Å holde på brannen livet ut (Sal 71)

Jeg ble så velsignet av å lese salme 71. Det gav slik gjenklang i hjertet. Jeg er ikke gammel. Jeg er middelaldrende og nærmer meg 50 med rekordfart (aldri vært nærmere). Det er jo ingen alder å snakke om i vår tid, men likevel: En begynner virkelig å reflektere over hva en har brukt livet sitt på og hvordan en tenker en ønsker å bruke resten. Drømmer og lengsler en hadde som ungdom kommer opp til overflaten. Det var disse drømmene en fikk når Gud talte og gav løfter om det han ville gjøre i og gjennom oss; hvordan er det blitt med det? Noen slukner og gir opp drømmene. For min del har de bare blitt sterkere med årene.

“You have taught me since I was young, O God,
and I still proclaim the wonderful things You have done.
Now as I grow old and my hair turns gray,
I ask that You not abandon me, O God.
Allow me to share with the generation to come
about Your power;
Let me speak about Your strength and wonders
to all those yet to be born.” (Sal 71.17-18, VOICE)

Salmisten, som jeg tror er David, snakker ut fra gryende alderdom i denne salmen. Han merker at muskelkraften ikke er som før (v.9). David var en kriger, og fra ungdommen av trente Gud ham opp i en form for krigføring som hadde overnaturlige dimensjoner. Det var ikke vanlig å ta bjørn og løve med bare nevene (1. Sam 17.34-35). Det er ikke vanlig å slå ihjel tusen man med kjevebeinet til et esel, heller (Dom 15.15-16). Rare ting skjer når Herren ånd kommer over folk; ting som egentlig er regnet for å være umulig blant mennesker. Davids tre helter gjorde også ting som en tenker ikke skal være mulig. Å stå aleine mot en hel hær av fiender og vinne seier når din egen hær stikker av - det er vel ikke helt innenfor det vanlige, eller hva? Men vi ser hva som skjer når Gud er med i historien om David og Jonatan. Gud slår fienden med frykt og forvirring, og Jonatan og våpenbæreren slo hele filisterhæren på egenhånd (1. Sam 14.14-23). Jonatan, Sauls sønn, visste mer om hva det innebærer å bære Guds salvelse og fungere i den enn sin egen far, han som var salvet til konge, og det var grunnen til at David og Jonatans hjerter ble så knyttet til hverandre. De var av samme ånd. Og vi skjønner av bibelhistorien at David var velkjent med Guds mirakler, og derfor er det han sier:

“You have taught me since I was young, O God,
and I still proclaim the wonderful things You have done.”

David var ikke bare en kriger; han var også en lovsanger, og her ligger hemmeligheten til den vedvarende overnaturlige dimensjonen i livet hans, og at han ikke bare levde i dette sjøl, men også var i stand til å trene andre opp i det. I dommertiden var det enkeltpersoner som kom og forsvant. Først under David ble det formet et profetisk miljø, et profetisk folk. Derfor er det også derfor at David er en type på Messias, Guds Salvede - det vi i våre norske bibler leser som det greske Kristus. David hadde en brann og en lengsel - at dette mirakuløse ikke skulle avta når han ble gammel og kroppen begynte å skrante, men at han skulle få bringe det videre til neste generasjon:

“Now as I grow old and my hair turns gray,

I ask that You not abandon me, O God.
Allow me to share with the generation to come
about Your power;
Let me speak about Your strength and wonders
to all those yet to be born.”

Han var ikke bare opptatt å snakke om Guds mirakler. David var klar over at han fremdeles hadde fiender; at han fremdeles trengte Guds overnaturlige beskyttelse. Det var ikke bare historiene fra han var ung som skulle fortelles, som om det bare var noe som hørte fortiden til. Hele poenget med å formidle, var å la folk få del i det på en måte som gjorde at det ble en del av deres eget liv. Når vi leser bibelen så er det ikke bare fordi Gud ønsker å fylle hodene våre med informasjon. Nei, nei! Han vil fylle hjertene våre med tro, og bevege oss til å handle i tro, slik at vi kan  gjøre tilsvarende erfaringer. Det hebraiske nâg̱aḏ; her oversatt share og speak about, betyr bokstavelig å fronte og betyr i overført betydning å formidle gjennom ord og demonstrasjon. The Passion Translation sier det slik:

“Give me grace to demonstrate to the next generation
all your mighty miracles and your excitement,
to show them your magnificent power!” (Sal 71.18)

Å fortelle om mirakler er en stor del av dette, ikke misforstå. Det å minne seg selv og andre om det Gud har gjort, er en vesentlig del av det å fortsette å leve i overnaturlige gjennombrudd. Det er en form for lovprisning og forkynnelse på samme tid, og det blir smittsomt. Andre undrer seg og sprer budskapet videre. Ryktene går, og takken stiger opp til Gud. Det å forkynne og vitne om Guds gjerninger skaper og forløser tro som gjør at underne reproduseres. Jo nærmere i tid og rom jo sterkere reproduksjonsevne synes vitnesbyrdene å ha:  “Hei! Så det var ikke bare en historie” Ordet levendegjort i form av et mirakel gir det kjøtt og blod, noe vi lettere kan forholde oss til. Det var derfor Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og det som fulgte var ikke tilfeldig, men Gud planlagt og Gud villet. Gud ville vise til fulle hvordan han virkelig er. Men tilbake til David. Hvordan oppstod krigermiljøet rundt David med folk som gjorde utrolige ting under påvirkning av Guds ånd? De som kom var jo en gjeng tapere; misfornøyde og gjeldstyngde når de kom og slo følge med ham. Jo: 

1) David fortalte om hva Gud hadde gjort - det ser vi av denne og andre salmer. 

2) De så hvordan Gud kom over David, og hvordan Gud brukte ham. 

Ser du mønsteret? Det er det apostoliske: “Vi kan ikke la være å fortelle om det vi har sett og hørt,” (Apg 4.20) som går igjen som er rød tråd igjennom hele bibelen. En levende tro er nemlig slik. Når bibelen snakker om Guds styrke som vers 18 i denne salmen, så betyr ordet som brukes på hebraisk utstrakt arm. Det dreier seg mer om at Gud har all makt. Det dreier seg om Guds vilje til å bruke og demonstrere sin makt og gjøre den tilgjengelig. Guds arm er ikke for kort. Når Gud tok ut Israelsfolket av Egypt med utrakt arm, så var det gjennom en rekke tegn, under og mirakler (5. Mos 4.34). Det gikk ikke stille for forsiktig for seg, for å si det slik. Det er en misforståelse å lage en motsetning mellom Guds hånd og hans ansikt. Om du finner Guds hånd i aksjon, er hans ansikt aldri langt unna. Den som virkelig møter Guds ansikt, kan aldri gå glipp av Guds hånd, for den er like rundt hjørne og Gud elsker å vise den frem til folk som virkelig vil søke ham. Hans utrakte arm er en invitasjon til å løfte blikket å se ham inn i øyenene og oppdage: Han er akkurat så fantastisk og fryktinngytende mektig, som det gjerningene gir inntrykk av.

“You have made me see hard times: I’ve experienced many miserable days,
but You will restore me again.
You will raise me up
from the deep pit.
You will greatly increase my status
and be my comfort once again.
I will praise You with music played on a harp
because You have been faithful, O my God.
I will sing praises to You with the lyre,
O Holy One of Israel.
I will shout for joy
as I sing Your praises;
my soul will celebrate because You have rescued me.
All day long I will declare how Your justice saved me,
for those who have plotted to bring me harm
are now ashamed and humiliated.” (Sal 71.20-24, VOICE)

David bruker det han har erfart med Gud som et springbrett for lovprisning som forkynner, proklamerer og gir ham håp for framtida. Han tar noen beslutninger om ikke la de gryende bekymringene om alderdommen ta overhånd. Han vil løfte frem det Gud er gjennom å fortelle om de under han har gjort. David har skjønt at dette er mer enn bare historiefortelling for underholdningens skyld. De er en vesentlig del av hans liv med Gud, og som han drømmer om å føre neste generasjon inn i. Og det var dette som slik betjente meg når jeg leste denne salmen på nytt. Det er så mye land å innta før vi er i nærheten av å ligne på nytestamentlig, apostolisk kristenliv. Vi har store hoder, men små hjerter som rommer lite tro. Ikke at troen trenger å være så sterk, som om det er noe vi produserer. Men tro er å kjenne Gud. Det er en hjertegreie først og fremst som justerer hodets tanker og analyser ettersom en gjør troserfaringer. Bibelen gir oss tro. Hvordan gjør den det? Gjennom å fortelle hvem Gud er og det han gjør, så vi vet hva vi kan forvente. Den er ikke et leksikon i systematisk teologi. Den er historiefortelling med et konglemerat av stiler og fortellermåter. Den er formet ut fra levd liv, så skrøpelig, sårbart og hjelpeløst det faktisk er, ikke steril og ren trosteori. Et rop i desperasjon i krampegråt og sorg kan være for tro, mens høylydt og entusiastisk proklamasjon kan være uttrykk for hodeteori uten rot i Gud. Han ser til hjertet - det hjertet som lengter samme hva som skjer og hva det møter.

Herre, la meg få vokse inn i, ta del i, og formidle videre til neste generasjon budskapet og en demonstrasjon av din fantastiske person og din mektige kraft. La oss ikke stå der å snakke om Guds kjærlighet uten en demonstrasjon av hvordan den faktisk ter seg. La oss ikke stå der å snakke om oppstandelsen ifra de døde, uten at oppstandelseskraften blir demonstrert, så alle kan skjønne og forstå at Jesus i sannhet er oppreist ifra de døde og at han lever i dem som vil invitere ham inn i livene sine. Guds rike er kommet nær! Det har ikke forandret seg, for Jesus er for alltid den samme. Det er mirakler vi bare vil trenge nå mens vi lever her, men du, Gud, vil for alltid forbli miraklenes Gud, og du vil alltid gjøre mirakler. Herre, gi oss den ånd som gir visdom og åpenbaring, så vi i sannhet lærer deg å kjenne. Ja, kom, Herre Jesus! Kom!