Den hellige ånds bønneskole - å be i Ånden (Judas, TPT)

“But you, my delightfully loved friends, constantly and progressively build yourselves up on the foundation of your most holy faith by praying every moment in the Spirit.” (Judas brev, 1.20)

Det er spennende i be - i Ånden. Gud har gitt oss tilgang til det meste spennende stedet i hele universet: sin tronsal. Vi ser det i Åp 4 når Jesus kaller Johannes inn dit. Det er ikke bare Johannes han kaller til å komme inn, å se, og å ta del i det som skjer der. Det er noe kan kaller alle troende til å gjøre. Og det er dette det å be i Ånden dreier seg om. Om du snakker norsk eller i tunger, er ikke det viktigste. Å kunne be i tunger er et veldig viktig redskap for et pågående og bærekraftig bønneliv. Men Paulus, han som bad mer i tunger enn noen av oss noen ganger kommer til å gjøre sa dette: Den som ber i tunger, han skal også be om å kunne tyde det (1. Kor 14.13). Det er en grunn til at han sier det. Når vi ber i tunger, så taler vi hemmeligheter i Ånden. Så da har en veien inn til Guds hemmeligheter: Nemlig å få tydningen på det en sier. Noen ganger opererer vi i det profetiske uten først å tale i tunger. Vi hører bare Gud tale til oss, eller vi ber på norsk, og så kommer det en setningen som vi skjønner: Oi, dette var jo åpenbaring! Om det er tydning eller ikke - det vi får, er ikke så viktig. Det som er viktig er at vi begynner å ta del i det som skjer i tronrommet, for der er det ikke mye inaktivitet - det skal jeg si deg! På den ene siden er det en fantastisk hvile - for ingenting av det som skjer der, hviler på på våre evner. Og på den andre siden, så kan Gud finne på å involvere oss sterkt i det han gjør - det er så vi nesten ikke kan tro at det er mulig. Gud kan finne på å bruke hele følelsesregisteret vårt - akkurat slik han bruker sitt - og vi kan kjenne oss som en tygd sviske. Men det som skjer her, er det vi får nåde til. Gleden har gir overskyggen langt byrdene han lar oss få ta del i.

I disse tider tror jeg Gud kaller oss spesielt til å være innfor Guds trone. Om vi leser Åpenbaringsboka, så finner vi mye av det som er en del av et sunt bønneliv. Det begynner med Guds trone og med fokus på ham - på lovprisning. Derfor heter det i Herrens bønn: “Far, du som er i himmelen”. Du ser: himmelen er Guds trone. Jorda hans fotskammel. Og neste setning: “La ditt navn forbli helliggjort mellom oss” - i Åp 4 så synger de fire kjerubene:

“Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige,
han som var og som er og som kommer.” (Åp 4.8)

 Og de 24 eldste, som her representerer menigheten svarer:

“Verdig er du, vår Herre og Gud,
til å få pris og ære og makt.
For du har skapt alt,
ved din vilje ble alt til, skapt av deg.” (Åp 4.11)

Dersom det er bønn i Ånden vi holder på med, så er lovprisning og tilbedelse en integrert og vesentlig del av det. For bønn i Ånden har sin forankring i Gud, ikke i vår bønneliste. Gud styres av seg sjøl, ikke av våre behov. Han er ikke våre behovs Pinocchio. Han er Gud. Bryr han seg ikke om våre behov? Å, jo! Absolutt! Men han bryr seg mer om å få tak i hele oss. Du kan fylle folk sine behov helt til deres egen undergang. Det finnes noe mer, noe dypere og viktigere enn det vi synes er viktigst til enhver tid. Bønnesvar og måten bønnesvaret kommer på, er ikke det samme. Gud vil involvere oss i bønnesvaret på en slik måte at vi lærer Gud å kjenne, og på en slik måte at verden lærer Gud å kjenne igjennom oss.

I morges når jeg bad, kom det noe rart ut av munnen. Jeg bad om at Gud måtte vinne oss, at vi skulle bli vunnet. Jeg tenkte umiddelbart at her var det noe som kom ut feil, så jeg rettet det til at verden skulle bli vunnet. Du vet, som teolog må en jo sørge for at det en ber, er i tråd med Skriftene, selvsagt. Men jeg opplevde at den hellige Ånd arresterte meg: “Nei, nei! Dere trenger å bli vunnet, slik at jeg blir nr. 1 i livet.” Jeg måtte grunne på det. Vi snakker om å vinne mennesker, og det er rett og bra. Men skal vi vinne mennesker, så trenger vi selv å bli mer vunnet for Gud, slik at han får vår udelte oppmerksomhet. Jeg har ikke tenkt på det på den måten. Men slik er det når en gir den hellige Ånd munnen til å be; en får en innsikt som en ikke hadde fra før.

Tidligere i uken opplevde jeg en slik sterk lengsel etter å se folk frelst. Vi har hatt gleden av å ha folk på hussamlinger som ennå ikke har tatt steget og tatt imot Jesus som Herre og Frelser og blitt fylt av den hellige Ånd. Så fisken hopper rundt i båten, så og si. Opp i dette er det slik at vår egen lengsel etter å vokse med Gud, er den beste invitasjonen vi kan gi til dem som ennå har til gode å smake og se at Herren er god. Det er ikke: “kom som er du er og bli som oss.”. Nei, nei! Det er: “kom som er du er, og oppdag Gud sammen med oss”. Det blir noe helt annet. Da er vi alle på en oppdagelsesreise - sammen. Noen har kommet lengre enn andre, men det er ikke det viktigste. Det viktige er at vi begynner, og at vi ikke stopper. Det er det vi som har vært år noen år fort kan få en utfordring med.

Men når jeg disse dagene har bedt til Gud og levd i denne lengselen etter å se folk igjennom til ny fødsel og fylde av Ånden, så opplevde jeg Ånden visket til meg: “Men du må forberede redet”. Det er jo et bilde som er lett å forstå. Det må være varmt og godt, og noen åndelige mødre og fedre som er klar til å gi de nyfødte mat.

En utklekkingskasse

Idag bad fruen denne setningen: At vi skulle bli en slik utklekkingskasse. Idet hun sa det, så kjente jeg at det sprang i mitt indre. Ja, nettopp! Det var det Gud mente! Akkurat slik! Det henger sammen. Når vi bygger et rede, så vil det medføre at eggene klekkes, og da har en også bygget det som skal til for å ta vare på de nye fuglebarna. Gud bruker slike bilder i bibelen; om at han bar folket sitt på ørnevinger. Det tok tak i fruen, også, dette profetiske bildet som Gud gav oss, for hun bad med tårer. Vi har en utklekkingskasse - et fuglehus ute ved terassend er vi bor. Og et år var det to travle foreldre der som kom med mat, og ungene skrek for full hals hver gang de hørte dem - inntil de hadde lært dem å fly og ta til seg mat sjøl. Det minner meg om det Peter sier:

“Legg derfor bort all ondskap, falskhet og hykleri, misunnelse og sladder, og lengt som nyfødte barn etter ordets rene melk, så dere ved den kan vokse til frelse.” (1. Pet 2.1)

Det er snakk om å vokse til frelse. Jeg vet at evangelikale har litt vanskeligheter med den, siden alt forstås ut historien fra røveren på korset. For de fleste av oss, så ender ikke livet om noen timer - det er et liv som skal leves, og for det livet trenger en næring. Til å begynne med kan det være litt klønete å få til - og vi trenger hjelp, så vi ikke begynner i 3. Mosebok, men kanskje får noen gode råd og instruksjoner om hvordan dette nye livet fungerer.

Gud taler til oss i bilder og profetiske ord når vi ber i Ånden. Men det er en sikker vei til å utslokke Ånden i bønnelivet sitt, og det er det Paulus snakker om i 1. Tess 5:

“Slukk ikke Ånden,
forakt ikke profetord,
men prøv alt og hold fast på det gode.” (1. Tess 5.19)

Det finnes flere måter å forakte profetord på. Det ene er at vi sånn direkte forakter det og ser lite på det. Kanskje vi ikke tenker at det er nødvendig å høre ifra Gud på denne måten for å levende og fruktbart bønneliv. I så fall er vi ganske så villfarne. Det er ikke uten grunn at disiplene spurte Jesus: Lær oss å be! Det var fordi han hadde et bønneliv som viste seg i utrolige resultater. Ifølge Jesus er bønnesvar og gleden ved bønnesvar et veldig viktig og riktig motivasjon for bønn (Joh 16.24). Det er dem som mener at vi skal lære Gud å kjenne og ikke tenke så mye på det han vil gi oss. Men det er en kortslutning. Vi kan ikke bli kjent med en Gud som har sluttet å gi. Da har vi laget oss en avgud. Gud kan ikke slutte å gi - han ønsker å gi. Men han vil gi mer enn bare gaver som vi kan glede seg over - han vil gi seg sjøl, også. Folk som snakker om å kjenne Gud uten å se gjennombrudd i bønnesvar, lurer bare seg sjøl og andre rundt dem. Da kjenner vi ikke Gud noe særlig, og vi har lite å briske oss av. Den som virkelig kjenner Gud, snakker mer om hvordan Gud vedkjenner seg dem, enn hvor dypt fellesskap med Gud de har. For den ligningen vil alltid slå heldig ut på Guds side.

Den andre måten vi kan forakte profetord på, er bare å la dem ligge. Bare la dem være litt sånn forfriskende krydder. Det er ikke det bibelen ber oss om å gjøre. Paulus sier til Timoteus at han skal kjempe i tråd med profetordene. Han skal med andre ord la dem være ledetråder i livet sitt med Herren og dermed også i bønnelivet. Så vi kan ikke slutte med å snakke om utklekkingskasser før vi har sett at vi har blitt en. Det er slik Gud ønsker at vi skal arbeide. Når han taler, så lytter vi, og det at vi lytter, vil vise seg i responsen. Her ligger nøkkelen til vekst og bønnesvar. Det handler om vår respons til Gud ikke våre reaksjoner på alt vi ser ut i verden.

Herre, takk for at du er så hinsides raus, at du slipper oss så tett inn på ditt fantastiske hjerte. Takk for at du har gitt oss Ånden som forstår dybdene i deg - det innerste i dine hjertekamre. Gud, vil du gi oss en lengsel etter virkelig å kjenne deg, slik at du får friheten til å uttrykke deg gjennom oss, så verden kan få seg hvem du er. Herre, frels oss fra å forakte profetord som du gir oss - de som du har tenkt skulle være en lykt for vår sti, så vi ser hvor du har tenkt til å ta oss - ikke i generelle vendinger bare, men konkret, her og nå, og vår situasjon og våre omstendigheter. Takk for at du meddeler deg så tydelig, Herre. Og hjelp oss å gi deg den rette responsen.