"Livsånden sluknet i meg, hjertet ble lammet av skrekk." (v.4)Jeg har hørt mange prekener på David og Goliat, men ikke mange prekener på dette verset. Vi snakker ikke mye om frykt og angst i våre sirkler. Kanskje er det litt skambelagt. Vi er redde, men tør ikke helt vedkjenne oss det, for det er jo ikke meningen at vi skal være redde, langt mindre få panikk og miste kontrollen. Men tenk litt sammen med meg. Når bibelen så mange ganger sier: "Frykt ikke!" - så er det vel fordi Gud kjenner oss godt, eller hva? En ting er frykt i mer vanlig forstand. Den kan håndteres - og det er viktig at vi som kristne snakker ærlig sammen om hvordan vi gjør akkurat det. For når bibelen sier: "Frykt ikke!" - så sier den egentlig: "Du kan kjenne frykt, men det betyr ikke at du skal følge den." Og spørsmålet er hvordan vi da håndterer fryktfølelsene og ikke lar oss styre av dem på en slik måte at vi hindres i å tjene Gud slik han vil. Angst kan også håndteres, og i psykiatrien er man kommet stadig lengre i dette. For dem som tror at psykiatrien fremdeles sitter i en Freudiansk "stakkars deg, falt du ut av vogga når du var liten, du da?" tankegang, så kan den myten herved avlyses. Man må møte angsten for å håndtere den - flykter du, får angsten større og større overtak. Her er ingen kjære mor. Forskjellen i forhold til hvordan man håndterte dette tidligere, er at man i større og større grad er med pasienten i selve situasjonene som trigger angsten og veileder der og da - coaching on-spot, mer enn bare terapi på et kontor. Og da ligner det straks mye mer på noe som vi kaller disippelgjøring. Det å kjenne på frykt og angst er vondt. Enda vondere blir det dersom man er aleine i situasjonen. Da kan en oppleve som David at "livsånden slukner". Min erfaring er at vi nok har en vei å gå i forhold til å være søsken og hverandres lemmer, også når livet går skikkelig på trynet. Kanskje er vi for opptatt av oss selv. Eller så tenker vi at vi ikke har noe å gi. Men for den som lider, betyr det uendelig mye at det i det hele tatt er noen der - og for all del: Ikke prøv å gi noen quick fix uten innhold. Har Gud gitt deg å formidle legedom, så for all del bring det. Men enkle løsninger uten demonstrert medfølelse gir sjelden frukt i slike situasjoner.
Det er interessant å se hva David gjør i situasjonen når han er langt nede og angsten overtar, så han kjenner at den direkte lammer ham. Han sier:
"Jeg minnes gamle dager, jeg tenker på hele ditt verk, grunn på det dine hender har gjort." (v.5).Når panikken overtar, så har du ikke kapasitet til å tenke i lange teologiske og logiske tankerekker. Det eneste du leter etter er 1) En vei ut 2) Håp. Og hva er det som gir deg håp? Alle løftene i bibelen? Jo, forsåvidt, men det er krevende å ha håp på grunnlag av det alene. David peker på det han har opplevd - det han har sett at Guds hender har gjort. Jeg kjenner meg igjen i dette. Når alt var svart og alt håp syntes å være ute, så var det de erfaringene som jeg hadde gjort med Gud som holdt meg oppe, tross alt. Var Gud der? Fantes han? Jo, det måtte han gjøre. Hvem ellers hadde gjort alle de underne i livet mitt? Hadde han glemt meg eller gitt meg opp? Hmm. Den var tøffere. Men hvorfor gjøre alt dette, for så å gi meg opp? Nei, det virker lite logisk. Og så fant jeg stor trøst i at David er så ærlig, der mange av oss har vært så overfladiske. Jeg bodde i salmene og bekjente min nød med en god bror som jeg ser fram til å møte en dag. Også dette gav håp. Det er lov å kjenne på overveldende og vonde følelser. Og det er lov å ventilere dem ut, også. Først da klarner det litt, så en kan være med på de andre bekjennelsene en finner i salmene: "Men du Gud....", og be bønner om hjelp:
"Jeg rekker hendene ut mot deg, lengter etter deg som tørstende jord. (Stopp og tenk litt på det). Skynd deg å svare, Herre, min ånd går til grunne. Skjul ikke ansiktet for meg, ellers blir jeg lik dem som går i graven."For David var dødsangsten reell. Livet hans stod i fare mange ganger i løpet av livet. Men om ikke det faktisk står om livet, så er opplevelse av angst like reell. Og opplevelsen av den er så ubehagelig at en fort flykter - inn i et fengsel av begrensninger. Angsten kan i seg selv bli fienden.
"Fienden har jaget meg, slått meg til jorden. Han satt meg i stummende mørke, lik dem som er døde for lenge siden."Skal en vinne over frykt, er venner et must. David sin erfaring her, er at han opplevde å være glemt, lik dem som er døde for lenge siden. Det opplevdes som ingen husket på ham. En sliter med problemene alene, og kjenner på et stummende mørke. Jeg drømmer om en fellesskap der vi hjelper hverandre ut av fengslene fordi vi har gode, varme og nære disippelgjørende relasjoner med hverandre - som handler om livet, der gummien treffes asfalten. Det er fint med "eia var jeg der," men kristenlivet handler om hvordan vi implementerer mer og mer av himmelen her, gjennom tro og kjærlighet i Kristus. Om vi sitter i hvert vårt "stummende mørke", enten det nå er ekteskapsproblemer, ensomhet, angst eller veldig stram økonomi uten at vi reelt støtter og hjelper hverandre, så fungerer vi ikke hverandres lemmer. Og det er begrenset hvor mange du kan ha et veldig nært forhold til, men problemet til de fleste jeg kjenner er ikke at de har for mange, men at de i realiteten ikke har noen de har alt åpent med. Når Gud sier til Adam at "Det er ikke godt for Adam å være alene," så har dette implikasjoner langt utover ekteskap. Vi er ikke skapt til å være aleine, uavhengig om hva vi er kalt til å ekteskaptsfronten. Jesus sendte ut to og to, og Paulus forlot en vekkelse fordi han var aleine - det sier noe.
"La meg høre om din miskunn om morgenen, jeg setter min lit til deg! Lær meg den veien jeg skal gå, for jeg løfter min sjel til deg.
Fri meg fra mine fiender, Herre! Hos deg søker jeg ly. Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! La din gode Ånd lede meg på jevn grunn" (v. 8-10)Å være en disippel er å lære hver dag. Den dagen du slutter å være, så er du ikke en ekte disippel. Enten har du parkert i din utvikling som disippel, eller så har du reist hjem til Jesus. David viser i disse versene en ekte disippelholdning: "Herre, lær meg.". Dette er en daglig bønn, ikke noe en bare ber når en har det vanskelig. David gir oss også et annen godt tips i vandringen med Herren. Begynn dagen med å minne deg om Guds miskunn. Når David ber om å få høre om Guds miskunn om morgenen, så er det fordi dagen begynner da, og fordi alt i vandringen med Jesus begynner med miskunn. Begynner du feil, så ender du feil. Begynn rett. Fokuser på, snakk om, bekjenn Guds miskunn når du står opp. Det vil sette retning for dagen og fylle den med håp, glede og tro. "La meg få høre om din miskunn," sier David. Er det tid i bibelen? Absolutt! Er det tid til å takke Gud? Bra tenkt! Men det er mer enn dette. Guds miskunn er konkret - det handler om vitnesbyrd om det Gud har gjort med sine hender. Det er fint at en minner seg selv om det Gud har gjort i tidligere tider, tidligere i livet. Men det som egner seg enda mer for å tenne tro og håp, er vitnesbyrd om det Gud gjorde i går, i denne uka, denne måneden; og jo nærmere jo bedre. Det er en rar ting med oss mennesker. Det som skjer i nærheten av oss påvirker oss mer enn det som skjer langt borte. Vi kan høre om terror og krig langt borte, men skjer det i nærheten av oss, så har det en helt annen virkning. Slik er det også med vitnesbyrd på den positive siden; og erfarer vi det selv blir det veldig nært. Men fordi vitnesbyrd er slik verdifull valuta i Guds rike, så må vi trene oss selv og hverandre til å være rause med å gi vitnesbyrd. Og det fine med vitnesbyrd, som er helt annerledes enn med penger. Om du bruker det, så mister det ikke sin verdi. Penger kan ikke brukes to ganger, heter det. Godt prinsipp i sunn økonomiforvaltning, men i vitnesbyrd fungerer ikke slik. Vitnesbyrd kan fortelles om igjen og om igjen og om igjen, og hver gang skaper det håp og tro. Jeg har hørt om Guds menn og kvinner som lever i et gjennombrudd på et område ved å fortelle vitnesbyrd om det. Det vil si at vitnesbyrdet gjenskaper gjennombruddet på ny og på ny. For en fantastisk valuta, eller hva? Hvis pengene jeg brukte på Rema 1000 var slik, da hadde vi hadde festmåltid hver dag. Og Gud ber oss om akkurat det. La oss feste rundt Guds bord, men alt det Gud gjør. Gud bli ikke lei av at vi gleder oss og undrer seg over det han gjør. Nei, han gleder seg sammen med oss, og så gjør han det igjen bare for å understreke.
Har du holdt ut med meg helt hit, så kommer vi nå til den siste godbiten i denne salmen og som Gud stoppet meg ved. "La din Ånd lede meg på jevn grunn." Det er ikke akkurat Guds Ånd vi forbinder med jevn grunn. Vi er lært opp til at den rollen er det bibelen som har. For uten bibelen aner vi ikke hva som er Guds Ånd eller ikke. Og dette er ikke en drøfting av "hva er viktigst?", for svaret på det er "ja, takk, begge deler". Dilemmaet med en vestlig, intellektuell og mental oppdragelse er at vi tror vi kjenner det vi har lest og kan gjenta. Men i Guds rike er det ikke slik. Der kjenner vi det vi lever i. Punktum. Og dersom Skriftene skal bli liv, så er vi helt avhengige av Guds Ånd. Det er slik at Guds Ånd vil lede oss til Skriftene, og Skriftene vil lede oss til Guds Ånd. For at Ånden skal minne oss om det Jesus har sagt, så må vi få det inn. Men for at vi skal skjønne at Skriftene er Jesus i person, så må vi fylles av Kristi Ånd, eller så lager vi oss en Kristus som er noe annet enn Guds salvede og evangeliene blir livsfjern underholdning som vi forteller om på barnemøter, men som ellers ikke har noe med livene våre å gjøre. Om vi ikke slipper til Guds Ånd for å levendegjøre Jesus imellom oss, så er vi på ville veier med bibelen i hånd, og ikke på jevn grunn. Jeg er ikke for anti-intellektualisme. En skal fornye sinnet, ikke fjerne det. Men dersom vi begrenser Guds rike til det vi med våre hodet i utgangspunktet skjønner, så er det svært mye i ikke kommer til å erfare. For der heter det: "Ved tro forstår vi..." (Hebr. 11.3). Avhengigheten av Guds Ånd er det som materialiserer Jesus sitt ord: "Uten meg kan dere ingenting gjøre" og "Salige er de fattige i ånden". Dersom vi tror at vi klarer oss selv bare vi har bibler nok og leser dem flittig og planlegger dyktig, så er vi svermeriske, stolte og villfarne. Dersom ropet til Gud om nåde, berøring, veiledning og ledelse, inngripen og under stopper opp, så må vi på kne og vende om. Guds rike er slik Jesus uttrykket det, og det som ikke ligner på Jesus er ikke Guds rike. Det er hans rike og ikke vårt, og det er hans menighet, ikke vår. Spørsmålet er mer om han trives enn om vi gjør det. Det er min drøm: at Gud skal trives slik i mitt liv at jeg en dag får høre: Vel gjort, du gode og trofaste tjener. "Herre, la din Ånd lede meg på jevn grunn, der du er Herre og ikke jeg, der du ser helheten og ikke jeg, hvor jeg tar neste steg i trappen, selv om hele trappen ikke er synlig for meg, hvor jeg er klar til nye erfaringer med deg, nye eventyr, nye mennesker, nye måter å fungere på, og hvor jeg ser etter fruktene og hjertet enn det ytre. Herre, ha din vei i livene våre. Frels oss fra å parkere som 'know-it-alls', hvor vi egentlig er 'know-nothings'. Gjør oss sultne på mer, Herre, og oss vilje til å fokusere og ofre for å få tak i det skjulte i ditt rike. Det du har gjort klar for oss, for at vi skulle grave og finne, ta til oss og velsigne, så verden kan se hvem du er."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar