The Chosen - anmeldelse av sesong 1 og 2 - i et bibelsk perspektiv

Det vidunderlige
Måten Jesus blir fremstilt på som person i “The Chosen”, er definitivt det beste med hele serien. Vi møter en Jesus vi kan assosiere oss med, ikke en fjern, religiøs skikkelse som er slik han blir fremstilt i en del kunsttradisjoner. Når en ser bildet til høyre her, så må jeg jo bare innrømme at jeg lurer på om det er noen hjemme der bak det blikket - og i beste fall, så ligner ham mer på det oppsminkete, fremmedgjørende og urealistisk perfekte som en kan finne på TikTok og andre sosiale medier. Og selvsagt - glorien - den må jo med, selv om det faktisk ikke finnes noen beskrivelse av noen glorie over Jesus på noe tidspunkt i det nye testamente. Det nærmeste jo kommer er det som skjer på det som er blitt hetende “forklarelsens berg” hvor Jesus ble forvandlet foran øynene på disiplene - og han var strålende hvit over hele seg. Men var Jesus en slik “fotomodell” med glorie med tettsittende hår og striglet designskjegg? Og hadde han sånne store øyne som ser tilnærmelsesvis tilsminket ut, og et blikk som bare ser tomt ut i luften? Og var han alltid seriøs og alvorlig i ansiktsuttrykket? Er det dette som er sant menneske og sann Gud?

Jesus i The Chosen når fiskeunderet skjer og kan kaller Simon Peter

Om en ønsker å skape en avstand mellom oss og Gud, så gir alle slike fremstillinger mening. Utfordringen er bare at det er akkurat motsatt av det bibelen forteller oss var hele hensikten med at Jesus kom til jord. Johannes sier at ingen noensinne har sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, har vist oss hvem han er. Måten det skjer på er at det Levende Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Bibelen går enda lenger og sier at han kom i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har (Rom 8.3). Ja, Johannes sier endog at det er den Ånd som bekjenner Jesus som Guds Salvede, kommet i skrøpelig kjøtt og blod, som er av Gud. Det andre er ånden til Antikrist (1. Joh 4.2-3). Noe av det som er så befriende med “The Chosen” sin måte å fremstille Jesus på, er at han viser hele følelsesregisteret, slik vi ville forvente at et menneske gjorde. Han er alvorlig, og til og med sint; han er lei seg og gråter; han blir tankefull og undrende; han viser omsorg og blir rørt idet han gjør det; og han smiler, ler og til og med vitser (!). Det er det elementet av livsglede opp i alt som jeg synes er så fascinerende og jeg opplever en sanksjon i mitt indre: Ja, sannelig. Det var slik han faktisk var!

“Din trone, O Gud, varer for alltid. 

Du regjerer med rettferdighets kongestav.

Jo elsker rettferdig og hater det onde.

Derfor, O Gud, har din Gud salvet deg

og øst gledens olje over deg mer enn noen annen.” (Hebr. 1.8-9, NLT) 

Complete Word Study Bible (CWSB) Dictionary

Jesus var det gladeste menneske som har spasert på kloden. Det står om han at når disiplene, de 72 som ble sendt ut, kom tilbake og var henrykt og alt de hadde opplevd, så frydet Jesus seg i den hellige Ånd. Klarer vi å se for oss hvordan det tok seg ut? Helt ærlig tror jeg “The Chosen” hjelper oss et godt stykke på vei, for når en ser på det ordet som er brukt, så betyr det å hoppe og danse av glede som et yttrykk for overdreven og ekstatisk glede og jubel. Ja, men Jesus, da. Det skal gå rolig og ordentlig for seg, eller hva? Hva som er ordentlig, er i stor grad en kulturell sak. Nordmenn viser jo i liten grad sterke følelser offentlig med mindre en har fått et glass eller to innabords og helst skal en overvære en fotballkamp hvor favorittlaget vinner. I andre kulturer er det mye mer akseptert å vise sterke følelser offentlig. Takk i betraktning at Jesus var jøde og ikke nordmann og det i semittisk kultur er vanlig å vise sterke følelser offentlig, så skal vi kanskje ta utgangspunkt i jøden Jesus, og ikke den stivbente nordmannen, når vi skal gjøre en sannferdig vurdering av hvordan Jesu jubel tok seg ut i praksis. 

Det er riktig at Jesaja 53 fremstiller Jesus som en smertens mann. Nettopp fordi vi tror at Jesus var et sant menneske, så er ikke korsfestelsen stedet for glede og jubel. Han holdt ut lidelsen og skammen, fordi han så frem til gleden som ventet ham (Hebr 12.2). Men en kan ikke bruke det ene perspektivet til å slå ihjel det andre. Nå har ikke “The Chosen” kommet så langt i historien, så det vi kan vurdere serien utifra er det vi har sett så langt. 

I The Chosen så har Jesus humor og glimt i øyet. En del har en forståelse av “hellighet” som utelukker slike elementer. 

“Derfra skal lovsangen stige
og lyden av folk som skjemter og ler.
Jeg lar dem øke, de skal ikke minke,
jeg gir dem ære, de skal ikke foraktes.” (Jer 30.19, NO-78)

Vi er skapt med en sans for humor. Men som alt annet Gud har skapt, som han selv satte sitt stempel på - “det var overmåte godt” - så har den vonde sin perverte og forvridde kopi av det Gud har skapt. Jeg tror at det å ha sans for humor er en del av å være skapt i Guds bilde. Vi har et bredt følselsesregister som vi ser bibelen tilregner Gud - glede, sorg, til og med anger, harme, medfølelse og kjærlighet. Det at det finnes dårlig humor, betyr ikke dermed at det ikke finnes en god humor - som er full av kjærlighet, anerkjennelse, inkludering og omsorg.  Det ordet som NO-78 har oversatt skjemter og le er det hebraiske sachaq som betyr både å le og å spøke. Alt NO-78 gjør er å ta med begge betydninger, og denne dobbeltbetydningen understreker at det er å le og humor henger sammen. Vi ler ofte når vi oppfatter at noe er morsomt, overraskende eller også veldig gjenkjennbart. I min vandring med Gud så har jeg sett Gud gjøre ting som gjør at jeg bare må le, som også Sara gjorde når hun fikk sønnen Isak: “Gud har fått meg til å le. Og alle som hører dette, kommer til å le med meg.” (1. Mos 21.6). En del ord for humor og latter kan brukes om det både i positiv og negativ forstand, slik som sachaq. En må altså la sammenhengen definere hva som menes. I Jer 30.19 er sammenhengen gjenreisning av Guds folk og lovsang, og spøk og latter skal da forstås positivt og i en gudelig kontekst.

“Lev i kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud. Hor, all slags urenhet og pengejag må det ikke engang være tale om hos dere; slikt sømmer seg ikke for kristne. Rått snakk, dumt prat og grove vittigheter er også upassende. Si heller takk til Gud! For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i umoral eller er pengegrisk og altså dyrker en avgud, skal få del i Guds og Kristi rike.” (Ef 5.2-5, NO-78)

I dette avsnittet i efeserbrevet tar Paulus for seg spøk i en negativ forstand. Mens det finnes humor som er god og oppbyggelig, så finnes det også humor som er uren, tom og nedbrytende (spottende), og det er slik type humor Paulus tar et oppgjør med. Han bruker tre ord etter hverandre om levd liv og om ting vi ser, og de farger hverandre negativt og gir hverandre kontekst. Det finnes veldig mye dårlig humor rundt seksualitet som ikke har noen annen hensikt enn å fremme og normalisere løsluppenhet - og veldig mye humor som bare har til hensikt å henge ut og hetse folk. En god pekepinn på god humor er at den har iboende en takknemlighet til Gud. (gr. eucharistia). En kan tulle med livets trivialiteter og egne begrensninger og likevel ha en undertone at takknemlighet til Gud. Vel, jeg er nå slik, men jeg nyter Guds godhet og velvilje likevel. Det er begrensninger og “rariteter” vi faktisk er skapt med som ikke har noe med synd eller urenhet å gjøre. Det er en hellighet som er av Gud, og som er full av glede, nåde, godhet, miskunn og velvilje. Og så er det en hellighet som ikke er av Gud - en perfeksjonisme som er hard, ond, nedbrytende og har i seg en dyp motvilje mot alt menneskelig. Gud hater ikke mennesker med deres begrensninger og rariteter. Gud skapte oss i sin tid, fordi han kjente på lysten til det gode i sitt hjerte. Det Gud hater er synd som ødelegger det han hadde skapt til å ha fellesskap med seg sjøl og i det fellesskapet modnes frem til det han hadde tenkt. Treet til kunnskap og godt og ondt gir perfeksjonisme - loven med alle dens ytre bud og krav. Det som mangler, er Guds liv. Paulus konkluderer med at det ikke er noen lov som vi mennesker kan få liv igjennom (Gal 3.21). Altså kan ikke loven med dens ytre perfekthet noen gang nå Guds mål med oss - å gi oss del i hans liv, og det nye testamente går lenger enn langt for å forklare oss at vi skulle oppnå rettferdighet og liv gjennom loven heller aldri har vært Guds plan. Når det kommer til humor, så må vi forstå den i lys av motivasjonen som ligger bak. En god form for humor, men som også kan være direkte oppdragende og som er en god ting å bruke i forkynnelse, er å fortelle historier fra eget liv om ting vi har lært “the hard way”. Når folk da ler, så er det ikke fordi de har noe imot deg. Tvert imot, så kjenner de seg igjen. Og de får to ting som gir håp og som hjelper dem: - Ok, jeg var visst ikke alene. Puh! Og: det finnes en annen måte å håndtere denne utfordringen på. En annen god side er humor rundt det å være menneske, og faktisk å erkjenne at det har noen Gud-designet og -planlagte begrensninger. Vi vil jo gjerne være Supermann og Superkvinne, men så er vi det ikke. Jeg opplever at The Chosen “by far” er den mest sannferdige filmatiske fremstillingen av Jesus vi har sett så langt, i sin helhet, og også når det kommer til bruken Jesu bruk av humor. Det er rett og slett strålende.

Det gode
Det nest beste med “The Chosen” i de 2 første sesongene, er hvordan disiplene og samfunnet fremstilles. Også her er det mye de får frem tydelig som kan leses både i og mellom linjene i evangeliene. I tillegg demonstreres en god forståelse av å være en troende israelitt under romersk okkupasjon. Vi kan jo riste litt på hodet over hvor innbitt disiplene er på deres forståelse av Jesus som en politisk frigjører, men “The Chosen” viser oss bakgrunnen for et oppbygd hat mot okkupantene. Livet var særdeles krevende; skattebyrden gjorde det vanskelig å få livet til å gå rundt. Filmskaperne har tatt denne kunnskapen og tatt seg friheten til å tolke karakterne i lys av den - hvordan dette kunne ha vært. Evangeliene er jo korte historier, tatt i betraktning at de dekker over hele 3 år. Johannes legger ikke skjul på at dette i aller høyeste grad er kortversjonen (Joh 21.25). Når “The Chosen” tar på seg å gi oss flere detaljer enn det evangeliene gir, så sier det seg sjøl at en er nødt til å ta noen hentydninger og se for seg hvordan dette kunne ha vært i lys av innsikt i de historiske forholdene. Det som “The Chosen” får frem på en realistisk og god måte er at det var alt annet enn enkelt å være en Jesu etterfølger på den tida. De levde under et press fra myndigheter, fra religiøse ledere og det å forstå seg på Jesus og hans rike var jommen ikke enkelt det heller, og de fikk mange ganger klar fra Jesus melding når de ikke hang med. Rivaliseringen mellom disiplene er godt fanget opp i “The Chosen”, og hvordan deres Messiasforventninger gir dem utfordringer i møte med Jesus, likeså. De er veldig fascinert og takknemlige for å være utvalgt, men sliter likevel med å forstå hvordan Jesus tenker. De to tordensønnene som vil kalle ned ild fra himmelen og fortære samaritanerne og Jesu respons er glitrende tolket, og helt i evangelienes og det nye testamentes ånd. Maria Magdalenas fall tilbake til elementer av det gamle livet, er noe av det en finner lite dekning for i det nye testamente, men vi kjenner til Peters fall, og det er forskjell på ekstra-bibelsk og ubibelsk. For oss som har kjent på angrep i møte med åndsmakter, både mentalt og kroppslig, er skildringen av ufordringene Maria møter langt fra urealistisk. Både Marias gjenopprettelse og hvordan Peter oppdager nye sider ved Matteus, som ikke akkurat står høyt i kurs, er vakkert fortalt. Det som gir “The Chosen” en slik gjenklang i hjertene våre, er at vi ser svake, skrøpelige mennesker, som til forveksling ligner på oss. Når jeg hører forkynnelse og hører oss troende snakke, så blir det fort litt glansbildeaktig når vi beskriver de første disiplene. Men forstår vi i det hele tatt hvordan det egentlig var? Å leve under romerske undertrykkelse hvor livet ditt ikke var en smule verdt, og så skal du til å følge en som får både styresmakter og religiøse ledere til å gå i frø? Ikke akkurat oppskriften på et tryggere liv sånn menneskelig talt. Vi tolker det lett bibelen inn i vår trygge hverdag - og glemmer at det er en høy pris å betale for å følge Jesus, og alle miraklene de erfarte og overgivelsen som tross alt krevde av dem, henger sammen på alle måter. De så noe de ikke hadde sett ført, og de fikk en utfordring: Følg meg! De nye de så var ikke bare for 3 år og så går vi tilbake til fiskebåten og lever “normale” liv. Nei, det var et kall til å få del i det og det kallet ville kreve alt av dem. Det var ikke hotellopphold med full oppdekning, akkurat. Paulus sier at han ofte fastet ufrivillig, og i “The Chosen” ser vi også den siden av dette. Urealistisk? På ingen måte! I det ene øyeblikket mettet Jesus 5000, og i det andre øyeblikket gikk de tom for mat. Hvis de ikke møtte disse utfordringene, så var de ikke forberedt på det som kom siden. Jesus sier: Setter de frem mat til dere, så spis det du får. Han sa ikke: Kall ned fra himmelen det du har lyst på. I etterfølgelsen av Jesus møter vi vår svakhet, og vi møter Guds kraft - og det siste kommer i veldig stor grad de til gode som vi er blitt sendt til.

Det ikke-fullt-så-bra

Er det i det hele tatt noe negativt å si om “The Chosen”? Ja, jeg tenker at det er det, og det følger sporet ekstrabibelsk vs. ubibelsk. Det svakeste med sesong 2 i så måte er beskrivelsen av opptakten til bergprekenen. Her faller manusforfatterne etter mitt syn for et grep hvor de putter noe inn i historien som egentlig er det motsatte av det som det nye testamente forteller. Det brukes mye tid på å få tak i en plass hvor de kan sette opp en scene. Den berømmelige talerstolen - en nær sagt obligatorisk størrelse i all instituasjonalisert kristendom - må liksom presses inn i historien. Likeledes alle innbydelsene til “møte”. I evangeliene så er “innbydelsen” alle ryktene om alle helbredelsene som skjer og Jesu radikale undervisning både i tilknytning til bergprekenen og sletteprekenen (Luk 6.12-49). I begge er det også disiplene som er fokuset for Jesu undervisning.

“Siden dro Jesus omkring i hele Galilea; han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage hos folket.
Ryktet om ham spredte seg over hele Syria, og de kom til ham med alle som hadde vondt og led av forskjellige sykdommer og plager, både de som hadde onde ånder, de månesyke og de lamme, og han helbredet dem. Store folkemengder fulgte ham fra Galilea og Dekapolis, fra Jerusalem og Judea og fra landet bortenfor Jordan.
Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:” (Matt 4.23 - 5.2)

Det var ikke skriftlige innbydelser som samlet folk, men ryktet om Jesus. Ryktet gikk og folket kom. Det var faktisk slik at Jesus stadig trakk seg unna. Jesus gjorde ikke undervisningen i Matt 5-7 mer tilgjengelig for folk. Nei, han trakk seg opp i fjellet unna folkemengden. Det er langt fra urimelig å tro at Jesus hadde en større disippelflokk en periode, inntil han holdt dem famøse prekenen om å drikke hans blod og spise hans kropp (Joh 6): “Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham.” (Joh 6.66). Ved oppstandelsen var flokken på rundt 500, som han også viste seg for (1.Kor 15). Før bergprekenen går Jesus opp i fjellet. Før sletteprekenen kommer Jesus ned fra fjellet, sammen med de 12 som han da hadde utvalgte og en del andre disipler som han personlig hadde kalt til deg etter en natt i bønn. Også her var det kommet sammen en stor mengde mennesker som ville både høre undervisningen hans og bli helbredet for sykdommer og plager. Men Jesus henvender seg ikke til folkemengden som presser seg på for å få røre ved ham. Han henvender seg til disippelflokken som ut fra den greske teksten er rimelig å anta var vesentlig mindre enn folkemengden. Utfordringen her er at vi blir så imponert og tatt av store folkemengder som kristne at vi får et helt annet forhold til det enn det Jesus hadde og vi nærmest tvinges til male et bilde av Jesus som overhodet ikke passer med det bilde evangeliene tegner av ham. Jo, visst var det store folkemengder. Men Jesus kalte aldri sammen til store folkemøter. De bare skjedde som et resultat av rykter, og enda Jesus forsøkte og forsøkte å få folk til å holde tett, så ble det bare verre og verre, og Markus forteller at Jesus som en konsekvens av dette ikke kunne oppholde seg i byer, men holdt seg ute på øde steder. Det kan kanskje være krevende å synliggjøre hva som skapte folkemengdene, men i det nye testamente hang Jesu helbredelsestjeneste og muligheten til å forkynne og undervise mange sammen, mens det i “The Chosen” blir delt opp, og disiplene altså skal ha gjort en stor innsats for å få til “stormøtet”. Jeg kjenner et sukk over vår vestlige behov for få inn menneskelige reklamestunts - som etter mitt syn er et fullstendig fremmedelement. Vi tror bare ikke at vi kan samle mennesker uten annonsering, og en del av oss tror ikke at Jesus fikk det til uten annonsering, heller. Men det er bare ikke det bibelen forteller.

Konklusjon
Denne ene svakheten river på ingen måte ned alle de gode sidene ved TV-serien - på ingen måte. TV-serien har veldig mange gode kvaliteter og den er vel verdt å se. Det er mange scener som virkelig rører dypt i en, og alt i alt så kjenner jeg en sanksjon i mitt indre. Så inspirerende og utfordrende å se en fremstilling av Jesus som ligner så mye på ham jeg har fått gleden av å starte et bekjentskap med. Utfordrende fordi: Du verden hvor mye jeg har å lære!