Gud er ikke en regel-Gud

Jeg opplevde at den hellige Ånd droppet denne tanken ned i hodet mitt her om dagen:

“Jeg er ikke en regel-Gud. Jeg er en relasjons-Gud”

Jeg tenkte litt på dette. Det er jo litt av et utsagn med tanke på at Gud har hele bøker med haugevis av regler. Så jeg var litt i “vi prøver alt på Ordet” modus. Men Herren delte med meg noen perspektiver ut fra bibelen som er verdt å tenke over:

Når Gud gjør noe, så begynner han alltid slik han tenker at ting bør være. Andre ting kan komme inn på siden, men det peker dypest sett tilbake på der alt startet og det målet som ble staket ut der. Det Herren delte med meg var dette:

“Dersom jeg først og fremst var motivert av å lage masse regler og at det som gledet meg var overholdelse av mange små detaljer; hvorfor skulle jeg da plassere mennesket i en hage hvor det bare var én handling som kunne oppfattes som synd? Hvor mye frihet i forhold til begrensning synes du det legger opp til?”

Det var et godt spørsmål, var det ikke? Gud begynte med bare én regel som kunne ødelegge relasjonen mellom menneske og ham selv. Bare én ting de ikke måtte gjøre. Og han kom selv og hadde fellesskap med mennesket hver dag. Hvilket bildet får vi av Gud når vi lar den introduksjonen synke inn? Når Gud skapte mennesket så fulgte det velsignelse og et oppdrag med. Hele den opprinnelige jorden ble lagt øde under djevelens opprør (1.Mos 1.1-2), og mennesket skulle med utgangspunkt i Eden, Guds hage, innta hele jorden og holde djevelens innflytelse unna på denne nyskapte og omforma jorda. Så her var det mye som skulle både oppdages og læres, ikke noe kjedelig liv for å si det slik. Kunnskap og godt og ondt var like rundt hjørne - Gud hadde allerede sagt at hagen måtte voktes. Fra hva da? Vel, det var én av grunnene til at det daglige fellesskapet med Gud var så viktig. Men vi vet at de to rotet det til før de fikk nødvendig opplæring. De bommet på den éne tingen som Gud hadde sagt: “Det må dere ikke gjøre”. Djevelen gjorde denne ene tingen til alt: “Har Gud virkelig sagt at dere ikke må spise av noe tre i hagen”. Med andre ord: Er han virkelige så kjip?

Det bilde som tegnes av Gud, kan fort bli en gretten type som sitter i himmelen med regelboka si og sømfarer både den og livene våre for å finne en liten feil han kan ta oss på: “Så bare hold deg unna og gi blaffen og få nå iallefall litt ut av dette livet.” Men det er ikke bibelens Gud som er slik. For det er ikke det bildet bibelen tegner av Gud. Det som er sant, er at Gud har et nivå av hellighet som er så intenst, at det beskrives som “et lys som ingen kan nærme seg”, og likevel er hans intensjon, lengsel og ønske nettopp å åpenbare sitt lys og bo imellom mennesker. For Gud er ikke bare hellighets lys, han er kjærlighet, og denne kjærligheten impliserer relasjon, for uten relasjon er kjærlighet umulig. Derfor er treenigheten så grunnleggende i vår forståelse av hvem Gud er, for han er kjærlighet, lenge før mennesket ble skapt. Om det ikke var slik at Pappa Gud elsker Gud Sønnen og andre veien rundt, så hadde kjærlighet vært noe som oppstod først når mennesket ble skapt. Men slik er det ikke. Det er her kristendommens gudsforståelse og all annen religion skiller at. Vår Gud er en evig kjærlighetsrelasjon som i et råd med seg sjøl ble enige om å utvide denne kjærlighetsrelasjonen og betale prisen for at den skulle vare evig ut.

Det som begynte med en regel, summerte Jesus opp i en regel. Han sier at grunnleggende sett dreier det seg bare om en ting:

“Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.” (Matt 7,12)

“Han svarte: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»” (Matt 22,37-40)

Loven og profetene summeres opp i rett relasjon - til Gud og til mennesker. Det er også slik at kjærligheten til mennesker avledes av kjærligheten til, relasjonen til og fellesskapet med Gud:

“Om søskenkjærligheten trenger vi ikke skrive til dere. For dere har selv lært av Gud å elske hverandre, og dere viser denne kjærligheten mot alle våre søsken i hele Makedonia” (1 Tess 4.9)

Det er Gud som lærer oss å elske hverandre. Og Jesus oppgraderer loven og profetene med å si at vi skal elske hverandre slik han har elsket oss. Det er litt av en utfordring! Paulus sier at menn skal elske konene slik Jesus, Guds salvede, elsker menigheten. Ai, ai! Da har vi et oppdrag som overskygger det meste, eller hva? Paulus, som selv ble lært opp av Jesus, har flere paralleller til slike Jesus utsagn:

“Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven.” (Rom 13.8-10)

Fordi alt dette begynner med en rett relasjon til Gud, så ligger det i kortene at tro på og til Gud er essensiell:

“Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.” (Hebr 11,6)

Djevelens anklage mot Job overfor Gud var at Job søkte Gud bare fordi Gud lønnet ham så godt. Vel, for det første: Det har Gud ingenting imot - tvert imot: Det er slik Gud vil at det skal være. Gud lønner den som søker ham, og han vil at vi skal tro det. Men når djevelen likevel var så frekk og utfordret relasjonen mellom Gud og Job, så fant Gud det for godt å motbevise hele premisset: nemlig at Job sin relasjon til Gud var tynn og skrøpelig. Men det var så feil som det kunne bli. Vennene til Job hadde et tynt gudsforhold - de som endte opp på feil lag med anklageren. Men til og med i søvnløshet og tung depresjon ropte Job til Gud ut fra et hjerte som lengtet etter å kjenne ham. Visste Job at gudsrelasjonen kunne bli dypere? Selvsagt visste han det. Men nå virker Gud langt borte og det smertet ham så dypt. Vennene derimot var såre fornøyd med sin “gudsrelasjon” som var regelstyrt og uten reelt innhold. For Job var den sterkt smertefulle prøvelsen et utgangspunkt for en mye dypere relasjon til Gud:

“Før hadde jeg bare hørt om rykter deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne" (Job 42.5)

Det er sterke ord Job bruker. Livet hans med Gud var nok mer enn bare på ryktebasis før ulykken traff, men for Job var dette et så stort før og etter at avstanden mellom det han hadde og det han nå fikk del i virker uendelig. Fikk han fremdeles lønn, da? Jo, visst! Han fikk dobbelt igjen for det han mistet. Gud gav blaffen i djevelens manipulerende anklager for Job hadde demonstrert hva som bodde i hjertet hans. Dessuten fikk Job gleden av å vinne vennene sine over fra tom, hard, følelsesløs og ren tankebasert religion til en levende relasjon med Herren. Det er slik det blir når vi i livets prøvelser lærer Gud å kjenne på dypet. En humanist-ateist vil nok mene at Herren behandlet Job og ikke minst barna hans urettferdig og grusomt. Uten et evighetsperspektiv så kan det jo virke meningsløst. I et kristent perspektiv, derimot, er døden en solid oppgradering. Ingen vil anklage et flyselskap for å flytte noen fra lasterommet til business class, men det er slik humantist-ateistene forholder seg til Gud. Det finnes ingen bedre definisjon av humanisme enn Gud, for mennesket er hans skapelse og hans drøm. En annen side av Guds behandling av Job, som en ikke-teolog sliter med å forstå, er Guds handlingsrom. Gud gav mennesket en utrolig posisjon i skaperverket, og de klarte kunststykket å gi roret videre til fristeren og anklageren. Dette visste jo djevelen veldig godt i møte med Herren og han visste om sine fullmakter. Gud kunne godt ha tatt over hele showet og satt djevelen ettertrykkelig på plass, men da hadde han introdusert dommen og evigheten. Det hadde gått hardt ut over vennene til Job. Gud satte likevel noen grenser for djevelens herjinger - for Gud har en paktsrelasjon med skapelsen og mennesket inkludert som djevelen ikke får gjort noe med - og prisen for pakten har han betalt med sitt eget blod. Derfor kunne også Gud entre scenen og åpenbare seg for den syke og klinisk deprimerte Job. For sjøl om sykdommen herjet sinnet hans og uttalelser som kunne få en rettroende til å snu seg i graven, så demonstrerte Job en ekte lengsel etter Gud som Gud ga respons til. Djevelen nevnes ikke flere ganger i Jobs bok. Hvorfor det? Jo, fordi djevelen vet ikke noe om relasjon - i “beste” fall bare tom religion. Det eneste han kan er å stille spørsmål ved ekte relasjoner å introdusere det som bor i hjerte hans - mistenksomhet, misunnelse og hat. I det som tok plass, ble han derfor satt grundig på sidelinjen, helt uten at noen trengte å involvere ham i det hele tatt. Det eneste han oppnådde med herjingene sine var at Job fikk en dypere relasjon med Gud og at vennene til Job ble vunnet. Gratulerer med innsatsen!

Og dette livet med Gud og det å behage Gud dreier seg til syvende og sist om dette - rett å ha rett relasjon og føre andre inn i rett relasjon. Gud elsker deg. Han tror på deg. Det er utgangspunktet uansett hvor en er i livet. For livet kan gi oss veldig forskjellige utgangspunkt, og et lengtende hjerte kan derfor se så forskjellig ut. Men Gud ser til hjerte. A longing heart is everything, appearance is nothing. Derfor kan vi være trygge i Gud hender selv om livet i en periode gir mye motgang. Han ser og han forstår. Det er vår vandring med Gud i motgangen som teller; ikke hvordan det hadde sett ut dersom alt hadde gått på skinner.

I profetene står det at vandringen med Herren så være så enkel at selv det enkleste av oss skal skjønne det:

“Og der skal det være en vei,
Den hellige vei skal den kalles.
På den skal ingen uren ferdes.
Den skal være der for dem.
Ingen som går på veien,
selv ikke dårer, skal gå seg vill.
Men der skal det ikke være noen løve,
rovdyr skal ikke gå på den,
de skal ikke finnes mer.
Men de som er løst ut, skal gå der,
de som Herren har fridd ut,
skal vende tilbake.
De kommer til Sion med jubel,
med evig glede om sin panne.
Fryd og glede griper dem,
sorg og sukk må flykte.” (Jes 35.8-10).

Det som er utgangspunktet og som vil følge oss hele veien i vår vandring med Herren Jesus er en erfaring av at han løste oss ut. Det er en erfaring av tilgivelse, gjenopprettelse og fred som bibelen kaller frelse. Men siden vi altså har både tro og kjærlighet som ledetråder i denne vandringen, så har bibelen for sikkerhetsskyld satt den i sammenheng så vi fremdeles bare har én ting å forholde oss til:

“...; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet” (Gal 5.6)

Men hva da med alle lovens bud og regler? Vel, Paulus sier i samme brev at de ble lagt til:

“Hva så med loven? Den ble gitt som et tillegg på grunn av våre lovbrudd, helt til den ætten kom som løftet gjaldt. Loven ble gitt ved engler, gjennom en mellommann.” (Gal 3.19)

Det er veldig greit når bibelen både stille spørsmålet og selv gir svaret, er det ikke? Det er mye vi kan lære om Gud ved å studere loven, og det er mye vi kan lære om det å bygge et samfunn bygd på rettferdighet og gudsfrykt. Men da må vi først ha fått det grunnleggende på plass; ellers vil vi bare gå oss vill:

“Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap.” (Matt 23.23)

Jesus er veldig tydelig: Det er ikke alt i loven som veier likt. Noe er viktigere enn andre ting. Vi kan gå oss slik vill i detaljer at vi bommer på det som er viktig. Jesus anklaget fariseerne for å sile myggen og sluke kamelen. Som troende nyter vi en veldig stor frihet; friheten til å gjøre Guds vilje ut fra et hjerte som strømmer over av takknemlighet for Guds store nåde imot oss. Tenk at universets Gud vil ha noe med oss å gjøre - og attpåtil et veldig personlig forhold! Jeg mediterer stadig på Guds raushet og jeg blir aldri ferdig med å undres - det er slik en kilde til glede og takknemlighet. For en Gud vi har! La oss begynne der, og vi vil holde deg på den veien som Jesaja profeterte om.

Herre, vil du åpenbare deg sjøl for oss, så vi skjønner hvem du er. Gud, led våre hjerter til å søke og elske deg med alt vi er og har. Pappa Gud: Du vet hvor fort vi kan miste fokus på det som betyr noe for å sitte og rote i en haug med puslespillbiter vi ikke finner ut av. Kjære himmelske Pappa, gi oss å løfte blikket opp til deg, og la deg vise oss bit for bit hvordan hver enkelt hører sammen i en helhet som bare du har oversikten over. Herre, la oss knyttes sammen, hjerte til hjerte. Fri oss fra religiøsitetens villfarelse, og hold oss tilbake fra lovløshet og opprør. Herre, frels! Kom, Jesus! Ja, kom, Herre!