Filmen “The Case for Christ” (YouTube med norsk tekst, min oversettelse) baserer seg på en sann historie. Et ektepar befinner seg på en restaurant hvor mannen opplever å bli forfremmet i avisen han jobber i som journalist. Midt uten seansen får datteren noe i halsen og holder på å bli kvalt. En sykepleier griper inn og berger livet til datteren. Når moren takker henne, får hun til svar: “Ikke takk meg. Takk Jesus. Vi skulle egentlig har vært på en annen restaurant, men jeg fikk for meg at vi måtte være her idag.” Mens ektemannen lett anså dette som heldige tilfeldigheter, er ikke kona hans like overbevist, så hun oppsøker sykepleieren og vil vite mer. Det ender med at hun blir en kristen, og det er starten på en ekteskapskrise. Ektemannen vil ikke akseptere hennes nye tro og lojalitet mot en som han mener helt åpenbart ikke finnes. En kristen kollega forteller ham at dersom han kan motbevise Jesu oppstandelse, så er hele grunnlaget for den kristne troen lagt i grus. Journalisten anser dette som et enkelt oppdrag, og begir seg ut på en reise som kommer til å medføre noen overraskelser for ham.
Filmen tar utgangspunkt i tidsepoken handlingen faktisk fant sted. Det er forsåvidt ikke noen forutsetning for budskapet, all den tid spørsmålene og problemstillingene ikke har endret seg siden 70-tallet. At den er en biografi og ikke fiksjon, er en styrke, og slik sett har scenesettingen fra 70-tallet forsåvidt en funksjon. Filmen inneholder en rekke elementer jeg tror både kristne og ikke-kristne med en ektefelle som er blitt kan kjenne seg igjen i:
- Elementer av krise og uforklarlige ting som skjer starter trosreisen.
- Respons fra ektefelle er en blanding av sjokk, vantro, aggresjon, fortvilelse og sorg (en opplevelse av tap - hvem er kona mi nå?), etterfulgt av nærmest sjalusi og en opplevelse av å være utenfor.
- Et ønske fra ikke-kristen ektefelle om å få tilbake det de opplever å ha mistet; få tilbake kontrollen; selv om også erkjenner at endringene i den nå kristne ektefellen sånn objektivt sett kan sies å være positiv (men dersom også skremmende).
- Opplevelsen av å være på nær sagt helt forskjellige planeter og utfordringene i kommunikasjonen som følger med, og en trussel om ekteskapsoppløsningen lurende rundt hjørnet.
Som trosforsvar fungerer nok filmen mer som en introduksjon, og boka, som danner bakgrunnen for filmen, vil nok evne å gå mer i dybden på det. Den har vært tilgjengelig på norsk under tittelen “Saken gjelder tro” (
lenke til lydbok). Filmen er likevel innom en rekke områder hvor vitenskapelig tilnærming morsomt nok oppstandelsesberetningen i evangeliene stor troverdighet hadde det ikke vært for at selve oppstandelsen i seg sjøl som hendelse er noe krevende fra det ståstedet. Som journalist med fokus på juss og bevisføringen, møter Lee dermed seg sjøl i døra en rekke ganger. Lees ateistiske venn som Lee rådfører seg med fremstår med sitt ståsted som en klok og redelig mann og erkjennelsen av “et steg i tro” i forhold til en uttalt ateistisk overbevisning er heller sjelden vare fra den kanten. For Lee virker det å være et avgjørende øyeblikk som gir ham en dytt i retning av å møte det han har erfart med kona si og hans undersøkelse av Jesu oppstandelse fra et historisk perspektiv med et åpent sinn.
Hvem er filmen for?
Selv for meg, som ikke er en troende som er den mest ihuga i forhold til trosforsvar, var filmen en god opplevelse og en oppmuntring. Jeg opplever at møtet med veldig overraskende og erfarte fakta og fokuset på troverdigheten til det nye testamente gir filmen en god balanse og det blir ikke bare en intellektuell øvelse, men den gir en ærlig fremstilling av det emosjonelle aspektet ved plutselig å skulle forholde seg en livsanskuelse som virker helt fjern ved første øyekast. Det er ikke bare Lee som er fortvila, men den nykristne kona, også, og at det dermed blir krevende mellom dem, er troverdig framstilt, og den vil derfor oppleves ekte og relevant. Argumentene som føres, kan helt klart være relevante i samtale med mennesker vi omgir oss med, og filmen kan absolutt anbefales. For undertegnede ble det en positiv overraskelse.
I forhold til ikketroende, så vil nok filmen fungere best der gjenkjenningseffekten er størst; mennesker som har allerede har opplevd noe ubegripelig, men som er typiske tenkere som trenger å få noen svar på plass. I en slik kontekst vil filmen kunne være akkurat det som dekker behovet, gjerne i kombinasjon med boka, om de ikke bare er tenkere, men mer gravere. For ateister som ikke har Lees ateistiske venn sin erkjennelse et element av tro på begge sider, så vil nok filmen fort oppfattes som tynn. Til syvende og sist blir spørsmålet om det overhodet er noe som ville ha overbevist dem, for det er nok av uforklarlige hendelser som er godt dokumentert til å erkjenne at ikke alt forklares ut fra materie og vitenskap. En førstehåndserfaring som også er startpunktet i denne filmen og i den faktiske historien som fortelles er som oftest en nøkkel til å vippe mennesker ut av fastlåste posisjoner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar