En åpen himmel - Guds hus - himmelens port - hans mektige tilstedeværelse på jord (Joh 1 - Passion Translation)

“Jesus answered, “Do you believe simply because I told you I saw you sitting under a fig tree? You will experience even more impressive things than that! I prophesy to you eternal truth: From now on you will see an open heaven and gaze upon the Son of Man like a stairway reaching into the sky with the messengers of God climbing up and down upon him!” (Joh 1.50-51, PT)

Jeg har hatt en elending framdrift på bibellesningen i det siste. Jeg begynner med å finne ut - hvor var det var kommet igjen. Jo, Johannes 3 - eh, nei. Johannes 2, eh, nei. Hva? Er jeg fremdeles i Johannes 1?! Skal til å lese fra Johannes 2, og så lyser denne setningen imot meg igjen: Fra nå av skal dere få se en åpen himmel.... Ah, det var det verset der, ja. Det verset jeg ikke har klart å komme forbi, for det tar meg som en sunami. Jeg kjenner den hellige Ånd sier: STOPP! Så ender jeg opp med å lese det om igjen og om igjen. Hva er det med dette? Var er det du vil si til meg, Gud?

Jeg liker tolkningen i Passion Translation. Jesus er selve himmelstigen, og vi - som Guds sendebud - klatrer opp og ned av ham som er stigen, han som er døren, han som er sannheten, veien og livet. Vi kjenner vel bakgrunnen for det Jesus sier, de fleste av oss:

“Da våknet Jakob av søvnen og sa: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» Han ble redd og sa: «Hvor skremmende dette stedet er! Dette må være Guds hus, her er himmelens port.» Om morgenen sto Jakob tidlig opp. Han tok steinen han hadde hatt under hodet, og reiste den som en støtte. Så helte han olje over den. Han kalte stedet for Betel. (1. Mos 28.16-19, N11BM)

Det er mange profetiske bilder i GT som får sin endelige forklaring og oppfyllelse med Jesus. For vi ser at Jesus setter seg sjøl inn i historien om Jakobsstigen og han utvider perspektivet. Mens Jakob snakket om Guds hus som en port inn i himmelen, snakker Jesus om seg sjøl som den som skulle åpne himmelen vidåpen og være selve veien inn dit - og døren, ja det er han som fyller himmelen med sin herlighet og har som plan å fylle jorden med den samme herligheten. Jesus er den som gir oss full tilgang til himmelens ressurser slik vi ser det i hans eget liv og tjeneste. Derfor utrustet han apostlene til å fungere i det samme som han selv fungerte i. Vi ser også i verset fra GT at Jakob utfører en profetisk handling - han salver steinen som har fungert som hodepute for ham gjennom natten. Han reiste den opp og kalte den Gud hus - Betel. Det å være salvet er selve definisjonen av Guds hus. Og Jesus den Salvede (gr. Jesus Kristus) er selve oppfyllelsen av dette. Han er den som ble oppreist og som, ifølge Peters tale på pinsedag, Gud gjorde til både Herre og den Salvede (Apg 2.36). Han er steinen som ble forkastet, men som Gud har gjort til hovedhjørnestein i Guds hus, slik at folk skal undre seg over Guds verk mellom mennesker (Matt 21.42). Jesus bygger et hus til sin himmelske Pappa. Og det er fylt av ham selv - hans salvelse. Han er den som reiser sitt legeme - et legeme der salvelsen flyter ifra hodet og ned over kroppen (Salme 133).

Også tanken om en himmel som blir revet vidåpen er hentet ifra GT. Jesaja ber i forhold til frafallet i Israel og den elendige tilstanden mellom Guds folk:

“Da tenkte folket på gamle dager, på Moses.
Hvor er han som førte en gjeter for småfeet sitt opp fra vannet?
Hvor er han som ga sin hellige Ånd i hans indre, han som lot sin herlige arm gå fram på høyre side av Moses, han som kløvde vannet foran dem for å skape seg et evig navn,
han som lot dem gå gjennom dypene som hesten gjennom ørkenen?
De snublet ikke. Lik buskap som går ned i dalen, førte Herrens ånd dem til hvile. Slik ledet du ditt folk for å skape deg et herlig navn.

Se ned fra himmelen, fra din hellige, herlige bolig!
Hvor er din lidenskap og din styrke?
Ditt dirrende hjerte og din barmhjertighet holder seg tilbake for meg. For du er vår far! Abraham kjenner oss ikke, og Israel vil ikke vite av oss. Du, Herre, er vår far. Ditt navn fra gamle dager er Han som løser oss ut.
Hvorfor fører du oss bort, Herre, fra dine veier?
Hvorfor gjør du hjertet vårt hardt så vi ikke frykter deg?
Vend tilbake for dine tjeneres skyld, stammene som er din eiendom! Lite eide ditt hellige folk, våre motstandere tråkket din helligdom ned. Det er som om du aldri hadde hersket over oss, som om navnet ditt ikke var nevnt over oss. 

Ville du bare flerre himmelen og stige ned så fjellene dirret for deg, som når ilden setter fyr på kvistene, som når ilden får vannet til å koke, for å lære dine motstandere å kjenne ditt navn! Folkeslag skulle skjelve for ditt ansikt når du gjorde skremmende gjerninger vi ikke ventet, og steg ned så fjellene dirret for deg. 

Aldri har noen hørt eller lyttet til, aldri har noe øye sett noen annen gud enn deg som kan gjøre slikt for dem som venter på ham. (Jes 63:11 - 64.3, N11BM)

Hvor er det blitt av Guds ånd imellom oss? - Hvor er det blitt av Guds miskunn, barmhjertighet og kraft? - Hvorfor er vi så likegyldige og lunkne? - Hvorfor blir det ingen bedring, Gud? Har du kjent på spørsmålene, du også? Vi kjenner en profetisk gjenklang i Jesajas inderlige bønn til Gud, gjør vi ikke? Og midt i dette, så fyrer Jesaja løs med en profetisk bønn med dype dimensjoner. Om Gud bare ville flerre opp himmelen og stige ned. Da skulle folk få se og høre: ingen annen Gud enn deg kan gjøre slikt for dem som venter på ham. Vel, hva har dette med avsnittet i Joh. 1.50-51 å gjøre, tenker du kanskje. Det har alt med det å gjøre. For Jesus profeterer om konsekvensene av det hendte når han ble døpt, som vi finner beskrevet i Matteus, blant annet:

“Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» (Matt 3.16-17)

Det budskapet Johannes forkynte var at det var en dåp i Ånd og ild som lå foran, og han som Ånden kom ned over og som Ånden ble værende over; han var den som skulle døpe i den hellige Ånd og ild. Vi ser sammenhengen mellom det og Jesajas bønn: når fjellene som står foran oss og trykker oss ned begynner å dirre, som når ilden får vannet til å koke - da vil Guds motstandere lære Guds navn å kjenne fordi de ser demonstrert hva Gud kan gjøre for dem som venter på ham (Jes 64.1ff). Og det som var Jesaja sitt rop, var nettopp dette: "Herre, måtte du flerre opp himmelen og komme ned". Og det er dette vi leser i avsnittet om Jesu dåp. Himmelen ble flerret åpen og Ånden kom ned. Det er som interessant er at det greske ordet som er brukt om "å åpne" himmelen, anoigo, er det eksakt samme ordet som er brukt i Jesaja i Septuaginta, den greske oversettelsen av GT, de som var de første kristne din bibel og som de siterte ifra når de skrev brev til menighetene i den første tid.

Utklipp fra OliveTree og Logos som viser sammenheng mellom Matt 3.16 og Jes 64.1

Riktignok er anoigo et mildere ord enn det hebraiske qara som betyr å rive opp, og som indikerer noe mer voldsomt enn bare å åpne. Men parallellen i Markus finner vi et annet gresk ord som betyr akkurat det. English Standard Version og New International Version (ESV/NIV) oversetter der med torn open (revet opp), andre følger mer de norske oversettelsene som sier at Johannes døperen så himmelen "dele seg" (NKJV). Men det som formidles er uansett det samme; dette er mer enn et lite kikkhull. Det er altså ingen tvil om at den apostoliske forståelsen av Jesu dåp er koblet til Jesaja sin bønn i Jes 64.1 og er en oppfyllelse av Jesaja sin profeti. En oversettelse (Wuest Expanded) sier det slik:

“He saw the heavens being rent asunder and the Spirit in the form of a dove descending upon Him" (Mark 1.19)

Tror du Gud var klar for dette øyeblikket? Virker det som om han bare var klar til å trykke knappen, og rive himmelen åpen over Jesus og at ordene “dette er min sønn som jeg bare elsker” bare datt ut av Pappa Gud? For et øyeblikk! Fra nå av ville ingenting være umulig - for hele himlens ressurser: en uttalt identitet - og et synlig vitnesbyrd ved Hellige Ånds kraft og virke som bekreftet proklamasjonen: Far, jeg takker deg for at du alltid hører meg. Disse identitet, autoritet og kraft hører uløselig sammen. Vi kan ikke snakke om kristen identitet uten mirakler. Miraklenes rike er det riket vi er født inn i, og vi har allerede opplevd et mirakel idet en ny fødsel har skjedd. Det mest naturlig i verden for en kristen som har fått sinnet fornyet ved Ånden (Ef 4.23, BGO), er at mirakler skjer. Det har med hvem Gud er, han er undrenes Gud, og hvordan han har valgt å åpenbare seg når han valgte å gjøre det i all sin fylde - gjennom sin elskede Sønn. Skygge er skygge og virkelighet er virkelighet. For Jesu klare ord er: “Alt er mulig for den som tror”, og hvis det er noe som er naturlig for en troende, så er det å tro det umulige på en slik måte at det umulige skjer.

Jesus snakket også om denne grensesprengende lengselen: “Ild er jeg kommet for kaste på jorden. Så gjerne jeg ville at den alt var tent!” (Luk 12.49). Men han visste hva prisen var: “En dåp må jeg døpes med. Hvor nedtynget jeg er til den er fullført” (v.50). Jesus snakker om en nyskapende ild som først ville nyskape Guds bilde i mennesker (Ef 4.24) og utruste dem til å bre ut Guds rike, og deretter vil rense bort alt i himmel og på jord som fremdeles fører til fall. Når pinsedagen var kommet, var det også med et trøkk og en voldsom intensitet: “Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.” (Apg 2). Men ikke bare hørte de lyden i huset hvor de satt. "En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden". Det virket ikke som om Gud hadde tenkt å gjøre dette ubemerket og stille. Himmeldøren var allerede vidåpen. For Jesus selv er denne døren og han selv betalt prisen for at vi har adgang like innfor nåden trone (Hebr 4); adgang til Pappa Gud gjennom én Ånd (Ef 2). Hans død og oppstandelse har åpnet en vei for oss. Forhenget inn til det aller helligste, ble flerret opp

“Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene slo sprekker” (Matt 27.51, N11BM)

Hva var det Jesaja bad så inderlig til Gud om? Jo, at himmelen skulle blir flerret opp og at Gud skulle stige ned så fjellene skulle riste i hans nærvær (Jes 64.1). Det skjedde i flere etapper, men alle har de med Jesus og hans Ånd å gjøre, for:

“Dermed viser Den hellige ånd at veien inn i helligdommen ikke er blitt åpenbart så lenge det forreste rommet ennå står. .... Men Kristus (norsk: den Salvede) er kommet som øversteprest for alt det gode vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke tilhører denne skapte verden. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig. Hvor mye mer skal ikke da Kristi (norsk: den Salvedes) blod rense samvittigheten vår fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. For Kristus (norsk: den Salvede) har i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et feilfritt offer for Gud.” (Hebr 9.8,11-12,14)

På pinsedag var alt klart. Jesus hadde fått den hellige Ånd av sin Far. Det var Jesu Ånd, det var den Salvedes Ånd som ble utrent; selvsagt. Det var jo Ånden som hadde salvet ham i hans tjeneste her på jord. Å nå var han klart til å starte den største, den lengste og mest omfattende forvandling på jord; og den er enda på langt nær ferdig. Plutselig! Full trøkk!

Det er mye snakk om Guds hus og hellige steder og og bygg. Men det som gjør et sted hellig, er i den grad Gud trives slik der, at ingen er i tvil om for enhver at der holder “han der Gud” på med sine ting. Til og med på folkemunne, så blir det et samtaletema; til stor fortvilelse for de overintellektuelle ekstremateistene. Spørsmålet er: er det klart for alle at Gud for i huset? Og da er det ikke primært snakk om gudshus i form av bygg som vi kan være så opptatt av, men primært meg og deg. Gud bor nemlig ikke i hus som er gjort med hender - kanskje vi skulle begynne å skjønne det etterhvert. Guds hus kan like gjerne være to søsken på gater og streder som er der for å invitere flere inn til festen rundt Jesu bord - ikke som en gjest, bare, men som en hovedperson i festen - selveste bruden. Jesu kropp kan ha så mange uttrykk, men vi har redusert det til noe som foregår i spesielle hus og til kristne møter. Å være lem på Jesu kropp er ikke en aktivitet en gang i uka - det er et liv vi lever sammen med ham og sammen med de andre lemmene. En lever menighet, en verken går i eller står i menigheten. Det er ikke vi som skriver opp folk i Lammets bok, så hva som står i våre protokoller spiller ingen rolle. Hvis vi går i en menighet så er det bygg og møter en tenker på. Men hvem lever vi det kristne livet sammen med i hverdagen? Har du ikke svar på det, så har du ikke menighet, men en kristelig klubb for spesielt interesserte.

Jeg har ikke noe behov for å være dømmende, men samtidig må vi kalle en spade for en spade, og det i andre forhold enn det som angår homofile og lesbiske; som nesten er blitt selve tegnet på sann kristen bekjennelse og tydelighet for en del konservative “bibeltroende”. Vi må jo stå opp for sannheten, broder. Ja, da. Jeg tror på det; nåde og sannhet og i den rekkefølgen. Men hvis vi tror på Skriftene, hvorfor hopper vi da bukk over alt det andre som står der og som har større perspektiv enn en liten gruppe mennesker, som vi når vi tar Guds ord på alvor for våre egen del, også er kalt til å nå og se Guds nåde forvandle fra innsiden ut. Hvis

• mirakler ikke er en del av et bibelsk menighetsliv; hvis 
• disippelliv i hverdagen ikke er en del av et bibelsk uttrykk for Jesu kropp; hvis 
• vekst for Guds rike ikke er lakmustesten på om vi faktisk lever med og kjenner Gud; 

... hvorfor da bruke pekefinger på en liten gruppe med andre mennesker som er bundet av sitt sinns forvirring og av verdensånden? Da har vi jo i bunn og grunn fornektet både evangeliet og bibel. Riv ut alle sider i NT som omtaler Ånden og mirakler, og se hva du har igjen. Du trenger ikke lete etter falske profeter hvis Gud synes langt borte, mens det bibelen formidler er: hele evangeliets glade budskap er: Guds rike - som består i kraft, ikke i ord - er kommet nær. Kom å se og hør (1. Kor 4). Om vi ikke ligger på kne og roper om nåde, i en slik situasjon, hvor den Gud som skulle ha vært nær, er langt borte, men vi til og med syns dette er gode greier og att på til forsvarer det at slik er det nå bare.... Ja, da er forførelsen blitt fullkommen. Vi tror på en Gud, men har har glemt hvem han er, og hva han pleide å gjøre, og han holder seg visst nok stort sett borte i en himmel som vi ikke har noen tilgang til før vi dør eller en vakker dag når han måtte bestemme seg for å komme igjen.

“Jeg tror ikke på mirakler. Men jeg tror på en miraklenes Gud.”

Du kan ha mirakler uten å ha Gud inn i bildet, en åndelig sfære finnes som ikke opererer på Guds initiativ, og vi mennesker er åndelige vesener, også med en åndelig kapasitet. Magikerne i Egypt fulgte Moses og Herren en stykke på veien. Så du kan ha mirakler uten Gud, men du kan ikke ha Gud uten mirakler. Da har du strippet guden din for det som gjør at han ikke er en avgud, men Gud, den allmektige, universtets skaper og Herre. I gamle vekkelser, så snakket man om å komme igjennom. Det var ikke slik at en var fornøyd med at folk til slutt ble overtalt til å slippe Jesus inn; stakkars Jesus som står utenfor og fryser og vil inn å varme seg i hjertet ditt. En holdt tvert imot folk litt på “pinebenken” for å være sikker på at folk mente alvor med omvendelsen. En måtte bli født på ny, og en indre forandring måtte ta plass som forandret hele perspektivet på livet. Marie Monsen, som så vekkelse i Kina og som var forløperen til den enorme vekkelsen som skjer der på tross for myndighetenes iherdige forsøk på å stoppe den, hadde følgende fremgangsmåte. Hun så deg inn i øynene og spurte: “Er du født på ny?” Det som kjennetegner en bevegelse av Gud, er nettopp den evnen til å se folk født på ny og fylt av Ånden. Det er ingen som lurer på om det er skjedd noe med folk. Det første spørsmålet som kommer er: hva i all verden har skjedd med deg?! Løftet som er knyttet til pinsedag er: alle som påkaller Herrens navn skal bli frelst. Meningen er ikke å holde folk på pinebenken i ukesvis, nødvendgvis, men vi må heller ikke lure folk. Jeg har sett flere eksempler på at en prøver å bygge opp frelsesvisshet uten at det er grunnlag for det. Resultatet blir at folk tenker: “Ja, vel. Dette var kristendom og nå har jeg prøvd det: Fungerer ikke for meg.” Så er folk vaksinert mot det som de tror at de vet hva er. Vi må være ærlige og si at det å vandre med Jesus innebærer omvendelse og dåp i vann og ånd - og en livslang læring som disippel. Da er selvsagt forusetningen at det er dette livet vi lever sjøl. Jeg tror grunnen til at vi ser så få nye disipler, er at graden av disippelliv er så liten.

“Så fortalte han denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Han kom for å se etter frukt på det, men fant ingen. Da sa han til gartneren: ‘Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hugg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden?’ Men gartneren svarte: ‘Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke får du hugge det ned.’» (Luk 13, 6-9).

Jeg har aldri hørt en forkynnelse med utgangspunkt i dette avsnittet på noen kristent møte noen gang. Aldri. Men jeg har delt det på en gruppesamling jeg ledet en gang - fordi den hellige Ånd bad meg spesifikt om å gjøre det. Jeg hadde veldig kamp med det, for gruppa hadde ikke noen god funksjon på det tidspunktet. Jeg kunne se på ansiktene at folk festet sikkerhetsbeltet og forventet en skjennepreken. Det fikk de ikke. Men jeg tok ikke bort alvoret heller. Jeg sa: "Er det ikke godt i vite at dersom vi faktisk vandrer med Gud og kjenner ham, så er det uunngåelig at vi ser vekst og nye grupper bli plantet?" Jeg sa ikke at vi ikke vandret med Gud, men jeg sa at det i så fall ville vise seg i vekst for Guds rike. Den kvelden ble vendepunktet for den gruppa; vi gikk fra dysfunksjonell og selvfokusert til legt og voksende. Dersom ikke-vekst ikke er en opsjon for oss, så gjør det noe med måten vi 1) tenker på 2) ber 3) søker Gud 4) vitner og 5) bruker samlingene våre. Vi må komme bort ifra den villfarelsen at gudsfrykt og nåde er forskjellige størrelser. Det er en løgn ifra undergrunnen.

“Fordi vi kjenner ærefrykt for Herren, prøver vi å overbevise mennesker. Men vårt liv ligger åpent for Gud, og jeg håper at det også ligger åpent for dere, så dere kan kjenne oss. (2. Kor 5.11)

Redsel for lovviskhet kan være sløvhet, lunkenhet og likegyldighet i forkledning. Hvis vi graver ned talentet vårt fordi vi er redd for lovviskhet, eller snarere redd for å ta belastningen med å dumme oss ut, så vil vi få vår dom deretter. Når vi, som er hedninger, er blitt podet inn på ætten, som bibelen sier er den Salvede (Kristus), så sier Paulus at vi skal frykte Gud. For riket ble tatt fra et folk som ikke ville bære dets frukt. Det nye folket, de som hører Jesus til, kommer til å bære dets frukt, så sant de vandrer med Jesus. Hører vi hva det er Jesus sier? Eller syns vi det er mer behagelig å peke på de andre som årsaken til den elendige tilstanden i våre egne liv? Begynnelsen til forandring, til omvendelse, begynner med en erkjennelse. Slik som dette kan det ikke være. Det MÅ forandring til. Når forandring i våre egne liv blir et must, blir vi slike som trenger oss inn og tar riket med makt (Matt 11). Bønnene våre begynner å ta en “voldelig” form. Vi får denne “uforskammede” holdningen som gjør at vi går til Gud på en måte som ligner på han karen som manglet brød og forstyrret naboen midt på natten. Det er ikke en desperasjon der vi tror vi må overbevise Gud. Det er bare det at vi vet at et liv med bønnesvar er den eneste opsjonen for oss, og det dessuten er vår fødselsrett å be Gud og få av ham. Vi trenger oss på Gud for å lære ham å kjenne og lære oss å be med ham, og vi gir vi oss ikke. Folk må gjerne tro at vi har gått fra vettet. De tror de helt til de ser resultatene. Da tror de ikke lenger. Da vet de at vi er bare en smule "corny" - og enten holder man seg langt vekk i frykt for å bli påvirket, eller så er sjansen stor for at man blir sånn "corny" sjøl, også.

Herre, jeg drømmer om ditt hus, din menigheten som et sted med en åpen himmel; et sted hvor du får fritt spillerom. Hvor våre idéer om hvor fantastisk smarte vi er og hvor gode vi er på å drive menighet blir lagt helt til side, og hvor alles fokus er på deg og din agenda. Hvor vi kan ha en hel gudstjeneste og bare vente på deg. Ingen opplegg som er planlagt uten det å vente på deg. Herre, hvor det som høres er hjertesukk, gråt, latter. Hvor folk ligger med ansiktet mot jorden, eller er på kne, fordi: Hvis ikke Herren bygger huset, så er alt vi kan finne på helt forgjeves. Herre! Min drøm er at jeg skal få se det i min levetid. At ikke lysten til alle andre ting skal få gripe oss, men at du og din skjønnhet, din gode plan skal få gripe oss, slik at eventuelle lidelser som følger med, blir som ingenting å regne. Herre, kom å vekk oss. La oss ikke forgå i vår materielle velstand og ytre vellykkethet. Gud, den kan forsvinne på et øyeblikk, en avgud som ikke kan skape noe som helst, ikke kan berge en eneste sjel. Kom, Herre Jesus, og vekk oss i våre søvn av selvtilfredshet og likegyldighet. La oss bli som vekkelsesgeneraler før oss: "Gi oss Europa eller så dør vi!".