En høytid etter Guds hjerte - inkludering av de svake og fattige (Jesaja 1 og Amos 5)

Biskop Kari Mangrud Alvsvåg i sitt julebudskap til å si noe om ensomhet og hvor krevende det kan oppleves, ikke minst når en feirer en høytid som setter fokus på familie og relasjoner. Hun fikk klar melding fra ansvarlig redaktør i lokalavisa. Hvorfor i all verden skulle de relasjonært fattiges behov få så stor plass? Hva med det tradisjonelle julebudskapet? Her var det jo alt for om gjetere på marken og englers sang, og Jesusbarnet i krybba. For en gangs skyld kjenner jeg det berettiget å komme en biskop til forsvar, og det kjennes faktisk veldig godt. Dette som den ansvarlige redaktøren i lokalavisa savnet - det som vi typisk løfter frem i en tradisjonell julegudstjeneste. Det som gir høytiden legitimitet. For da kan vi kan hverandre gaver - vi som knapt vet hva vi skal gi hverandre, og som i alt for stor grad ender opp med å gi hverandre ting som havner i en eller annen skuff og til slutt på dynga. Og vi som er relasjonært rike, vi kan samles som kjernefamilier og skjerme barna fra all elendigheten der ute. Det er jo en slik stor dag for barna, må skjønne, så å invitere fremmede på en slik dag, passer jo ikke helt inn. Og alt dette er det jo vår Herre som har funnet på, må forstås, for dette er jo en kristen høytid, helt i motsetning til Haloween og annet rask som ikke er bygget på sånne gode kristelige verdier som det vår egne feiringer har fundert på. Ikke må noen komme med sure oppgulp og påpeke at noen av disse tradisjonene vi holder så høyt kanskje ikke er så Gudinspirerte og hellige som vi kanskje skal ha det til. Nei, for da bruker vi pekefinger, og sånt vil en jo selvsagt ha seg frabedt. For pekefinger, folkens, er sånt som er forbeholdt oss når vi skal snakke om abort, samkjønnet tiltrekning og andre ufyseligheter. Men da er rett bekjennelse og helvetes ild, egentlig til syvende og sist det eneste som teller. Har du det på plass - you're good! Det er ikke noen som i våre kristelige forsamlinger som kommer til å stille et spørsmålstegn ved deg, selv om pinnekjøttet nærmest tyter ut ørene på deg på juleaften, og du egentlig hadde hatt godt av en aperitiff for magens skyld, men som du i din pietistiske sjel selvsagt holder deg for god til. Jeg håper jo at det er bare jeg som har kjent på at mengden med julepapir nærmest fyller hele stua etter en orgie av oppakking. Kanskje er det kun i min familie at det “har tatt liv av” -  og det endatil når barna har passert tenårene. Og muligens er det bare jeg som i min svake og ømfintelige sjel har kjent på en økende uro - hva er det vi egentlig har gjort denne julefeiringen til? Er det rett og slett blitt en flashing av relasjonær og materiell rikdom rett i trynet på dem som ikke har noenting? Har vi virkelig klart kunststykket å gjøre julens budskap - Gud gav alt til dem som ingenting hadde - om til: Og de rike samlet seg i sin gode, lune og varme hjem, mens de fattige satt ensome utenfor og frøs uten verken mat eller drikke?

I år åpnet det seg en mulighet - og det var faktisk litt arbeid å finne noen som brukte 24. desember på de relasjonært og materielt fattige. Dette handler selvsagt ikke om oss - eller meg om min forpinte samvittighet - som må få noe lindrende å smøre på såret. På den ene siden kan jeg jo ikke utelukke at det økende uroen jeg har kjent de siste årene, kan være Herrens røst, ikke bare til meg, men til oss som kristenhet - et kall til å ta tilbake en høytid - og gjøre det til den festen som Gud egentlig hadde tenkt at dette skulle være og som hans sjel ville hatt behag i. På den andre siden, så er det heller ikke snakk om at vi skal gjøre dette til en avlat - noe som bare gir oss legitimitet, mens vi egentlig ikke bryr oss så mye. Hiv litt i gryta til frelsesarmeen og la dem ta jobben, og så er du good. Jeg ville finne noe der jeg faktisk kunne være til nytte, kunne bety en forskjell, og faktisk treffe disse menneskene og gi dem det som er blitt den vestlige verdens dyreste valuta - tid og oppmerksomhet. Er det viktig bare i julen? Selvsagt ikke! Men det er ikke til å stikke unna en stol at kontrastene mellom de relasjonært rike og fattige blir så mye mer synlig å jula. Og smerten av fattigdommen blir desto mer følbar. I disse dyrtider er det enda flere som sliter med å få endene til å møtes. Hvorfor da bruke penger på gaver til folk som egentlig har alt? Er det bare jeg som ser styggedommen? 

❝Den som undertrykker fattige for selv å bli rik,
og den som gir gaver til rike,
lider bare tap.” (Ords 22:16)

Det som ble til en slik velsignelse, var å se denne annonsen fra to menn i midten av 20-årene. Var de dem som var best kvalifisert til å gi folk en god opplevelse på julaften? Vel, når en tok kontakt, så var de nå ærlige på at læringskurven hadde vært nå bratt, ja. Men desto større respekt fortjenes for initiativet. De er nok ikke ute etter skryt ifra noen. Og desto større respekt fortjenes for å sette av penger hele året for å gi dem som ellers hadde sittet hjemme i sin ensomhet en minneverdig jul. Og heldigvis var det behov for hjelp - skjønt det bare å være til stede og snakke med folk, har jo en verdi i seg sjøl. Det var så lite det jeg fikk bidra med. Det skulle likdom bare mangle. Men for en glede det var på slutten - en gjeng som til dels aldri hadde truffet hverandre før - å stå å holde hverandres hender og synge “Deilig er jorden”. Sangene vi synger i julen har for min del også nærmest blitt plettet til med denne eksluderende og sjølopptatte formen feiringen har fått, men det var som om sangen ble renset og fikk et nytt og mer sannferdig innhold. Vi synger ikke bare noe vi har lært at det synger vi i julen - men at Gud er raus - har nettopp blir demonstrert. Og som ikke det var nok at vi fikk veldig god mat og drikke - hadde de ikke kjøpt gaver (dog kun én) til alle vi som var kommet? At en gir til hverandre, og hvis noen gir til oss, så må vi jo gi til dem. Det er jo akkurat motsatt av hva Jesus sier vi skal gjøre. Han sier vi skal gi der vi er sikker på at vi ikke kommer til å få noe tilbake annet enn et takknemlig hjerte. 

❝ ⁴⁶ Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? ⁴⁷ Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme?⁴⁸ Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.” (Matt 5:46-48)

❝¹² Han sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld.¹³ Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde.¹⁴ Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.” (Luk 14:12-14)

Det er etter hvert veldig mye av det Jesus sier i evangeliene som vi har gjort irrelevant eller vi forholder oss i allefall ikke til det som om det er noe som styrer hvordan vi lever. For Jesus sier altså her at vi skal innby dem som ikke enten kan eller vil gi noe tilbake. Er det helt feil å bygge vennskap med folk som har samme livssituasjon som deg? Selvsagt ikke! Men om vi som kristne aldri gjør det som står her, er vi da trygge på at vi gjør vår himmelske Fars vilje? Hvordan har vi da behandlet disse som Jesus kaller “sine minste”? 

Folk på arbeidsplassen min har spurt meg hvordan jeg skulle feire jul i år. Og jeg har sagt det som det var at i år kom jeg til å få drømmen min oppfylt. Min nærmeste leder fortalte meg da om noen han kjente, hvis mor hadde vært med å servert de fattige på julaften. De hadde dermed måttet vente på at mor kom hjem - hvert eneste år. Noen kan jo få seg til å tenke at barna av denne moren da ble helt traumatisert, stakkars. Tenkt å prioritere bort sine egne barn på denne måten? Men realiteten er at sønnen av denne mora, som var en bekjent av min nærmeste overordnede, hadde sjøl tatt opp denne skikken og sjøl gjort det samme som mora hadde gjort. Så helt ødelagt og traumatisert kan barna da umulig ha blitt. Er det skadelig å inkludere andre i en fest? Eller har vi gjort denne festen så privat at fremmede ikke passer inn? Har da festen en form som er etter Guds hjerte? Tørr vi som kristne å være så radikal at vi tørr å stille spørsmålet? Eller er det bare i abortspørsmålet vi skal være så radikale? Er det skadelig å sette sine egne behov litt til side og prioritere de andre først - dem som ikke har like mye som oss - og da ikke via konto, men faktisk i møte med disse menneskene? Hadde vi følt at julefeiringen dermed ble mindre meningsfylt for vår egen del? Jeg klarer ikke helt å tro det. For en anledning vi har i julen til å demonstrere julens budskap: En Gud som er så radikalt raus at det går over alle støvleskaft. Tenk om vi kunne ha stått opp imot denne egotrippen og sagt at er du en kristen, så inviterer du noen fremmede - om ikke annet - setter inn en annonse: “Trenger du noen å ferie jul med?”. Eller alternativt stilt opp på et arrangement som noen har tatt initiativet til, og servert de dårlige stilte først, og spleiset på gaver til dem. En ny kristen gullstandard av en julefeiring. Hadde vi fått både ros og ris? Absolutt! Akkurat som biskopens om fikk kjeft. Jeg hører hylekoret: “Ikke ta almennreligiøsiteten ifra oss! Det var så kjekt når vi kunne gå i kirka i julen og bare høre om dette søte Jesusbarnet som jo, da, er den beste gaven for dem som tror på sånt, og på julaften tror jo de fleste av oss litt på det også. Det passer sånn fint inn i rammen.”

I profetene klager Gud over formen og konteksten feiringen hadde fått i Israelsfolket. Og dette var feiringen som Gud spesifikt hadde bedt dem om å holde. Det står ikke et kløyva ord om jul i bibelen. Og likevel: Gud er alltids happy med en fest, så lenge hjertet i den er rett. Han er ikke en kjip gammel gubbe som hater alt som er kjekt og gøy. Han hater bare harde hjerter som finner det for godt å bruke en fest til å holde andre utenfor - fordi dette er sååå viktig for oss. 

^❝13 Kom ikke lenger med unyttige gaver!
Jeg avskyr offerrøyken.
Nymåne og sabbat, kunngjøring av høytider
– jeg tåler ikke falskhet og fest.
¹⁴ Jeg hater nymånedagene og festene deres.
De er en byrde jeg er trett av å bære.
¹⁵ Når dere løfter hendene,
lukker jeg øynene for dere.
Hvor mye dere enn ber,
hører jeg ikke.
Hendene deres er fulle av blod.
¹⁶ Vask dere, gjør dere rene!
Få de onde gjerningene
bort fra mine øyne,
hold opp med å gjøre ondt,
¹⁷ lær å gjøre godt!
Søk det som er rett,
hjelp den undertrykte,
vær forsvarer for farløse,
før enkers sak!” (Isaiah 1:13-17)

Vi er vant til å tenke at sosialdemokratiske staten ordner opp i fattigdom og elendighet. Men i dette ligger det et frafall, for Gud har holdt sitt folk ansvarlig i forhold til de fattige og hjelpeløse gjennom alle tider. Og hvis vi ikke kan ta oss av dem vi faktisk har imellom oss i samfunnet, så svikter vi grovt. En sorg i Guds hjerte er at tiende og ofringer i veldig stor grad går med til menighetshus og pastorlønn, en pastor som vi har ansatt for at han eller hun skal forkynne det vi liker å høre. Men om du er trent som en Jesu disippel og du har din egen bibel du kan lese i, så trenger du altså ikke en lønnet pastor og et menighetshus for å få mat. Nei! Du er trent til å bringe den maten du har fått i løpet av uka, og så møtes en i et hus som uansett står der fordi folk flest trenger et sted å bo, og så blir det korgafest. Store møter er fint om det kan gjøres billig, men det er så mange plasser i verden hvor de ikke kan gjøre sånt, og ironien er at det er der de kristne vokser mest, både i antall og modenhet. Den positive siden av Guds oppfordring gjennom Jesaja er: Lær å gjøre godt. Hva betyr det? Hjelpe de undertrykte, de farløse og enkene. Hva mangler dem? Til dels er de relasjonært fattige, og til dels er de materielt fattige. 

❝²¹ Jeg forakter, ja, hater festene deres,
høytidssamlingene holder jeg ikke ut.
²² For om dere bærer fram brennoffer eller grødeoffer,
vil jeg ikke ha dem.
Og fredsofrene deres med gjøkalvkjøtt
vil jeg ikke se.
²³ Fri meg fra de støyende sangene dine,
jeg vil ikke høre på harpespill!
²⁴ La rett velle fram som vann
og rettferd lik bekker som alltid strømmer.
²⁵ Bar dere fram for meg slaktoffer og grødeoffer
de førti årene i ørkenen, Israels hus?
²⁶ Og bar dere på Sakkut, kongen deres,
og Kevan, gudestjernen,
bildene som dere har laget?” (Amos 5:21-26)

Tror vi at vi bare kan lese juleevangeliet eller gå på en julegudstjeneste hvor juleevangeliet blir lest opp, og så er det helt opp til oss hvordan vi gjør resten? Er det nok at sangene handler om Jesusbarnet, dersom det vi gjør er stikk i strid med det han forkynte? Det er sterke ord Jesaja og Amos bruker om festene de hadde i gamle Israel. Og var det selve festen Gud hadde så imot? Var det ofringene som han selv hadde hadde beskrevet i detalj i 3. Mosebok som var så ille? Det som gjorde Gud så vondt var at folk hadde en holdning som tilsa at bare de bar frem ofringene, så kunne de ellers leve akkurat som de selv ville. Ofringene var den perfekte avlaten, akkurat som en julegudstjeneste blir for oss. For da kommer vi i den rette stemningen, og vi er jo det viktige her, ikke sant? Men Amos tar et rivende oppgjør med Israel i det han påpeker at hjertene til Israelsfolket hang fast i avgudsdyrkelse. Hva er det NT knytter til avgudsdyrkelse? Jo, materialisme og havesyke. Dersom denne gavebonansaen vi kjører hver julaften er et uttrykk for og understøtter havesyke - har vi i det minste et lite problem? Eller kanskje vi har et stort problem? For bibelen sier:

^❝5 For dette vet dere, at ingen som lever i hor eller i urenhet eller i grådighet – han er jo en avgudsdyrker – har arvedel i Den Salvedes (gr. Kristi) og Guds rike. La ingen forføre dere med tomme ord, for på grunn av disse ting kommer Guds vrede over ulydighetens barn.” (Ef 5:5-7, BGO)    

Jeg vet: Det kan være et sjokk å oppdage at det er andre vantro, homofile og lesbiske som ikke skal arve Guds rike. Det hører ikke med til en gjennomsnittlig forkynnelse på et søndagsmøte å få et rivende og radikalt oppgjør med rikdommens bedrag og lysten til alle andre ting, og muligheten for fortapelse i den sammenhengen blir iallefall aldri nevnt - aldri i de over 30 årene jeg har hørt på forkynnelse som ifølge dem som står for den - visst nok skal være et radikalt kall til etterfølgelse av Jesus. Nei, sånne mørke fremtidsutsikter forbeholder man dem som typisk ikke kommer på et slikt søndagsmøte. Det er tryggest sånn. Da er det jo en sjanse for at folk kommer igjen og at tiendeinngangen ikke går ned. Vi må jo holde menighetshjulene i gang, må forstås.

Jeg hadde et møte med den oppstandne, herliggjorte Jesus Guds Salvede, den frigjørende frelserkongen for 12 år siden på en landevei utenfor en campingplass i Sverige. Jeg møtte universets største smil i den mest fornedrende situasjonen et menneske kan komme i - jeg visste ikke om jeg orket å leve en dag til i angst, depresjon og søvnløshet. Han som frelste meg ut av dødens grep, så til meg: “Det er slutt på kompromiss. Nå står du for det du ser. Og det betyr: Du trenger ikke lukke hjertet ditt for noen. La andre ta seg av det, om de absolutt vil.” Jeg antar ikke at denne bibelbloggen er det som kommer til å gi meg flest venner blant troende søsken. Men for meg er mye av det jeg tar opp i denne bibelbloggen det som brenner i hjertet mitt hver dag. Paulus gikk bananas i møte med menigheten i Galatia og holdt på å gli inn i loviskhet - ikke for mye disiplin - det mangler vi mye av - men heller feil fokus og grunnlag for det kristenlivet de var kalt til å leve. Det var ett brev hvor Paulus glemte å takke for dem han skrev til og det var brevet til menigheten i Galatia, galaterbrevet, som vi gjerne kaller det. Han gikk rett på utfordringene. Fullt så ille er det ikke med jul, for jeg er takknemlig for muligheten til å feire at Jesus kom til jord som et menneske - og det er til og med mulig å gjøre det med folk en ikke kjenner - og det kjennes bare så rett og riktig. Men jeg er altså av den oppfatning av vi kristne har et kall til å rense feiringen fra en type grådighet og avgudsdyrkelse som jeg er redd har gjort feiringen til en styggedom for ham vi forsøker å feire. Vi må være modige og ta feiringen tilbake og bruke anlendning til å forkynne og demonstrere de gode nyhetene. Kommer noen av våre barn til å falle fra troen på grunn av det? Jeg tror tvert imot at de kommer til å bli enda mer bevisste troende som kan forklare sine venner hva som er forskjellen på en sann kristen feiring av julen og en hedensk sådan. Og jeg er ganske sikker på at en hel del barn av ikke-troende foreldre kommer til å være misunnelige - for også de har lyst til å vise godhet. Det er en apostel som jeg har stor respekt for som sier dette: LOVE LOOKS LIKE SOMETHING. Kjærlighet har et konkret uttrykk. Det er en parafrase av noe som Johannes sier i sitt første brev (1. Joh 3.18). God og fredelig jul - med nåde, velvilje, fred, glede og vekst fra ham som sitter på nådetronen og fra ham som satte vår Herre på den tronen; han som er den rette Far til alle som kalles barn på jord. Måtte han få herlighet og ære gjennom Guds forsamlinger, som han har kjøpt fri med sitt eget blod. Måtte han få se frukt av sitt offer i form av en offervilje som ligner på hans egen. For en Gud vi har. For en frelse vi har fått del i! For en raushet og kjærlighet vi nyter! Måtte vi bare forvandles til det samme bilde - fra herlighet til herlighet. Ja, kom Herre Jesus! Ja, kom!