Loven og Ånden (Gal 2 og 3, TPT)

“Although we’re Jews by birth and not non-Jewish ‘sinners,’ we know full well that we don’t receive God’s perfect righteousness as a reward for keeping the law, but by the faith of Jesus, the Messiah! His faithfulness, not ours, has saved us, and we have received God’s perfect righteousness. Now we know that God accepts no one by the keeping of religious laws!”
“If we are those who desire to be saved from our sins through our union with the Anointed One, does that mean our Messiah promotes our sins if we still acknowledge that we are sinners? How absurd! For if I start over and reconstruct the old religious system that I have torn down with the message of grace, I will appear to be one who turns his back on the truth.”
“But because the Messiah lives in me, I’ve now died to the law’s dominion over me so that I can live for God.”
“My old identity has been co-crucified with Messiah and no longer lives; for the nails of his cross crucified me with him. And now the essence of this new life is no longer mine, for the Anointed One lives his life through me—we live in union as one! My new life is empowered by the faith of the Son of God who loves me so much that he gave himself for me, and dispenses his life into mine!”
“So that is why I don’t view God’s grace as something minor or peripheral. For if keeping the law could release God’s righteousness to us, the Anointed One would have died for nothing.” (Gal 2.15ff, TPT)

Ofte tenker vi at loven og nåden er motsetninger, og det er helt riktig. Bibelen snakker om det, ikke minst her i Galaterbrevet. Lovens vei til rettferdighet er for evig stengt, sier Paulus. Den er ikke farbar, og en kommer aldri frem om en begir seg ut på den.

Men motsetningene mellom den nye og den gamle pakt stopper ikke med rettferdig, himmelen verdig, en gang da. For det første viser bibelen oss at veien til himmelen allerede er åpen. Vi kan tre inn, sier Hebreerbrevet, og i Efeserbrevet sier Paulus attpåtil at vi er plassert i det himmelske i Guds Salvede (gr. Kristus). Når Paulus sier at han er korsfestet med Den Salvede, Guds Messias, og at han ikke lenger lever selv, men at Den Salvede lever i ham, så er det nettopp identitet det er snakk om. Slik sett treffer The Passion Translation blink med sin oversettelse. At Den Salvede lever sitt liv i oss setter alle ting i en nytt perspektiv. Ingenting er som før. Det vil si: om vi forstår og har erfart at dette betyr i praksis. Det er dette som er å være grunnfestet i Den Salvede; den grunnvollen som er bygd på en apostolisk-profetisk erfaring og dermed åpenbaringsformidling av Guds Salvede, som er hjørnesteinen i denne grunnvollen, slik at hele grunnvollen blir den Salvedes liv, vesen og natur (Ef 2.20). Vi snakker nemlig ikke om en intellektuell eller konseptuell formidling av Den Salvede, en slags Kristus som ikke innebærer død og oppstandelse til et helt nytt og annerledes liv. Det vi snakker om er en formidling av Kristus hvor det er umulig å kjenne Den Salvede uten å kjenne hans salvelse og kraft som forandrer - ikke bare en sjøl, men også dem rundt en. Død og oppstandelse innebærer at en ikke er eid av seg selv lenger. Så derfor er det ikke en spørsmål om misjonsbefalingen er noe som passer meg; det valget forsvant idet jeg sa ja til Jesus som Herre og Frelser. Og denne misjonsbefalingen må nesten få et konkret uttrykk fordi han sa: Gå derfor ut. En kan ikke forbi at Jesus snakket om å oppsøke og berge det som er fortapt (Luk 10). Om en ikke oppsøker de fortapte som en bevisst handling, enten det er en aktivitet på bestemte tider for å trene seg, eller det er en del av hverdagen, så kan en ikke si at en følger Jesus på dette punktet. Dette har ingenting med loviskhet å gjøre, men har alt med nytestamentlig forståelse av begrepet tro og lydighet mot evangeliet. For Paulus var det ikke nok å føre folk til en tankemessig og teoretisk tro, han vil se lydighet. Siden Jesus har betalt for hele oss, så er Jesus sitt mål full lydighet. Og det var Paulus sitt mål for de disipler han vant, også (2. Kor 10). Er ikke dette litt radikalt? Jo, det er det. Men hvem har sagt at Jesus ikke er radikal? Du kan ikke ha lest evangeliene eller tatt det Jesus gjør og sier på alvor om en mener at Jesus er en snill og lite utfordrende filosof. Hans kjærlighet er radikal og evig langtrekkende. Det fordrer en radikal og evig langtrekkende respons i overgivelse.

“What has happened to you Galatians to be acting so foolishly? You must have been under some evil spell! Didn’t God open your eyes to see the meaning of Jesus’ crucifixion? Wasn’t he revealed to you as the crucified one?
So answer me this: Did the Holy Spirit come to you as a reward for keeping all the Jewish laws? No, you received him as a gift because you believed in the Messiah. Your new life in the Anointed One began with the Holy Spirit giving you a new birth. Why then would you so foolishly turn from living in the Spirit by trying to finish by your own works?
Have you endured all these trials and persecutions for nothing?
Let me ask you again: What does the lavish supply of the Holy Spirit in your life, and the miracles of God’s tremendous power, have to do with you keeping religious laws? The Holy Spirit is poured out upon us through the revelation and power of faith, not by keeping the law!
Abraham, our father of faith, led the way as our pioneering example. He believed God and the substance of his faith released God’s righteousness to him. So those who are the true children of Abraham will have the same faith as their father!” (Gal 3.1-7, TPT)

Det som er en motsetning til nåden, er ikke radikal overgivelse og lydighet mot Jesus, men en avkobling i forhold til Jesu eget livsprinsipp: Et liv i avhengighet av Fars befalinger og Åndens utrustning til å utføre det Far befaler. Det er det som er Den Salvede. Hele GT er en forberedelse, et vagt bilde, men dog bilde, på denne profetisk-apostoliske bevegelsen av en kropp til Guds sønn, en brud, et byggverk som var salvet av Den Salvede, salvet fra en salvet hode. Tjenestegavene (Ef 4.11) representerer ulike sider av denne salvelsen og denne Kristus-åpenbaringen, og de er der for å føre Jesu kropp inn i en erfaring av å leve i den salvelsen tjenestegavene selv fungerer i. Det er dette som er å utruste til å gjøre tjeneste (Ef 4.12). Alternativet, sier Paulus, er at vi ikke vokser opp til modenhet i Den Salvede og når opp til hans fylde (Ef 4.13). Da forblir vi umodne og umyndige småbarn som kastet hit og dit ved en minste vindpust av såkalt kristen tradisjoner og trender og vi blir bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep (Ef 4.14). Hvis en ikke forstår at dette med modenhet har med Guds salvelse å gjøre, slik vi ser det fungerer med evangelienes Jesus, så er det fordi vi har omdefinert Kristus til å være noe annet en Den Salvede, slik ordet unektelig betyr. Hvis ikke det er en forfalskning, så er det ingenting annet som er verdt å bevne med slike ord, for en har laget seg sin egen Messias, og ikke den Messias som Gud Fader ville sende til oss. Jødene ville ha en Messias som utfridde dem fra den romerske undertrykkelsen. Den Messias Gud sendte døde ved akkurat disse romernes undertrykkernes hender. For jødene var dette den ultimate skuffelse. Men Jesus oppgav i relatiteten livet sitt i Gud Fars hender. Og hans død ble etterfulgt av en oppstandelse som er universets største game changer.

I Passion Translation sin språkdrakt spør Paulus: Hva i all verden har den overstrømmende tilgangen på den hellige Ånd i livene deres og miraklene som skjer ved Guds veldige kraft å gjøre med at dere overholder religiøse lover? Hvordan begynte alt dette fantastiske? spør Paulus. For slik det begynte, slik må dere fortsette. Så begynte det ved at en trodde evangeliet om Jesu død og oppstandelse, så fortsetter det slik. Hvis en fikk Guds rettferdighet ved tro, så er det ved tro at en lever ut Guds rettferdighet.

“This gospel unveils a continual revelation of God’s righteousness—a perfect righteousness given to us when we believe. And it moves us from receiving life through faith, to the power of living by faith. This is what the Scripture means when it says:

‘We are right with God through life-giving faith!’ ” (Rom 1.17)

Den rettferdige skal leve ved tro, sier Bibelen, og den er bevisst tvetydig, slik at det inneholder både: “Den rettferdige av tro, skal leve” (BGO) og “Den rettferdige skal leve ved tro” (N11BM). I sum sier bibelen: “Den som er rettferdiggjort ved tro, skal også leve et liv i tro”. Trosdimensjonen er umulig uten Åndens sitt liv og virke, for det var Kristi Ånd som gav oss en tro i hjerte som har samme DNA som Jesu egen tro. Når Paulus sier at han lever livet sitt, slik det er i denne kroppen, i Guds sønns tro (Gal 2.20), så sier det oss at her dreier det som ikke bare om intellektuelt å være enig med noen forestillinger. Det dreier seg om at Den Salvede flytter på innsiden av oss og bor i hjertene våre ved en tro som han selv har skapt ved sitt Ord og sin Ånd (Ef 3.17ff). Vi blir frelst og berget idet vi tror at han døde og ble oppreist for oss, til vår rettferdiggjørelse. Men vi blir forvandlet når vi skjønner, ved den tro han har lagt ned i oss, at han, Guds mektige sønn, tror på det livet han har lagt ned i oss. For det er her vi mottar vår sanne identitet. Det gamle er borte, se alt er blitt nytt (2. Kor 5.17). Hodet forstår det ikke, for kroppen er den samme, og mange av tankemønstrene og handlingsmønstrene likeså. Men det er slik at det vi gir oppmerksomhet og gir plass, det vokser. Dette å gi Guds sannhet oppmerksomhet og plass er en viktig del av fornyelsen av sinnet, som gir en forvandling, der vi blir mer og mer lik den Gud i utgangspunktet skapte oss til å være. Vi tror, og derfor handler vi, og vi erfarer. Vi erfarer, og derfor får vi bekreftet at nå er ting annerledes, og en ny identitet får forfeste i oss - Den Salvede vinner skikkelse i oss, så han blir mer og mer synlig.

Loven og nåden er motsetninger - to ulike tilnærminger og to ulike ordninger. Men Nådens forvandlingsagent heter Ånden, og det er også derfor han kalles nådens Ånd (Hebr 10.29).

“Even though I am the least significant of all his holy believers, this grace-gift was imparted when the manifestation of his power came upon me. Grace alone empowers me so that I can boldly preach this wonderful message to non-Jewish people, sharing with them the unfading, inexhaustible riches of Christ, which are beyond comprehension.” (Ef 3.7-8, TPT)

Paulus forstår nåden også som Åndens kraft og åpenbaring manifestert. At vi har kommet til det bunnpunktet at vi forstår nåden på en grunnleggende annerledes måte, er en katastrofe for Guds folk. Men hva skal vi da gjøre om vi mangler dette? Må vi rope til Gud inntil han kommer og vi får del i dette? Bingo! 12 poeng! Om Guds folk ville vende seg til Gud, så kanskje resten av verden også ville vurdere det? Men om kristenheten lever som om Gud var død, hvorfor skulle resten av verden bry seg? Det finnes et intellektuelt grunnlag for å tro på Gud. Evangeliet kan legges frem med gode forklaringer som kan gi mening. Men det er noe dette intellektuelle ikke kan gjøre: Det kan ikke føde folk på ny. Til det så må budskapet være båret med Ånd og kraft. En kan gjerne argumentere og prøve å overbevise; det er ikke noe galt i dette. Det en vil se er at Guds argumenter stort sett overbeviser og skaper større og mer varige endringer enn våre. For til syvende og sist dreier dette seg om ham og ikke om vår fortreffelige evne til å argumentere på menneskelig vis. Gradvis vil derfor vår intellektuelle kapasitet renses for mer menneskelige argumenter og hans guddommelige vil overta. Den intellektuelle kapasiteten vil ikke forsvinne, men den vil hvile i møte med menneskelige motargumenter - for den vet av erfaring - at selv om Gud ikke kan forklares for den som vil redusere Gud til noe som passer inn i en liten menneskelig hjerne, så har den hellige Ånd innsikt i ethvert menneskes hjerte. Han kommer nok opp med noe som får den mest hardbarka humanisten til å få noe å tygge på. Noen vil vende om, mens andre vil fylles med et intenst hat i møte med en kristenhet og en menighet som stråler Guds Salvede, den herliggjorte og oppstandne. De er tom for argumenter; deres argumenter går derfor over i vold og overgrep. Er dette helt meningsløse, ville og skruppelløse påfunn fra min side? Eller er det godt dokumentert i både eldre og nyere vekkelseshistorie? Vi ser at verdenshistorien gjentar seg, og vekkelseshistorien er ikke noe unntak.

Herre! Verden og dens skikkelse forgår, men ditt ord lever og blir til evig tid! Herre, hjelp oss både å se og holde fast i det som er evig, slik at vi kan la det som er forbigående slippe taket i oss. Gud, vi rives og slites av motsetninger vi har konstruert og laget, men som ikke er noen motsetninger hos deg. Vi kjemper med lovviskhet, men vil ikke betale prisen for det som setter oss fri, fordi det blir ubehagelig for oss. Derfor blir vi sløve og likegyldige og strever med å få ordet ditt til å passe med vårt verdensbilde. Herre, kom å berg oss ut av denne villfarelsen, så vi igjen tåler å lide ondt for ditt navns skyld; Herre slik at vi kan omfavne korset, så også oppstandelseskraften kan begynne å ta plass i oss. Herre, hvem er vel som du, og hvem gjør storverk slik du gjør? Kom å se i nåde til oss, den usle lille flokk som du har utvalgt. Men Gud, du som gjorde alle nedslåtte, mislykkete og utilpassete som kom til kong David i ørkenen til mektige helter, skal ikke du også kunne reise oss opp? Ja, kom og vis din storhet gjennom oss, og gjør oss til troens helter som ikke har vårt eget liv kjært i tjeneste og overgivelse til deg. Ja, kom Herre, Jesus! Kom!