Taushet og loviskhet er vantroens språk (Sal 39, VOICE)

“I promised, «I’ll be careful on life’s journey

not to sin with my words;
I’ll seal my lips
when wicked people are around.»
I kept my mouth shut;
I had nothing to say—not even anything good—
which came to grieve me more and more.

I felt my heart become hot inside me
as I thought on these things; a fire ignited and burned.
Then I said,
«Eternal One, let me understand my end
and how brief my earthly existence is;
help me realize my life is fleeting.
 You have determined the length of my days,
and my life is nothing compared to You.
Even the longest life is only a breath.»

[pause]
In truth, each of us journeys through life like a shadow.
We busy ourselves accomplishing nothing, piling up assets we can never keep;
We can’t even know who will end up with those things.

In light of all this, Lord, what am I really waiting for?
You are my hope.

Keep me from all the wrong I would do;
don’t let the foolish laugh at me.
 I am quiet; I keep my mouth closed
because this has come from You.
 Take Your curse from me;
I can’t endure Your punishment.
You discipline us for our sins.
Like a moth, You consume everything we treasure;
it’s evident we are merely a breath.
[pause]
Hear me, O Eternal One;
listen to my pleading,
and don’t ignore my tears
Because I am estranged from You—
a wanderer like my fathers before me.

Look away from me so I might have a chance to recover my joy and smile again
before I lay this life down and am no more.” (Sal 39, VOICE)

David hadde rikelig erfaring med å stå under stort press og så døden i hvitøyet flere ganger. Press over lang tid gjør noe med det indre livet. En opplever at til og med små feil, kan føre riktig galt av sted. Det kommer en forsiktighet og taushet over en som ikke er gudelig og som gjør smerten bare større. Da er det bedre å si som David, som appellerer til Herren: “Det er du Herre som kan gjøre noe med det presset jeg opplever. Det er ditt verk, for du står over alle ting.” Det kan høres ut som om David anklager Gud, men så lenge hjertet er å lære Gud å kjenne, så lever Far i himmelen godt med det. Også Job utfordret Gud og kom godt ifra det. Perfekt teologi betyr niks og nadas for Gud om hjertet roper i smerte. Davids taushet som han beskriver i denne salmen var motivert av redsel for at de lovløse rundt skulle ha noe å utsette på ham. Det er en lovisk tilnærming som ikke fører noe godt med seg. Du kan ha et perfekt ytre, og være langt borte fra Gud. For det er hjertekontakten Gud vil ha, også når vi strever med å se den “faderlige fornuften” og både sier og gjør ting som er utenfor det vi tenker er korrekt. Stort press over tid kan føre til depresjon og angst, hvor en handler irrasjonelt. David smakte også noe av dette, vi kan lese det ut av noen av salmene han skrev og av bibelhistorien. Men som gjorde David til den Guds mann han var, var nettopp det vi leser her i Salmene. Han delte hjertet sitt med Herren i alle situasjoner og alle sinnsstemninger. Det at Gud kaller David en mann etter Guds hjerte skulle gi oss stor trygghet og frimodighet når vi ser alle de “rare” bekjennelsene i salmene. Noen ganger opplever vi problemer og press fordi har har syndet, og vi bærer konsekvensen av det. Mens andre ganger kommer vi i livssituasjoner hvor vi ikke har syndet, men sinnstemningen vår gjør at det er vanskelig ikke å tenke at Gud er langt borte og at han ikke liker oss spesielt godt, lenger, og at det nok er en meget alvorlig synd vi har gjort oss skyldige i som er årsaken. David setter ord på det her: “I am enstranged from you”. Han opplever at Gud er langt borte, og han roper om nåde og lengsel etter å se Guds smil igjen. VOICE oversettelsen velger denne forståelsen her, mens de fleste andre velger å forstå det som at David sier han er en fremmed her på jord, som jo også er helt riktig. Men til og med The Passion Translation (TPT) - så positiv og trosfrisk den ellers pleier å være - velger samme forståelse som VOICE. Jeg finner en trøst og glede i at bibelen har en bedre måte å møte folk som er mentalt plaget enn det systematisk teologi har en tendens til å gjøre. Livet er ikke firkantet, og det er ikke gudslivet, heller. Ikke engang Gud er firkantet, men snarere ren, hellig og god.

Nå er ikke gode bekjennelsene uviktig, vi er den forkynneren vi hører mest, men gudsforholdet rekker mye lenger enn korrekt bekjennelse. Veien ut av avstand, sinne, opprørthet og bitterhet over livet, går gjennom å legge alt fram for Gud, slik Paulus oppfordrer oss til i Fil 4. Gi det til Ham! Ikke pynt på det. Om du vil si det som det er, så vil Gud også si det som det er. Du får de vonde tankene og følelsene ut, og det gir rom for Guds alternative tanker om situasjonen. Å be i tunger er effektivt når vi kjenner det brenner der inne, men vi sliter med å finne ord. Da lar vi hjerte og ånden tale til Gud. Bibelen sier at sinnet ikke har nytte det. Det rare er at det gir en effekt. Når hjertet får slå seg til ro fordi en har øst det ut for Gud i et språk sinnet ikke forstår, så klarner tankene også. For vi er ånd, sjel og legeme. Dette hører sammen og påvirker hverandre. Noen ganger når ting er ille, har jeg satt på lovsangsmusikk og bare latt meg betjene. Det er vår tids salmer, hymner og åndelige viser av folk som synger og spiller av hjerte for Herren. Så kommer en sang som uttrykker akkurat det jeg kjenner på, og jeg kjenner en forløsning i ånd og sinn. Det er alltid en salme i bibelen som uttrykker det du opplever. Er du en samler av lovsangsmusikk, så vil du ha et repertoar av nye salmer, med mange forskjellige uttrykk, og som er i samme profetiske strøm som salmene. For salmene er opprinnelig sang og musikk, ikke bare tekst. En kan profetere på instrumenter, ifølge bibelen. Flere steder kom Ånden over profetene når det ble spilt på instrumenter. Livet og livet med Gud er så dynamisk. Det er perioder og faser, og ingen av dem er bortkastet. En kan tjene Gud og takke Gud under alle forhold. Også når presset truer med å gjøre oss tause, eller når skriker i smerte, har Gud sitt nådige smil og hans velvilje i møte med oss. Ikke blir gleden mindre og hengivenheten større når Guds løsning og mirakler kommer vår vei. Jeg ropte til Herren, og han svarte meg. Han dro meg opp av de veldige vannmassene og satte min fot på fast grunn. Herren har vært god mot meg, og nådig alle mine dager. Hva kan jeg annet enn å prise ham med min munn og med mitt liv.

Vi trenger noen pauser, hvor vi legger livet vårt frem for ham, slik det er - ikke slik vi skulle ønske at det var. Pause er et ord i bibelen, og det forekommer regelmessig i salmene. Ordet er det hebraiske Selah. Det er egentlig ingen som vet helt hva det betyr; det blir oversatt alt fra selah (som ikke er en oversettelse, men transkripsjon, akkurat som Kristus, er, til “tenk på det” eller ”gjenta”.  I VOICE oversettelsen har de brukt “pause”. I en fotnote i VOICE fant jeg at ordet er beslektet, har en rot som betyr å løfte. Jeg opplevde at det gav mening og aldri så liten åpenbaring. Når jeg ser ordet pause, så ser jeg for meg salmisten, om ofte er David, løfte hjerte sitt til Gud i søken etter Guds ansikt. Er det noe vi trenger i livene våre, så er det hans ansikts lys. Derfor sier Skriften:

“Tal til Aron og sønnene hans og si:
Slik skal dere velsigne israelittene. Dere skal si til dem:

Herren velsigne deg

og bevare deg!

Herren la sitt ansikt lyse over deg

og være deg nådig!

Herren løfte sitt ansikt mot deg

og gi deg fred! 

De skal sette mitt navn på israelittene, og jeg vil velsigne dem.” (4. Mos 6.22-27)

Min kjære har gjort et ordstudium på fred, hebr. Shalom. Det er et slikt fantastisk ord som inneholder så mye. Det betyr å være velsignet, hel og sunn, uten frykt og uro for dagen idag eller for framtida. Vi er nytestamentlige prester og vi kan bruke denne velsignelsen og lyse velsignelsen over mennesker å se at lagnaden deres snur. Gud sier at velsignelsen svarer til navnet hans. Vi kan sette Guds navn på mennesker idet vi velsigner dem. Den største velsignelsen de kan få er frelse i Guds Salvede, for først da vil de oppleve shalom til det fulle. Vi skal på ingen måte være flau over å ønske dette for mennesker. Vi gjør det ikke fordi vi ønsker suksess, men fordi Jesu kjærlighet driver oss. Klart vi ønsker at folk skal få oppleve frelse og shalom. Vi er da ikke egoistiske og selvopptatte, heller, eller hva? Når jeg tilbyr mennesker jeg ikke kjenner forbønn, som den unge jenta på treningstudiet i går, så sier jeg det slik: “og jeg tenkte at jeg ikke ville være så kjip og ikke gi deg muligheten.” Jeg understreker med dette to ting. 1) Jeg tilbyr dem forbønn fordi noe annet ville være dårlig gjort av meg, og 2) at det betyr at jeg faktisk har så mye tro på dette at det ikke er bare forbønn jeg tilbyr. Sjansen er stor at det kommer legedom ut av det. Jeg har opplevd at de fleste gangene så er folk enige med meg, at det hadde vært kjipt gjort av meg ikke å tilby dem forbønn, enten de nå takker ja eller nei. Så da går vi ifra hverandre og er iallefall enig om at jeg ikke har gjort noe dumt imot dem. Å vinne mennesker er å bygge bro - å finne noe som er rett å være enige om. Ordspråkene sier: “Den vise ganger sjeler”. En venn av meg som ennå ikke er blitt en troende, men som er nysgjerrig, fortalte meg at han hadde sett noen som stod med et stort skilt og forkynte at folk gikk til helvete. Han pekte blant annet ut kjæresten hans som hadde farget håret rødt. Jeg finner ikke noe i bibelen om at rødt hår fortjener helvete noe mer enn noe annen hårfarge. Uansett, noe særlig vis fremgangsmåte er ikke dette, helt uavhengig hvilket syn vi har på fortapelse. Dersom vi hadde stått på en vei som ledet på en bro som hadde kollapset og vi fant ut at ved å stå å rope og advare, ikke var måten å få folk til å snu; hadde vi ikke begynt med en annen strategi? Og uansett: Dersom fortapelse er evig borte fra Herrens nærvær (2. Tess 1), så betyr altså det motsatte av fortapelse å være i Herrens nærvær, at en blir kjent med ham. Å introdusere Gud som en som vil sende deg til helvete er ikke den beste invitasjonen jeg har hørt om til å innlede en relasjon til noen, eller hva? Da er å tilby forbønn for sykdom og plager mye bedre, og dessuten mer bibelsk. Når de har fått Guds kraft demonstrert og de gode nyhetene forklart, så de skjønner at Gud er noe som faktisk finnes og at han er god; da kan det også være rom for å forklare mennesker at det ikke å velge Gud, faktisk har konsekvenser, for han ærer valget ditt, samme hva konsekvenser det får.

Herre, jeg ber for alle dem som føler seg fremmedgjort overfor deg, slik David gjør det i denne salmen. Jeg ber for alle dem som motiveres av ytre perfekthet mer enn indre glede fordi du har valgt å elske oss til det bedre, at du skal åpenbare din enorme kjærlighet til dem. Herre, må du åpenbare din kjærlighet for oss alle, slik at det blir en indre drivkraft i oss til å gjøre denne kjærligheten kjent for andre mennesker, også. Gi oss visdom til å vinne mennesker. Herre, din kjærlighet er veien til visdom. Gud, la oss få elske mennesker inn i ditt rike med den kraft som du gir. La oss få demonstrere evangeliet som i sannhet gode nyheter. Kom til ditt folk, og sett oss i stand, Herre. Ja, kom, Herre Jesus!