Jeg har vært på mange konferanser i min tid som troende. Sommerkonferanser. Påskekonferanser. Fast tradisjon. Det var bare slik det skulle være. Møter. Veldig mange møter. Det å være til stede er en del av stammekulturen.
Av alle de flere 100 talls møtene jeg har deltatt på er det noen få taler jeg husker og som har blitt værende hos meg og som har formet hvem jeg er. En tale om Ånden, en tale om Guds herlighet på helt tilbake på 90-tallet og noen taler om kristen identitet og Guds rike i 2009. Det er også noen møter med Guds kraft og nærvær som ble milepæler, et før og et etter.
Etter hver utover på 2000-tallet vokste både en frustrasjon og en dyp lengsel. Vi snakket om retning, om å innta landet, men for det som foregikk mellom konferansene i det landet vi bodde i, så manglet det noen retningsgivende realiteter. Etter hvert dreide seg mye om hva som foregikk i andre land - i den tredje verden. Og så mye som det er rett å glede seg over og ta del i det som skjer i andre land, så fjerner det ikke ansvaret for hva vi gjør her. Det kan bli en hvilepute, en substutisjon for sann åndelighet, slik overdrevent fokus på endetiden fungerer "åndelig" dop for enkelte. Ikke at det er feil å ha en fest og feire Guds godhet, hvor enn i verden gode ting skjer, men det blir en avstand mellom det som disse konferansene innebar av reell utrustning, og det som de ble fremstilt som, og som ingen egentlig kommenterte på. Og med alt det gode som kunne komme ut av en konferanse; hvordan det kunne velsigne de kristne i nærmiljøet, hvordan enkeltpersoner kunne ta steget og ta imot Herren, eller bli døpt i Ånden, få nye venner, treffe folk en ikke har sett på lenge fordi en bor langt borte fra hverandre, og ikke minst hvordan det kunne fungere som en trivselsplass mange av barna; så var en konferanse ikke noe annet enn et tak, mer enn et golv, i forhold til hvordan kristenlivet fungerte etter at en kom hjem. Hit, men ikke lenger. Vi kan se noen ta imot Herren, de blir døpt og mange døpt i Ånden, og de taler i tunger og kanskje til og med bringer noen enkle ord fra Herren; kanskje blir de med i en forsamling, og kanskje til og med bringer tiende. Men det stopper liksom der; og dette livet, så flott som vi kan synes det er, er for det første ikke i nærheten av apostelgjerningene, og det er heller ikke noe som vil innta Norge og Europa i stort. Og det var en ærlighet rundt dette og hertil en ydmykhet i forhold til hvor vi stod og hvor vi trengte å bevege oss i retning av, som etter hvert ble enn større og større byrde for meg. Og det ble en byrde på en måte som gjorde at jeg etter hvert egentlig ikke gledet meg stort til neste konferanse, lenger. Jeg visste hva som kom, og med alt det gode som var der; jeg lengtet etter noe mer. På den ene siden skal en jo glede seg over at folk oppdager det som du har levd i enn 20 år eller mer. Men spørsmålet står likevel: Er det alt som bibelen beskriver som Guds rike? Og har vi hatt vekst de siste 20 årene? Eller fungerer vi som taket? Kom som du er og bli som oss, men det er også det du kan forvente. På 90-tallet var det lengsel om vekkelse og ledersamlinger med høye bønnerop. Så ble det mer samlinger hvor det mye fokus på alt som en måtte informere om. Hvis noe ble kommentert på, så var det om den som leder møtet glemte noe av dette. Hvor ble det av lengselen og bønneropene? Det ble arrangert bønnemøter, men de som ledet møter eller forkynte var ikke der. Det er forskjell på ledelse og administrasjon. Ledelse i Guds menighet dreier seg om en åpen himmel. Også en åpen himmel må administreres, men bønnens og ordets tjeneste som materialiserer en åpen himmel må ikke dermed forsømmes. Bønnens og ordets tjeneste betyr ordet demonstrert. Det hele kan ramle sammen til grei undervisning og greie møter. Da blir det et flott og viktig tilbud mer enn retning og noe obligatorisk for alle som skal få det fine stemplet "på plass".
Jeg har noen refleksjoner rundt dette med konferanser eller bibeluker som redskap, for livet ble slik at konferanser ikke lenger var like gjennomførtbart for min del; ikke fordi jeg har begynt å se begrensningene i forhold til annonseringen, men fordi helsemessige utfordringer har stått i veien. Derfor har jeg også prestert å være i menigheten som kjører flere konferanser enn kanskje noen andre, Bethel Church i Redding, California, to ganger de siste 12 månedene uten å delta på en eneste konferanse. Bare en oversjøs reise var svært krevende å gjennomføre, så konferanse i tillegg var helt utelukket. Det var en stor lederkonferanse den ene gangen, men det var en god følelse ikke å bli styrt av en frenetisk “hva-kan-jeg-gå-glipp-av nevrose”. Hele hensikten med å være der, var å se hva som skjedde dersom en bare var der i hverdagen. For hvis kvalitet kun viser seg på konferanser, så er det ikke snakk om kvalitet i det hele tatt. Da er det bare “pump-up” og “show-biz”. For en som drømmer om Jesu kropp og en grasrotbevegelse, så er ikke “show-biz”, som amerikanerne ellers er så flinke til, noe som trekker på meg, tvert imot. Hvis en virkelig blir utrustet til å leve og fungere som det som var frukten av Jesu egen 3-årige bibelskole, så er det derimot interessant. I byen jeg bor i har det vært mange møterhelger med mange interessante Guds menn og kvinner. Jeg har betalt for hele konferansen for, i beste fall, å få meg med et møte eller to, men jeg ville ha betalt 10 dobbelt om jeg hadde fått lov til å gå gatelangs med folk som Todd White eller Robby Dawkins, heller enn å se dem på en scene, enda de er noen som virkelig kan utfordre med undervisning, historier og demonstrasjon. Og sant å si, så har jeg lært mer om hvordan sette det de underviser og forteller om ut i livet gjennom å gå på kjøpesenter med ei lita dame med et veldig stort hjerte enn å delta på all verdens konferanser. Jesus hadde sine stormøter, han også, men det var stort sett arbeidsuhell - kun konsekvenser av en oppsiktsvekkende mirakeltjeneste. Hjerte hans var å ha klar en kjerne av ledere til å lede en gjeng på 500 som Gud hadde planer skulle bli til over 3000 på én dag. Jeg tror ikke at det er snakk om enten eller, misforstå meg rett, men det som Jesus faktisk brukte mest tid på, er jeg mer og mer usikker på om det i det hele tatt skjer i måten vi arbeider på som kristne, uavhengig av hvor i kirkelandskaper en plasserer seg.
Det er nå ti år siden jeg var på en hel konferanse. Det var til gjengjeld et møte med en gjeng som sprengte det som måtte være igjen av sikringer. En utforglemmelig opplevelse. Og likevel: spørsmålet er hva det har å si for hvordan jeg gjør hverdagen min. Og det er det som er det betegnende med det hele. Hva jeg har gjort disse årene hvor begrensninger i helsen ikke har gjort det like enkelt å løpe fra møte til møte med en serie med sene kvelder, har ført meg mer i retning av det jeg drømmer om enn hva veldig mange av disse bibelukene og påskekonferansene har gjort. Kanskje er det bare meg? har jeg tenkt, med håp. For jeg har virkelig ikke noen interesse av at konferanser ikke skal forandre folk sine liv - for det kan det fort gjøre, også. Og hvorfor kan det da ikke virkelig føre oss dit Gud vil ha oss? Men sant å si, så har rapportene, eller kanskje like mye fraværet av dem, vært en årlig skuffelse. Noe av dette er at folk ikke har lært seg å rapportere om det som skjer, så en kan virkelig lure på om det hele bare var helt middelmådig. Men dersom en virkelig går inn for å finne ut: Var det virkelig bare dette? - så finner en noen godbiter av vitnesbyrd om konkrete ting Gud gjorde i folk sine liv - det er bare at vi har fått for vane å gjøre det som Gud gjør til godt bevarte hemmeligheter - stikk motsatt av det apostlene i den første tid gjorde. Men fremdeles har jeg håp når tiden for neste konferanse nærmer seg. Kanskje i år. Jeg kan til og med sette av tid i bønn og faste. Kanskje i år vil det ta helt av og folk jeg møter kan vitne om forandret liv på en måte som gjør at jeg - som ikke har helse til å delta på samme måte - kan hive meg på og la livet blir forandret, jeg, også. For det er ikke slik, mine venner, at en måtte være der på pinsedag for å få del i det Gud gjorde I så fall var det svært mange av oss som ikke hadde hatt mye håp. Det var slik at det var helt vanlige kristne som ikke nødvendigvis var der på pinsedag, som brakte evangeliet utover Samarias grenser. Og de hadde blitt trent av noe som uvanlig som apostolisk ledelse. Da sitter en ikke og venter til de få med “byggetillatelse” kommer og forteller deg hva du skal gjøre. Nei, nei! Du er trent til å tenke selvstendig; du er trent til å tenke: Hva gjør jeg når lederne ikke er her og underviser og demonstrerer dette livet lenger - slik de har fortalt oss på forhånd? For det var en forutsetning som ble lagt inn helt i starten: “Vi vet ikke hvor lang tid vi får sammen - så følg godt med! De som ikke tenker å sette dette ut i livet, så det blir en livsstil, trenger ikke å komme igjen neste gang; da gir vi heller plassen til en annen.” Elitisme? Nja. De som underviste og trente andre var helt vanlige fiskere, og den eneste kriterie for å være med var å kunne se, lytte og ta det som ble demonstrert slik på alvor at det ble liv og livsstil i ditt eget liv. Den type elitisme vi ser i samfunnet, hvor politikere og vanlige folk lever helt separate liv og har helt ulike forutsetninger, er det ikke snakk om her, for Gud er rik nok for alle som påkaller ham, og han gjør ikke forskjell på folk. Ydmykhet i form av lydighet og villighet til å ta risiko for Guds rikes skyld er den valutaen som gir vekst og avkastning, her. Det er en valuta som ikke krever at du har topp karakterer på skolen, eller mye penger, eller kommer ifra en fornem familie. Du kan faktisk selv ha store utfordringer og begrensninger i livet og fremdeles være lydig - og likevel se veldig gode resultater.
Jeg har hørt en vits en leder fortalte en gang om han som tok seg fri på pinsedag og kom dagen etter og spurte: "Hei, dere! Skjedde det noe?". Det er to sider ved denne historien. På den ene siden er det viktig med utholdenhet, for hvis alle tok seg fri, så hadde det gjennombruddet fort blitt utsatt en dag eller ti. Men den andre siden av historien - at dersom en av ulike grunner ikke kunne være der på pinsedag, så gikk en glipp av noe, har noe manipulerende ved seg. Det kan være at en stor del av motivasjonen for å gå på møter er frykten for reaksjoner dersom en ikke dukker opp. Eller frykten for å gå glipp av noe. Det er jo flott å ha forventninger, men det er altså slik at dersom det virkelig skjedde noe i det møtet som en ikke hadde anledning til å være med på som faktisk hadde betydning utover det ene møtet, vel, så vil det være rik anledning til å få del i det siden; dersom en er grunnleggende sulten på Gud. Og dersom en ikke er grunnleggende sulten på Gud, men går på møter av vane eller fordi en kjenner seg presset til det, så er det ikke sikkert en får del i det Gud gjør i et møte, uansett, hva det enn måtte være. For det faktum at en kan oppleve møter på helt forskjellige måter, det kjenner de fleste av oss godt til, ikke sant vel? Møter kan og vil aldri være den viktigste faktoren i kristenlivet vårt, men det å gå på møter og det å kunne bibelvers er liksom blitt lakmustesten; mer enn med hvilket utgangspunkt og med hvilken deltakelse en er tilstede med. For det å komme sammen med en lengsel til Gud og et inderlig ønske om innbyrdes oppbyggelse og å tjene Gud sammen med takk, vitnesbyrd og begeistring - ja, det er en helt obligatorisk del av det å være en del av Jesu kropp, og det må skje mer regelmessig enn 1-2 ganger i året om det skal fungere. Og en kan også fint ha kristne møter uten å ha et slikt fokus på gjensidig oppbyggelse. Det kan tvert imot være preget av enveiskommunikasjon og svært lite berøring med hverandre annet enn det helt overfladiske.
Om noen elsker møter og konferanser, så må dere ha meg unnskyldt at jeg tar meg friheten til å sette ord på mine observasjoner, her. Fortsett å elske konferanser og få med deg så mange som mulig, om det gjør deg godt. På den ene siden tror jeg at vi skal være utholdende i å gjøre det Gud eksplisitt har sagt at vi skal gjøre. På den andre siden er det ikke slik at vi skal være naive og blinde for om det vi gjør faktisk fører oss i riktig retning. Jeg har hatt 10 år uten konferanser og har hatt mer personlig vekst disse 10 årene enn de 10 årene før. Jeg er mindre stresset, mer harmonisk, mer glad i Jesus, mer frimodig med å dele de gode nyhetene med de tegn som følger med, har mer fred, er mer glad, og er en bedre ektemann og far (og ja: det er lov å spørre både kone og barn). Og så er det selvsagt ikke slik at hele løsningen er å kutte ut konferanser og bibeluker; de må en gjerne ha - de kan absolutt ha sin plass. Jeg er mer opptatt av hva vi fyller både dem og ellers livene våre med. Jeg er mer opptatt av at forholdet mellom bønn og undervisning blir mer balansert; det å være med Gud og snakke med Gud (toveis), blir like viktig og like prioritert som det å undervise - snakke om Gud.
Jeg drømmer om en menighet som reiser seg og tar styringen på utviklingen i det landet vi bor i, heller enn at den skal være en sutreklubb for spesielt interesserte over hvordan ting utvikler seg i landet. Jeg bekymrer meg ikke for utviklingen i samfunnet, for den bekymringen er ikke svaret på noe som helst. Det er Gud som er svaret, og spørsmålet er: Går vi med ham? Hvis svaret er ja, så kommer mennesker i samfunnet til å bli forandret og med det samfunnet, også. Hvis svaret er nei, så er heller ikke bekymring svaret, men snarere gudsfrykt og omvendelse. Da må vi rett og slett snu om 180 grader og begynne å søke Herren på alvor. Bønnehus er noe av det jeg drømmer om. Et gledens sted for alle slags folk. Ikke en klubb for de få som klarer å oppføre seg eller som har fått det til i livet. Hvis du vil se hva menighet slik Gud drømmer om ser ut, så de på den brokete gjengen som David hadde rundt seg. Det var akkurat dem som ikke klarte å oppføre seg og som ikke hadde fått det til. En kunne le seg ihjel når en så dem på avstand. Men det var før en så hva disse var i stand til å gjøre ved Herrens kraft. David kalt dem helter, og det gjorde Gud, også. Det er derfor de er omtalt slik i boka hans. Det vil være folk som vi i utgangspunktet ikke ville ha ønsket å bli assosiert med. Men Gud vil ikke tillate oss å tenke slik, for han er den som tar oss opp av rennesteinene og setter våre føtter på en klippe. Fremdeles preget og rar på utsiden, men helt forandret på innsiden.
Herre, jeg lengter etter hverdager med din kraft! Jeg drømmer om samlinger med din kraft. Jeg har håp om konferanser og stormøter med et slikt gjennomslag av ditt nærvær og kraft at Norge ikke kommer til å bli det samme siden. Men Herre, de gangene vi virkelig har forandret denne nasjonen, så var det gjennom folk som strikket mens de gikk fra gård til gård, og som adelen og presteskapet fant så farlig at de måtte stenge inne til å råtne i et fengsel. Herre, må du lede oss, slik at vi ikke roter oss bort i former og metoder uten at hjertets lengsel er på plass, så bønneropene fra hjertet ikke finner sted. Herre, la den besluttsomme lovprisningen som trenger seg inn i tronrommet lyde, så vi finner ut at det er jo her alt kommer ifra. Herre, jeg ber for bibeluker og konferanser, at folk virkelig må samles om deg, og at mange liv må bli forandret radikalt. Herre, kom. Ja, kom, Herre Jesus!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar