Nå vi leser salmene, ser vi hvor mangfoldig livet med Gud er. Vi mennesker liker å kategorisere og putte ting i system og orden, men noe av det jeg liker med bibelen er at den viser oss at livet er ikke slik, heller ikke livet med Herren. Det fins livsprinsipper som gir oss god veiledning, men skal vi forstå hva Gud vil, er vi avhengig av en dyp relasjon til hans Ånd, for det er hans Ånd som vet hva som bor i Guds hjerte. Det som er rett i en situasjon, trenger ikke være det beste i en annen.
Lovsang og tilbedelse er et område hvor vi har likt å kategorisere. Kanskje har vi kategorisert mer en bibelen gjør selv? Lovsangen er raske proklamasjonssanger og mye trøkk, og så går vi over i stille tilbedelse hvor tekstene skal handle om Gud og ikke om oss. Har du hørt det før? Jeg, også. Og det er ikke helt galt, heller. Men om vi ikke forstår hvordan det henger sammen, vil vi prøve å følge regler og miste selve innholdet.
En annen kategorisering jeg har hørt er å si at lovsang handler om det Gud har gjort, og tilbedelsen handler om hvem han er. Sier bibelen det? Eller har vi gjort noen erfaringer som har blitt teologien, og så har vi puttet Gud og gudstjenesten i en bås hvor Gud ikke føler seg hjemme?
For å forstå tilbedelsens vesen, må vi begynne rette stedet. Vi må begynne med Gud. Gud er Ånd sier Jesus og den som vil tilbe ham må tilbe ham i Ånd og sannhet. Tilbedelse er en åndelig ting, og samtidig veldig praktisk. Vi slutter ikke å være mennesker om vi tilber, tvert imot finner vi vår hensikt og blir hele mennesker. Men Ånd og sannhet, hva betyr det? Rekkefølgen her er ikke likegyldig. Det begynner med Ånd. Det er umulig å tilbe uten at din ånd er involvert i en samhandling med hans Ånd. Om vi tar det å synge, selv om tilbedelse handler om mye mer enn det, så gir det satt litt på spissen mer mening for Gud om du synger "bæ, bæ, lille lam" i Ånden enn om du tar den flotteste tilbedelsessang og bare bruker stemmen og hodet uten å aktivere hjertet og ånden. Derfor kan du synge i tunger og du har ikke et kvekk peiling på hva du synger, og likevel blir du oppbygd og Gud har glede av det. Tunger er som når barnet ligger og pludler. Jesus sier at vi ikke kan komme inn i Guds rike uten å bli som barn igjen, og noe av betydningen av det finner du i det å be og synge med ånden din. Du må bare stole på at både du og Herren får noe ut av det, og at det som kommer ut av munnen har noe meningsinnhold for ham.
Så tekst har ingenting å si? Jo, så absolutt! Jesus sier Ånd og sannhet. Og Paulus sier med ånden og med forstanden. Men Gud vil ha hele deg, ånd, sjel og kropp. Men skal du forstå hva det vil si å tilbe i Ånd og sannhet, må du se at du er ikke alene når du tilber. Du er foran Guds trone hvor myriader av engler tjener Gud i tilbedelsen. Åpenbaringsboka i bibelen gir oss et lite innblikk i dette. For at du skal kunne delta i dette veldige lovsangs- og tilbedelseskoret, så har Gud gitt deg en utrusning, en lovsangsdrakt, en evne til å høre og følge dirigenten i koret. Den evnen må trenes opp av hver enkelt troende, og det å synge i tunger er en veldig god øvelse i så måte. For når du synder med ånden kobler du ut hodet og trenger deg inn i Åndens territorium, og mens du synger det du ikke forstår, han du samtidig aktivt lytte. Hva er det han som sitter på tronen gjør akkurat, nå? Jesus er sentrum for vår tilbedelse, og han deltar i vår tilbedelse av Far. Samtidig er tilbedelsen noe dynamisk og gjensidig, den er på ingen måte statisk. Hva menes med gjensidig? Tilbedelse er et kjærlighetsspråk, og i en kjærlighetsrelasjon er det to aktive parter som samhandler til glede for hverandre. Derfor dreier tilbedelsen seg om, ikke bare hva den gjør med Gud, men hva han gjør med oss når vi vender oss til ham. Han berører oss og forandrer oss. Noen ganger vil Gud lede oss til å synge profetisk det han gjør med oss, akkurat nå. Men vent! Handler ikke tilbedelsen om Gud? Jo, om Gud og om oss, for en kjærlighetsrelasjon innebærer alltid to parter.
Leser vi salmene, som er bibelens lovsangs- og bønnebok, så finner vi at det er vanskelig å kategorisere for strengt. Vi skulle gjerne hatt salmer som het "tilbedelsessalme" og som ikke inneholdt så mye "vi tilber", "vi takker", "vi elsker", "jeg lovpriser", men mer om Guds egenskaper og hvem han er. Men i salmene er alle disse sidene ved tilbedelsen og ristet godt sammen. I Salme 66-68 ser vi at det handler om det Gud gjør og hvordan Guds navn blir kjent for folkeslagene gjennom hans velgjerninger i og gjennom folket sitt. Når Paulus returnerer til Jerusalem etter en lengre misjonstur forteller ham dem om alt det Gud hadde utført gjennom ham og teamet hans. Reaksjonen var at de priste Gud for det de fikk høre. Hva var det de hadde hørt? En times teologisk utlegging om Guds egenskaper? Absolutt! Men det var Guds egenskaper gjennom det han hadde gjort. Vi kan ikke skille på hva Gud gjør og hva Gud er. Det som gjør Gud til Gud med stor G er at han alltid er i samsvar med seg selv. Han er det han gjør og gjør det han er. Han har i motsetning til oss skrøpelige mennesker, ikke en dårlig dag. "Jeg vet at jeg har lovt dette, men jeg har ikke dagen min idag, ser du." Det er en som har sagt at om du erfarer Guds hånd (det han gjør), så er ikke ansiktet hans så langt unna (den han er).
Det som gjør at vi tenker på å beskrive Gud som tilbedelse, men å prise ham for det han har gjort med oss, som lovprisning, er at vi, som David, har erfart at når vi kommer inn i hans nærvær, så blir vi helt oppslukt av Guds skjønnhet, og vi glemmer alt annet rundt oss. Samtidig har vi erfart at veien inn i hans nærvær går gjennom korset og hans forsoningsverk. Det er når vi minner oss selv på og priser Gud for at han åpnet veien for oss inn for hans ansikt, at vi går den veien inn i hans nærvær. Salme 68 sier: "Syng for Gud! Lovsang hans navn! Rydd vei for ham som rir gjennom ødemarken!" Lovprisningen og tilbedelsen vil ofte følge det han gjør med oss, og den rydder vei for det Gud vil gjøre. Derfor, når vi i hjertet vender oss til Gud og går inn for hans trone og hans skjønnhet griper oss, så blir det naturlig for oss å synge akkurat det vi erfarer: Hvor skjønn du er, Gud! Hvor mektig! Hvor herlig! Men er dette noe Gud setter høyere og er det tilbedelse og det andre ikke? Tenker vi sånn har vi laget lære av erfaring som bibelen ikke formulerer. For hva om Gud reiser fra tronen og danser. Danser vi med? Om han rekker ut sin hånd og gjør mirakler. Går vi amok av glede og jubler høyt over hans velgjerninger? Om han synger over oss sin kjærlighet og sin plan. Synger vi med? Og hvem har sagt at tilbedelse er rolig og stille? Når det var stille i himmelen i Åpenbaringsboka i en halv time, så var det så spesielt av Johannes måtte skrive det ned!
Det er dynamikken i tilbedelsen - det at det ikke er enveiskjøring - som gjør det så spennende og lite ensformig. Det er sant at lovprisning og tilbedelse bereder grunnen for Guds mirakler imellom Guds folk. Samtidig er det like sant at Guds mirakler og vitnesbyrd om bønnesvar forløser lovprisning, begeistring og tilbedelse. Om det skjer lite mirakler imellom oss, er det et spørsmål hva vi gjør med det vi erfarer Gud gjør. Feirer vi det skikkelig, eller har klapper vi forsiktig og avmålt, eller trekker en likegyldig mine? Vi starter ofte møter med en stund med lovprisning, så går barna til sine samlinger, og så har vi forkynnelse, og noen ganger ber vi for folk på slutten. Hva med å begynne omvendt? La barna få erfare Guds inngripen og være med i feiringen av det, og så la forkynnelsen forklare det som skjer? En mirakelkultur er en kultur hvor vi feirer det Gud gjør med begeistring. Avmålthet er ikke veien inn i Guds rike. Jesus ville ikke høre på de sure lovlærde som ville at han skulle roe ned disiplene som feiret på grunn av alle undergjerningene. Spørsmålet er om han må få noen steiner til å rope fordi vi er stille. Det Gud gjør har en stor plass i tilbedelsen. Guds gjerninger viser oss hvem han er. Guds folk har et kall til å være Guds demonstrasjonsfolk som sier: Kom og se alt hva Herren har gjort!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar