Kjærlighetens desperasjon (2.Kor 5.13-15)

Ingen gir oss mer innsikt i det apostoliske sinnelag enn Paulus, siden han har skrevet mye av det nye testamente. Vi ser ham i møte med et samfunn som var bygd på ugudelige lover og livsførsel. Når evangeliet om Guds rike formidlet i kraft og med overbevisning braste sammen mot vantro, umoral og utskeielser, oppstod det tydelige skiller og kraftige konfrontasjoner. Korint var så kjent for sine seksuelle utskeielser, at det ble et begrep i samfunnet. Men nettopp her, hvor kontrastene er så tydelige, viser Paulus oss enda tydeligere sitt hjertelag og Kristusåpenbaring. Det var nok folk i Korint som utgjorde en utfordring for ham. Og ironisk nok, så var det dem med religiøs bakgrunn som var verst i å utfordre Paulus sitt frigjørende budskap. Paulus var opptatt av å vise korinterne et rike som bestod i kraft, ikke i ord. Det er det en er i det indre som teller, ikke ytre status eller rettferdighet i form av regler eller bud. Når jeg kommer vil jeg kjenne kraften i disse oppblåste menneskene, og ikke ordene deres, sier han. Paulus gjør det også klart at han hadde et fristed, et sted hvor han var kunne være "ute av seg" eller "i ekstase" for Gud, så han kunne være i stand til å være ved sans og samling når han var i møte med dem i Korint. Vi trenger slike frihetens bønnesteder, hvor vi ikke er redd for å eksponere hjertets lengsler og smerte, eller glede og begeistring. Det er når vi virkelig får øst hjertet ut for Herren og motta fra ham, at vi kan være ved våre fulle fem i møte med mennesker, uansett hvilke utfordringer som møter oss. Vi freaker ikke ut om vi møter enn blind, eller en søster eller bror som har rotet det til for seg igjen. Vi vender blikket mot himmelen for å se Fars respons, heller enn å servere våre menneskelige reaksjoner. Det ene gir løsning, det andre bidrar til problemene. Det er kjærligheten som tvinger oss til slik atferd. For kjærligheten bryr seg om hvordan ting blir formidlet. Den er ikke likegyldig om ting formidles i form av sinne, reaksjon eller avmakt. Det er en saktmodighet og "sans og samling" som kommer fra tronen. Hvor smil, glede og kjærlighet formidles i alle situasjoner. Hvor press og stress legges av når vi er "ute av oss" for Herren. Begge er en del av Guds økonomi, men den ene hører hjemme på øvresalen, i bønnehuset, den andre i møte med mennesker omkring oss. Hanna ble tatt for å være full av Eli, presten. Bønnesvaret ble en ny profet som gjenreiste rettferdighet og som innsatte David til konge i Israel. Vi må finne løsninger som gjør at bønnelivet ikke holdes tilbake, hvor vi kan drikke av Ånden uten restriksjoner, uten at noen kommer og mener at vi er gale. Enhver plass skulle ha slike bønnerom. Hvor himmelsk lovsang fyller atmosfæren 24 timer i døgnet. Det finnes mange menighetshus, men hvor mange er et bønnens hus for alle folk? Det er ikke alt som sømmer seg i offentlighet. Jesus snakker om det skjulte livet, som selvsagt får sine resultater ute blant folk, men det fjerner ikke det faktum at skjult er skjult. Vekkelse begynner med bønnebevegelser. Vekkelse begynner med Guds folk, hvor de trenger seg på Gud for sin egen del, så de på rett måte kan representere sin Mester. Hvor status quo er en gjennomgripende katastrofe og ikke en opsjon. Kjærlighet gjør desperat. Likegyldighet gjør utflatet og inaktiv. Herre, du kaller på ditt folk. Du kaller oss til å være i ekstase for deg, så vi kan være ved sans og samling. Hvor vi ikke unnskylder at ting ikke er formidlet på rett måte, og mener at våre feil får bli andres læring og ydmykelse. Hvor vi med ydmykhet formidler Guds kjærlighet og kraft overalt hvor vi befinner oss. Herre, ha din vei med folket ditt! Herre, ha din vei med meg!