En barn er oss født - en sønn er oss gitt (Jes 9)

Det er flere år siden jeg har vært på julegudstjeneste. Selv i våre karismatiske og “frie” menigheter, så ender en opp med en veldig tradisjonelt fokus med Jesu fødsel som den store begivenheten - “for da ble Jesus født” - og det hele blir litt søtt med historien om Maria og Josef som ikke fant plass i herberget, og gjetere på marken, og konger ifra Østen som kom med gaver. Og da er vi i rette modus for det som skal skje senere på dagen: gaver. Og vi er kommet i den rette julestemningen.

Det er jo så trygt og greit for folk så lenge Jesus forblir Jesusbarnet. Det er ikke uten grunn at julegudstenesten er den mest besøkte. VG hadde et kommentar som pekte nettopp på dette - julebudskapet var så søtt. Tenk at Maria ble gravid uten noen seksuell kontakt? "Så uskyldig og søtt, da," som VG journalisten skrev. Nå er det ikke slik at vi skal la VG definere verken teologi eller vår julefeiring. Men det bør ikke handelsstanden eller andre tradisjoner gjør, heller. Tradisjonen med å gi barn gaver er inspirert ut fra en biskop i oldkirken, St. Nikolaus, som var av det veldig gavmilde slaget. Kirken feiret ham ved å la kirkens ledere gi gaver til vanskeligstilte barn på 6. desember, som var St. Nikolaus dødsdag. Senere er dette blandet sammen med tradisjonell overtro og blitt til julenissen, og dagen for gaver er flyttet til det som antas å være dagen Jesus ble født. Gaver har ikke lenger vanskeligstilte barn som sitt mål, men er blitt en greie der en for ofte må vri hjernen for å gi noe til folk som allerede har alt for mye. Det er ikke en praksis som bibelen bifaller. I det hele er det noe mye rart med våre juletradisjoner, og en kan lure på hvor alt kommer ifra. Men man blir ikke profet i egen bygd om en reiser slike spørsmål. For mens det ifølge en del ihuga kristne puritanere visst nok skal være helt umulig å delta i det som i disse dager ofte blir kalt “Yoga trening” i pausen på jobb uten å bli påvirket av all verdens demoner, selv om alt en gjør er å gjøre øvelser og følge med på pusten, så er det visst ikke noe i veien med å overpynte et tre og hoppe rundt det og synge julesanger. Hedenske skikker er visst nok blitt renset av tilstrekkelig med kristne julesanger gjernom århundrer. Og mens bibelen sier at kroppslig øving er “nyttig til noe”, er det å gå rundt et tre ikke nevnt med et ord. Eneste assosiasjonen jeg kan komme på er Israelsfolket som laget seg en gulvkalv som de hoppet rundt:

“For det står skrevet: Folket satte seg ned for å spise og drikke, og så sto de opp for å danse.” (1. Kor 10.7)

Det at vi gjør ting i form av tradisjoner som en ikke finner spor av i bibelen er ikke noe stort problem for de fleste av oss, men bare vent dersom det skjer et mirakel - noe overnaturlig - på en måte som ikke er beskrevet i bibelen. Da slår puritanistene til for fullt og bruker for alvor pekefingeren sin. “Så hvor står dette i bibelen, da?” Det er bare opphørsteologer som Jehovas vitner som slår dem i skepsis, og det er bare så vidt. Om vedkommende som opplevde mirakelet, ble en kristen som følge av det; vel det er vel mindre viktig, eller hva? Slik virker det altså å være for enkelte av “bokens” voktere. Spørsmålet jeg våger å stille er dette: Hva er det en i så fall forsvarer? Tradisjoner fra en frafallen kristendom?

Det som er kjent og trygt er ikke dermed rett - det som er nytt og ukjent er ikke dermed feil
Så dere har ikke juletre, julemat og gaver hjemme hos dere på julekvelden, altså? Jo, da. Vi har det, så absolutt! Den fantastiske damen jeg er gift med elsker alt som har med jul å gjøre og setter frem en nisse som jeg laget på et juleverksted en gang. Jeg tror ikke den medfører noe negativ demonisk påvirkning. Men jeg tror heller ikke som den såkalte ”Yoga” treningen som introduseres som pausegymnastikk på flere arbeidsplasser medfører noe verre skade. Det dreier seg mer om vi lever med Jesus i en kjærliglighetsrelasjon enn om vi kommer i skade for å stå i en bestemt stilling med kroppen vår, mens vi følger med på pusten. Enkelte kroppstillinger skal jo ifølge angstbiterske puritanister skal være dedikert til avgudsdyrking og dermed djevelen, og spesielt hvis ordet “Yoga” er nevnt i sammenhengen. Min enkle overbevisning er at når kroppen vår og alt vi er overgitt til Jesus, så har vi stor frihet. Og jeg nekter å akseptere at djevelen skulle ha noe opphavsrett til noen kroppslig stilling eller posisjon. Han er ikke skaper, bare forfalsker. Han har bare "opphavsrett" til en ting og det er løgn og forfalskning. Synes vi på den andre siden det er underholdene å bruke kreativiten vår til å lage en figur med rød lue og lav til skjegg som vi henter frem en gang i året og setter i stuen, så er det ingenting ondt skjedd ved det. Finner vi den såkalte Yoga treningen på jobb å være bra for kroppen, så er det ingenting ondt skjedd ved det, heller. Vi faller ikke ned og tilber nissefiguren, og vi kan gjøre øvelser samtidig som vi følger pusten, og takke Gud for kroppen vår og be til Gud om god helse. Mange har stillesittende jobber eller jobber med ensidig belastning. At noen finner det for godt å kalle det for Yoga er ikke det vesentlige, så lenge en ikke tror at dette er veien til indre fred og frelse. Finnes det åndelige realiteter bak overtro og nissefakter? Selvsagt! Roten er uten tvil demonisk. Og finnes det åndelige realiteter bak enkelte former for Yoga-praksis med introduksjon og involvering i Østens religioner og filosofi? Selvsagt! Men så lenge vi lever i en åpen relasjoner til Jesus og lever fylt av Ånden så kan vi slappe av og forvente at Gud taler til oss gjennom fred / ufred. Vi vet på hvem vi tror. Kjenner du ubehag ved å delta på Yoga treningen på jobb? La det være og følg din samvittighet og overbevisning. Noen troende har bakgrunn i det alternative og trenger uansett å holde seg unna, fordi det fort blir en feilkobling. Men i spørsmål som handler om samvittighet er det lurt å la være å dømme andres frihet (Rom 14), og i kjærlighet hjelpe andre til å følge sin overbevisning. Tror du at det er Guds vilje for deg ikke å spise kjøtt? Det er jo helt fint - jeg har ikke noe behov for å forsøke å overbevise seg om noe annet - tvert imot: det er slike ting som er så lite viktig at vi har ikke tid til å lage unødvendige diskusjoner om sånt. Jeg lærer meg litt om vegetarmat slik at jeg kan invitere min bror og søster på middag uten å skade deres samvittighet. Så enkelt. Dette gjelder for alle områder hvor bibelen ikke gir noe fasitsvar, men heller stor frihet. Noen vil at deres fasitsvar - deres overbevisning og samvittighet - skal gjelde alle - det være seg enten former for musikk, dans, treningsformer, mat eller drikke. Jeg observerer at noen har den oppfatning at bare ved å si ordet “Yoga” så forsvinner alt som har med Jesus å gjøre og all verdens demoner opptrer istedet. Spiller ingen rolle om du da har lovsangsmusikk på ørene via mobilen din. Kilden er feil og dette blir derfor uansett feil, ifølge dem. Punktum. Så da må alt som har med Buddhisme å gjøre være feil, da? For den som ikke har mer angst for det ukjente enn at en setter seg litt inn i saken, så vil en finne at det er en del Buddhistisk visdomslære og bibelsk visdomslære og etikk har noe til felles, også, mellom alt det som helt klart skiller. Jeg kan ikke avvise noe som er rett og godt bare en finner spor av det i andre religioner og da blir kilden automatisk feil. Men et like viktig spørsmål, dersom en skal bruke samme tilnærming, blir: Hvem har undersøkt røttene til alle juletradisjonene våre? Hvor kommer juletreet ifra som vi jumper rundt og synger julesanger rundt? Og noen synger til og med til treet: “Du grønne glitrende tre, god dag!” Hvis roten til juletreet er hedensk avgudsdyrkelse, så skulle det vel hjelpe lite å synge kristne hymner, eller hva? Og hva og alle nissegubbene som settes opp i kristen hjem? Det hjelper lite at de ser søte ut, eller hva? Det at en ikke tror på nissen, hjelper jo ikke. Demonene forsvinner ikke for det, om de automatisk følger med på lasset. Jeg tror ikke på Buddhisme, men jeg har likevel et ansvar for å vurdere det jeg blir involvert i, og å ha en åpen dialog med Herren om det. Sier Ånden eller samvittigheten “nei”, så er det diskusjon slutt uansett hvilke argumenter jeg kan komme opp med. Og slik er det med julen og juletradisjoner, også. Vi har et ansvar for å søke Gud og lytte av. Noe er uproblematisk, andre ting er det ikke. 
For hvis det som ender opp som rett eller galt til syvende og sist dreier seg om at det har vi nå gjort så lenge, at det er tatt opp i kristen tradisjon, og da er det liksom greit; vel, da er det lite verdt i forhold til å nagivere mellom rett og galt. Det er som de som mener at enkelte former for musikk er djevelsk, mens realiteten egentlig fort blir at godkjent musikk fortløpende er det som var populærmusikk for 30 år siden. Musikken renses med tiden, ser du. Realiteten er mer at det som kjennes nytt og ukjent per definisjon er feil - selv om det til og med skulle være Gud som kommer med sin Ånd og kraft. Vi har en tendens til å like det som er svart/hvitt. Men dersom svart/hvitt dømmes etter det som skjer i det ytre, så bryter vi  med Jesu befaling:

“Døm ikke etter det dere ser, døm heller rettferdig!” (Joh 7.24)

Jesus ble dømt av mennesker med bibelen i hånd, og de mente at de var på så trygg grunn at de like greit dømte ham til døden. Hvis det er der du ender opp i forhold til en levende Jesus, kan du trygt konkludere med at du har bommet.

En god kristen feiring vil alltid være i evangeliets ånd
Det er en god bibelsk skikk å slå en fest for å markere noe Gud har gjort for oss. Det er ikke noe galt med det. Og i den nye pakt, så har en ikke så veldig mange ytre formkrav, heller. Liker du pinnekjøtt, så er det helt greit. Foretrekker du ribbe eller kalkun, så går det også fint. Til og med alkoholholdige drikker kan nytes med måtehold og i forståelse med andre som er til stede. For øvrig er et fornuftig måtehold et bibelsk ideal på som mange områder. Kilo man legger på seg i julen, kan være kilo man mistrives med i januar, og for mange kilo han ha negative helsemessige konsekvenser. Det kan være lurt å begrense innkjøp av søtsaker og tomme kalorier. Det å invitere noen som ellers hadde vært ensom og tilby dem fellesskap rundt alle godsakene kan hjelpe både dem og oss selv.

“Do you like honey?
Don’t eat too much, or it will make you sick!” (Ordspråkene 25,16, NLT) 

Gaver er i utgangspunktet en fin ting, men jeg har innført noen kjøreregler på det hjemme hos oss. Det blir feil å la julen være en fest hvor de rike velter seg i enda mer luksus, mens julens budskap er at Gud gav alt til de som ingenting hadde.

“Den som undertrykker fattige for selv å bli rik,
og den som gir gaver til rike, lider bare tap.” (Ordspråkene 22.16, NO11BM) 

“Every time you give to the poor you make a loan to the Lord.
Don’t worry—you’ll be repaid in full for all the good you’ve done.” (Ordspråkene 19.17, TPT)

Det er ikke dumt å anvende bibelsk visdom i alt vi er involvert i, julen inkludert. Altså er mine kjøreregler slik:

• Å gi til de rike det de ikke trenger, fører ikke velsignelse med seg. Gud har ikke sansen for det, og vi fyller allerede sprengte søppeldynger med skrot og bidrar til et allerede anstrengt miljøproblem. Altså: Gaver skal være noe en faktisk har bruk for og finner regelmessig glede ved, ellers lar en det være. Skriv heller et kort og fortell hva personen betyr for deg, eller gi det som er kalt en sosial gave: “Siden du har alt det du trenger, gav jeg heller til ........... God jul!” Kjedelige og billige gaver som sokker, underbukser og andre enkle forbruksvarer er helt supert!
• Å gi til de fattige er alltid rett og godt, og det er slik i tråd med julens budskap. Jeg har innført det som en skikk hos oss at vi gir en god slump penger til de vanskeligstilte og markerer det med en konvolutt med et lite brev som sier hva vi har bidratt med som familie. Det dreier ikke om god eller dårlig samvittighet, men om å minne oss på hva som er julens budskap: Gud gav alt til dem som ingenting hadde. Vi kan ikke bare si det, vi må gjøre det i praksis, også på en dag som denne.

Vi dyrker ikke en fattigdomsmentalitet som kristne - materiell velstand er ikke et onde i seg sjøl. Men vi dyrker heller ikke fråtsing og sløseri.

“To ting ber jeg deg om,
nekt meg dem ikke så lenge jeg lever:
Hold falskhet og løgn langt borte fra meg!
Gjør meg verken fattig eller rik,
men la meg få den maten jeg trenger.
Ellers kunne jeg bli så mett
at jeg fornektet deg og sa:
«Hvem er Herren?»
eller bli så fattig at jeg stjal
og krenket min Guds navn.” (Ordspråkene 30.7-9)

Bibelen forkynner på flere områder en gylden middelvei. Vi kan tenke at problemet med rikdommen vi nyter her i Vesten ikke angår oss, fordi vi “fornekter” ikke Gud. Men vi kan like fullt tillegge oss en gudsfornektende og ateistisk livsstil, der vi klarer oss utmerket uten ham i vår travle hverdag. Og når krisen oppstår er vi uten trening i å stole på Gud og vi reagerer, resonnerer og handler på akkurat samme måte som enhver ikketroende ville ha gjort. Rikdom i seg sjøl har ikke noe ondt med seg, for materiell velstand kan deles og være slik bli en dobbel velsignelse. Det er sunt å sette seg sjøl i situasjoner hvor en må stole på Gud for det en trenger, selv om lønna er så god at en i utgangspunktet ikke har noen mangler. Det kan gjøres veldig enkelt: Gi ekstra noen måneder og se hvordan det går! Det er supert å være ekstravagant og å flotte seg - i offervilje, i vilje til å gi og dele goder med dem som har lite, i kjærlighetsgjerninger som skinner Jesus.

Å komme i julestemning - slik det fungerer for min del
Men tilbake til julegudstjenesten og julestemning. Om du elsker julegudstjeneste, så er det helt fint. Jeg deler bare mine refleksjoner og opplevelser av dette.

“Det folket som vandrer i mørket,
ser et stort lys.
Over dem som bor i dødsskyggens land,
stråler lyset fram.
Du lot dem juble høyt
og gjorde gleden stor.
De gledet seg for ditt ansikt
som en gleder seg over kornhøsten,
som en jubler når krigsbytte deles.
For åket som tynget,
stokken over skuldrene
og staven til slavedriveren
har du brutt i stykker som på Midjans dag. Ja, hver støvel som trampet,
og hver kappe tilsølt med blod
skal brennes og bli til føde for ilden.
For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder.
Han har fått navnet
Underfull rådgiver, Veldig Gud,
Evig far, Fredsfyrste.
Så skal herreveldet være stort
og freden uten ende
over Davids trone og hans kongerike.
Han skal gjøre det fast og holde det oppe
ved rett og rettferdighet
fra nå og for alltid.
Herren over hærskarene skal gjøre dette
i sin brennende iver.”

Typisk kunstnerisk uttrykk i den
katolske tradisjonen.

Moderne kunsterisk uttrykk i en nyapostolisk tradisjon.

Til syende og sist dreier dette om spørsmålet: Hvem er Jesus? Han forble ikke bare en liten gutt som ifølge bibelen ikke gjorde noe mer spesielt enn at han satte foreldrene ut når han ikke skjønte at måtte henge med i svingene og bli med dem hjem. Vel, han satte vel også ut fariseerne som ikke forstod hvor han fikk kunnskapen sin ifra. Men han gjorde ingen under, slik Koranen gir inntrykk av. Det skjedde ikke før han ble døpt av Døperen Johannes, og den hellig ånd dalte ned over han i form av en due. Det var etter at dette tok plass at miraklene begynte å hende. Det var at han ble salvet av Ånden at han startet sin forkynnergjerning. Og forkynnelse og mirakler var to sider av samme mynt. Evangeliet som de første apostlene forkynte var evangeliet om at

“Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.” (Apg 10.38)

I en bibelsk kontekst, så har også julen et budskap om et herrevelde som er lagt på Jesus sine skuldre. Han har erobret tilbake den myndigheten som det første mennesket forærte til den vonde. Ikke myndighet til å bestemme hva som skal skje på jord - den har Gud aldri gitt ifra seg, men myndigheten til å sette mennesker i frihet, så de blir myndiggjort til å leve i Guds plan av egen fri vilje. Det guddommelige Ordet ble mennesket og flyttet inn i nabolaget. Den prosessen - at Ordet blir kjøtt og blod har ikke stoppet etter at Jesus ble reist opp fra de døde og har satt seg ved Guds høyre hånd. Hvorfor? Fordi den Gud øser sin Ånd over det nye mennesket - Kristusmennesket - det mennesket som er salvet av Ånden, slik det greske ordet Kristus betyr - det mennesket som kan stå frem og si: “Herrens Ånd er over meg og han har salvet meg til å forkynne godt nytt for fattige....” (Jes 61). Jesaja sitt budskap i Jesaja 9 som vi ofte siterer i forbindelse med julefeiringen er at Jesus sitt fredsrike skal ha en utbredelse som ikke tar noen ende. Det tunge åket av synd og elendighet, denne slavedriveren med stokken som slår oss til bakken er blitt brutt. Vi har en frelser som er Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far og Fredsfyrste. Det jeg har funnet slitsomt med julefeiringen er at budskapet er så gjennomgripende fantastisk at det hadde fortjent å bli ropt ut på hustakene. Og samtidig: Vi har pakket det inn i så mye dill og dall og tull og fjas og sentimentale greier at det helt har mistet sin kraft. Og det er helt forferdelig! Evangeliet er ment å ha en profetisk skarphet, en nyskapende kraft, en retningsgivende frigjøring og gjennomgripende forvandling. Ingen kan være likegyldige til evangeliet. Ingen kan være likegyldig til det faktum at Jesus Guds Salvede sitter på tronen og han har av sin Far fått den hellige Ånd som han har øst ut over sitt legeme.

Hvorfor snakker vi ikke om den hellige Ånds realiteter på en julegudstjeneste? Hvorfor har vi ikke vitnesbyrd om hva Gud har gjort i livene våre? Hvorfor ber vi ikke for syke og innbyr til frelse? Hvis en julegudstjeneste blir besøkt av folk som ikke tror, så hadde jeg brukt 15 sekunder å snakke om hvordan Jesus kom til jord, og så hadde jeg brukt resten til vitnesbyrd om hva det faktisk betyr i praksis! Etterfulgt at heftig og inderlig lovsang til Gud og innbydelse til å bli betjent med Guds kraft. Det hadde vært julegudstjeneste det!

Jeg har jo lurt litt på om det bare er jeg som har vært plaget med et ubehag rundt måten vi feirer jul på. Men her forleden hadde jeg en god samtale med ei som leder et evangeliseringsarbeid jeg deltar i. Og vi hadde akkurat de samme tankene. Det var jo helt herlig! Når en går med disse tankene alene, så blir det liksom så puslete og en får ikke gjort så mye med dem. Men vi bestemte oss for å gjøre en forskjell, sjøl. Det er alltid et godt sted å starte. Det ble ikke på den 24. desember, og det er kanskje like greit - jeg vet ikke hvor mange vi hadde funnet ute på gater og streder en slik dag, for vi som har det greit, vi gjemmer oss jo i våre gudshus og hjem på en dag så dette, så vi vet ikke hva som ellers foregår. Det ble lørdag den 21. desember. Folk hadde gjort seg flid med å lage flotte gavepakker som vi kunne gi til tiggere, uteliggere og rusmisbrukere. Selv fikk jeg bedt for en har som hompet så fort av gårde på krykker at jeg ble andpusten når jeg skulle ta ham igjen. Han hadde knekt ankelen på håndball og hadde blitt opererert for nesten et år siden. Så hadde det ikke leget slik det skulle og de måtte operere på nytt. Smerten gikk fra 8 til 3 ved forbønn. Jesus lever! Vi hadde med oss en gjeng ungdommer; den yngste 16 år, og sammen med dem fikk vi møtt en gjeng rusmisbrukere. Den ene rusmisbrukeren satt et skudd idet vi kom og stod uten noe på overkroppen og ristet. Det gjorde stort inntrykk på oss alle og ikke minst på ungdommene. De spurte om han ville bli bedt for og bad inderlig til Gud for ham. Jeg kom i prat med en kar som slet så mye med revmatiske plager at han hadde sett seg nødt til å gå på det illegale markedet for å få tilstrekkelig med smertelindrende medikamenter. Han visste om steder i verden hvor han kunne ha vært mye friskere og klart seg uten, men dit kunne han jo ikke ta med seg trygden og arbeidstilatelse og jobb er heller ikke enkelt å oppdrive de stedene. Jeg delte med ham om mine erfaringer med Guds under. Før det gav han inntrykk at han hadde skikkelig peiling på det som hadde med kristendom å gjøre. Men nå fikk samtalen en annen karakter. Mer en meningsutveksling, ble det en utveksling av livserfaring der vi lyttet til hverandre. Vi gav hverandre respekt som mennesker, og vi koblet. Jeg kjente at Guds medfølelse rev i meg, og vi fikk til slutt legge hendene på ham og be for ham. Herre, må du sette ham i frihet! Han syntes jo for øvrig historiene mine var nesten for gode til å være sanne - slik blir det når livet herjer med det over lengre tid. Du mister håp. Jeg håper og tror at jeg fikk gi ham det han hadde minst av: håp for framtida!

Vi hadde debriefing med ungdommene i bilen på veien hjem. En forstår fort at livet er skjørt og at har mye å være takknemlig for. Jeg kjørte min gode venn, 16 åringen, hjem til leiligheten der han bor alene - uten foreldre og uten fosterforeldre. Dette virket å være et vendepunkt for ham. Høsten hadde vært tung og full av skuffelser, men han så nå også dette i et litt annet perspektiv. Han kjente nå takknemlighet til de som faktisk har hatt omsorg for ham i oppveksten, og det som har blitt formidlet av gode verdier.  Han aksepterte min invitasjon til å komme hjem til oss på julelunsj første juledag. Inntil da hadde han ikke gjort det, tross gjentatte invitasjoner. Det er faktisk noen som bryr seg og hvorfor holde dem på en armlengdes avstand, bare for ikke å bli skuffet på ny? For meg var denne kvelden en perfekt oppkjøring til julefeiringen. Jeg kan ikke for det, men slik jeg leser bibelen, så er det dette julen handler om; ikke så mye å lese høyt om Jesusbarnet som ble født i en fattig, slitt stall, for etterpå å kjøre hjem velte seg i overflod, mens en rekke personer sitter ensom, forlatt og i smerte. Det er dette jeg mener vi som kristne må gjøre noe med. Vi må introdusere juletradisjoner som i realiteten forkynner julens budskap, og ikke la handelsstanden eller ikke-apostoliske tradisjoner stjele muligheten ifra oss. Det som avgjør om det er godt eller mindre bra, er om det er i tråd med hovedlinjene i bibelens sitt budskap. For min del må du gjerne stå på hendene når du ber for syke, bare folk blir friske eller dra på gamlehjem og holde konsert og en appell. The motivation of the heart to love and connect is everything, appearance is nothing. For meg er dette en julegudstjeneste som får meg i julestemning. Da kan en godt legge til både juletre, god mat og fellesskap som kjernefamilie.

Ha en riktig god jul! Dette dreier seg ikke så mye om vår gode eller dårlige samvittighet. Det dreier seg om å være en disippel og forstå hva det betyr. Uansett, alt godt vi kan bidra med kommer uansett ifra ham - alt vi kan gjøre er å gi ham respons. Nyt lysten til det gode i ditt hjerte og la det lede deg dit du ikke før har vært!