Reklamen til side, vi snakker om viktige ord i bibelen - miskunn og nåde. Vi kan ha noen ideer om hva disse ordene betyr, men en god tilnærming er å la bibelen selv definere innholdet. I Hebr 4.16 så finner vi at i innfor nådens kongstol kan finne miskunn, så vi finner nåde til hjelp i rette tid. Vi skjønner altså av dette at miskunn og nåde henger sammen, og at miskunn er noe som synes å komme før nåde. Ordet miskunn er ofte oversatt i GT fra det hebraiske chesed, som i engelske oversettelser ofte er oversatt lovingkindness. En finner ordet tidlig i GT, men det er i salmene, gjennom det rike gudslivet til David at chesed blir påkledd festdrakten og virker skinner. Det betegner i Guds evige paktskjærlighet, og kanskje uttrykket “Davids hellige og trofaste” i Paulus tale til sine hebraiske frender (Apg 13.34, NKJV) er det som best beskriver dette paktfellesskapet i Guds nåde og kjærlighet. For det rare er at grunnteksten bruker bare adjektiver, hellig og trofast i Apg 13.34. Det er ingen substantiv. Du finner at ulike oversettelser velger ulike ord å knytte det til, som løfter, velsignelse, og nåde. Men det finnes egentlig ikke noen fullgod gresk oversettelse av chesed, så når Lukas skulle referere Paulus sin tale, så endte han opp med en hentydning som for dem som har kjennskap til David, gir innhold mer enn nok.
Bak disse ordene så finner vi Gud, og de beskriver hvem han er, og det er bare Gud som gir dem det rette innholdet. Når Moses bad om å få se Guds herlighet, så skjulte Gud ansiktet sitt for ham for å spare den svake kroppen for noe den ikke var konstruert til å tåle, men Gud åpenbarte seg hele sin “godhet”: Gud er barmhjertig og nådig, sein til vrede og rik på miskunn (chesed) og sannhet. Om du er sånn som meg, så tenker du at “rik på miskunn og sannhet” ligner litt på Jesus, full av nåde og sannhet.
“Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.” John 1:14
Det er noe av Guds godhet vi kan erfare før vi har innledet en relasjon til Gud; det Gud gjør for å vekke vår oppmerksomhet og interesse. Det er hans barmhjertighet og miskunn. Når Gud helbreder de som ennå ikke tror på ham, så er det et slikt uttrykk for miskunn. Det at Gud utsetter straff og gir oss tid til å vende om, det er et uttrykk for godhet, barmhjertig og miskunn. Det er denne godheten Paulus sier “driver oss til omvendelse” (Rom 2). Et uttrykk for slik miskunn er når Jesus berger det konkurstruede fiskefirmaet til Peter, selvsagt midt på dagen når den erfarne fiskeren ville skjønne at dette ikke var normalt. Hva var Peter sin respons? “Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann” (Luk 5.8). Et mirakel fra klar himmel, og Peter var klar til å erkjenne både synd og Jesu herredømme. Vi oppdager en Gud som er for oss, selv om vi innerst ikke vet at vi ikke har fortjent det. Så da er vi kjapp, og sier: “Herre, når jeg først har deg her; jeg har noe i livet mitt som ikke er helt bra”. Gud er like kjapp tilbake: “Nettopp! Så glad for at du brakte det på banen. Hvis du likte det som skjedde nå, har jeg mer godhet på lager. Det kalles min nåde. Det innebærer nåde for syndene dine, og en frelsespakke bestående av min rettferdighet, sønne- og datterkår, min oppstandelseskraft til et nytt liv, og full inngang i mitt rike. Jeg betalte for all din synd med mitt eget liv.”
- Å, supert! Hva må jeg gjøre for å få del i dette?
- Gud: Jeg kan ikke fylle det som alt er fullt. Du må gjøre som meg. Gi livet.
- Ok? Mister jeg alt, da?
- Gud: Nei, men du vinner alt. Det du har fører til død og atskillelse. Tenk over hvor mye det er verdt å ta vare på.

Den som sier sånt, forstår ikke at Gud er hel ved. Hos ham er ingen skiftende skygge. Han er ikke humørsyk eller oppdelt i sin natur. Han er alltid grunnleggende frelsende i all sin hensikt. Han vil at alle skal blir frelst og komme til erkjennelse av sannheten. Derfor er det han prøver å få vår oppmerksomhet ved å vise oss sin tålmodighet og vise oss sine undergjerninger. Når han helbreder de ikke-troende, så sier han med det: “Jeg er for deg. Jeg er glad i deg. Jeg er interessert i å innlede en relasjon med deg. Derfor introduserer jeg meg på denne måten.” Han har ikke noe sterkere måte å si at han er glad i deg enn å gripe inn i livet ditt med et under. Han gjør det sjøl om ikke vil ha noe med ham å gjøre, eller rett og slett ikke er oppmerksom på muligheten til å vandre med ham. Jeg har sett bekjennende ateister bli helbredet ved bønn. Hva mer skal en si? Gud rekker ut en hånd til alle, også dem som avviser ham. Og det er ikke slik at Gud venter med å demonstrere sin kjærlighet til oss med sine undergjerninger til vi har vendt om, og “harmen hans over vår synd er stilt til ro.” Om vi sier med munnen: “Jesus elsker deg,” eller ikke blir da helt underordnet i dette bildet, for det Gud gjør taler sterkere enn ord. Og harmen hans over synd er allerede stilt til ro. Det sørger Jesus for på korset. Men hva er det da som gjør at folk som ikke vil vende om går fortapt? Jo, det er Guds kjærlighet og rettferdighet. Hva?! Gud kjærlighet? Jupp. Guds kjærlighet. Du leste riktig. Gud er kjærlighet. Når han i sin visdom besluttet å skape mennesket, skapte han det i sitt eget bilde, for at de skulle ligne på ham, og ha mulighet til å elske. Vet du hva det forutsetter? En fri vilje. En robot kan ikke elske - det er det som vil skille oss mennesker fra roboter, uansett hvor intelligente vi mennesker klarer å lage dem. Men vi kan elske, fordi vi kan velge å knytte en nær relasjon til andre mennesker og til Gud. Og akkurat det valget, er det som gjør at vi oppfatter kjærlighet. Men det er en annen side av en fri vilje. Du kan også velge ikke å elske, og ikke knytte en nær relasjon. Dersom dette ikke er en mulighet, så har du egentlig ikke en fri vilje. Det er ikke slik at dersom mennesket velger å vende Gud ryggen, så kan Gud ombestemme seg, og si: “Hei, du jeg mente det ikke - dette med fri vilje - jeg manipulerer deg til å velge frelse.” Det er ikke en “liksom-fri-vilje” vi har fått. Gud har sånn respekt for ditt frie valg, at dersom det koster ham en menneskesjel i fortapelsen - et sted utenfor Guds rekkevidde - så forholder han seg til din beslutning. Til slutt må han la deg få det du vil. Alt på din måte. Men han gjør det ikke uten kamp - uten å prøve å påvirke deg til å velge rett. Og han dømmer rettferdig, så jo mer gudsåpenbaring du er blitt eksponert for, jo hardere dom om du likevel velger bort Gud. Vel, jeg har ikke tenkt på kjærlighet på den måten før. Mulig det, men nå har du en ny vinkling når du møter mennesker som er opprørt over muligheten til fortapelse, og som mener det beviser at Gud ikke er god. De vil altså ha en Gud som bestemmer alt som en diktator, eller som ikke bryr seg om urettferdighet. Når Gud dømmer, så skiller han godhet fra ondskap. Og ved å gjøre det frelser han det gode fra det onde. Det ligger som premiss for vårt eget rettsvesen og vår egen rettsoppfattelse. Til syvende og sist er all godhet Guds godhet. Vi kan ikke skryte på oss en moralsk godhet med utgangspunkt i oss selv, uavhengig av Gud. Derfor er alt Gud trenger å gjøre for å eksponere menneskets egen “godhet”, å trekke seg unnå; la være å beskytte med sitt nærvær på tross av motstand, opprør og synd. Bibelen snakker om at endetiden kommer til å innebære en slik eksponering av “syndens menneske” (2. Tess 2.3), en vil få en sterk polarisering mellom det rettferdige og urettferdige, det gudelige og ugudelige.
I figuren over til høyre har jeg forsøkt å fremstille grafisk hva jeg opplever at Gud har vist meg om dette med miskunn og nåde. Så er det også viktig at vi har i bakhodet at all slik fremstilling til en viss grad er en forenkling - nyttig til noe, men ikke til alt. Det gir ikke hele bildet, for å si det på en annen måte. Men jeg antar at du er med meg på tanken om at når vi har vendt om, så har vi tilgang på Gud på en annen måte enn før. Paulus snakker om den nåden som i står i (Rom 5). Det er først og fremst vi som har endret holdning til Gud. Gud er allerede forsont; det er vi som begynner å forstå hva forsoning innebærer. Vi står på terskelen til Guds nåderike; vi begynner å se inn i hans nådehjerte, klar til å utforske ny verden av skjønnhet, av rettferd, av kraft, av kreativitet, av godhet, av kjærlighet, av fred, av glede. Og Gud vil at vi skal utforske dette. Det er ikke noe han heller vil. Når bibelen snakker om åpenbaring av det som har vært skjult, så er det ikke i betydningen at Gud skjuler ting fordi han er kjip og vil holde det borte ifra oss. I GT står det at det er “Guds ære å skjule en sak, og kongers ære å granske den.” (Ordspr 25.2). Altså er det kongers ære å få granske det Gud skjuler. Det er som når vi leker tampen brenner med barna. Vi som foreldre deler barnas glede over å finne det som vi gjemte. Og når de står fast, så hjelper vi dem litt på vei, og sier “tampen brenner”. Når Gud gjør under for dem som ikke ennå tror, så er det en et slikt “tampen brenner”. Om du finner Guds hånd, så er ikke veien til hans ansikt så veldig lang. Det som bekymrer meg og som jeg tror gjør Guds hjerte sorg, er at vi i så liten grad er interessert i å utforske Guds verden. Vi er ikke av dem som stormer Guds rike og river det til oss med makt. Vi er egentlig ganske fornøyde der vi vandrer i velstand og bedagelighet, og når vi er i kriser så tenker vi fort på alle andre muligheter enn Gud. Men det er slik at de vi sår, vil vi også høste. Og det er slik at det å så i første omgang kan se ut som et tap. Vi kunne ha malt kornet og lagd brød av melet, men med mindre vi hiver kornet i jorden, så går lageret snart tomt. Å så er å strø omkring seg, vise raushet, gi videre det vi selv har fått. Og slik det blir når vi hiver såkorn i jorda, så finner vi at jo mer vi sår, jo mer korn får vi. Altså er det slik at jo mer vi utforsker nåden ved å gi den til andre som ennå ikke kjenner ham, slik at de kan erfare Guds miskunn, så større og kraftigere virker nåden i vårt eget liv. Slik at den dagen vi selv er i krise, så er det en trosmuskel som har fått vokse seg sterk av alle de under vi har sett Gud gjøre for andre vi har vært i kontakt med. Det Gud ønsker at vi skal leve, er i en “miskunn <==> nåde sirkel”. Nåden virksom i vårt liv, blir kontaktpunktet, Guds miskunn i andres liv; det som vekker dem til å starte en relasjon med “all nådes Gud”. Men om vi ikke aktivt lever i den nåden Gud har gitt oss tilgang på, så stopper sirkelen opp.
Guds miskunn er fantastisk. Gud gav sin sønn før noen hadde sagt at de ville ta imot. Gud møter oss med en utrakt hånd, selv om vi er fiendtlig innstilt til ham. Vi har en nådekongstol. Hebreerbrevets forfatter ber oss om å benytte oss av muligheten av å være sammen med Herren og la oss prege av ham. Vi vil finne miskunn, og ut fra den vil vi finne et nytt nivå av nåde, som gjør at vi kan møte folk med miskunn og nåde vi selv har tatt imot. Det er en fordel om vi får den hjelpen til rett tid. Det er mennesker vi møter, som vi ikke kommer til å møte igjen. Paulus ber oss om å kjøpe den laglige tid i forhold til dem som ikke kjenner Jesus (Kol 4.5). Når vi tenker på rett tid, så tenker vi på alle forutsetninger som burde ha vært på plass for å tjene Gud. Når Gud tenker på rett tid, så tenker han på det neste steget du kan ta idag for å gjøre en ny erfaring og oppdage en ny dimensjon av hans mangfoldige nåde. Er du klar for å gjøre noe du ikke har gjort før? Den som vil se noe en ikke har sett før, må være klar til å gjøre noe en ikke har gjort før. Og det ligger i å granske en sak at det kan ta litt tid. Guds nåde er ikke som en TV med kanalvalg. Guds nåde er ikke TV spill, det er “granske og lete” leken, der han appellerer til vår lærevillighet og nysgjerrighet, og ikke minst: kjærligheten til mennesker som ikke kjenner ham. Paulus sier det slik: “Kjærligheten tvinger oss.” (2. Kor 5.14a). Og selv om både du og jeg forstår hva Paulus mener, at han ikke tvinger oss i en robot-forstand, som om vi ikke hadde noe valg, så skjønner vi også at kjærligheten er en sterk drivkraft om vi daglig velger å la kjærligheten ta over og styre våre valg. Paulus sier det slik: “idet så har vi konkludert det med at når en døde for alle, så er det alle døde, og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem” (2. Kor 5.14b). Nåde betyr gudsliv. Der har selvlivet ingen plass. Det gjelder også for alle. Gud sier også til oss troende: “Jeg kan ikke fylle det som alt er fylt.” Kjærlighet innebærer fremdeles et valg. Min bønn er at vi skal velge slik at vi fullfører oppdraget og får rikelig lønn og frukt: mennesker som har oppdaget hvor fantastisk Gud er fordi vi som var konger og dronninger i Guds familie før dem, fant vår ære i å granske og utforske Guds verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar