Apostolisk oppdragelse (2. Kor 7)

Apostelen Paulus håndtering av den svært så umodne menigheten i Korint, er en høydare i NT. Der kontrastene er store kommer hjertelaget desto mer til syne. Paulus må håndtere umodne småbarn i Kristus. Det gir ham smerte, særlig når han ser seg nødt til å refse og korrigere dem. Relasjonen mellom dem er så viktig for Paulus, for de er enda ikke i stand til å klare seg selv. Han går derfor forsiktig fram og sender Titus for å hjelpe dem å rydde opp i rotet. I alt som trenger å komme på plass, velger de å hjelpe på plass en bror som lever seksuelt med sin fars kone. Til og med i det seksuelt utsvevende Korint er dette en skam. Styring ut fra åpenbaring er den største utfordringen i Korint, og Paulus begynner med det helt åpenbare - det som de aller fleste i Korint skjønner er galt. Nå roser ham dem for hvordan de har tatt imot Titus. Det er mye god pedagogikk, her. Istedetfor å snakke om alt det andre, roser han dem for fremgang. Hva med splittelse og menneskedyrking? Hva med kaosmøter som kvinnene i fravær av anna styring prøver å rydde opp i? Hva med rettssakene de hadde mot hverandre? Hva med nattverden som ble fyllemøter og dårlig eksponering av de fattige imellom dem? Jo, alt dette er viktig, men for Paulus var det viktigere å ha god relasjon enn å pirke på alt en gang til. Rett relasjon gir rett liv. Derfor prøver Paulus gjennom eksempel hvordan de skal vokse. Jeg skryter av dere og gleder meg over dere. Gjør som meg! Skryt av meg og gled dere over meg. Paulus vet at de vil trenge ham til å rettlede dem og hjelpe dem til modenhet. Om deres hjerter er knyttet til ham og teamet han leder, vil veksten fortsette. Da vil de kanskje også se at de kan tjene Gud sammen, og ære hverandre slik som modne kristne gjør, en ekte og utrustende æreskultur. Men legg merke til at Paulus er rask å ære dem, en menighet de færreste av oss hadde ønsket å være en del av. Ære kommer ovenfra ikke underfra. Det er fedrene som samler til barna og ikke omvendt. Paulus gleder seg over hvordan de står sammen med ham. Det vil glede et farshjerte å få tjene sammen med sønner og døtre. Det gir fremgang for Guds rike, og det uttrykker fellesskapet i Gud. Paulus ser fram til at de sammen skulle nå ut videre enn Korint. Når vi ser apostelen uttrykker seg slik, er det viktig å være klar over at vi hører sammen, men vi eier ikke hverandre. Gud er eieren, og også hvordan relasjoner utvikler seg må vi overgi til ham. Paulus og Barnabas hørte også sammen, men de måtte gi slipp på å reise sammen. Hvem vi står tettest sammen med i praktisk disippelliv kan forandre seg over tid, men som søsken  hører vi ikke mindre sammen om veiene skilles for en tid. Paulus er åpen for andre apostler sin påvirkning på Korint. For hans hjerte er at alt hører dem til.