Lederskap vs. eierskap (2. Sam 15)

David blir omtalt i bibelen som en mann etter Guds eget hjerte - "en mann som vil utføre alt det jeg vil". Det betyr ikke at David var perfekt, for det var han aldeles ikke. Men vi finner hos David en del grunnleggende holdninger. En av disse holdningene var at han ikke kjente eierskap til det som hadde med  Guds rike å gjøre, selv når det involverte ham personlig. Vi ser i dette avsnittet hvordan David heller flykter fra byen barnbeint enn å stå opp for seg sjøl og forsvare sin posisjon og sin tjeneste som konge. Han kunne hatt tusen begrunnelser for ikke å gjøre dette. Han visste ingenting om hvilken tjeneste Absalom ville ha som konge, men han kunne jo bare forestille seg. Guds rike ville på ingen måte ha framgang under en leder som såret av Davids urettferdige behandling, gjorde opprør mot sin egen far. Så hvorfor forlot David sin post? Fordi han så at en langvarig konflikt mellom ham og Absalom, ikke bare ville føre til ulykke for ham selv, men for Guds folk. Guds folks ve og vel var viktigere for David enn egen posisjon og tjeneste. Han var dessuten overbevist om at Gud ville være i stand til å gjeninnsette ham som konge. Jesus understreker en lignende holdning overfor sine disipler. Hans respons på disiplenes konflikter seg imellom var: "Ha salt i dere selv og hold fred med hverandre!" og "om dere leder en av disse mine minste på avveier, ville det vært bedre for dere om dere fikk en kvernstein rundt halsen". Jesus advarer oss altså om å la konflikter mellom ledere få gjøre skade for Guds folk. Om en opplever at et opprør har utgangspunkt i en "åndelig sønn", uansett årsak, så vil det være bedre å tre til side enn å holde en konflikt ved like. Alle instinkter vil si at du må beskytte Guds folk mot et et opprør som du vet ikke vil gi gode frukter. Men nettopp ved å legge dette i Guds hånd vil fruktene fort bli synlig. Dersom Guds folk har fått så dårlig opplæring ved din ledelse at de ikke vil gjenkjenne en sann hyrderøst, så er det uansett ille, og din inngripen vil ikke gjøre noen forskjell i positiv forstand. Og dersom der er en sann hyrderøst, den er bare ikke din, så vil Gud alltids gi deg mennesker å stå sammen med - det vil si: om din røst er enn sann hyrdes. Er det bra med splittelse og indre opprør? Slett ikke! Men bibelen viser oss hvordan vi kan håndtere det best mulig, så det ikke blir det til verre. David brukte ikke lang tid på å bestemme seg. Han prøvde ikke i det skjulte å "forandle" seg til til en løsning, så folk ikke skulle se hvor ille dette var. Nei! Han samlet folk han visste var lojale og så gikk han offentlig ut. Var han lykkelig? Selvsagt ikke! Han var dypt ulykklig og gråt høylytt. Så ille var det, og så tydelig kom det til uttrykk. Her var ingen forsøk på å pynte på det. Dette var veldig sårt for ham, og hele folket kunne like gjerne se at det var slik det var. David prøvde ikke å heve seg over situasjonen og fremstå som en "helgen". David har hel og tydelig i hjerte og i kommunikasjon, og til syvende og sist var det dette som vant folkets hjerter tilbake til ham. Når far-sønn forhold blir prøvd på denne måten, er det alltid to sider ved saken. Det er bare Pappa Gud som er perfekt far, og det er bare Sønn Jesus som er perfekt sønn. En kan oppleve at sønner utfordrer fedrene deres, og det er kanskje ikke gjort på verdens mest modne måte. Da er det viktig at en som Paulus slår fast en ikke er sin egen dommer, men kan overlate dommen til ham som eier alt sammen. Når lederskap blir eierskap blant Guds folk, får vi en utfordring. Det er bare en som har eierskap, og det er Gud. Autoritet delegeres til det ytterste mellom Guds folk. Koordinering i Jesu legeme er bra. Kontroll og begrensninger hvor en må stå i noe en ikke har tro for, eller også må spørre om lov til å leve ut troen, er det ikke.