Helliggjørelse, vitnesbyrd og nærvær (Hebr 12, TPT)

Hebreerbrevet er en gullgruve. For de av oss som har lest en hel del i GT og kjenner godt til den gamle paktsordningen, så er det ikke vanskelig å være enig med forfatteren at det vi har fått i den nye pakt i Guds Salvede er så mye, mye bedre. Vi hadde ei på en gruppesamling for ikke så lenge siden som hadde kavet seg igjennom 3. Mosebok. Her kan man lett gå seg vill i detaljerte lover for forordninger; en kan rett og slett bli litt svett. Så vær kjære søster fant det egentlig som en stor lettelse at dette nå forholdt seg helt annerledes at vi nå nyter friheten i den nye pakt. Jeg måtte bare le; for jeg har tenkt akkurat det samme sjøl: “Puh! Dette var komplisert! Takk Jesus at du har introdusert noe enklere!” Men det er først når du studert dem som har gått med Gud før deg, at du skjønner hvor du skal - for Guds mål har hele tiden vært det samme.

“As for us, we have all of these great witnesses who encircle us like clouds. So we must let go of every wound that has pierced us and the sin we so easily fall into. Then we will be able to run life’s marathon race with passion and determination, for the path has been already marked out before us.
We look away from the natural realm and we fasten our gaze onto Jesus who birthed faith within us and who leads us forward into faith’s perfection. His example is this: Because his heart was focused on the joy of knowing that you would be his, he endured the agony of the cross and conquered its humiliation, and now sits exalted at the right hand of the throne of God!” (Hebr 12,1-2, TPT)

 Vi har en sky av vitner. Bibelen inneholder vitnesbyrd. Det undrer meg derfor at en hel del troende synes vitnesbyrd fra søsken i en samling veier mindre enn et bibelstudie. For det bibelen grunnleggende sett har til hensikt, er å invitere oss inn i et fellesskap med Gud, der vi erfarer ham. Vitnesbyrdene i bibelen forsteller oss hva som er mulig å oppleve med ham. Det at Skriftene er innblåst av Gud, gjør dem til noe helt annet enn noe annet som er skrevet. Hele hensikten med å lese Skriftene, er at de skal blåse liv i hjertet ditt, så du kan erfare den levende Gud og vandre med ham. Alt annet gir mening ut fra dette. Hebreerbrevet sier at vi har et løp å løpe, og at det sentrale i dette er Guds vitnesbyrd om sin Sønn. For hva er Guds vitnesbyrd? Jo, at Jesus har fått i ha liv i seg sjøl, slik Gud har det. Hva er det han sier? Jo, at det Ordet Gud taler, og som er Jesus Guds Salvede (Joh 1.1-2), er ett med ham som taler, og at det talte ordet har liv i seg. Derfor: den som tar imot Jesus, har evig liv: liv, ikke bare av en annen lengde, for det kan jo være det grusomte som finnes hvis det livet er av dårlig kvalitet, men først og fremst liv av en annen verden, av en annen kvalitet.

The Passion Translation fokuserer på det å legge av sår - det som i våre norske bibeler formulert som “det som tynger oss”. Jeg tror nok at det ordet som brukes i den greske grunnteksten er videre enn bare sår, men det er en interessant vinkling, likevel. Jeg har som menighetsleder og veileder funnet ut at det er en nær sammenheng mellom sår som ikke har funnet legedom og atferd som ikke er hensiktsmessig og hjelper noen. Kall det gjerne synd. Utgangspunktet trenger ikke å være din personlige synd - det som skapte såret. Men det rare er at dersom det ikke får legedom, så reproduserer det atferd som ødelegger og river ned. Det er derfor det er så viktig at vi hjelper hverandre til gjennombrudd i forhold til negative og til og med traumatiserende erfaringer vi har vært igjennom, slik at vi kan si: Ja, det skjedde, men Jesus har satt meg fri, så det dikterer på ingen måte hvordan jeg lever. Er det legedom å få? Ja, det er det. Men jeg har hørt vitnesbyrd ifra folk som fremdeles er bundet, og jeg har hørt vitnesbyrd ifra folk som nå er fri, men som har vært bundet i årevis. Hvorfor er det slik? Jeg tror vi for stor grad leser bibelen for å få sannhet, bare, mens bibelen leder oss til et evangelium som er Ånd og sannhet - nåde og sannhet. Når folk sier det vi vil at dem skal si, så er vi fornøyde. Om vi erfarer det ordet sier, er blitt mindre viktig. Vi har redusert evangelium om Guds rike til å bli noe i retning av en meningsklubb for spesielt interesserte - eller kanskje for de som uansett får det til. Jeg lengter etter å ha et slikt vennskap med Gud at jeg lever i det som Jesus sier er bunnlinjen i det å kjenne ham: At jeg kan be om hva jeg vil, og få det (Joh 15). Da er jeg en disippel av Jesus. Da bærer jeg frukt.

“So consider carefully how Jesus faced such intense opposition from sinners who opposed their own souls, so that you won’t become worn down and cave in under life’s pressures. After all, you have not yet reached the point of sweating blood in your opposition to sin. And have you forgotten his encouraging words spoken to you as his children? He said, 

“My child, don’t underestimate the value
of the discipline and training of the Lord God,
or get depressed when he has to correct you.
For the Lord’s training of your life
is the evidence of his faithful love.
And when he draws you to himself,
it proves you are his delightful child.” 

Fully embrace God’s correction as part of your training, for he is doing what any loving father does for his children. For who has ever heard of a child who never had to be corrected? We all should welcome God’s discipline as the validation of authentic sonship. For if we have never once endured his correction it only proves we are strangers and not sons.
And isn’t it true that we respect our earthly fathers even though they corrected and disciplined us? Then we should demonstrate an even greater respect for God, our spiritual Father, as we submit to his life-giving discipline. Our parents corrected us for the short time of our childhood as it seemed good to them. But God corrects us throughout our lives for our own good, giving us an invitation to share his holiness. Now all discipline seems to be more pain than pleasure at the time, yet later it will produce a transformation of character, bringing a harvest of righteousness and peace to those who yield to it.
So be made strong even in your weakness by lifting up your tired hands in prayer and worship. And strengthen your weak knees, for as you keep walking forward on God’s paths all your stumbling ways will be divinely healed!” (Hebr 12.3-13, TPT)

Vi har kanskje vondt for å erkjenne det, men også det nye testamente snakker en hel del om smerte og ubehag som en iboende del av det å være og leve som en kristen. Det å være en kristen betyr at du tar del i en smerte som du ellers ikke ville tatt del i. Dette er ikke en “easy-going-feel-good-smooth-moving” greie. Gud er ikke snill og likegyldig. Han bryr seg virkelig om hvordan vi lever. Han er snarere utholdende og brysom, og det skal vi være glade for. Det verste som kan skje er at Gud lar oss gå vår egen vei fordi vi i stolthet og opprør viser ham ryggen over tid. Jeg vil at Gud skal være brysom. Jeg vil at kan skal utfordre meg og pirke bort i meg. Jeg har ikke behovet for å dra “fordømmelseskortet” med en gang det er noe som blir litt ubehagelig.
- “Ååååå - det så synd i meg, for nå føler jeg meg så mislykket.”
- “Å? Var ikke klar over at det handlet om deg”

En kan komme i skade for å lage en pervertert versjon av Guds nåde, som en ikke finner spor av i bibelen. En nåde som er en tillatelsesnåde mer enn en forvandlingsnåde. Paulus sier: Av Guds nåde er jeg blitt det jeg er blitt (2. Kor 10). Og da er spørsmålet: Sånn helt uten videre? Ble det bare slik, helt uavhengig av at valgene han tok? Nei, sjølsagt ikke. For han sier også: “Men jeg har arbeidet hardere enn de alle”. For at en ikke skulle ha anledning til å misforstå og tro at dette dreier seg om å ta seg sammen og rive seg etter håret og bli hårsår, så legger han til: “det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg”. Akkurat. Er det nåden eller hans harde arbeid? Svaret er: “Ja!” Det er hans harde arbeid i og med nåden. Det innebærer at det er forskjellige måter å forholde seg til Guds nåde på: enten sløv og likegyldig eller lidenskapelig overgitt, The Passion Translation kaller det “submit” - de norske biblene snakker om “å bøye seg”. Likegyldighet eller også inaktiv mismot gjør at nåden forblir uvirksom, mens overgivelse gir frukt. for den som gir seg til det - “yield to it”, som The Passion Translation sier. Det hebreerbrevet peker på er en menneskelig tendens, en svakhet, som vi blir advart imot: nemlig at vi kan bli trøtte og mismodige og kjenne på fristelsen til å gi opp. Det vi må være klar over er at vi ikke bare gir opp oss sjøl, men vi gir opp Gud, han som har sagt at nåden er mer enn nok - til forvandling.

Hebreerbrevet har en realistisk tilnærming når den snakker om slappe hender og vaklende knær. Det er jo slik vi kjenner oss til tider, eller hva? Bibelen er ikke en glansbildebok - det er bok om livet slik det faktisk er. Derfor kommer også oppfordringen til å gjøre noen valg som innebærer legedom og styrke, så hendene ikke forblir slappe men som TPT sier, igjen blir løftet i bønn og tilbedelse. Det er ikke meningen av vi skal snuble for å falle, men at vi skal finne legedom og få større evne til å løpe maratonløpet med den styrke som Gud gir.

“Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye. Elia var et menneske under samme kår som vi. Han ba inderlig om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder falt det ikke regn på jorden. Så ba han på ny, og da ga himmelen regn, og jorden bar igjen grøde.” (Jak 5.16-18).

Den type helbredelse vi skanner om her skjer i et disippelfellesskap hvor en snakker om livet der gummien treffer asfalten. Ikke om livet slik vi tenker at det burde være, men slik det faktisk er. Det er et bønnefellesskap hvor vi er ærlige med hverandre og setter mot i hverandre, i de utfordringene vi møter - ikke minst utfordringen i å skulle håndtere seg sjøl - den vanskeligste lederoppgaven av de alle.

“In every relationship be swift to choose peace over competition, and run swiftly toward holiness, for those who are not holy will not see the Lord. Watch over each other to make sure that no one misses the revelation of God’s grace. And make sure no one lives with a root of bitterness sprouting within them which will only cause trouble and poison the hearts of many.
Be careful that no one among you lives in immorality, becoming careless about God’s blessings, like Esau who traded away his rights as the firstborn for a simple meal. And we know that later on when he wanted to inherit his father’s blessing, he was turned away, even though he begged for it with bitter tears, for it was too late then to repent.” (Hebr 12.14-17, TPT)

Det som er fantastisk med bibelen, og som vi finner også hebreerbrevet, er at den viser oss disse utrolige skattene som er tilgjengelig for oss, men at den samtidig peker på at det er et alvor i dette. Bibelen legger ikke skjul på at det finnes både liv og død, og den legger ikke skjul på at syndens lønn er døden. Men den bruker mer tid på å snakke om livet i Gud - for Gud vil lokke oss til å velge livet. Derfor sier den også: Guds nådegave er evig liv i Den Salvede Jesus, vår Herre (Rom 6.23). Hebreerbrevet legger ikke skjul på at det er mulig å “gå bort fra Guds nåde” (Hebr 12.15, N11BM) eller “la Guds nåde gå fra seg” (NO78/85) på en slik måte at det får evige konsekvenser. Evangeliet er fantastiske gode nyheter, men det er et voldsomt alvor i dette også. Det er ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til det Gud har gjort gjennom Den Salvede - hans død på korset og hans oppstandelse - Gud forventer en helhjertet respons. Også hebreerbrevet forsøker å motivere oss til å skjønne hvor mye det er å hente i den positiv enden, og forfatteren fortsetter med å vise vår plass i det himmelske:

“For we are not coming, as Moses did, to a physical mountain with its burning fire, thick clouds of darkness and gloom, and with a raging whirlwind. We are not those who are being warned by the jarring blast of a trumpet and the thundering voice; the fearful voice that they begged to be silenced. They couldn’t handle God’s command that said,
‘If so much as an animal approaches the mountain it is to be stoned to death!’
The astounding phenomena Moses witnessed caused him to shudder with fear and he could only say, ‘I am trembling in terror!’
By contrast, we have already come near to God in a totally different realm, the Zion-realm, for we have entered the city of the Living God, which is the New Jerusalem in heaven! We have joined the festal gathering of myriads of angels in their joyous celebration!
And as members of the church of the Firstborn all our names have been legally registered as citizens of heaven! And we have come before God who judges all, and who lives among the spirits of the righteous who have been made perfect in his eyes!
And we have come to Jesus who established a new covenant with his blood sprinkled upon the mercy seat; blood that continues to speak from heaven, ‘forgiveness,’ a better message than Abel’s blood that cries from the earth, ‘justice’ . ” (Hebr 12.18-24. TPT)

Igjen finner vi kontrastene mellom den gamle og den nye pakts ordning, og The Passion Translation får det frem det som ligger implisitt i den greske teksten. Det jordiske Sion er bare et avbilde av det himmelske Sion. Jeg kjenner ikke mange kristne som kaller seg himmelske sionister - for vi har begrenset forståelse for hva Gud egentlig har gjort for oss i Hans Salvede - hans Messias - noen tenker til og med på det som noe midlertidig og egentlig ikke den egentlige kjernen i Guds plan, og det er trist - for også jødefolkets frelse er avhengig av at vi både forstår og lever det ut så mye at den misunnelsen Paulus snakker om i Rom 11 blir en realitet. Vi trenger jødefolket med på laget for å se Guds plan fullført, for den kan på ingen møte fullføres uten. Men Gud har nå gjort det slik, da, de i stort forblir forherdet inntil en generasjon demonstrer Den Salvedes fylde på en måte som gjør at de får øynene opp. At en dytter hele ansvaret vi har for å leve ut det Gud har gjort tilgjengelig for oss inn i et tusenårsrike - en perfekt teologi dersom en trenger en unnskyldning for å leve sløvt - er bare helt tragisk. Og igjen advarer hebreerbrevet oss. Han taler sterke enn noen gang før - han taler fra himmelen til dem som er på jord, gjennom dem som allerede har sluppet inn i himmelen - ikke bare når de døde, men allerede nå. For hebreerbrevet sier at vi er kommet til Sion, ikke at skal komme dit. Er det ikke interessant at forfatteren, hvem det nå er, kanskje er det Priskilla - introduserer erfaring av Guds nærvær, erfaring av den himmelske sfære når det er snakk om helliggjørelse og Guds oppgragelse av oss? Først introduseres vitner og vitnesbyrd - erfaring av hvem Gud er og hva han gjør, og så introduseres tronsalen, himmelen og kongstol grunnlagt på nåde og sannhet. Det er her Gud vil ha vår oppmerksomhet, for det er dette som vil hjelpe oss fremover i et dypere fellesskap og en dypere kjennskap til ham.

“Make very sure that you never refuse to listen to God when he speaks! For the God who spoke on earth from Sinai is the same God who now speaks from heaven. Those who heard him speak his living Word on earth found nowhere to hide, so what chance is there for us to escape if we turn our backs on God and refuse to hear his warnings as he speaks from heaven?
The earth was rocked at the sound of his voice from the mountain, but now he has promised, 

‘Once and for all I will not only shake the systems of the world,
but also the unseen powers in the heavenly realm!’ 

Now this phrase ‘once and for all’ clearly indicates the final removal of things that are shaking, that is, the old order, so only what is unshakeable will remain. Since we are receiving our rights to an unshakeable kingdom we should be extremely thankful and offer God the purest worship that delights his heart as we lay down our lives in absolute surrender, filled with awe. For our God is a holy, devouring fire!” (Hebr 12.25-29, TPT)

Hebreerbrevet taler til oss som kjenner, eller burde kjenne, veien inn i det aller helligste, hvor vi kan høre ham som sitter på tronen tale. Det er ikke slik at lydighet ikke er noen utfordring - det er derfor hebreerbrevet ble skrevet - til oss som kan finne befinne oss blant dem som

• er blitt trege til å høre
• er blitt trøtte og motløse
• mangler innsikt i budskapet om rettferdighet og derfor er umodne
• kjenner på fristelsen til å trekke oss litt unna

Gud ser mer til hjertet enn til bare resultater - for i et mykt og gudfryktig hjerte, så vil det komme frukt. Gud ser på utgangspunktet og han ser på konteksten vi er i når han dømmer; han er ikke urettferdig. Et ydmykt og lengtende hjerte vil alltid vinne anerkjennelse hos Gud; det er vi mennesker som finner det for godt å dømme etter det vi ser i det ytre. Fordi all vekst begynner med det som skjer under jorda, så kan vekst være vanskelig å identifisere noen ganger. Det eneste en vet er at dersom det som skjer under jorda er i vekst, så vil det bare være et spørsmål om tid før det vil vise det i det synlige, også. Vi har søsken som sitter i fengsel for sin tro og derfor er blitt begrensa. Vi har søsken som sitter i fengsel gjennom en kropp som ikke fungerer og derfor er blitt begrensa. Gud tar slike ting med i betraktningen - av dem som er mye gitt, skal mye kreves.

Herre, du kjenner hjertene våre og du vet alt. Du vet om vi drives av din uselviske agape kjærlighet eller om vi drives av behovet for å få oppmerksomhet og anerkjennelse for hva vi har fått til og hva vi har ofret. Må du virke i hjertene våre til både å ville og gjøre etter ditt gode behag. La oss, som Jesus, ha en så klar visjon av den lønnen som venter, at vi tåler å stå i trøkkene, selv når ingen mennesker ser oss og heier oss frem. For du, ser oss Herre, og du er en Gud som lønner urimelig raust og rikelig. Gi oss å elske deg og elske mennesker med din kjærlighet og å holde ut i det løpet du har planlagt for oss. Hjelp oss i vår svakhet, så vi ikke drukner i mismot og apati. La himmelen være åpen og veien inn for din trone være ryddet i livene våre. Herre, lær oss å vente på det. Lær oss å be - ikke religiøs oppramsing, men lær oss å ha makt med deg i bønn, slik Jesus sa at vi skulle ha, vi som er dine disipler. Herre, vær oss nådig og dra oss inn i din nærhet, så vi kan feste blikket på deg og lære deg å kjenne. Ja kom, Herre Jesus. Kom, du Guds salvede, og tenn ilden i hjertene våre!