. Men med den hellige Ånd kan det som er grått og hverdagslig på en ny valør. Hva med å spørre Ham om ting i livene til de som sitter der, og tenke ut hvordan en skal spørre dem ut om det stemmer? Andre møter er kjempe-engasjerende og en får tatt beslutninger og skapt grunnlag for god utvikling. Og også her gir Gud visdom. En annen kjedelig greie er å holde kroppen i form. Det bare må gjøres. Noen er trenings-"idioter" (beklager språket) og for dem går dette av seg selv, men for meg er det bare en nødvendighet. Så hva gjør man? Har med favorittlovsangene, og samarbeider med den hellige Ånd for å oversette dem til norsk. Man ser på klokka og tenker: Hva?! Har jeg holdt på så lenge? Du skjønner, Jesus er ikke kjedelig. Fellesskapet med ham lyser opp. Hjemme hos oss vet jeg når fruen gjør husarbeid - for da ljomer lovsangen i hele huset. Hvorfor gjør det alene når du kan gjøre det sammen med Herren? Noen har manuelle jobber med mye repitisjon og lite kommunikasjon med andre rundt dem. Da har man god anledning. Andre har tenkejobber, men klarer å kombinere dette med å lytte til ting (jeg er ikke så heldig). Nok en god anledning. Hva er marsj-sangen din? Hvilke sanger er det som bærer deg i hverdagen? Det kan være noe annet enn en sang, også. Det kan være et skriftord, et løfte, en formaning eller oppmuntring. Men livet er en pilgrimsreise, og vi skal vi marsjere i takt med Ånden slik Paulus sier i Galaterbrevet at vi skal, så må vi ha noe å marsjere til. En viktig del av marsjen for min der er kvelden når jeg må finne nåde til å roe ned og faktisk sitte litt å kjede meg, selv om det er tusen ting jeg har lyst til å gjøre. Jeg setter meg av og til på piaonet og synger denne:
In the gloryMen dette er noen av mine sanger. Du må finne dine. De er en del av deg. De er en del av din historie med Gud, din vandring med Jesus.
Of Your presence
I find rest
For my soul
In the depths
Of Your love
I find peace
Makes me whole
I love, I love
I love Your presence
I love, I love
I love Your presence
I love, I love
I love You Jesus
I love, I love
I love Your presence
Det er ikke så farlig at det humper i veien, bare det humper fremover
Dette har vært et livsmotto som den hellige Ånd har gitt meg, og som jeg har delt flittig med andre. Det var ikke så artig å bruke det når det stod på som verst i mitt eget, men det er ikke mindre sant for det. Trofaste venner som kan vise deg at det faktisk på tross av dagens "setback" har gått fremover, er gull verdt. Noen ganger tar det etter vår oppfatning alt for lang tid med legedom og gjenopprettelse, og noen ganger er det faktisk på overtid, også. Det er en del av det å være ufullkommen menighet på vei, og i forhold til helbredelse, så er menigheten er i Vesten i stor grad dysfunksjonell; vi tror mer på leger og sykehus enn på Jesus og rister samtidig på hodet av ateister. Paradoks, sier du? Helt enig! Men uansett hvor vi er i vandringen og hva som er årsaken til at ting er som de er, så har de aller fleste av oss uansett noen valg å gjøre. Røveren på korset hadde ikke mange valg, og de hadde relativt kortvarig karakter. Er du døende eller helt lammet av sykdom, så dekker Guds nåde deg da også - du ikke har evne til å gjøre så mye, og din respons til nåden er dermed begrenset. Av den som er meget gitt, skal meget kreves. Du ser at Gud er både praktisk og rettferdig. For røveren var det 1) Det å be Jesus tenke på ham 2) Dø. Ikke veldig mye. Men om du har 40 år igjen å leve og tross alt evne til å tenke klart, så har du noen valg. David hadde tatt et slikt avgjørende valg. Han sa at så lenge det er pust i meg, så skal jeg bruke den pusten til å prise deg. Det er jo Gud som har pustet liv i deg, er det ikke? Bruk tankene, pusten og munnen til å takke Gud for nåden. Har du evne til å velge hva du vil tenke? Pris Gud for det. Det er ikke en selvfølge. Kjenner du på Guds fred? Oi! Bare det er grunn til lovprisning hele dagen. Har du frelsesvisshet og er på vei til himmelen? Ai, ai! Partytime! Bibelen sier: "Glem ikke alle hans velgjerninger!" Hvorfor sier den det? Jo, fordi vi har en veldig menneskelig tendens til å ta ting som er verdifulle som en selvfølge bare vi har nytet det lenge nok. Og derfor er det at "evig eies kun det tapte" har noen sannheter ved seg. Sørg for at du ikke må miste noe før du faktisk verdsetter det. Si til deg selv: Hvordan skulle jeg ha klart meg uten dette? Kjenn litt på hvordan det ville være uten fred og frelsesvisshet. Det er god medisin mot likegyldighet og nærsynhet.
Det er godt å tenke fremover å ha mål og drømmer; og det er godt når vi ser at det går i den retningen. Men noen ganger er det slik at akkurat etter at du har fått en ny profeti over livet ditt som bekrefter drømmen, så virker det som om hele helvete våkner til liv. Det er da det er viktig å 1) ikke miste synet av drømmen 2) være veldig bevisst på hva som kommer til å ta deg i riktig retning, for retning bestemmes nemlig av hvordan du håndterer det du allerede har fått. Den som sår han skal høste. Det er slik Guds rike fungerer. En kjent coach som har vært rådgiver for en rekke toppidrettsutøvere og som har vært på TV, sier at det som skiller dem som er midt på treet og de som virkelig får det til, er små valg man gjør hver dag. Det er ikke først og fremst at man har et veldig mye bedre utgangspunkt, for det er dem som virkelig får det til, som har et dårligere utgangspunkt enn de fleste. De som klarer å holde motivasjonen mot et mål er dem som gjør noen valg hver dag og som feirer de små fremgangene. Når templet i Jerusalem ble bygget opp igjen etter bortførelsen til Babylon, så gråt de som hadde sett det første templet når grunnvollen til det nye ble bygd. Gud ber dem om å feire, og sier at det siste huset skal bli mye herligere enn det første (og da tenkte han selvsagt på Messias, Guds salvede - det vi kaller Kristus). Feirer vi de små fremgangene? Er vi de som roper høyt når noen kommer med et vitnesbyrd eller ser dem inn i øyenene dersom det er på en gruppesamling, og sier: "Vet du, det der var helt fantastisk å høre; for en oppmuntring! Jeg blir så glad på dine og våre vegne!"? Eller sitter vi smådepressive bort i en krok og syns nå at det ikke var mye til vitnesbyrd. Jeg elsker historier om hvordan folk lever med Jesus i hverdagen. Jeg elsker når folk deler noen tanker fra sin daglige bibellesning. Jeg elsker når folk tar tatt et nytt steg, og skjelvende og klossete som de var, gjorde noe de ikke hadde gjort før. Jeg elsker når en nyfrelst har oppdaget noe i bibelen for første gang, eller ber høyt i en samling for første gang. Jeg elsker når folk blir så trygge at de byr på seg selv og blir personlige og gjerner deler med tårer på kinn om gleder og utfordringer. Det er sååååå hææærlig! De store tingene kommer ofte ut av de veldig små. Hvordan kan en liten bønn på 10 sekunder bli til en helbredelse? Hvordan kan et lite ord fra Gud gjøre at folk ikke glemmer det så lenge de lever? Hvordan kan våre enkle liv føre til at mennesker finner Jesus og blir forelsket i ham? Det er jo underlig, er det ikke? Men vi ber mye og lenge, og forventer lite (derfor erstattet vi resultatet - bønnesvaret - med mange ord, enda Jesus har lært oss at sånn er det bare hedningene som holder på.). Jeg har sett bønnesvar i det siste som har undret meg. En gang jeg var ute på gaten og vitnet virket det som om alt vi bad om skjedde. Det var helt sprøtt! Eller er det det? Eller er jeg bare veldig feillært? Selvfølgelig svarer Gud på bønn. "Dersom mine ord blir i dere, så be om hva dere vil og dere skal få det." (Jesus, Guds Salvede). Vi lever i stor grad som om Jesus ikke mente det han sa, eller at det er utilgjengelig. Men det er tilgjengelig. Vi trenger bare å snakke om den gangen vi fikk bønnesvar, heller om alle de gangene vi ikke fikk det. For det er i bønnesvaret vi finner oppmuntring til å tro Gud og ikke la bønn degenere til noe trøttende religiøse øvelser i et forpint forsøk på å virke mer prektig enn vi egentlig er. Bruk 50% av bønnetida di på å lytte til Gud og minne deg selv på bønnesvar du har fått. Jeg kan garantere deg at antall bønnesvar kommer til å øke. Blir det skuffelser? Absolutt! Men det er ikke farlig om det humper i veien, bare det humper fremover. Ta det mottoet fra en som har vært i dødsskyggens dal. Jeg sier ikke at alt er enkelt; jeg har bare funnet ut at det er mulig. Og der ikke rent lite bare det.
Herre, vil du hjelpe oss til å leve i en livsstil av takknemlighet, oppmuntring og lovprisning. Herre, la samlingene vi har være preget av oppbyggelse og trøst; hvor vi fokuserer på vår historie med deg sammen og alt det gode som du gjør. Herre, la oss tåle at vi sier ting opp igjen; helt til vi har så mange historier om din godhet å fortelle at vi ikke vet verken hvor vi skal begynne og slutte. Herre, la oss bringe håp til dem som lider og har det vondt, og la oss være slike som river til oss ditt rike med makt - at iveren etter å oppdage nye sider av ditt nådehav driver oss. Frels oss fra kalde og vantro hjerter som gripes av ateistisk kynisme og selvkloksskap. La oss få ha myke og bankende hjerter som troens såkorn kan vokse i og bringe rik frukt der vi ferdes. Herre, se i nåde til oss, og hjelp oss i vår svakhet og nød. Det er en verden der ute som trenger et folk som kjenner deg i sannhet og ikke bare har deg som et søndagsopplegg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar