Multipliserende vekst eller ikke - that's the question
“Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.” (Joh 12.24-26)
Dette sier Jesus før han innleder den siste dialogen før han går korsets vei og til sin Far. Han bringer på banen noe grunnleggende Guds rike logikk, som er så vanskelig for våre menneskelige hjerner å få grep om. Hvordan kan liv komme ut av død? Hvordan kan en bli rik av å gi av det en har? Men Jesus er tydelig: Den som vil tjene ham, må
1) følge ham,
2) være der Jesus er.
Så når Jesus vasker føttene til disiplene og sier at det er et eksempel til etterfølgelse, så må vi finne ut av det betyr for oss, og så må vi gjøre akkurat det. Når Jesus sier at han vil lage en plass for oss i himmelen og at han ønsker at vi skal være der han er, så må vi gjøre det til en prioritet å tre inn for ham i Guds tronrom gjennom bønn, lovprisning. For noen er bibellesning der de møter Gud best og mest. Andre igjen møter Gud når de går ute i naturen og mediterer på Guds storhet. Vi kan lytte til forkynnelse eller opplesning av bibel og annen kristen litteratur. Uansett hva som fungerer for oss i en travel hverdag, så må vi løfte hjertene opp til Gud og stille vårt hjerte til ro innfor hans ansikt i overgivelse til ham. Det er det som er Selah i salmene. Et stopp for ettertanke. Selah er litt sånn hemmelighetsfullt - en vet ikke nøyaktig hva det betyr. Men rotbetydningen er å løfte opp, så hver gang jeg møter Selah i Salmene, så leser jeg: “Løft hjertet ditt til Gud og tenk på det.” Det viktigste vi kan finne ut hver eneste dag, er hva Far vil formidle til oss. Hva har han å si til hjertene våre? Vi trenger en daglig berøring av Herren, en erfaring av fellesskap med ham, og vi trenger daglig næring til troen og praktisk veiledning, så vi kan se hva han gjør, så vi kan samarbeide med ham.
I det Jesus forsøker å få over til disiplene når vi et høydepunkt i Joh 15 hvor Jesus på mange måter gir dem misjonsbefalingen på forhånd. Hvis vi forstår disiplene, og det er ikke vanskelig, for det er jo bare å se på oss selv hvor trege vi kan være til å skjønne hva Gud vil, så forstår vi også at Jesus var nødt til å gjenta en del ting mange ganger. Vi møter igjen kallet til å bære rik frukt som Jesus innleder med i Joh 12, og Jesus konkretiserer hva det innebærer for oss å følge ham, slik at vi kan bære hans frukt. Akkurat som i Joh 13, hvor Jesus vasker disiplenes føtter og snakker om å være helt ren, men likevel ha behov for fotvask, så introduserer Jesus Far som vingårdsmannen som renser hver gren som har liv og dermed bærer frukt, så de kan bære mer frukt. Disiplene, som er grenene i bildet Jesus her bruker, “er alt rene (renset) på grunn av det ordet jeg har talt til dere” (Joh 15.3). Du gjetter det gjerne, men ordet rense og alt være renset er helt make, bare i forskjellig form. Så vi har denne “er alt rene, men må likevel renses” paradigme som Jesus også presenterer i Joh 13. Jesus inviterer altså disiplene inn i en relasjon de alt er rene fordi han renser dem ved sitt ord, men som nå ikke må stoppe opp når han nå går til Far. Han inviterer dem inn i en dyp relasjon med seg selv, som han kaller “å bli værende i meg”. Det henger nøye sammen med at vi tar imot Jesu invitasjon til å være der han er. Jesus sin tale er ikke bare fortid (gr. logos), men det er også nåtid (gr. rhema). Far vil som vingårdsmann fortsette å rense dem; for som Jesus gav dem de ord Far gav ham, så vil Ånden gi oss de ord som Jesus får fra sin Far. I mange steder og sammenhenger i NT brukes de greske ordene for “ord” - logos og rhema - helt om hverandre, og det er egentlig ikke noe veldig skarpt og entydig skille mellom dem, for logos brukes i stor grad for alt som rhema brukes om. Men logos brukes likevel generelt mer om innholdet og helheten i budskapet og om innholdet i det skrevne, mens rhema i større grad brukes om en hendelse, fakta (Apg 10.37; 2. Kor 13.1), og refererer til det noen taler. Johannes sier eksempelvis at “I begynnelsen var Ordet (gr. logos)” (Joh 1.1), og “Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord (gr. logos)” (1. Joh 1.1). Vi kan noe forenklet si at Jesus er det evige livets logos, som taler (nåtid) til oss rhema som er Ånd og liv (Joh 6.63; Joh 3.34). Mens logos brukes om alt Guds ord, summen av det Guds har talt, så representerer rhema mer begrenset om det Gud taler til oss her og nå. Veldig forenklet kan en en si at Ordet går fra logos til rhema idet evigheten bryter inn i nåtiden, idet logos åpenbares for oss i den situasjonen og tiden vi er i akkurat nå, slik at vi vet hva Jesus ville ha gjort, vet hva han ville ha sagt, og vi kan representere ham (så vil en finne at logos også brukes om konkret muntlig instruksjon en hel del steder i NT, eksempelvis Joh 4.50). Poenget er at rhema som oftest brukes i en smalere betydning.
“Herren GUD har gitt meg disiplers tunge
så jeg kan styrke den trette med et ord.
Morgen etter morgen vekker han mitt øre
så jeg kan høre på disiplers vis.
Herren GUD har åpnet mitt øre.
Jeg var ikke trassig
og trakk meg ikke tilbake.” (Jes 50.4-5)
Det er Jesus som taler her i det som kalles Sangene til Herrens tjener. Det er veldig tydelig her at det ikke holder med det du hørte i går. For hver dag vil Gud tale til oss, og det er noe med å høre på disiplers vis; nemlig regelmessig og på en måte som gjør at vi har noe frisk og ferskt å gi.
Å høre Gud regelmessig og konkret gir mer bønnesvar
“Hvis dere blir i meg og mine ord (gr. rhema; min røst) blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og viser dere som mine disipler.” (Joh 15.7-8)
Jeg har nylig hatt et innlegg om Joh 15 ut fra oversettelsen The Voice, og jeg skal ikke gjenta alt som er skrevet der om frukt som både Åndens frukt, Åndens gaver og nye disipler vunnet gjennom Åndens vitnesbyrd i og gjennom oss. Men ikke overraskende sier The Voice oversettelsen “my voice”, der de norske oversettelsene har “mine ord”. Og det ville ikke være feil å oversette det slik, verken med tanke på at det greske ordet som er brukt, er rhema. Jesus sier også: “mine sauer hører (nåtid) min røst, og de følger meg.” (Joh 10.27). For det er i kontekst av
1) å ha fellesskap med Jesus og bli værende i ham og
2) høre hans røst tale til oss og
3) følge etter ham,
at vi får løftet: be da om hva dere vil, og dere skal få det. Vi er like avhengig av Jesus som Jesus var av sin Far, for å gjøre Guds gjerning. Når Jesus sa at han bare kunne gjøre det han så Far vise ham, skulle vi hevde at vi er bedre enn ham og kan klare oss uten? Skal vi kunne kjenne Gud uten at det er noe bevis for at vi faktisk er Guds venner som kjenner Far slik at bønnesvar aldri er langt unna? Det er veldig forunderlig å møte kristne som har et så snevert forhold til nåde, at de ikke føler behov for nåde med mindre de har syndet. I en slik tilnærming er det er tryggest å synde - eller iallefall bekjenne et eller annet, så en har et faktisk behov for nåde. Hvis ikke utfordringen å følge Jesus, slik Jesus fulgte sin Far i alt gir oss en idé om at vi trenger en smule nåde, så må en jo lure på om en i det hele tatt tar Jesus på alvor. Men for meg er disse versene noe som står for meg nær sagt hver eneste dag. Hvordan få svar på bønn slik de første kristne fikk det? Hva er det Jesus egentlig mener med å bli i ham og at hans røst blir værende i oss? Og hvordan kan vi komme inn i det nære fellesskapet og det livet han inviterer oss inn i? Jo, men skal vi ikke være takknemlige for at vi er frelst? sier noen når en er så freidig å påpeke at her mangler det åpenbart noe i livene våre. Og selvsagt skal vi være glad for at vi er frelst. Men det er jo litt egoistisk om vi bare skulle kjøre party, party fordi vi er frelst, uten at vi skjønner at vi er en førstefrukt for Jesus som han har planer om å bruke for å vinne flere for Guds rike, så flere kan delta i gleden og takknemligheten. Han frelste ikke bare oss fordi han syns vi var jo mye kulere enn alle andre. Det var heller ikke vår glupe idé å begynne å tro på Jesus; det er et produkt av Guds nåde.
Uansett hvordan en forstår dette, så kommer en ikke rundt at Jesus gir et løfte om bønnesvar av en annen verden, og han sier i samme åndedrag at vi da kommer til å ære Far ved at vi bærer mye frukt og viser oss som hans etterfølgere. Det henger sammen med at vi er der han er, vi blir værende i ham på en slik måte at vi hører hans røst, han får tale til oss så hans nå-ord blir værende i oss, ikke bare det som var i går, ikke bare kunnskap vi har lagret i hodet, men hans levende ord til oss i vår hverdag, der han får ledet oss med sin røst. Det fører til frukt vi bare kan bære ved at vi kan be om hva vi vil (les: det han taler til oss og leder oss inn i), og det skal bli gjort for oss. Og det henger nøye sammen med det oppdraget Jesus snakker om i vers 16:
“Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har utvalgt dere og innsatt dere så
1) dere skal gå ut og bære frukt, frukt som skal vare
2) Han skal gi dere alt det dere ber Min Far om i Mitt navn” (Joh 15:16, NASB, NKJV)
Jeg tror ikke han mener at vi skal gå utendørs og bære på en fruktkurv. Vi må være så ærlige at vi erkjenner at dette selvsagt refererer til misjonsbefalingen: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler..” (Matt 28.18-20). Når Jesus gir misjonsbefalingen knytter han det til sin absolutte autoritet, og ordet innsatt understreker også betydning å være autorisert. Jesus sier at vi gjennom vennskapet med ham, der vi lyder hans røst, er autorisert til å ha adgang til å be Far og Far vil svare, noe han gjentar i Joh 16:
“På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.” (Joh 16.23-24)
Bibelen sier at Gud ønsker at alle skal bli frelst og komme til en erkjennelse av sannheten. Vi kan ta utgangspunkt i det som en sannhet, og så kan vi be: “Far, jeg ber om at du frelser alle i hele verden. Amen.” Hvorfor bry Gud med flere detaljer? Han har jo full oversikt! Og så skjønner vi, alle som er født på ny og fylt av Ånden, at det er ikke helt slik dette fungerer. For alle i hele verden består av enkeltmennesker. Gud ledet en Ananias til Paulus for å be om helbredelse og lede til frelse, og en Filip ut i ørkenen for å lede en hoffmann til Jesus. Gud involverer oss i dette, og det vil derfor prege måten vi ber på. Det er forskjell å be om at Gud skal frelse all i hele verden og det å be for naboen eller kollegaen på jobb. Jesus vil tale til oss hva vi skal be om; og det vil prege i hvor stor grad vi får bønnesvar. For når Gud taler og leder, så kommer tro. Dersom Gud åpenbarer et behov naboen eller kollegaen har, eller vi på annen måte får vite om det, og Gud taler: “Det behovet skal du møte,” så gjør det en forskjell. Gud vil alt alle skal bli frelst (logos) er ikke like effektivt i vårt bønneliv som gå å tilby naboen eller kollegaen din forbønn for det og det (rhema). Konsekvensen av en slik forståelse vil være at en regelmessig setter av tid til å lytte, og at vil handle på det en hører så en etter hvert lærer å skille på egne tanker og Guds tanker.
Jesu kjærlighet til søsken og til alle
Men enn så mye vi er satt i et oppdrag og vi har autoritet på vegne av ham som har sendt oss, så er vi fremdeles mennesker som er sårbare og som har våre svake sider. Jesus understreker behovet for en ydmyk holdning til hverandre:
“Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.” (Joh 15.9-12)
Vi har sett tidligere på det å leve i ansvarliggjøring i forhold til hverandre hvor vi hjelper hverandre til å leve rett og vi bekjenner synd i den hensikt å bli legt (Jak 5; 1. Joh 2.1-2). Husk at Jesus introduserer dette som et nytt bud i Joh 13. De har allerede vært på oppdrag sammen. Men Jesus har et annet perspektiv som vil være avgjørende for om de vil lykkes i lengden: Han har jobbet med å skrelle bort all rivaliseringen og umodenheten som har vært mellom dem. Tre år kan høres mye ut, men det er ikke lang fartstid og vi glemmer fort og særlig når det skjer mye og det blir avstand i relasjoner og geografi.
“Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.” (Ef 4.1-2)
Kjærligheten til hverandre utelukker ikke kjærligheten til andre for søskenkjærligheten føyes sammen med kjærligheten til alle (2. Pet 1.7). Det er umulig som menighet og Guds folk å leve i Guds kjærlighet til hverandre uten at kjærligheten til alle også kommer til uttrykk. Det er umulig som menighet og Guds folk å uttrykke Guds kjærlighet uten at Gud får anledning til å gjøre det på den måten han liker å gjøre det. Vi må ikke blande menneskelig medfølelse og Guds kjærlighet. Jesus strøk ikke bare de syke på kinnet og trøstet dem, skjønt det hadde vært bedre enn å gjøre ingenting; Jesus helbredet de syke og løste dem som var bundet av onde ånder (merk: begge har samme rot; den onde). Det Jesus snakker om her er ikke en sentimental religiøs klubb for spesielt interesserte; godt gjemt i gudhus og som andre egentlig ikke legger så mye merke til med mindre rettighetene deres blir truet: Da protesterer de høylytt (og selvsagt mest i egne tilrettelagte medier som ingen andre leser). Han snakker om en hær sendt ut til en lite vennlig verden som fort kan snu seg mot oss. Godt at det er gode nyheter vi kommer med, og at det kan skape glede hos mange (Apg 8). For religiøse og sekulære maktbaser kan føle seg truet og da blir forfølgelse fort en realitet. Det er Jesu budskap i Joh 15.18 - 16.4. Jesus er klar over at det er en risiko for at forfølgelse kan føre disiplene til fall (Joh 16.1; se også Matt 7.21-23). Jo mer tegn, under og mirakler, jo større resultater og jo mer vil enkeltpersoner og ulike instanser i samfunnet føle seg truet. Den norske stat og den norske kirke lot Hans Nielsen Hauge råtne under elendige kår i fengsel, enda alt han gjorde var å forkynne evangeliet og utruste bønder til å starte bedrifter. Jesus vil ikke legge skjul på forfølgelse som han vet kommer. Det innebære martyrdøden for en hel del av dem. Du sender ikke ut en hær til ulvene uten å ha lært dem å ta vare på hverandre. Jesus snakker om vennskap der vi legger ned livet for hverandre. Det kan være å tjene hverandre i kjærlighet, men for en del disipler så får dette også bokstavelig anvendelse.
Det kan virke overveldende, ikke sant vel? Men alt dette begynner med at vi forstår at himmeldøren er åpen; vi kan være der Jesus er, og det er det han så gjerne vil for oss. For da får vi fatt i hans hjerte, hans perspektiv, hans drømmer, hans tro, hans kraft, hans kjærlighet. Han har sendt oss sin Ånd, så vi kan få del i den Jesus er, så Jesus kan bli herliggjort i og gjennom oss (Joh 16.7-15). Jeg mediterer stadig på disse avsnittene. Det er noe her vi bare må få tak i. Det handler ikke om hva vi kan få til. Hvetekornet må i jorden og dø. Først da kan det bli rik frukt. Det er hans oppstandelsesliv dette handler om. Herre, miskunne deg! Om ikke annet, så for ditt navns skyld. Om ikke annet, så for deres skyld som du gav ditt liv for. Vi fortjener ikke noe av dette, treglærte og bedagelig anlagte som vi er. Kom Jesus, ja, kom Herre Jesus!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar