Gud den Allmektige og hans begrensninger

Guds kjærlighet, hans frie valg og selvpålagte begrensinger gir svar på det ondes problem

Overskriften virker som en selvmotsigelse, ikke sant? Hvis en har all makt, så har en vel ikke begrensninger? Da kan en gjøre akkurat det en vil. Og nettopp med vilje så kommer vi rett inn i kjernen av Guds begrensninger. Det er nemlig en hel del ting Gud ikke vil og dermed heller ikke kan:

• Han kan/vil ikke lyge (Hebr. 6.18)
• Han kan/vil ikke fornekte seg sjøl (2. Tim 2.13)
• Han kan/vil ikke angre sine nådegaver og sitt kall (Rom 11.23)
• Han kan/vil ikke oppgi sin kjærlighet til sine utvalgte (Hos 11.8-9) og
• Han kan/vil ikke overstyre mennskers frie vilje til å velge ham eller ikke og dermed gjøre menneskets valg til intet (5. Mos 30.19)

Bare i denne listen, så er det spenninger. Gud nekter å angre sine nådegaver og sitt kall, han kan ikke oppgi sin kjærlighet til sine utvalgte. Og likevel: Han kan ikke overstyre vårt frie valg som enkeltmennesker. Han kan påvirke vår vilje og begrense vår evne til ondskap, så vi ikke sprenger planeten i lufta, men til syvende og sist er valget om vi ønsker Gud i livene våre opp til oss. Han tvinger seg ikke på oss, om vi absolutt ikke vil ha noe med ham å gjøre. Derfor er det ikke noen motsetning mellom at Gud nekter å oppgi sin kjærlighet til mennesker og det faktum at mennesker kan gå evig fortapt. For Gud vil elske dem helt inn i fortapelsen. Han må til slutt overgi dem til deres egen vilje, for kjærlighet fordrer en fri vilje, en påtvunget relasjon er ikke kjærlighet - det er overgrep og despoti. Noen - og da gjerne dem som absolutt ikke vil ha noe med Gud å gjøre - vil ha det til at Gud er en despot som sender folk i fortapelsen, men det er å snu det hele på hodet. Det blir en sånn latterlig logikk: De anklager Gud for å overgi dem til deres egen frie vilje. Og når Gud i all vennlighet forklarer dem at de kan jo bare endre mening, så løfter de foraktelig nesen i sky og snur ryggen til.

Det ondes problem forklares enkelt med at det frie valget er reelt og ikke noe som bare er symbolsk. Det er fordi Gud er så raus at han ville gi skapninger den evnen han selv har til å gjøre et fritt valg. Men det kan aldri eksistere uten at vi samtidig må ta konsekvensen av valget. Gud er alle tings opprettholder; han kan ikke forandre på det. Så om det skapte vil velge å si til Skaperen: Deg trenger jeg ikke, for jeg syns du er så kjip, så kan Gud riste oppgitt på hodet og si: “Og det er du helt sikker på, min venn?” Men om folk da ikke tar til fornuft, hva skal da Gud gjøre? Så kan en si at: “vel, men Gud viser seg jo ikke, sånn at vi kan tro på ham?” Det er et relevant spørsmål, og Jesus mer enn antyder at graden av dom vil henge sammen med graden av åpenbaring de er eksponert for (Joh 15.24), så hvordan alt dette henger sammen for hvert enkelt menneske, vet vi ikke helt sikkert, og den endelige dommen må vi overlate til Gud som har en større oversikt enn oss. Men det hjelper lite de som ønsker å forbli vantro, om de peker på alt som er vanskelig å få til å henge sammen logisk, på de mange religionene og trosretningene som finnes, og på at Gud ikke har dukket opp synlig og gitt dem “skriften på veggen”, hvis de samtidig ikke bryr seg med å undersøke saken nærmere. Du finner aldri ut hvordan en motor fungerer dersom du faktisk ikke har til hensikt å undersøke den nærmere og teste den ut. Bibelen sier at selve skaperverket vitner om en intelligent Skaper, og dersom vi er utrustet med en moralsk sans, hvor fikk vi den ifra? Å tro at moral ene og alene er menneskets oppfinnelse, mennesket som da skal være resultatet av millioner av års med tilfeldig evolusjon ut fra en eksplosjon i noe som ingen heller kan forklare hvor kom ifra; det er også et valg. Å si at noe sånt ikke har noe med dogmer og tro å gjøre, er ikke engang intellektuelt redelig, og Gud kommer til å holde ateistene ansvarlig ut fra det nivået av gudsåpenbaring som skaperverket representerer. Det er det bibelen sier (Rom 1).

Om vi ikke har 100% oversikt om hvordan Gud vil dømme hvert enkelt menneske, så er det iallefall helt sikkert er at vi som kristne er kalt til å demonstrere Jesu oppstandelse med Ånds og krafts bevis og forkynne omvendelse til Gud, berging og frelse i Jesu navn (1. Kor 2.4, Apg 4.12, Matt 24.14, Luk 24.47). Og vi skal advare om at alle en dag skal stå til regnskap og Gud, og at Gud kommer til å ta våre valg på alvor - og vi skal forkynne veien til tilgivelse, gjenopprettelse og trygghet i en vandring med Gud, som er gjort mulig gjennom Jesu død og oppstandelse. Du trenger ikke lure på om Gud finnes hvis du vandrer med ham, og å vandre med ham er uansett det beste, helt uavhengig om livet behandler deg bra eller dårlig. 

Rykter og kaos i Jesu mirakeltjeneste

Gud er altså allmektig og likevel har han selvpålagte begrensninger, som forklarer en hel del. Jeg la for ikke så lenge siden ut et spørsmål på en Facebook gruppe som har mange medlemmer av oppegående kristne som har lest sin bibel:

“Hva var det Jesus aldri fikk til, og jo mer han prøvde, jo verre ble det?”

Det var det faktisk ingen som hadde svar på, enda det står helt klart i bibelen. Det var flere forslag og det var mange som gav uttrykk for at nå var de meget spente. Det er jo litt av en påstand som ligger i spørsmålet. Særlig om en først og fremst tenker på Menneskesønnen som først og fremst Gud, og knapt nok helt og holdent menneskelig. Det er dem som blir opprørt over at noen kan hevde at Jesu la sin guddom til side når han som Guds levende ord ble menneske, og i sin tjeneste opererte som et menneske utrustet av Ånden, i et nært fellesskap med sin himmelske Far. Jeg tror ikke vi kan vite sånt helt sikkert noen av oss, men om hensikten med å hevde dette bare er at si at Jesu tjeneste med dette er et forbilde for oss til etterfølgelse så er det vel neppe noe å rope “vranglære” for. For de tingene vi ikke kan vite helt sikkert, er nettopp der vi skal være forsiktige med slike merkelapper. Men la oss se litt hva bibelen sier om Jesus og det han aldri fikk til, selv om han prøvde hardt:

“Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.” (Mark 1.45)

“Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent.” (Mark 7.36)

Markus får frem et virkelig dilemma for Jesus. Han ville helst holde miraklene mest mulig hemmelig, så det ikke ble for mye oppstandelse før tiden var inne. Han hadde til hensikt å arbeide “undercover”, men han slet med å få det til, så han måtte justere arbeidsmetodene underveis. Var ikke Jesus allmektig? Hadde han ikke myndighet over de onde åndene, til og med? Jo, det er faktisk slik, ironisk nok, at Jesus syntes å ha mer kontroll over demoner enn over folkemengdene. Ryktene gikk og selv om dette fikk konsekvenser for måten Jesus kunne operere på, så hadde han altså ingen kontroll over dem, og han måtte rykke stadig lenger ut i ødemarken for ikke å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet ifra myndighetene. For ryktene gikk, og folk kom fra alle kanter. En som var plaget av noe av det samme, var Paulus. Det ble liksom alltid bråk og spetakkel der Paulus kom, og han var stadig den som først måtte flykte.

Begrensninger i Jesu mirakeltjeneste på grunn av motstand og forfølgelse

I Nasaret ble folk så rasende og opprørt på Jesus at de drev ham ut av byen og forsøkte å kaste ham utfor klippen på den høyden byen var bygget på (Luk 4.29). Jesus tok regien og gitt midt mellom dem og drog bort. Vantro, i form av voldelig motstand, innebar at han ikke kunne helbrede så mange i den byen. Han helbredet der han ble tatt imot og der han var til stede. Bibelen sier at han bare fikk lagt hendene på noen få, og at Jesus undret seg over at de kunne ha en vantro på et slikt nivå (Mark 6.5-6). Og det enda til når han provoserte dem tilsynelatende bevisst ved å påpeke at det tidligere i Israels historie har vært slik at det var folk utenfor Israel som fikk oppleve Guds under. Når Jesus senere sa til disiplene sine at de ikke stod over sin Mester, og at de måtte regne med å flykte slik han hadde måttet flykte, så forstod disiplene hva han snakket om. De hadde fått førstehånds erfaring og opplæring. At vi ikke ser så mange under i vår vestlige verden dreier seg nok mer om de troendes vantro og mangel på apostolisk opplæring, enn voldelig motstand - jeg har personlig møtt på den i veldig liten grad på disse breddegrader. Å bruke denne historien som unnskyldning for ikke-apostolisk kristendom, er i beste fall en total anvarsfraskrivelse. Det er ikke slik som en oversettelse jeg leste nylig uttrykte det at Jesus ikke brydde seg om å gjøre mirakler på grunn av deres vantro. Jesus gikk ikke i protest. Han ble drevet bort av folkets protest.

Når selv Jesus trenger to forsøk på en helbredelse

En annen Jesus-historie i evangeliuene som kan vekke vår undring, er når Jesus helbreder en blind, og han bruker to forsøk på full helbredelse (Mark 8.23-26). Igjen er det Markus som gir oss disse detaljene, og Jesu forsøk på å holde underne hemmelig er fremtredende også her. Deler av historien finner de fleste av oss litt pinlig, for Jesus spytter mannen i øynene. Ikke akkurat det vi liker å ha som tema når vi underviser om profetisk evangelisering med krafts og Ånds bevis. Jeg har lest mange fantasifulle utlegginger som hvorfor Jesus måtte ha to forsøk, som om det er bevist at dette var noe Jesus gjorde bevisst, heller enn at det nå bare ble slik. Jesus spurte mannen om hva han så. Noen ganger spør man jo selv om en vet, men kan det tenkes Jesus spurte for å finne ut hvor langt legedomsprosessen var kommet? Hvis en tar utgangspunkt i at Jesus fungerte som en menneske salvet av Ånden, så gir dette jo helt enkelt mening, og vi som tar Jesu tjeneste på alvor som en modell og et forbilde, har dette som et av våre favoritthistorier i evangeliene - bare at vi ganger 2 ganger med minst 4. Realiteten er like fullt at vi hadde sett veldig mange færre fulle eller delvise helbredelser om vi hadde gitt oss med det ene forsøket. Vi spør også - etter Jesu modell - om hvordan det går med plagen som folk sliter med etter at vi har bedt og lagt hendende på. Noen ganger har jeg en sterk fornemmelse at noe har skjedd, og det har til og med hendt at jeg har profetert det, bare for at folk oppdager: “ja, sannelig!”. Folk har komme til meg i ettertid og sagt at jeg har sagt ting som dette og har det skjedd, og jeg kan ikke huske at jeg har sagt det en gang. En gang stod vi med en ungdomsgjeng, og de gav ikke uttrykk for at de hadde noen plager, egentlig, bortsett fra den ene som da hun hadde noen “kviser” i munnen som gjorde vondt. Jeg husker at jeg tenkte: ja, der tar vi iallefall ikke håndspåleggelse. Det er gærnt nok, dette! Men mens vi stod og delte det enkle evangeliet med dem og om Guds kraft, så visket den hellige Ånd til meg: “Spør henne med plagen i munnen hvordan det går med den”. Jeg tenkte at det kunne jo ikke være skadelig, så jeg spurte henne. Hun kjente etter og ble stor i øynene. Smerten var borte! Når det først hadde skjedd, så viste det seg at det var noen som hadde noen andre plager, likevel. Og slik er det ofte når vi er ute og jakter på Guds skatter. Jeg tenker at i den grad Jesus bevisst gjorde dette som en to-stegs-rakett, som selvsagt også er mulig, så var det for å oppmuntre disipler som er på vei i dette. Vi opplever som Jesu disipler også opplevde, at det ikke alltid går slik vi forventer og håper (Matt 17.14-21; Mark 9.14-28; Luk 9.37-43). Det står der for å stoppe munnen på dem som mener at dersom det ikke er 100% perfekt til enhver tid, så kan det ikke være Gud, og slik ende en opp med at det som er eneste i kristenlivet som er 100% perfekt, det er bibelen, som en da anser som det fullkomne som erstatter alt annet (1. Kor 13). Etter mitt syn er slik erstatningsteologi ikke annet enn renspikka gudsfornektelse; en har skinn av gudsfrykt, men en fornekter dens kraft. Bibelen er ikke perfekt til noe annet enn dens hensikt (2. Tim 3.16-17). Vi kommer til å skue en bibel i den kommende verden, men Jesus på tronen, han som er det Levende Ordet. At en kan snakke om bibelen som det perfekte og samtidig gjøre bønner som står der helt irrelevante (Apg 4.29-31), er en ubegripelig tilnærming. Finnes det usunne elementer mellom kristne som fremdeles tror på Guds kraft til tegn og under idag? Helt sikkert. Det var usunne elementer mellom disiplene til Jesus, også. Når du vil be ild komme ned fra himmelen fordi noen ikke vil slippe O store deg igjennom byen deres, så har du blitt bra høy på pæra for å si det forsiktig. De var mennesker og langt fra perfekte, og Paulus endte opp med å refse “sjefsapostelen” Peter for hykleri (Gal 2.11ff). Jeg møter på en av disse opphørsteologene, av og til, de er typisk Jehovas vitner. Med en gang de forstår at jeg tror på helbredelse, mener de at jeg må ha 100% suksessrate for at dette skal være Gud, for enten har Gud gitt meg autoritet over alle sykdommer og plager eller så har han ikke. Ingen rom for vekst og utvikling, der nei. Hadde vi vært like flinke å skolere våre troende i sant gudsliv som disse er i skolere folk i vranglære og gudsfornektelse, så hadde verden fort sett annerledes ut. De er fint lite vant til å møte kristne som har god oversikt over Skriftene, og de er ikke vant til å bli satt på plass. Sant å si så er det vel snarere slik at å leve ut evangeliet nok vil gjøre dypere inntrykk på dem enn all verdens bibelkunnskap, også. Men helt feil å kunne svare dem ut fra Skriftene er det heller ikke.

Oppsummering

Vi tror på en allmektig Gud som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til en erkjennelse av sannheten (1. Tim 2.4). Vi vet at på tross av hans allmakt og gode vilje, så er fortapelse like fullt en reell mulighet. En kan bruke dette verset og vers som sier at alle kne skal bøye som for Jesus til å hevde at alle vil bli frelst (universalisme), men det vil da være et klassisk eksempel på å ta innholdet i noen bibelvers og slå ihjel sannheter i andre. Jeg er redd i bommer stygt om vi gjør det til en akseptert tilnærming. Det vi vet er at Gud har all makt til en dag å holde som og skille det gode fra det vonde, slik at ondskap blir isolert bort fra det domene som er Guds eget. Han har til hensikt å gjøre dette først når evangeliet er formidlet i kraft og med overbevisning, og det er en brud som har gjort seg klar fordi oppdraget er fullført. I sin suverene allmakt reiste han Jesus opp ifra de døde og gjorde liv og udødelighet tilgjengelig for oss (2. Tim 1.9-10). Det er dette evangeliet om Guds rike handler om. Jesu seier og hans oppstandelse. Det var dette de første kristne forkynte, med tålmodighet, med kraft, med overbevisning, med tegn, under og mirakler. Og det er dette som ennå venter på å bli fullendt.

Bønn
Herre, vi bekjenner at vi kjenner deg, du som er allmektig, men det er så mye om deg vi ikke vet og som vi er så fremmed for. Gud, må du vende våre hjerter til å søke deg i sannhet, og ikke slå oss til ro med noe vi synes er en vanntett teologi. Herre, la din kjærlighet i sannhet få brenne i hjertene våre, slik at mennesker kan få se din kjærlighet demonstrert, slik du ønsker. Gud, må du få plass til å vitne gjennom livene våre, slik du ønsker å vitne - med tegn, under og mirakler formidlet i en flom av din kjærlighet. Herre, vil du hjelpe oss til å avsette menneskefrykt som Herre i livene våre og i sannhet gjøre deg til Herre. Gud, vil du hjelpe oss til å lide ond for evangeliets skyld, og ta på oss den latterligjøringen og hoderistingen som også Jesus, din sønn måtte tåle. Bryt oss åpen, Gud, så Jesus kan få slippe ut. Kom til oss, ditt folk, og berg oss ut av selvfokus og bedagelighet og materialisme. Ja, Jesus. Kom, Herre! Kom, Herre Jesus!