Realiteter, erfaringer og fornyelse av sinnet (Joh 3, Passion Translation)

“His message is about what he has seen and experienced, even though people don’t accept it. Yet those who embrace his message know in their hearts that it’s the truth. 

The One whom God has sent to represent him will speak the words of God, for God has poured out upon him the fullness of the Holy Spirit without limitation. (Joh 3.32-34)

Skal vi bli som Jesus, så må vi begynne å snakke ut fra erfarte realiteter heller enn å være teologiske petimetere. Det er ganske utrolig hva troende egentlig kan diskutere og krangle om. Har vi helt glemt hvordan Jesus omtalte dem som var de flinkeste i klassen til å være milimeternøyaktig på tiende og hviledagen, men som egentlig ikke brydde seg om folk; de som hadde en mye større kjærlighet til sin egen rettroenhet enn vanlige folks ve og vel? "Jeg har rett og du tar feil". Greit! Jeg vil heller ta feil med en rett innstilling enn å ha rett med en nedlatende, kynisk og egenrettferdig holdning. Jesus demonstrerte et liv hvor det var viktigere å være rett enn å ha rett. Han brukte ikke mesteparten av tiden sin til å krangle med de rettroende, men slo fast at de ikke så noe behov for forandring, så da brukte han heller tiden sin på dem som mer enn så det. Jesus sin måte å veie folk var den samme overalt:

“Senere var Jesus gjest i huset. Det kom også mange tollere og syndere og var sammen med Jesus og disiplene hans til bords. Dette så fariseerne, og de sa til disiplene: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?» Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr:
Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer.
Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matt 9.10-13, N11BM)

“Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes. Blinde veiledere, som siler bort myggen, men sluker kamelen!" (Matt 23.23-24, N11BM) 

Det er noe som veier med i Guds lov enn andre ting. Alt er ikke like viktig. Noe er helt sentralt, og andre ting får bare sin mening i det sentrale. Det betyr ikke at det er helt uten betydning. Det betyr bare at uten at det sentral er på plass, så blir det andre bare et ytre skall uten noe reellt innhold. Jesus snakker om å sile myggen, samtidig som en sluker kamelen. Konteksten er å forsømme og neglisjere. Tiende bør ikke forsømmes, sier Jesus, men det er ting som er enda viktigere enn det - i hvilken kontekst skal tiende fungere i slik at det blir til framgang for Guds rike og ikke til inntekt for vår egenrettferdige "offervilje" - penger vi likevel stort sett bruker på våre egne menighetsaktiviteter?

Jesus sier: Det er barmhjertighet jeg vil ha. Og et annet sted sier han til disse egenrettferdige: Om dere hadde skjønt at det er barmhjertighet og ikke egenrettferdige "offer" som gleder Gud, så hadde dere ikke dømt den uskyldige. For dette å dømme er noe vi på den ene siden er pålagt å gjøre.... "så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne." (Rom 12.2), men på den annen siden får befaling ikke å gjøre:

“Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: ‘La meg ta flisen ut av øyet ditt’ når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror." (Matt 7.1-4)

Hva er så budskapet? Konsentrer deg om å finne ut hva som er rett for deg, så du lever det ut på en gode måte. Bruk dom på deg sjøl, og ikke på alle andre rundt deg. Jesus peker på at vi så lett ser andres feil, og fort irriterer vi oss over når andre gjør det vi lett kan finne på å gjøre sjøl, ikke sant vel? Fariseernes dom over folket som elsket å være ilag med Jesus var: "denne folkehopen som ikke kjenner loven, er forbannet!" (Joh 7.49, N11MB). Hører vi oss selv? For det er ikke noen som har slik framifrå bibelkunnskap som oss, eller hva? Og det er denne kjennskapen til Guds ord som vi holder høyt, ikke sant? Vi lever i en tid hvor ting er i oppløsning, både moralsk og i samfunnsstrukturer. Det skulle jo ikke forundre oss noe som helst; når en først vil løses ifra sin Skaper, så blir det litt ufordrende når det er han som holder alt sammen. Det går fra

• skillsmisse (en bryter kontrakten, dvs. pakten) - til
• samboerskap (svakere kontrakt, dvs. ingen pakt, men en enighet hvor det nærmest er en forutsetning at dette varer til en eller begge finner ut at det ikke er så kult, lenger) - til 
• ulike samlivsformer 
• enslige mødre, som delvis får barn ved tilfeldig kontakt eller velger seg en donor og forventer at samfunnet skal bruke penger på kunstig befruktning, 
• enslige som dekker sitt seksuelle behov litt sånn rundt-forbi, enten gjennom å gå på byen, eller via kontakt på internett med likesinnede, 
• eller eller polymorøse, åpne forhold, hvor det flyter litt sånn fritt, 
• eller samkjønnete forhold som også får/kjøper barn på ulikt vis, alt etter hva som er biologisk mulig og tilgjengelig på samlivs- og familiemarkedet. 

Men hva er roten i alt dette? Når bibelen sier at dersom begynner å dyrke skapningen, dvs. seg selv, framfor Skaperen, så overgi Gud oss til et sinn som ikke duger. Skjønner vi hvor det hele går feil? Eller bruker vi mest energi på alle symptomene, mens det grunnleggende, hva vi egentlig tilber og gir oss til, det hopper vi litt bukk over, for der har vi sjøl også en del svin på skogen? Materialismen, som er så gjennomgripende i vårt vestlige veldferdssamfunn; er det ikke et snev av havesyke og avgudsdyrkelse i den? Jesus kaller det lysten til alle andre ting. Kristenlivet, derimot handler ikke primært om ting, men om å dyrke en relasjon og et vennskap. Det at Gud i det hele tatt vil tilby oss slikt vennskap, er jo en utrolig tanke. Utfordringen ligger i hva vi ser. For dersom det vi ser er det som i utgangspunktet er synlig for alle, så fanges vi veldig fort av det. Vi sluker kamelen fordi vi ikke ser den. Den er så stor og gjennomgripende, at det er dette vi omgir oss med på alle kanter - kamelen er blitt slik en del av oss slik at vi er kamelen. Men det er små og mer ubetydelige forhold som vi henger oss opp i. De er godt synlig og veldefinerte, så vi kan være litt sånn svart/hvitt, for det er greit å forholde seg til. Å leve etter lystene fører til evig død, sier bibelen, men hvordan ser det ut, da? Det dreier seg om hva som bor i hjertet og hva som motiverer deg. Ting kan se likt ut og likevel være helt forskjellig. Da er det enklere å ta tak i det som helt synlig og åpenbart er syndig, selv om det er hjertet Gud ser til. Og det faktum at han ser til hjertet fører altså til at han dømmer Saul hardere for å gi etter for folket som vil bruke av krigsbyttet til å ofre til Herren enn David som både driver hor og myrder den uskyldige for å dekke over sitt eget ustyrlige kjønnsliv. Jeg lurer på om vi hadde endt opp med ø dømme på samme måte. For enkelte symptomer, som like gjerne kan være resultatet av en misbrukt og skadet sjel like mye som opprør mot Gud, virker å være så veldefinerte. At en viktig grunnårsak til skillsmisse av Jesus forklares som "harde hjerter", er ikke like kjekt. Spørsmålet er uansett om hvordan harde hjerter, som er blitt harde av forhold som ikke nødvendigvis er resultat av egne valg, kan finne legedom og bli myke igjen. Da må vi se bak fasaden og symptomene og selv ha myke hjerter som banker for dem som med sine harde hjerter roter det ytterligere til. Motstykket til det å elske syndere og være en som syndere elsker å være ilag med, er en holdning hvor folk sine symptomer på harde hjerter er både en plage en fornøyelse for vår egenrettferdig og "selvoppofrende" sjel. Fornøyelse i den forstand at de får oss til å føle oss litt bedre, også, hvis først sammenligning er det som vi bygger vår rettferdighet på, mens Gud rettferdighet bygger på nåde som tas imot i en takknemlig tro.

Men en ting har jeg lært i kristenlivet, og kanskje den harde veien: hvis det er noe håp, hvis det er noe rent og rettferdig, hvis det er noe ærverdig og vakkert, så har det sin rot i Gud og ikke i meg. Det er fint lite jeg kan bidra med hvis utgangspunktet er meg sjøl. Det er stort sett bare elendighet. Og det har ikke så mye med arvesynd å gjøre, som det enkle faktum at mennesket aldri var tenkt å ha utgangspunkt i seg sjøl. Det som var sant for Adam og Eva før de syndet, ble jo ikke mindre sant etterpå, eller hva? Synd er i sitt vesen en vilje og en beslutning til å ta utgangspunkt i noe annet enn den tronen og han som sitter på den, som opprettholder alt ved sin kraft og sitt ord (Hebr 1). Spørsmålet er ikke å dømme eller ikke å dømme, men å dømme rett. Og den som dømmer rett, feller den dom over seg selv, at det som ikke er født av Gud, har ikke noen verdi, så rent og pent og rettferdig det enn kan se ut. Derfor dreier det seg om å vandre i en ydmyk avhengighet av Gud, hvor våre oppturer og nedturer egentlige ikke har så mye å si, fordi vi har festet blikket på han som er så mye større enn begge deler. Å begynne å lære av Jesus, er jammen litt en prosess, for hans verden er veldig forskjellig fra vår menneskelige tankegang, og alt teologi, så flott den enn kan være, mister helt glansen i lyset fra Jesus den Salvede. Hvis vi kunne konkludert med at Jesus i person, i levende live, er god teologi, så hadde mye teologisk debatt stilnet. For en frelser vi har! For en frelserkonge! Og enda så skjønner vi bare bittelitt av hvem han er. Hva har vi egentlig å være stolte av? Hvor mye vi har skjønt? Det er jo en dårlig vits!

Vi skal altså dømme, men vi skal dømme rett, og ikke ende opp med å dømme fra en kynisk, kritisk og menneskefiendtlig innstilling. De var nettopp disse egenrettferdige Jesus ikke kunne utstå. Mens kvinnen som hadde hatt 5 menn og den hun hadde nå ikke var hennes og som derfor ikke turte å gå ute blant folk, og hun som ble grepet på fersken i hor (hvor var mannen, forresten?) og som ble slept foran Jesus i all offentlighet, fikk et forvandlende møte med en utfrier. Aner vi at Jesus var annerledes enn sin religiøse samtid? Ikke at Jesus syntes det var likegyldig med 5 menn eller med hor, men barmhjerighet veier tyngre. Han snakket med kvinnen ved brønnen, som ingen ville snakke med, bare snakke om. Han snakket til kvinnen som de andre ikke ville snakke med, kun steine. Og det var nettopp egenrettferdigheten hos disse arge synderinnehaterne Jesus pirket borti. Og de gikk, en etter en. I avsnittet Jesus sier at rettferd, barmhjerighet og trofast veier tyngre, så gjør vi vel i å se hva er det han egentlig sier:

“Woe to you, Scribes and Pharisees, hypocrites! because ye give tithe of the mint, and the dill, and the cumin, and did neglect the weightier things of the Law--the judgment, and the kindness, and the faith; these it behoved [you] to do, and those not to neglect." (Young's Literal Translation)

Jo, det er riktig. Ordet som N11BM oversetter rettferdighet, er det greske krisis som betyr dom, det vil si: rett dom. Det er type dom som Jesus ønsker vi skal gjøre - vi går ikke rundt i en myr av at vi aldri tar stilling til de utfordringer livet gir. Men det er også en type dom Jesus overhodet ikke liker. Det er noe med det religiøse, selvrettferdige menneske som reagerer - vi løfter nasen og snøfter. Det er et element av menneskeforakt i det som Gud hater og som han sier vi ikke vil slippe unna med.

“Mine søsken, hvis en av dere blir grepet i et feiltrinn, må dere som har Ånden, hjelpe ham til rette. Men gjør det med et ydmykt sinn og pass deg selv, så ikke du også blir fristet. Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal 6.1-3)

Det er forskjell på å hjelpe til rette (gr. katartizo): å utruste, å se gjenopprettet en søster og en bror og det å være dømmesyk. Det er en byrde knyttet til dette å være skrøpelige mennesker, og denne skrøpeligheten må vi hjelpe hverandre med å bære, med et ydmykt sinn, sier Paulus. Derfor må vi passe og, så vi ikke blir fristet - ikke nødvendigvis til å gjøre det samme, men like mye til å heve oss over dem det har gått i stykker for, eller kjenne på irritasjon over at det skjer nå igjen. For i den grad vi lever rett, så er det Guds nådes fortjeneste og ikke vår.

En annen side ved Young's Literal Translation av Jesu ord om det som veier tyngre i loven, vi skal legge merke til, er dette med tro. En kan lage en lang greie ut av om gr. pistis er tro eller troskap i denne sammehengen, men da mister en hele poenget. Tro og troskap henger sammen i bibelen. Når de 10 speiderne som gikk inn sammen med Josva og Kaleb mislyktes i sitt oppdrag, så var det fordi de ikke var trofaste mot Gud i sin ånd. Men Gud slår fast at det var en annen ånd i Josva og Kaleb. De hadde tro til Gud for det umulige, derfor forble de trofast mot oppdraget: å innta landet. Trofasthet har iboende tro til Gud i bibelen. En kan være trofast imot sin syndige livsstil, men det blir ikke bibelsk troskap av den grunn. En kan være tro mot sin religiøsitet. Fariseerne hadde gullmedalje i det, men Jesus var ikke særlig imponert. Bibelsk troskap er uløses knyttet opp imot en Gud som gjør det umulige mulig. Når vi ser hvordan de faktisk inntok landet, så kommer vi ikke rundt at militærstrategien til dels var at det litt merkelig slaget. Det Israelfolket gjorde kunne de aldri ha gjort uten Guds overnaturlige inngripen. Det var ikke bare en naturlig krig som de vant med kun menneskelige midler. En kunne ha oppsummert Jesu ord på denne måten: å dømme rett ut fra kjærlighet, barmhjertighet, tro og troskap. Når en har tro til Gud, så kan en se dem som er fornedret og ille beredt med Guds øyne og se potensialet og møte mennesker med den respekt som kreves når det dreier seg om en skapning som bærer Guds bilde, om det er aldri så ødelagt. Og kjærligheten gjør at måten vi nærmer oss det å gi denne skapningen håp, blir slik at det er mye lettere å ta imot. Det er dom som er fordømmelse og forakt. Og så er det dom som er frelse og utfrielse. Det å bringe den dom at en ikke har tenkt å etterlate et menneske i denne forfatningen uten å bringe gode nyheter i form av et himmelsk håp, en himmelsk kraft til utfrielse, et himmelsk nærvær og en himmelsk kjærlighet kan gi en ny start, er en god dom. Å felle den dommen at vi tar konsekvenser for andres dumheter på egen regning uten å stille dem i forlegenhet, er en god dom. Å felle den dom at en like gjerne kan ta initiativet å be om unnskyldning etter en krangel, er en god dom. Hun jeg er gift med har jeg til dags dato aldri klart å slå på dette området - jeg må bare erkjenne det.

Det er noen realiteter Jesus den Salvede bringer med seg og som jeg har fått nyte godt av. For en tålmodighet han har vist. For en nåde som ble meg til del når jeg sank ned under byrden og ble syk. Det var en åndelig byrde, ja, men også med en menneskelig side der en gjør seg mer betydningsfull enn sunt er, og ender opp med å bekymre seg for mye. Det er slik at hvis vi tar imot nåde til å gjøre Guds vilje i en utfordring, så har vi betydning. Hvis Gud ikke har tenkt å involvere oss i en utfordring, gjør vi best å holde oss unna, for uten han kan vi jo uansett ingenting gjøre - annet enn å skape mer kluss og nedsig. Så kan vi se oss som løsning på utfordringene aldri så mye. For du verden hvor viktige vi kan gjøre oss! Unna vei, for her kommer vi og skal ordne opp! Tja. Ikke helt det, nei.

“Men dere har ikke lært å kjenne Kristus slik,
så sant dere virkelig har hørt om Ham og er blitt opplært i Ham, slik sannheten er i Jesus,
da dere har avlagt det som hører til deres tidligere framferd, det gamle menneske, det som blir fordervet ved de forførende lyster,
og får fornyelse i deres sinn ved Ånden,
og dere har ikledd dere det nye menneske, som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet. (Ef 4.20-24, BGO).

Mange har kritisert oversettelsen Bibelen, Guds Ord. Den har sine sterke og svake sider som alle andre oversettelser. Den er ikke en norsk oversettelse av de engelske King James Version og New King James Version, men holder seg mer opp til Norsk Bibel sin oversettelse av 1988, men noen eksempler på den følger KJV/NKJV også. Jeg er for min del glad for alle initiativ som er der med den hensikt å gjøre grunntekstene tilgjengelig for folk. Og jeg håper vi kan få verktøy med lenker til gresk og hebraisk som er tilgjengelig for den engelskspråklige delen av verden tilgjengelig også på norsk. For ordet har slik rikdom og så mange nyanser og sammenhenger at en oversettelse vil aldri favne alt. Jeg tar frem BGO sin oversettelse av dette avsnittet for den får frem noen vesentlige sider fra den greske teksten som er mindre synlig i andre. For det første: Vi har avlagt det gamle og kledd på oss det nye. Det er noe vi bestemte når vi tok imot Jesus og ble døpt i vann og Ånd. Men det er like fullt noe som pågår kontinuerlig for at denne beslutningen skal ha effekt. For midt i avsnittet snakker Paulus i nåtid om noe pågående: det dreier seg om å få fornyelse i sinnet ved Ånden. Vi kjenner jo godt til avsnittet i Rom 12.2 som snakker om å bli forvandlet ved at sinnet fornyes. Vi tenker da fort på å bytte ut tankesettet med et nytt som erstatter det gamle og at det bidrar til forvandlingsprosessen. Og det er mye sant i det. I en forvandlingsprosess så ender vi opp med å tenke annerledes. Men det er ikke noe "ved at sinnet fornyes" i den greske teksten. Det er en god gammel venn av oss - en genetivskonstruksjon. Så avsnittet kan like godt forstås slik at vi blir får en erfaring av forvandling og at vi gjennom den erfaringen, må ta lærdom og begynne å tenke annerledes, slik at vi mer forstår hva som er Guds vilje. Dersom vi ender opp at bare vi mentalt forandrer tankene, så blir vi forvandlet som forvandlet i en Guds rike forståelse, så har vi gjort dette til en mental øvelse ikke veldig ulik det vi finner i buddhismen. Men vi kan tenke så mye vi vil, men det kommer ikke an på den som vil, eller på den som løper, men på Gud som viser miskunn.Vi får sinnet fornyet ved Ånden, sier Paulus 4.23, BGO), og BGO oversettelsen sin tolkning av nok en genetivskontruksjon gir en nyttig innsikt. Du kan ikke få sinnet fornyet uten Åndens hjelp. Så bibelen har ikke noe å si? Nei, nei. På ingen måte. Men prøv å lese Skriftene uten Ånden og du får bokstaven som slår ihjel. Det oppstår en merkelig greie når troskap til en bok blir selve beviset på ekte kristen tro, mens troskapen til Åndens virkeliggjørelsen av det som står i boka, slik at det blir erfart liv, ikke er det. Det blir en utfordring når vi setter en bok som de færreste av de første kristne hadde i personlig eie høyere enn den Ånd de faktisk eigde alle sammen. Nå er vi velsignet med å eie disse bøkene i søkk, kav og bananer, men spørsmålet er ikke hvor mange bibler vi eier, men om Ordet og Ånden som inspirerte det som står der, eier oss til å uttrykke hva dette egentlig betyr - eller hva? Men da blir dette vanskelig for oss, sier noen. Nei, nei. Ikke vanskelig. Det blir helt umulig, slik at vi til og med begynner å rope til Gud om nåde. 10 poeng! Det er der han vil ha oss.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette uten å bli misforstått, men det er altså umulig å få et fornyet sinn uten å erfare Guds rikes kraft til en frelse som er mer enn et håp en gang i framtida. Det må skje en forvandling som betyr at realiteter tar plass i livet ditt som du ikke kan forklare på noen annen måte enn at det er Guds gode verk. Du kan ikke skryte av det som det var din egen prestasjon en gang. Den eneste du kan peke på som en forklaring som består noen helst form for intellektuell og logisk prøve, er Gud. Hvorfor er du kristen? Jo, du skjønner, det er han der Gud, han gjorde noen greier, ser du. De kan prøve seg med allskens argumenter og intellektuelle triks, men du bare vet at Gud gjorde noe som ingen kan gjøre ugjort. Jesus åpner dører som ikke kan stenge. Og du vet også derfor at det umulige er fullt mulig, så når du ser noe som er umulig, så løfter hjertet seg opp til han som gjør det umulige. Du skjønner - et forvandlet sinn begynner med et forvandlet hjerte der Guds Ånd bor i din ånd, og der Ånden får frihet til å bevege seg gjennom deg og meg. Da skjer det sprø ting som gjør at hodet begynner å tenke på en annen måte. Vi kan gjerne høre om det og tenke at det må vi prøve ut. Det er også fornyelse av sinnet. Men når du faktisk har sett det, så sementeres en Guds rike logikk: Alt er mulig for den som tror. Jeg tror, og siden troen er Guds verk og ikke meg som tar meg sammen, så kan jeg grunnleggende forvente hva som helst, og det er bare fordi Gud er god! Og går det ikke slik jeg forventer, så ja, vel, jeg er jo tross alt bare en disippel på vei, og disippel betyr: jeg kommer til å feile, men jeg gir ikke opp; og det er det som skiller å feile og å mislykkes.

Jesus talte om det han hadde sett og hørt. Det var noe erfaringsmessig ved det, som Passion Translation understreker. Jesus kom ikke med et sett idéer eller filosofi. Han var ikke en Buddha med gode leveregler. Han var selve inkarnasjonen av Gud selv i form av Menneskesønnen - det beste Gud kunne finne på for å forklare oss små prikker på en liten klode i en ubegripelig svært univers hvordan han egentlig er. Og den overføringen fra himmel til jord holder Jesus fremdeles på med. Han er hode for sitt legeme. Vil vi være et lem på Jesu kropp idag? Eller må han finne seg noen andre? Jeg hadde et forvandlende møte med Gud for snart 7 år siden. Det har vært en lang reise å lære å fungere som menneske etter en kræsjlanding jeg ikke trodde var mulig. Men i alt som er kommet på plass igjen, så er jeg opptatt av dette: Hvorfor? Hvorfor fikk jeg nåde til å få livet tilbake? Skal jeg skjønne det denne gangen, eller skal jeg rote det bort igjen? Det er et alvor som har kommet inn som ikke gjør med redd, men veldig ydmyk og pågående. Det er liksom ingen opsjon bare å sose rundt på kristne møter og mene alt mulig. Vi må faktisk sette dette fantastiske evangeliet ut i livet; hva skal vi svare Jesus en dag om vi ikke gjøre det? Jeg klarer ikke tenke tanken. Det kan ikke være en opsjon for oss som tror. Kjærligheten tvinger oss. Så god som Jesus har vært, og så skulle vi sose det bort i sjølopptatthet? Nei, det kan ikke skje!

Herre, hver dag i Ordet ditt er en påminnelse på hva som er gjort tilgjengelig for oss. Hvilke talenter du har delt ut ved at du lot din Ånd bo i oss. Måtte vi høre på den dagen, D-dagen: vel gjort, du gode tjener full av tro! Herre, kom til oss, Jesus. Ja, kom!