Velsignelse og fremgang - men for hva? (Salme 69, VOICE)

Når vi møter motgang i livet, så kjenner vi byrden av motgangen og vi kjenner en lengsel etter frihet og fremgang. Det er naturlig og jeg tror det er noe Gud har vevd inn i vårt menneskelige vesen. Mennesket var ment for å vandre og leve i velsignelse og herlighet. Det vi opplever av syndens konsekvenser er konsekvenser av det som er utenfor Guds opprinnelige plan og hensikt med oss, men som han likevel velger å tillate. Det kan være vanskelig å holde fast i at livet her tross alt er kort når det stormer som verst. Opplevelse av kvelende nederlag, bekymring og i verste fall depresjon og angst gjør det krevende å stå rakrygget og tale fienden mitt imot med tro og overbevisning. I beste fall vil mange av oss bare klare å rope om hjelp. 

“Reach down for me, True God; deliver me.
The waters have risen to my neck; I am going down!
My feet are swallowed in this murky bog;
I am sinking - there is no sturdy ground.
I am in the deep; the floods are crashing in!
I am wearing of howling; my throat is scracthed dry.
I still look for my God though my eyes fail.” (Sal 69.1-3, VOICE, 1-4 norske bibler)

Er det riktig ille, så bli også slike rop tause. David sier at strupen er hes og tørr. Han klarer ikke å holde øyene åpne, for nattevåk har tært på dem. Men selv om han er så sliten at verken stemme eller øyne orker mer, så er det et indre stemme og en indre øye som fremdeles er festet på Herren. Hvor ellers skulle han gå? Hvor ellers skulle han få hjelp? Han blir som disiplene som får spørsmålet fra Jesus: “Vil dere også gå ifra meg?” og de svarer: “Hvor skal vi gå?”. Livet kan virke uutholdelig, men et for dem som har lært Gud å kjenne, så vennes hjertet likevel i retning av et lite håp om nåde og miskunn. 

Det rare er at midt i det største mørket, så kan Gud være til stede og gi deg inspirasjon som rekker langt inn i evigheten. 

“Don't let Your hopeful followers face disgrace because of me,
O Lord, Eternal One, Commander of heaven's armies;

Don't let Your seekers be shamed on account of me,
O True God of Israel.” (Sal 69.6, VOICE, 7 norske bibler)

David har midt i elendigheten en bønn som når lenger enn ham selv. Han tenker på alle dem han som konge er satt til å lede på Guds veier. David og hans ve og vel har en betydning utover ham selv. Han har en visjon om en by som ligger på et fjell som ikke kan skjules. Han vet at han er ment å være hode, og ikke hale (5. Mos 28), men ikke bare fordi at han skal ha et greit liv for sin egen del. Jesus bygger en menighet som ikke dødsrikets porter skal stå seg imot. Det er litt av noen løfter, er det ikke? Jesus sier i i misjonsbefalingen at han skal være med oss, inntil verdens ende. Det at Gud er med oss - et navn Jesus bærer - Immanuel - det er større enn noen av oss kan fatte. Men dersom det er nok for oss at vi har det greit sjøl, så er det mye av det vi ikke kommer til å føle behov for, med mindre vi havner i en ordentlig knipe sjøl, og da er vi hjelpeløse. Hvorfor? For vi har ikke som menighet brukt tida til å gå dypere med Gud - for andres skyld, og derfor ender vi opp med å stå der naken sjøl. Ikke fordi Gud har noe imot oss, men fordi vi lever i en verden som ligger i det onde, og vi står i en krig, enten vi nå liker det eller ikke.

Om vi havner der vi erfarer at vi er hale og ikke hode, og vi ender opp med å rope stemmen tør og hes og øynene slukner for det er ikke overskudd igjen, så har ikke Gud forlatt oss, men det er en anledning til å gjøre det som vi kanskje ikke gjorde når livet gikk så greit. David fant i sitt mørke å si ting som var uttrykk for Jesu hjerte:

“And here's why: I am consumed with You, completely devoted to protecting Your house;
when they insult You, they insult me.” (Sal 69.9, VOICE, vers 10 i norske bibler, Joh 2.17; Rom 15.3)

“Brennende iver for ditt hus fortærer meg”. Disiplene husket disse ordene når Jesus renset ut templet for fremmedelementer som ikke hadde noe der å gjøre. De hadde gjort tempeltjenesten til “big business” for seg sjøl, heller enn til det som det var ment å være “big blessing” for alle folkeslag. Begge var Big B, men med helt forskjellig fortegn. David hadde en brann i hjerte for å bygge et sted hvor Gud kunne trives og slå beina på bordet og slå seg løs. Tanken om et tempel hadde ikke Gud sagt noe direkte om - bare noe om et hvilested sitt navn. Men David lærte Guds hemmelige tanker og drømmer å kjenne gjennom en hjertenær vandring med ham - gjennom mange år med forfølgelse og problemer. Nå er det som før var hemmeligheter, skrevet ut i klartekst gjennom en apostolisk/profetisk åpenbaring vi kan lese ut av det nye testamentet (Ef 3.3-6; 2.17-22). Men brenner vi for det huset/den kroppen som Jesus vil bygge? Det tok ham tre dager å bygge fundamentet - oppstandelsen ifra de døde, som beseglet vår rettferdiggjørelse, frelse og seier ifra alt de onde (Rom 1.1-4; 4.25). Han drømmer om et hus som vil være en bolig for ham i Ånden, et salvet legeme som reiser seg og når modenhet og kan uttrykke hele den Salvedes fylde (Ef 4.13). Det er en menighet som tåler forfølgelse og motgang. Som ser det som er en ære å prise Gud midt i det som virker meningløst.

“The name of the True God will be my song,
an uplifting tune of praise and thanksgiving!

My praise will please the Eternal more than if I were to

sacrifice an ox or the finest bull (horns, hooves and all!)

Those who humbly serve will see and rejoice!

All you seekers-after-God will revive your souls!

The Eternal listens to the prayers of the poor and has

regard for His people held in bondage.

All God's creation: join together in His praise! All heaven,

earth, all seas, all creatures of the oceans deep!

The True God will save Zion and rebuild the cities of Judah

so that His servants may own it and live there once again.” (Sal 69.30-35, VOICE, 31-36 i norske bibler).

Ja, Herre, må du bygge opp ditt himmelske Sion her på jord! Vil du se i nåde til ditt folk som har rotet seg bort ifra det som virkelig betyr noe og gitt seg over til ateistisk og demonisk tankegang, hvor mennesket og det de kan få til står i sentrum, heller enn din kraft og ditt velde. Gud vil du komme med din ild å rense oss, så vi kan stå rakrygget i kjennskapen til deg, ikke hodekunnskap, men hjertekjennskap, og utfordre de vantro med de tegn og under som følger med dem som har en sann tro og ikke bare en tro i navnet. Herre, det er en tro vi bare kan få ifra deg, og derfor er det hjertet vårt roper! Herre, jeg ber om at du skal finne et folk som tåler å stå i den motstanden som da vil komme; der latterliggjøring bare blir forbokstaven. Herre, må du finne et folk som priser seg midt i motgang og vanskeligheter. Det skal være for deg mye mer dyrebart enn alle offer. Kom, Herre Jesus. Ja, kom!