Det er krisetider. Alle nyhetssendinger og alle avvisoverskrifter dreier seg om pandemien. Det menes mangt og mye, men det er mye en ikke vet, og en usikkerhet brer seg, til og med i vår vestlige og velstående del av verden. Nord-Italia, som i italiensk målestokk har det beste helsevesenet, har sett dette helsevesenet knele under byrden av en virusepidemi som har den snikende egenskapen at alt for få blir syke nok til at en skjønner hva som skjer før en sunamien av alvorlig syke og døende kommer skyllende, og da er det sørgelig for seint å innføre smittebegrensende tiltak.
Krisetider er vekstider for Guds folk
For Guds folk er krisetider spennende tider. Det kan høres rart ut, men hele menneskehetens historie, også i den kristne æra, har vært en historie av frafall når ting går greit. En finner trygghet i andre ting enn i et fellesskap med Gud. En tenker at en vet best - og treet til kunnskap om godt og vondt lever i beste velgående. Det er ikke så mye Gud trenger å gjøre for at prøvelser kommer oss i møte i en fallen og syndig verden. Vi fikser det egentlig veldig mye godt sjøl. Flere forskere peker på den rådriften vi mennesker gjør på naturen, hvor vi pakker flere og flere dyr tettere og tettere sammen som en årsak til at slike epidemier oppstår. Det er ikke slik at når har Gud fått nok, og nå altså skal vi få smake. Tvert imot. Bibelen sier at Gud virker med sin nåde og begrenser skade, og lar oss på ingen måte få igjen for vår grådighet og selvopptatthet. Og samtidig ser vi i bibelen at synd ikke er konsekvensfri - det gjennomsyrer hele skaperverket i form av alt fra naturkatastrofer til slike pandemier vi nå er vitne til. Og det er ikke slik at det rammer de verste nødvendigvis, heller. Konsekvens av synd kan ramme den som synder, men det kan også ramme “blindt”. Det er alle slags folk som kan bli smittet, bli alvorlig syke og dø. Det utspenner seg et drama i kosmos, i universet som gjør universet og også vår lille jord til et farlig sted å være. Det er rett og slett risikofylt å leve.
De første som våkner når det er krisetider, er Guds folk. De får en ny erkjennelse av hvor skrøpelige vi er, og hvor avhengig vi er av Guds beskyttelse. Vi kommer tilbake til et perspektiv på livet som er gudelig, sant og godt. Ikke det at vi ikke har hatt teologien. Å, jo, da. Det er bare at livsstilen har vært beklagelig lik den de har som ikke tror på og ikke har erfart en levende og personlig Gud. Jeg liker å kalle det for kristen-ateismen. Du vet, når en blind skal lede en blind, så havner det begge i grøfta. Men dette at vi virkelig trenger Gud for vår eksistens og vår trygghet, blir på en ny måte reellt sant for oss når krisen inntreffer så relativt sett hardt som vi ser nå. Jeg sier relativt for hadde du gått ut i bushen i Afrika og fortalt de fattige der ute at nå er det krise nå, så hadde de bare sett dumt på deg. Hver dag er den krise for dem - hver dag er en kamp for å overleve. Å tenke at noen ikke har fortjent å dø en slik død som det er å dø av en virusinfeksjon, enten det nå er corona eller ebola og hva det nå måtte være, er jommen en lukses i et litt større perpektiv. Men for oss som
”er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.” (Åp 3.17),så er dette en ny situasjon, som på en annen måte oppleves truende og da ikke bare for enkeltpersoner i tragiske enkeltepisoder, men for land og folk. Her i Vesten og særdeles i Norge, har vi tidligere blitt forskånet for slike globale trusler.
Mine personlige profetiske notater fra tiden i tronrommet de siste ukene
Bønn og det å være i bønn over lengre tid er noe som har formet mitt kristne liv. Det finnes ikke noe mer spennende enn å få lov til å være i Guds tronrom, og bli lært av ham i den åndelige krigen. Selv om det har gått opp og ned med “bønnetrøkket”, så har jeg alltid vendt tilbake til dette: Gud vet så inderlige mye bedre enn meg hva som trengs her, så kanskje det er rette stedet å begynne, heller enn å kave rundt og mene alt mulig? Etter to år med alvorlig sykdom, så har dette blitt mer enn konstant livsstil. Jeg jages ikke opp av ting som skjer på samme måte, men tar ting mer med fatning og tenker: Hmm, det skal jammen snakke med Gud om og høre hva han sier.
Når også jeg begynte å skjønne at dette med coronaepidemi ikke bare var en greie de kom til å slite med i Kina, men at det kom til å bli en pandemi, så vendte jeg øret til den hellige Ånd for å forstå bedre hva som nå skjer. Noe av det første han viste meg var en dødsengel som hadde føttene sine på ulike kontinenter. Jeg forstod at den var sendt ut for å herje, ødelegge og spre frykt og oppløsning. Ånden talte til meg at han nå kaller Guds folk til å ydmyke seg og å be. Det er en anledning til å reise seg og stå frem og opp. Det at vi nå er begrenset i bevegelsesfrihet og at flere av oss har bedre tid, er på den ene siden fiendens angrep, men det kommer til å fungere så sørgelig dårlig for ham. For i den situasjonen kommer Guds folk til å søke Herren, mer enn bare å søke bekreftelse av hverandre. For en del av oss innebærer det også å faste. Det er alvor nå. Vi kan ikke leke kristne og leke menighet, lenger. Folk sine liv og folk sin helse står i fare, og økonomien kan få en alvorlig kræsjlanding. Lar vi dem som er mest utsatt - våre “dronning Ester” i stikken, så kommer dette til å treffe oss også. Guds plan er ikke ødeleggelse, frykt og oppløsning. For hver utfordring som oppstår, så har Gud en frelsende plan, hørte jeg Shawn Bolz forklare på en TV-sending nylig. Det er utrolig godt sagt. Hver dag er invitasjon til å vandre med Gud, og hver utfordring vi møter er en utfordring til å oppdage nye sider av en mirakelgjørende Gud.
På slutten av den fasten Gud tok meg igjennom, våknet jeg sånn rundt kl. 05.00, og jeg hørte Ånden viske: “Ingen under 40 og ingen helsepersonell skal gå med. Men økonomien vil få en trøkk”. Om det var et løfte eller en løypemelding, er jeg ikke 100% sikker på, men jeg er optimist og tok det som en løypemelding. Jeg har kjent at jeg har brukt mer tid på å be for de mange småbedriftene i Norge. Vi har en idé om at folk som driver bedrift er sånne som er mer rike enn oss, men mange har mer enn nok med å klare seg.
Når stavene knekkes
Staver som knekkes er det bilde som brukes flere steder i profetene (Ezk 4.16; Sak 11.10;14). Det er et bilde på at grunnleggende verdier og verdiskapning som et samfunn bygger på går i oppløsning. I Esekiel bruker bibelen ordet “brødstaven”. Et norsk uttrykk som ligner, er når vi snakker om at det er nok til å brødfø folk. Den staven som får seg en knekk i den kristen vi er i, heter “Trygghet i velstand”. Verken trygghet eller velstand er noe Gud har noe imot. Tvert imot inneholder bibelen flere løfter om begge disse. Utfordringen er når vår trygghet er knyttet til velstand i en verden som representerer alt annet enn trygghet. Vår velstand og trygghet kan være tutftet på en urettferdig verdensordning som forfordeler oss på bekostning av andre. På den andre siden kan vi som troende bruke vår velstand til å velsigne med heller enn å gå ned i dårlig samvittighet fordi vi har det så bra. En jul for noen år siden kjente vi et par hvor mannen i huset hadde blitt arbeidsledig og de visste ikke helt hvordan de skulle få endene til å møtes. Det var en glede å fylle en handlevogn med julemat og i nattens mulm om mørke kjøre bort til dem, snike oss inn på huset, sette maten ifra oss, ringe på ringeklokka og så løpe som gale for å hjemme oss, og så snike oss bort så godt vi kunne til vår eldste datter som ventet i “fluktbilen”. Vi fylte skoene våres med søle i forsøket og holdt på å le oss fordervet. Så gøy! Penger er aldri et problem. Kjærlighet til penger er alltid et problem. En annen gudsmann jeg låner øret til sa at det som skjer nå vil være en “global reset av verdier”. Å oppdage at en bor på en planet i ubalanse og opprør, vil kunne være første steget i retning av å vende oss til Herren, som er den som bringer orden og fred i kaos. Allerede i 1. Mos ser vi hvordan Gud taler inn et ord i kaos og opprør, og bringer lys inn i situasjonen. Og når han etter 6 skapelsesdager ser på det han har fått ut av kaos, rot og opprør, så ser han at det var “såre godt”. Det er dette som er potensiale i det å vandre med Gud. Ikke at det ikke finnes noe som heter kaos og opprør, men at Gud kan snu dette til noe vakkert og godt. Det er slik Gud introduserer seg for oss i bibelen, fordi sånn helt grunnleggende, så er det slik han er. Han tillater opposisjon fordi han er kjærlighet. Alternativet hadde vært skapninger helt uten fri vilje - og en Gud som diktator som trekker i alle trådene til milliarder av Pinochio'er. Men Gud er alt for raus til å gjøre noe sånt, og her er vi.
Jesus snakker om rikdommens bedrag. Han bruker uttrykket i lag med lysten til alle andre ting som en motsetning til å trangen til å kjenne og vandre med Gud.
“Og nå, dere som sier: «I dag eller i morgen drar vi til den eller den byen og blir der et år, driver handel og tjener penger» – og så vet dere ikke engang hvordan livet deres blir i morgen! Dere er jo bare røyk, synlig en kort stund og så borte. Dere skulle heller si: «Om Herren vil, får vi leve og kan gjøre det ene eller det andre.» Men dere skryter og bruker store ord. Alt slikt skryt er av det onde.” (Jak 4.13-16)Rikdommens bedrag er ikke rikdom, det er en holdning av uavhengighet av Gud som er alle tings tilveiebringer. Derfor finner vi trygghet når vi har rikelig og blir veldig utilpass når vi ikke har rikelig. Vi har ikke nådd det nivået av modenhet som Paulus snakker om når han sier:
“Jeg vet hva det er å ha det trangt,For Paulus var relasjonen til Gud viktigere enn fattigdom eller rikdom, det å være mett eller å være sulten. Ordspråkene sier at det er bedre å ha lite med rettferdighet heller enn rikdom på feil premisser. Det er helt klart et moralsk aspekt ved dette, som det å snyte på skatten, eller drive uetisk forretning og unytte godtroende, eller å gå på NAV når en egentlig kunne ha jobbet. Men det dreier seg ennå mer om hvem som er vår kilde i livet. En del av oss som tror vi ikke hadde klart å faste i en uke hadde klart å faste mer enn en uke dersom vi ikke hadde hatt tilgang på mat. Vi hadde måtte rope på Gud om kraft til å gjennomføre dagen og en del av oss hadde blitt bra redusert de første dagene før kroppen hadde fått justert seg. Men de aller fleste hadde blitt overrasket over hva en egentlig hadde klart å gjøre for å få tak i mat, selv om mat ikke var å oppdrive. Sulten driver arbeideren (Ordspr 16.26). Når vi faster så er det fordi vi drives av en sult etter et dypere fellesskap med Gud som er sterkere enn fysisk sult. Det er noe som skaper en ro og en fred og en sindighet som overgår alt annet, og det er gudsfrykt og overgivelse. Du har festet blikket på noe annet enn det fysiske og du styrer etter det med fast og stø kurs midt opp i at utfordringene står i kø. Visst renner det over noen ganger. Visst er det ganger vi roper til Gud. Vi er bare mennesker. Men vi vet at det er lite vi med våre ressurser kan gjøre, og vi vet at det er helt ubegrensa hva Gud med sine ressurser kan gjøre, så da er det jo enkelt hvor en setter fokuset, nemlig der hvor det er hjelp å få. Uro og angst kommer når vi tar et ansvar hvor ting avhenger av oss. Men vi er bare nyttige, vi er ikke nødvendige. Gud ser ting fra et evighetsperspektiv der hvor vi ofte ser de neste dagene og ukene.
og hva det er å ha overflod.
I alt og i alle ting er jeg innviet,
å være mett og å være sulten,
å ha overflod og å lide nød.
Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.” (Fil 4.11-13)
Coronakrisen og Guds kraft
Men hvis det er slik at vi med Guds kraft kunne ha gått ut og gjort kål på hele corona-krisen, da? Jo! Det kunne vi ha gjort. Det avhenger av hvor vi er i Gud, og det avhenger av Guds ledelse i situasjonen. Uansett så er det slik at en er avhengig av virkerom for å bringe hjelp. Det var altså slik at Jesus ble drevet ut av Nasaret og at han derfor gjorde få mirakler der. Han kunne ha gått igjennom flokken som ville skubbe ham utfor en skrent og gått inn igjen i byen de ville ha ham bortifra. Men han dro derifra. Vi kan ikke trenge oss inn på sykehus hvor det ligger coronasyke uten myndighetenes tillatelse. Og skulle vi ha fått den tillatelsen, så hadde det nok vært en idé å begynne på likhuset. Etter noen oppstandelser, så kan det være at en hadde fått lov til å gå løs på resten. Dette er ikke utopia. Jeg hørte nettopp en pep-talk av Heidi Baker der hun forteller at hun tok med seg bibelskoleteam rett inn i en koleraepidemi uten noe form for beskyttelse og ikke bare la hendene på de syke, men klemte dem. Hun ble tydelig advart av leger som mente hun kom til å dø. Men etter et par uker var det koleraepidemien som hadde dødd og ikke Heidi eller noen av bibelskolestudentene. Heidi sier at hun gjorde dette - og her ligger nøkkelen - fordi Gud hadde talt til henne om å gjøre det. I den situasjonen som er nå, har Gud derimot talt til henne om å forholde seg til myndighetenes direktiver. Det Gud ser etter er en lydighet som ikke følger eget hode - det som var gårsdagens mirakel og strategi er ikke dagens. Kanskje Gud vil gi dem mer tid til å søke ham og være i bønn? Kanskje er det dette som er strategien? Gud har mye større oversikt enn oss. Enn annen sak er at vi bare gjør det fordi vi selv er redde for smitten og for å skjule egen frykt og vantro. Men hver og en av oss har et ansvar for å søke Gud, høre ifra Gud og gjøre det han sier.
Et rett forhold til myndigheter og styrende organer
 |
| En krise er ikke hjulpet av big-heads og big mouths med liteutviklet åndelig kapasitet. |
Bønn
Herre, vi takker deg fordi du er nådig og god. Vi takker deg fordi din plan er frelse, hvor fienden planlegger død og ødeleggelse. Jeg ber om at du reiser opp ditt folk og at ditt folk skal la seg mobilisere. Herre, kriser er våre øyeblikk og anledning til å stå frem og vise vei. Jeg ber for alle i ledende stillinger at du må gi visdom. Jeg ber for familier at de skal klare å finne en vei i alle justeringer som må gjøres for å få hverdagen til å gå opp. Jeg ber om at ikke noe ekteskap mellom ditt folk skal gå i oppløsning, men at alle foreldre skal samarbeide godt og finne en vei sammen i bønn og samtale. La oss få vitne til naboer som nå er engstelige og redde. Herre jeg ber om at vi skal la vår livsstil justere og at vi skal få nåde til avsløre rikdommens bedrag i våre egne liv, så vi kan bli fri til å tjene deg. Du vil ha en brud som er helt og holdent overgitt til deg. Kom å rens oss, Herre, med din ild. Ja, kom Herre Jesus. Ja, kom!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar