Den kristne og lidelse - en refleksjon

En profetisk drøm om å trene med helter
I starten av en litt lenger fasteperiode som den hellige Ånd varslet for meg allerede i vår, fikk jeg det jeg tror er en profetisk drøm. Jeg drømte at jeg skulle trene sammen med en rekke idrettsstjerner. Det var jo veldig stas, da. Her var lille jeg og pratet kameratslig med de kjendisene. Men det staselige gikk fort over. For når jeg skulle gjøre det som de gjorde, så gikk det jo heil skeis. Det det gjorde vondt og verket alle steder. De store idrettsstjernene så litt oppgitt på meg der jeg skrek og bar meg, og sa til meg: “Uten at det gjør vondt, kommer du ingen vei”. Idet de sa dette, hørte jeg den hellige Ånd tale til meg: “Du skal begynne å trene sammen med heltene, nå. Og det kommer til å gjøre vondt. Du kommer til å få lyst til å gi opp, men du skal bli værende og vokse til seier.”

Dette har vært en motivasjon for meg i fasten som jeg har vært igjennom. Det er dager som går helt greit, og så er det perioder det oppleves tungt, og en lurer på hvordan i all verden en skal klare dette med både jobb og alt annet som krever en. Da har jeg tatt denne drømmen og sagt til meg sjøl. Det må gjøre vondt, ellers kommer jeg meg ikke videre og får ikke større gjennombrudd. Kanskje er det ikke sant for alle, jeg vet ikke. Det er iallefall slik Herren har ledet meg.

Faste - praktiske erfaringer og bibelske perspektiver
Men uansett; bibelen snakker om faste, og Jesus snakker om at disiplene skulle faste. Mange av dem som har sett gjennombrudd i livene sine, vitner om faste som en vei dit. Og vi trenger ikke å legge skjul på det. Faste er til dels smertefullt. David sier at han “plaget seg med faste” i forbønn for venner (Sal 35.13). En kan få vondt i hodet de første dagene, og at kan bli så inderlig lei av det en drikker på, selv om jeg personlig prøver å variere for iallefall å få noe væske i meg. Kroppen er slik laget at den gir beskjed om at den trenger mat. Det er et overlevelsesinstinkt. Etter hvert som dagene går blir det mer rolig, for kroppen har satt igang annen energiforsyning. Personlig har jeg rikelig å ta av, så det er ingen bekymring. Det som etter hvert melder seg er stivhet i muskelatur og smerter. Dette kan avhjelpes med litt tilskudd av Magnesium og Kalsium. Men på ettermiddagen etter en lang dag, så er energien brukt opp. Jeg pleier å bruke en pose med rett-i-koppen suppe på ettermidagen. Det gir litt tilskudd av salt, så jeg slipper å springe på do hele natten, og hjelper å holde saltbalansen i kroppen. Da har jeg også litt energi til å gjøre noe på kvelden, og blir ikke bare liggende på sofaen i utmattelse. Ulempen er at det tar noe flere dager før kroppen faller helt til ro og alternative energikilder kommer på maks. Fordelen er, ved siden av det som allerede er nevnt, at det er lettere å begynne å spise igjen. Personlig kan jeg slite i lenger tid etter en lenger faste med å få tarmen til å fungere igjen. Og det er minst like ille som fasten. Dette er veldig individuelt, så en må prøve seg frem. Men jeg har funnet ut at det er bedre at jeg faster slik, enn ikke å faste i det hele tatt. For til syvende og sist, så er det ikke fasten som er målet. Jeg faster av en grunn. Det er noe jeg vil skal skje, og som Gud har talt om og gitt løfte om. Jeg har sett mange slike resultater, og det er egentlig det som er hovedmotivasjonen. Samtidig jeg tror at Gud er praktisk. Folk som er frigjort med lønn for sitt arbeid for Guds rike kan fritas helt for forpliktelser når de faster. For oss andre, så kan vi ikke gå uker sykemeldt fordi vi faster, og vi må finne løsninger som fungerer for oss. Ikke lettvint. Ikke uten at det koster noe. Men gjennomførbart. Og det handler i bunn og grunn ikke om vår prestasjon. Det handler om et liv med Gud der vi får nåde til å leve på annen måte - i en vandring med ham. Det handler ikke om oss og vår faste og vår plage. Det handler om Gud og hans nåde, hans verk i oss, både til å ville og gjøre etter hans gode behag. Det handler om hans kraft og hans plan med livene våre. Det er Guds nåde i oss som gjør at vi tåler å stå i ubehag og det ukomfortable. Hans nåde er så rik fordi utfordringene med å leve en disippel er store. Vår utfordring er at vi ofte i liten grad trenger nåde fordi vi ikke tar de utfordringene disippellivet gir. Vi fristes til å grave ned talentet Gud har gitt, som er evangeliet som Guds rike som skal forkynnes med kraft og overbevisning, for vi har det så travelt med å ha det greit og behagelig.

Den ultimate overgivelse kommer i møte med vår ultimate fiende
Men det vil koste å vokse. Det vil koste å innta nytt land. Det vil koste å pionere. Paulus sier et sted i Romerbrevet at vi ikke må ha slik omsorg for kjøttet at det vekkes begjær (Rom 13.14). Det greske ordet betyr å gi forsyning. Det impliserer tanker og fokus, men det tanker og fokus følger gjerning. Bibelen tar på ingen måte til orde for askese i den forstand at en mishandler kroppen for å vinne guddommens behag, som er praksis i en del religioner. Men det betyr på den annen side ikke at vi rømmer enhver lidelse og kostnad. Noen av kjøttets krav er nemlig bedagelighet, latskap og likegyldighet, og enkel tilgang til nytelse. Men Gud kaller seg sjøl en arbeider, og Jesus tok sin Far til eksempel når han ble anklaget for å bryte Sabbaten. “Min far arbeider, derfor arbeider også jeg” (min parafrase). Det er riktig og rett å arbeide. Lediggang er et onde. Og en bibelsk motivasjon for å arbeide, er at en skal kunne inkludere andre i å nyte frukten av arbeidet (Ef 4.28). For når bibelen gir rom for får lidelse, også i vårt arbeide for Guds rike, så gjør den det ikke uten å gi oss håp om å bære frukt, og at vi skal få nyte av frukten. Paulus snakker om det flere steder at han kunne nyte frukten av sitt strev med å bre ut evangeliet. På Paulus sin tid og i mange land også i dag, så er det forbunde med fare for liv og helse å gjøre akkurat det. Tøff forfølgelse kan fort være konsekvensen. Men midt i all denne ydmykelsen, så oppstår en avhengighet av Gud som både renser oss og som fører oss nærmere ham. Det er bare her på jord at vi får æren av å lide i vår vandring med Herren. I evigheten er alt slik borte. Og vår lidelse for ham er dyrebar i Guds øyne og han lønner rikelig. Noen av oss lider kanskje mest fordi vi er umodne og kjødelige. Det er ikke slik lidelse Gud lønner. Men om vi lider fordi vi ærlig og oppriktig vandrer for Guds ansikt og gjør det han befaler oss, så er Gud veldig raus. Noe av det som skjer når vi faster, er akkurat denne ydmykelsen og avhengigheten. En sitter på bussen på vei til jobb og roper inn i seg om nåde og kraft til å klare seg igjennom dagen. En visker til Gud inni seg i løpet av arbeidsdagen og sukker til Gud. Plutselig blir en i større grad avhengig av Gud for hverdagen, slik mange rundt om i verden er det. Og det er på ingen måte usunt, verken for ånd, sjel eller kropp (iallefall ikke min kropp).

Når Gud talte til meg i våres om fasten som jeg nå har vært igjennom, så må jeg innrømme at jeg tenkte: “Kjære Gud! Hvordan skal jeg klare å gjennomføre det?” Og det er nettopp dette som kan bli den enkle veien og en fristelse: Å avvise Gud fordi en ikke tror at dette er noe vi kan gjøre. Vi blir som Lot som sier: “Nei, Herre! Dette får jeg ikke til. Jeg er så liten.”. Om en ser fruktene av Lot sitt liv, så er det gjennomført og totalt tragisk. Ikke minst er det en fristelse her i Vesten hvor vi er vant til at ting er mer lettvint enn det vi kan sammenligne oss med rundt om. Det kan hindre oss i vår vekst med Gud, fordi hans forventning er at vi skal være trofaste og stå i tro helt inntil døden. Det er når vi ser døden i hvitøyet at den optimale overgivelsen kommer:

 “Den ultimate overgivelse kommer i møte med vår ultimate fiende.” 

For hvis ikke engang døden skremmer oss bort fra å gjøre Guds vilje, men bare fører oss nærmere Gud, hva skal da fienden stille opp med? Men om vi lærer oss å rømme all ubehag i vår vandring med Gud, så forbli vi umodne og kjødelige. Vi kan tenke at livet krever så mye av oss; at det er så travelt; så mange arenaer vi skal stille opp på. Men til en viss grad så styrer vi dette sjøl. Vi kan tillegge oss en travel livsstil hvor vi løper heseblesende fra den ene aktiviteten til den andre. Det å arbeide hardt i bibelsk forstand, er ikke å arbeide uten styring. Evnen til å styre på en god måte kommer i fellesskapet med Far, Sønn og hellig Ånd. Paulus ber om at kjærligheten skal bli rik på dømmekraft og innsikt, så vi kan forstå hva som er viktig (Fil 1.9ff). Travelhet som går på bekostning av dette fellesskapet er aldri av det gode. Jeg har f.eks. ikke trent på treningsstudio i denne perioden. Min trening har hatt mer åndelig karakter. Det har minst like krevende, selv om jeg har sittet mer i ro. Mer tid har gått med til bønn og bibellesning. Og jeg har tatt imot utrustning for tiden som ligger foran. Jeg vet at dette ikke blir siste fasten. For det er så mye mer land å innta. Og noe slag elendighet går ikke ut uten bønn og faste, sier Jesus.

Faste - en vei inn i gjennombrudd og sann kristen identitet

“En vesentlig del av en kristen identitet er at vi kan be om hva som helst og få bønnesvar.”

Det er en erfaring som vi har mistet på veien og som gjør at vi fort tyr til andre ting som liksom skal gi oss følelse av en kristen identitet. For noen er bibellesning og -studier noe de tyr til. Andre blir møtegåere og benkeslitere. Både møter og bibelstudier kan på mange måter være både bra, sunt og byggende. Men hvis vi ikke har til hensikt å tro det som står der på en slik måte at vi handler på det, så er egentlig bibelstudiene bare et venterom - noe vi holder på med mens vi venter på at Gud skal komme å overta hele showet - til vi er i himmelen. Men Guds plan og hensikt er å bringe himmelen ned hit. Livet er på jorda er ikke et venterom i Guds perspektiv. Det er en geriljakrig i Herrens hær. Bibelen kalles oss for soldater og Frelsesarmeen har hentet inspirasjonen fra det. Skal vi lykkes i krigen, så er det å lære å be ut fra en kristen identitet en vesentlig suksessfaktor. Det er utrolig hva Gud gjør for venner, og det er nettopp vennskap Jesus snakker om i Joh 15 der han sier at den som er i ham og hans ord får rom i, kan be om hva som helst, og de skal få det (Joh 15.7). Jesus knytter det til det å være en disippel, at vi gjennom bønnesvar ser frukt for Guds rike. En kan jo bli provosert av Jesus: “Må vi få bønnesvar for å bli en kristen nå, også?” Vel det kommer an på hvem du spør. Spør du en gjennomsnittlig kristen i Norge, så vil du nok få et “nei”. Men nå er det Jesus og bibelen som avgjør hva som er sant og ikke. Dersom du ikke allerede har fått verdens største bønnesvar og blitt født på ny, så kan du ikke se Guds rike (Joh 3) og du vil slite med å komme inn i det. Nikodemus tenkte menneskelig og slet med å få Jesu ord til å henge på greip. Men realiteten er at hvis du aldri har opplevd noe overnaturlig - blitt født ifra oven - så står du uten en grunnleggende nytestamentlig erfaring som gjør deg til en kristen. Jesus sier i møte med Nikodemus manglende evne til å skjønne hva det vil si å bli født på ny:

“Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om under her på jorden jorden, hvordan kan dere da tro når jeg taler om alt det underfulle i himmelen?” (Joh 3:12, min parafrase)

Jesus snakker om det jordiske - i sammenheng med å bli født på ny. Det jordiske representerer de under Gud gjør her på jord. Jesus setter det opp mot det himmelske. Dersom vi ikke evner å tro Gud og ta imot det himmelske her og nå - hvordan kan vi egentlig tro på det er en himmel? Det blir bare en flukt og et fjernt håp. Det som gjør at vi er overbevist om en himmel, er at vi opplever himmelske realiteter her og nå. Vi lever i et allerede nå, men ikke ennå. Det vil si: vi smaker den kommende verdens krefter i en fallen verden (Hebr 6.4-5). Døren inn til tronrommet står åpent. Vi kan gå inn dit med frimodighet i kraft av Jesu blod (Hebr 19.10). Det er en nådekongstol hvor vi kan få nåde til hjelp i rett tid (Hebr 4.16). I en nytestamentlig forståelse av evangeliet om Guds rike, så er mirakler ikke noe som er valgfritt ekstra, det er en iboende nødvendighet, selve definisjonen av det riket Jesus forkynte: “Dersom der er ved Guds ånd jeg driver ut de onde åndene, da er Guds rike nådd fram til dere.” (Matt 12.28). Paulus sier at “Guds rike består ikke i ord, men i kraft” (1. Kor 4.20). Om vi fremstår kraftløse, så ender vi fort opp med å forkynne “et annet evangelium”. Det evangeliet apostlene forkynte var et kraftevangelium hvor de vitnet om at Guds salvede (hebr. Messias, gr. Kristus) var stått opp ifra de døde ved Guds kraft og at hadde hadde rent ut den hellige Ånd og startet en ny tidsalder hvor Guds rike i kraft nå er tilgjengelig for alle. Kraftdimensjonen var ikke på noen måte en teoretisk størrelse. Det var en realitet som førte til den eksplosive veksten i veldig lite mottakende omstendigheter. Enten møtte en på jødisk loviskhet eller nasjonalisme, eller så møtte en på hedensk brutalitet og umoral.

Noe av det som gjør at vi finner faste så vanskelig er selvsagt fordi det er krevende å faste, og for noen få av oss er det ikke tilrådelig, heller (jeg har ikke det problemet for å si det forsiktig). Men utfordringen er like mye at vi ikke ser det som kommer ut av det - vi ser ikke frem til noe glede og seier. Vitnesbyrdet om hvilke seire som vinnes gjennom faste står svakt. Det står om Jesus at han holdt ut korset for å få del i gleden som ventet ham (Hebr 12.2). Den visjonen er svak, vil prisen alltid være for høy, er det noen som har sagt.  Alt vi gjør styres at det vi ser. Hvis vi hadde sett og skjønt hvilke verktøy Gud har gitt oss for å se verden forandret gjennom evangeliet om Guds rike, så hadde vi hatt en annen tilnærming. Og det er det rare med vår vestlige kristendom. Det synes ikke å være en sammenheng mellom overgivelse til evangeliet og antall bibler vi eier, antall møter vi holder, antall konferanser vi arrangerer, størrelsen på menighetsbygget og hvor mange prosjektører som viser sangtekstene. Tvert imot. Kjernen i kristen identitet har grunnleggende sett svært lite med de nevnte tingene å gjøre. Kjernen i kristen identitet er å være tro mot oppdraget i bønnens og ordets tjeneste med den nåde og kraft som Gud gir. Det skjer ikke uten ledelse og kontekst. Det er derfor vi er i desperat behov for en apostolisk-profetisk reformasjon som leder Guds folk inn i nytestamentlig erfaring av Guds rike. Det kan fort ta flere generasjoner, og denne generasjonen er for min del den siste. Så da må jeg bestemme meg om jeg vil parkere og gi opp eller om jeg vil være med å pionere det jeg ser i bibelen er Guds standard for kristenliv og -tjeneste. Det er den som er villig til å bruke det en har som Gud vil betro med mer.

Bønn
Herre, ordet ditt taler om å lide med den Salvede, med Kristus. Herre, vil du renne ut din Ånd og din ild, slik at vi slik brenner med den kjærlighet som brenner i ditt hjerte, at vi erfarer at kjærligheten tvinger oss. Herre, vi har så mange valg i vårt moderne samfunn, og alle valg synes å dreie seg om oss, og hva vi skal få ut av livet, så kort som det er. Vil du hjelpe oss å gjøre valgene færre, fordi du setter kursen slik at livet får en enklere form i all sitt mangfold. Herre, vil du føre oss til det punktet at det syvende og sist bare er ett behov som ikke kan stå udekket - det nære og tette fellesskapet med deg. Herre, gjør oss avhengige av deg i en daglig vandring - hvor vi alltid søker ditt ansikt for veiledning og styrke. Himmelske Far; vil du miskunne deg over oss og gjøre livene våre fruktbare for deg. Send din Sønn til oss ved din hellige Ånd, og levende gjør den Salvede i oss, så hans herlighet blir synlig for verden. Ja, kom, Herre Jesus!