Oppsummering så langt
Jesus viser oss veien til et fruktbart liv. Han snakker om såkornet som må gå i jorden, ellers så blir det bare det ene såkornet. Han viser hva det betyr i praksis, når han bøyer seg ned å vasker disiplenes føtter og ber dem å gjøre det samme. Det er noe som bare gir mening når vi lever i et fellesskap hvor vi er koblet på ham som er hodet for sin kropp. For sann renselse er det bare Jesus som kan gjøre - han som har betalt prisen for både tilgivelse og gjenopprettelse. Men vi kan hjelpe hverandre i denne vandringen med Jesus. Det er ydmykende for alle parter, men det er nettopp når vi ydmyker oss at vi får nåde.
Jesus viser oss veien til et fruktbart liv. Han snakker om at han vil rydde plass for oss i det himmelske, der han er på vei - til sin Far. Og han ønsker at vi skal være der han er, slik at vi kan forstå hvordan han og Far er ett, og forstå at det Jesus har demonstrert i sitt liv og i sin tjeneste, det er det han har kalt til å leve. Den som tror på ham, skal gjøre de gjerninger han gjør, ja større enn disse, for han går til sin Far. Og så legger han til: Den som elsker meg, holder mine bud. Å gjøre Jesu gjerninger er ikke et forslag fra Jesus sin side. Nei, nei. Det er en befaling. Når han sier: “Hebred de syke der og si: Guds rike er kommet nær!” så er ikke vi fri til å tenke: “Men Jesus, du skjønner. Det der blir litt for vanskelig for oss, og vi har dessuten funnet en mye glupere måte å gjøre den her Guds rike greia på enn det du har tenkt.” Nøkkelen til faktisk å utføre Jesu befaling ligger ikke i oss, men i det faktum at han har sendt oss sin Ånd. Derfor introduserer Jesus løften om Ånden i det samme rennet. Det er han som vil dele med oss det Jesus har på hjertet for oss, og gi oss del i hans fred.
Jesus viser oss veien til et fruktbart liv. Han sier at vi som greinene på treet, som disipler knyttet til sin mester, så må vi bli værende i hans kjærlighet, og hans tale (rhema), hans nå-ord må få bli værende i oss, slik at han kan lede oss. Da vil vi kunne be om hva vi vil, og få det, og på den måten bære rik frukt og gi Gud ære, og vise oss som sanne disipler. For han har satt oss til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Motivasjonen er ikke rikdom og berømmelse, men å elske slik han har elsket. Det gjelder hverandre som disipler, og det gjelder alle mennesker. I motsetning til rikdom og berømmelse advarer Jesus om motstand og forfølgelse. Berømmelse er noe vi vil sky om vi forstår dette riktig, akkurat som Jesus skydde det og forsøkte å holde det han drev med så hemmelig som mulig så lenge som mulig. Berømmelse er samtidig noe du ikke kan unngå som vi gjør dette riktig, for vi får ikke noe bedre forhold enn Jesus sjøl. Ryktene kommer til å gå, og folket kommer til å komme.
Seier over verden
Jesus skjønner at disiplene er forvirra og fortvila. De har ennå ikke fått del i visdoms og åpenbarings Ånd, så de forstår hva han snakker om, og de henger fast i en judaistisk-nasjonalistisk Messias forståelse. Jesus blir så mystisk og prater så mye uforståelig. De kjenner på frykten og kryper inn i seg sjøl og tenker vi får bare håpe på det beste og at han kommer til seg sjøl. Kjenner vi oss igjen? Klart vi gjør! Verken vi eller utfordringene vi som mennesker møter er så veldig annerledes, egentlig. Men Jesus slipper dem ikke. Han fortsetter å repetere budskapet om at han skal til Far og at dermed kan sende dem Ånden. I et forsøk på å mote opp disiplene forteller ham dem at det faktisk er en fordel om han går til Far, for hvis ikke, kan han ikke sende talsmannen - han som har gjort dem i stand til å helbrede de syke og kaste ut demoner, men som de ennå ikke kjenner på et personlig plan. Og det er en dimensjon i dette som har mer med oss å gjøre. For Ånden er i oss for vår del, en over oss for andres velsignelse. Ånden skal gå i rette med verden og vise dem hva synd, rettferdighet og dom er. Noen går i den grøfta at en utelater helt å forkynne Guds dom fordi det skal Ånden gjøre. Vel, Jesus sin undervisning peker vel mer i retning at det er et samarbeid mellom oss og Ånden - han bruker oss, både til å helbrede de syke og å overbevise om synd og behovet for omvendelse og oppgjør. Andre går i den grøfta at de tenker at å forkynne dom er selve hovedsaken, som om at det fremstår som gode nyheter å stå på et gatehjørne å rope ut at folk er på vei til helvete. Bibelen sitt budskap er at vi kommer til å bli dømt etter de muligheter vi har fått til å gi respons. Jesus sier at dersom han ikke hadde kommet og sagt det han hadde sagt og gjort det han hadde gjort, så hadde det vært uten skyld. Skyld i hva? Skyld i å avvise Guds Salvede selv når han åpenbarer i kraft med tegn og under. Det er Guds plan å ansvarliggjøre verden og gi dem en reell sjanse til å vende om å oppdage hvem Gud er. Det er en plass å advare folk om konsekvensene av å avvise han som taler ifra himmelen - ikke minst når folk har sett med egne øyne og hørt med egne ører at Gud fremdeles gjør under, at salvelsen flyter i kroppen til ham som er hodet for sin kropp, som Guds menighet. Vi kan ikke utelate å si at dersom en avviser Gud, så kommer til Gud til å akseptere vår avvisning, selv om det blir ens ultimate undergang borte fra hans nærvær. Men det er Guds godhet som driver til omvendelse, så vi begynner ikke der.
Synd er at en ikke tror på Jesus. Alt handler om rett relasjon til ham. Alt annet ramler på plass bare denne ene hjørnesteinen plasseres. Ikke i en engang, men i en prosess som bibelen kaller helliggjørelse hvor Gud plukker av oss synder - ikke fordi vi krampaktig tar oss sammen, men i en vandring, en kjærlighetsrelasjon med ham. Han elsker oss akkurat som vi er, men alt for mye til å la oss bli som vi er.
Rettferdighet er at Jesus går til Far. Vi forkynner ofte at Jesus døde på korset. Det gjorde de første disiplene også, men fokuset var på oppstandelsen. En kan ikke oppstå fra de døde uten først å dø, men en kan dø uten deretter å oppstå. Paulus sier at dersom Jesus ikke hadde oppstått, så hadde vi ennå vært i våre synder. Han tok sitt menneskeblod med seg inn i det aller helligste i himmelen, og der - først der, vant han en evig forløsning. Det ultimate tegnet på rettferdighet - et renset hjerte - er at Gud gir oss sin Ånd:
“Etter et hardt ordskifte reiste Peter seg og sa til dem: «Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene skulle få høre evangeliets ord av min munn og komme til tro. Og Gud, som kjenner menneskets hjerte, ga dem sitt vitnemål ved at de fikk Den hellige ånd slik som vi. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset han hjertene deres....» ” (Apg 15.7-9)
Peter fører en bevisføring for at hjertene var renset. Når Ånden kom over dem som satt i Kornelius sitt hus, så var det ingenting Peter kunne gjøre for å motsi Gud. Det Gud gjør suverent diskuteres ikke i stykker, selv om det ikke passer inn med vår begrensede teologi. Jakob slår deretter fast at dette stemmer overens med hovedlinjene i Skriftene. Han kunne gått seg bort i en del detaljer i 3. mosebok istedet og dermed hindret Guds verk. Men ved Åndens vitnesbyrd og virke så har vi fått en sterk veiledning. Noen tror at dersom vi bare leser Skriftene, så vil vi aldri gå feil. Skriften alene er blitt til Skriften uten Åndens kraft og åpenbaring. Men Jesus irettesetter dem som er villfaren fordi de ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft. Uten begge deler, så er vi dømt til å feil. Jesus fikk av sin Far den hellige Ånd som han øste ut på pinsedag, og han har fortsatt å gjøre det siden. Det var Jesu optimale mål - det er det optimale mål for den Messianske tidshusholdning - en salvet konge leder et salvet folk. En salvet hode med en salvet kropp. Hebraisk mashiaḥ eller gresk Christos - betyr begge den Salvede. Han rettferdige rike, er rettferdighet, fred og glede i den hellige Ånd.
Jesus kaller djevelen for denne verdens fyrste sjøl om tittelen er stjålet. De som ikke vil akseptere Jesus som Herre vil, som den onde sjøl, ende opp med seg sjøl som sjef og falle under samme dom som djevelen som opererer på samme måte. Og slik sett er de under den ondes styre, og vil lide samme skjebne, for Gud tvinger ingen. Jesus konstaterer at denne verdens fyrste er dømt. Det er både noe som var et faktum før Jesus gikk til korset, er et faktum her og nå, og som vil fullbyrdes når Jesus kommer tilbake. Et viktig tegn på at Ånden har fått skikkelig tak i oss, er en dyp gudsfrykt. Gud elsker oss, men det er fremdeles universets skaper og Herre vi snakker om. Og nettopp fordi han elsker oss, så har vi desto større grunn til å respektere ham og bøye oss under hans gode vilje. Jesus skal dømme levende og døde. Og selv om vi er gått fra døden til livet og ikke kommer for dommen, så er det likevel en domstol - Den Salvedes domstol - hvor vi skal få lønn eller lide tap (1. Kor 3). Bibelen snakker om gjerninger som er gjort i Gud. Det handler om motivasjon og utgangspunkt - hans kjærlighet - og det handler om å gi Gud friheten til å vise sin kjærlighet til han sjøl finner det for godt - hans tro og kraft. Hvor kommer vi inn i bildet da? Vel, det handler om hva vi er klar til å ta imot og leve ut. Men da er vi helt hjelpeløse uten Gud, da? Helt riktig! Direkte innertier faktisk. Så enkelt og så vanskelig for dem som ikke er ferdig med seg sjøl, og tror at de i egen regi kan fremme Guds rike og hans rettferdighet. Det er like fullt våre hender, våre føtter og vår munn og vår vilje til å gå Guds vei. Det handler om en holdning, som fører til et bønneliv i desperasjon og overgivelse, og som leder til handling, hvor Gud overrasker oss og vi finner ut: Hei! Han svarer jo bønn. Min bønn! Eh, nei. Ikke helt. Den bønnen kom ifra himmelen, ser du. Men du tok imot den og talte den ut. Og Guds ord i din munn er like kraftig som i Guds egen munn. Det er bare det at Guds ord per definisjon er noe som Ånden inspirerer og er livsbæreren i, i motsetning til det som bare er teologiske læresetninger vi kan koke sammen i hodene våre. Mens erfaring av Åndens inspirasjon er sånn det blir når du skjønner at det vi kan gjøre ikke holder helt inn; desperasjonen og den følte hjelpeløsheten blir landingsplass for Gud: Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres. Åndens kraftfulle gjerninger i og gjennom oss handler lite hvordan vi føler oss, og her blir vi ofte lurt. Tro handler om lydighet, enten vi føler det sånn eller sånn. Vi kan ha hatt den verste dagen i vårt liv, men Gud bryr seg lite om det. Lydighet er større på en slik dag, og Gud liker lydighet som ikke kommer lett. Og så står vi der og lurer: Hvorfor akkurat nå, Gud, nå som alt gikk på tverke? Vårt tverke er en filleting i Guds øyne, for hans nåde er så mye større. Det han er opptatt av er at vi ikke graver oss ned i selvmedlidenhet, men at vi fremdeles har en kapasitet til lydighet. Hvem gir oss rett til å tro at vårt tverke kan hindre Guds mirakler? Så viktige er vi altså ikke. Jesu offer og hans oppstandelse, derimot. Da snakker vi viktig og dyptpløyende! Jesus bruker fødsel som bilde på det som skal skje i Joh 16 - når vi kommer ut av mors liv, så forandrer alt seg, og vi begynner en vandring der vi vokser til det vi var ment til å være.
“På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.” (Joh 16.23-24)
Viktige ting gjentas. Jesus gjentar løftet om fullkommen bønnesvar som gir fullkommen glede tre ganger i disse kapitlene, i Joh 14.13, Joh 15.7 og her i Joh 16.23-24. Løftet om fred gjentas. Kjærlighetsbudet gjentas. Advarsel om forfølgelse gjentas. Alle disse har med vår relasjon til Jesus å gjøre som vil forme vår identitet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar