Å håndtere skuffelser - en refleksjon

Skuffelser og nederlag - bare for de uheldige?
Jeg har de siste 10 årene besøkt en menighet flere ganger som ser flere mirakler enn de fleste andre på den vestlige halvkule av kloden. En sted hvor utrolige ting skjer som ingen av dem egentlig prøver å forklare på noen annen måte enn at Gud er i himmelen, og at han gjør alt han vil på i himmel og på jord (Sal 115.3; Sal 135.6). En gang vi var der fikk folk som trengte tannbehandling gullfyllinger i tennene, og rundt midnatt viste det seg en svær støvsky av gull i det samme området der disse som fikk gullfyllinger hadde sittet. Skikkelig corny. Hvem har vel hørt om slikt? Kan dette være Gud? Vel, det sa de om Jesus, også. Vi har hørt utrolige vitnesbyrd om alt fra folk som mistet buksene fordi kreftsvulstene som holdt buksa oppe forsvant til folk som er satt fri fra MS, autisme, ADHD og søvnproblemer. Noen av disse har vi møtt selv, og de har selv fortalt oss hva de har opplevd. Vi har også sett folk som har lidd under intense smerter gjøre bevegelser de ikke har kunnet gjøre alle disse årene, rett foran øynene på oss. Når du hører om alt som skjer, så begynner du å tenke: Her kan jo alt skje!

Og samtidig har jeg sjelden møtt noen som har planta beina så godt på jorda midt opp i alt dette fantastiske. Han som er ledende hyrde i denne flokken sier det slik: 

“Det er ikke det at vi ikke har hatt vår del av skuffelser og nederlag. Jeg har mistet både far og sekretær til kreft, og vi har mistet unge mennesker til både sykdom og ulykker. Men forskjellen er mer hvordan vi har håndtert skuffelsene. For hvert nederlag har vi vendt oss til Herren for hevn og fienden: «hvordan vil du hevne dette, Herre?»” 

Når vi snubler i egne bein like foran målstreken

Noen av de skuffelsene som er er verst å håndtere, er skuffelsen over egne dumheter, særlig når de får litt konsekvenser. Jeg har nylig opplevd en slik skuffelse sjøl. Ting jeg har fasta i ukesvis for var innen rekkevidde. Ja, jeg hadde det i lomma - jeg erfarte det, og jeg gledet meg. Så er det slik at det som regel kommer en prøvelse når en har inntatt et nytt område, og så er spørsmålet om en håndterer det riktig. I mitt tilfelle har jeg har rikelig anledning på å trene akkurat på det, så hvorfor jeg da gjør det på gærn måte, er jo bare ikke til å forstå. Og når konsekvensen blir at en tar 1 steg frem og 2-3 steg tilbake, så føler en seg passe dum og ille til mote. 

Det som har overrasket meg opp i dette, er hvor lite bekymra min himmelske Far synes å være. Han har kommet med så mange oppmuntringer, men også formaninger. Det er jo klart: En skal jo helst lære av sine feiltrinn, også. For min del har både oppmuntringer og formaninger vært til oppmuntring, for jeg elsker å lære noe, og finner stor glede i det. Noe av formaningene er ting jeg vet fra før, men det kom også nye elementer inn. Og Far viste meg at dersom jeg håndterer skuffelsen og konsekvensene av egne dumheter på rett måte, så kan jeg oppnå noe som jeg ellers vanskelig kunne ha oppnådd. Det er relasjoner jeg kan pleie i de vanskelighetene jeg nå har stæsja begge beina opp i, som jeg nok ikke hadde hadde den innfallsvinkelen til, som Gud har utfordra meg til å ha nå. Hva så? Var nederlaget noe Gud hadde planlagt og villet? Nei, nei! På ingen måte. Gud planlegger ikke problemer for oss. Det har han ikke behov for å gjøre. Den biten fikser vi fint sjøl. Men Gud er så god at når vi først har kløna det til, så har han en helt egen evne til å snu det negative til noe posititivt. Den ledende hyrden jeg nevnte har et visdomsord:

“Gud vinner uansett hvor dårlige kort vi har på hånden”

Jeg har før opplevd at Gud har snudd angst og uro til en fred så dyp at jeg egentlig ikke helst forstår det sjøl hvordan det kan gå an. Å kjøpe nytt hus til nesten 5 millioner uten å ha så mye som et slag i ekstra puls høres ikke normalt ut. Særlig ikke når du ennå ikke har solgt ditt og markedet var i limbo etter finanskrisen. Men jeg møtte bare Guds smil når jeg spurte: “Vil du gi meg dette huset?”. Så da var det avgjort. Huset har vært bedre egnet som base for å tjene Gud, så da er ikke prisen så avskrekkende, heller. Vår himmelske Far har veldig god råd, og han har ikke noe imot å utruste oss til tjeneste. Og det du eier, er ikke et problem om du eier det og tjener Gud med det du eier. Problemet oppstår først når noe eier deg. For det er ikke meningen. Det eierskapet er det Herren, og Herren alene som skal ha.

Salmene - en bønnebok for gode og onde dager

Når livet går litt baklengs inn i tyttebæråkeren, så kommer jeg alltid tilbake til salmene. Det er en fantastisk bønnebok. Det er så mange bønner der du kan gi deg til og som legger ordene rett i munnen på deg. David hadde trøbbel så store deler av livet og han har vrengt sjelen sin både 2 og 3 ganger i salmene. Det er ikke bare en “feel-good-when-everything-is-so-smooth” bok. Dette er en bok hvor gummien treffer asfalten, enten er en på høyden eller nede i den dype dalen. Artig nok setter David ord på akkurat hvordan det kan være å være på høyden og i neste øyeblikk være i dalen:

“Et øyeblikk varer hans vrede,
hele livet varer hans nåde.
Om kvelden kommer gråt som gjest,
om morgenen blir det frydesang.
Jeg kjente meg trygg og sa:
«Aldri skal jeg vakle!» Herre, i din velvilje
satte du meg på fast fjell;
men så skjulte du ditt ansikt,
jeg ble grepet av redsel.

Til deg, Herre, ropte jeg,
jeg ba til Herren om nåde:
«Hva tjener det til at blodet renner,
at jeg går i graven?
Kan vel støvet prise deg?
Kan det forkynne din troskap?” (Sal 30.6-10)

Vi ser at David i den ene øyeblikket, tenker at han ikke skal se noe til problemer, for alt virker så trygt og å gå hans vei, og i neste øyeblikk roper han til Herren i dødsangst. Vi kan kjenne oss igjen iallefall i noe av det, for min del, er dette en dyp, dyp trøst. Jeg er ikke så unormal. Jeg er bare et menneske, og så sårbart og skrøpelig som jeg er, så har Herren regnet med at sånn kommer det til å være. Det er derfor han har tatt seg bryet med å skrive om det i boka si. 

Så midt i nederlag og slitsomme problemer, så har jeg funnet oppmunting, trøst og retning. Det som fienden planla som en stygg, usynlig og hemmelig felle for å gi deg en lang omvei, det kan Gud korte ned til en snarvei. En av de tingene som Gud har utfordret meg på, er dietten. Det jeg tar til meg av Guds ord. Han sa: “Hvorfor er det bare når du er i vanskeligheter du leser i salmene hver dag. Er bønnaboka mi bare for de tunge periodene?” 

- Eh......?

Du ser - jeg ble svar skyldig. Jeg leser jo i boka, forstås. Men jeg kan ofte bli opptatt av andre ting enn det som hjelper meg i bønnelivet. Jeg er skriftlærd, ser du, og akkurat nå holder jeg på med en ny engelsk oversettelse som heter “The Voice”. Den ligner litt på New Living Translation eller The Passion Translation, og er kanskje en mellomting mellom de to. I motsetning til The Passion Translation finner du her hele bibelen, mens en the Passion Translation, så har en ordspråkene, salmene og Jesaja, foreløpig. Men jeg har skjønt at salmene og ordspråkene er slike hverdagsbøker, som hører hverdagene til. Hva en ellers tar til seg av Guds gode ord, blir slike gode tillegg. Så jeg har tenkt å gjøre om på dietten litt. Jeg skal ha en salme til frokost og en salme til kvelds. Kanskje et ordspråk midt på dagen, og noe annet til middag? 

Gud stikker ikke av når vi dummer oss ut

I det som går igjennom akkurat nå, så er det nok en gang en erfaring av at Gud ikke stikker av når jeg har dummet meg ut. Han er trofast og god. Han gir oppmuntring og veiledning. Han taler direkte til meg, og han bruker søsken til å tale inn i livet mitt. David sier det slik:

“La en rettferdig slå meg, det er kjærlighet. La ham refse meg, det er olje på mitt hode, jeg avviser den ikke. Men min bønn står stadig mot deres ondskap.” (Sal 141.5)

Folk som er så glad i deg at de også tar belastning med å utfordre deg i kjærlighet, slike mennesker er til uvurdelig hjelp. Ja, David anså det som like viktig som salvelsen som fløt i livet hans. Han visste godt at han på langt nær var ufeilbarlig. Han hadde både temperament og svakheter som kunne ødelegge livet hans. Og slik er det for oss også. Noen har mer temperament og andre har mer andre svakheter, men vår sjelefiende vet å utnytte dem begge. Om den vonde vet hva jeg tenker, vet jeg ikke, men jeg vet at han kan sende tanker inn i sinnet, og han ser hvordan jeg oppfører meg. Det burde gi ham en stor nok angrepsvektor, som vi kaller i IKT faget. Dersom vi ikke er påpasselig, så kan vi gi ham en landingsplass. Ordet formaner oss:

“Legg derfor av løgnen og snakk sant til hverandre! For vi er hverandres lemmer.
Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede. Gi ikke djevelen rom.

Den som har stjålet, skal ikke lenger stjele, men arbeide og gjøre noe nyttig med sine egne hender, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det.” (Ef 4.25-28)

Det står ikke mye om djevelen i bibelen. Det er ikke verdt å bruke mye tid på ham. Men det som står der, er verdt å legge merke til. Rundt dette verset: gi ikke djevelen rom, så er det tre elementer som Paulus trekker frem som er typiske svake punkter for oss.

• Å være sannferdig og snakke sant, rett og godt.
• Å styre temperamentet, så vi ikke lar sinnet overta til det som ikke bygger opp.
• Å være sann med verdier og penger, så vi ikke røver til oss noe som heller Gud vil lønne oss gjennom hardt arbeid, så vi kan sluttføre velsignelsessirkelen ved å være raus og å gi.

Det er særlig punkt nr. 2 hvor jeg ser at jeg har gitt fienden rom i det siste. Ting kan være urett og urimelig. Men trenger vi å la temperamentet få ta overhånd og å la det få utløp over leppene og si ting som ikke passer seg? I den grad noen faktisk ikke ønsker deg godt, så er det jo dumt å la dem få lov å skade deg, eller hva? Og mest sannsynlig er det ingen som vil skade oss, men bare forskjellige perspektiver og tendenser hos oss mennesker som gjør at vi reagerer med frustrasjon og sinne over andres synspunkter og handlinger. Ordspråkene taler om hvordan det å ha temperamentet i tømme, er en ære og en dyd for et menneske. Til og med en mann som Smith Wigglesworth, en apostel i pinsevekkelsen, hadde utfordringer med temperamentet på en slik måte at Gud utfordret ham på det. Gud kan salve oss og bruke oss, men utfordringene med å være menneske forsvinner ikke for det.

Men midt i lærdom som synes å innmari unødvendig, fordi vi egentlig vet bedre, så kommer Gud og gir oss perler som på en snor. For en tålmodig og god Pappa! Når fienden anklager og ler av oss, så sier Gud: “Den som ler sist, ler best”. Han er på vår side, slik han var på Job sin side. Jeg vil dele meg deg det jeg fikk hos Herren idag:

“Herre, til himmelen rekker din miskunn,
din trofasthet når til skyene.
Din rettferd er som mektige fjell,
som det store havdyp er dine dommer.
Herre, du berger både mennesker og dyr.

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud!
I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly.
De får nyte overfloden i ditt hus,
du lar dem drikke av din gledes bekk.

For hos deg er livets kilde,
i ditt lys ser vi lys.” (Sal 36.6-10)

Han talte til meg om det som har med ham å gjøre. Han som er sentrum i universet og sentrum i livet mitt. Hans seier er større enn mine overmodige dumheter. Det er hans miskunn som skal få regnestykket til å gå opp, for hans trofasthet, står fast uansett om jeg har tabbet meg ut. Det er hans rettferd jeg har fått, og den kommer ingen forbi, det store fjellet som heter Golgata som gjør opp for all verdens synd og elendighet. Hans dommer, hans veiledning til meg, bringer et nådehav, med visdom så dypt som havdyp, og det bringer frelse og berging. For hvor finner jeg vel en kjærlighet som Guds kjærlighet, hvor finner jeg ly, som under Guds vinger? Her kan jeg nyte av overfloden i Guds hus, og drikke av hans gledes bekk - visste du forresten at ordet glede er Eden, det samme som i 1.Mos er Edens hage? -  Og hos han er livets kilde, for livets tre står midt i den hagen, og i hans ansikts lys, i hans nærvær ser vi lys.  

Pappa. Det gjør vondt akkurat nå. Jeg må bære konsekvensen av en del dumme valg. Men midt i dette, kan jeg glede meg over at du er større enn alt det. Takk skal du har for at du er så uendelig god, nådig og barmhjertig, at jeg midt i dette, kan kjenne glede og håp.