Å danse for Herren (2. Sam 6)

“Han førte den opp til Davids-byen med stor glede. Da de som bar Herrens paktkiste, hadde gått seks skritt fram, ofret han en okse og en gjøkalv. David danset av all kraft for Herrens åsyn. Han var kledd i presteklær av lin.
Slik førte David og hele Israels-folket Herrens paktkiste opp under jubelrop og hornlåt.
Da Herrens paktkiste ble ført inn i Davids-byen, så Mikal, Sauls datter, ut av vinduet. Hun fikk øye på kong David som hoppet og danset for Herrens åsyn, og hun foraktet ham.” (2. Sam 6.12-16, NO-78/85BM)

Hva var utgangspunktet for denne ville gledescenen i Jerusalem? David hoppet og danset “av all kraft” for Herrens åsyn, det vil si i en atmosfære av Guds nærvær, velsignelse  og velvilje. I GT hadde en fysisk paktskist en avgjørende betydning i dette, og nå brakte David paktskisten til byen. Også i den nye pakt har vi en paktskiste - en nådestol, et soningssted, men det er ikke en fysisk størrelse, men en person (Rom 3.25, BGO, NO11BM). Paulus sier at dette soningsstedet, denne paktskisten, er Jesus Guds Salvede. Gud sjøl var sonofferet ved sin elskede sønn. Gud sjøl er ved sin kjære sønn selve pakten som både paktskisten og paktstavlene er et uttrykk for (Jes 42.6). For hebreerbrevet åpenbarer for oss at dette fysiske bare er skygger av det som er i himmelen, og som måtte renses ved et bedre offer enn alt dette fysiske og utvendige (Hebr 9). For her er det snakk om det evige, hjertene våre, som ikke er synlige. At det i det hele tatt er noe som finnes i himmelen og som må renses er jo litt uforståelig, men Hebreerbrevet er et sterkt profetisk skrift hvor forfatteren under Åndens inspirasjon virkelig ser linjene. Derfor sies det at røkelsesalteret stod inne i det aller helligste, ennå jeg kunne ha vist ham at det flere står svart på hvitt i GT at det stod utenfor det aller helligste. Hva er greia? Har vi funnet en grov feil i bibelen, eller er det en god forklaring? Hvis en leser hebreerbrevet kap 9-10 i sammenheng, så vil en finne at temaet er at den hellige Ånd gir til kjenne at det nå er åpnet en vei inn i det aller helligste som før ikke var tilgjengelig. Kun  øverstepresten kunne gå inn, og bare en gang i året, og da ikke uten risiko. Røkelsesalteret sier Åpenbaringsboken, er de helliges bønner og deres lovsang og tilbedelse. Før tilba en noe som var langt borte og noe en ikke helt forstod seg på. Nå, når Jesus har åpnet veien for oss, like inn til Pappa Gud sitt vidunderlige hjerte, så kan vi tjene Gud i hans nærvær. Ved Åndens åpenbaring, den Ånd Gud har gitt i våre hjerter og øst ut over oss, så kan vi skjønne hva som bor i Guds hjerte (1. Kor 2). Så hebreerbrevets forfatter sier bare at alteret stod der det egentlig var ment å stå fra Guds side. Vi var aldri ment til å leve uten Guds liv i oss og nærvær i oss. Det var derfor Gud plasserte livets tre i hagen “in the first place”. Vår rette element og vår rette plass i Guds plan og i våre liv er for Herrens åsyn. Alt som er utenfor det, er utenfor. Alt som er innenfor, er midt i det Gud har planlagt for oss.

Røkelsesalteret og soningsalteret, paktskisten, er blitt ført sammen. Det David gjorde på denne gledesdagen var en sterk proklamasjon av det som skulle komme. Men heller ikke her var det uten risiko. Ussia, presten som tenkte at han måtte passe på Guds paktkiste så den ikke falt av og gikk i stykker, betalte en høy pris for det, og David ble både redd og sint. Etter den episoden leste David seg opp på dette med paktskisten, når han først skjønte at, jo: Det er velsignelse, nåde og fremgang knyttet til kisten der Gud har latt navnet sitt bo. Gud trenger ikke at vi holder ham oppe. Det er han som gir alt liv ånde, og han holder alle ting oppe ved sitt krafts mektige ord (Hebr 1). Det at han i det hele tatt involverer oss i det han gjør, er ikke et uttrykk for at Gud trenger hjelp. Det er snarere ut uttrykk for at Gud ønsker fellesskap og ønsker å meddele seg sjøl til oss, så vi får del i hvem han er og vi blir mer og mer lik ham. Er det ikke raust? Jo, visst er det raust! Men noen ganger kommer vi i skade for å tenke at vi skal redde ballet. Slipp meg til, så skal jeg fikse dette. Den frimodigheten Gud kan gi oss, kan til forveksling ligne på akkurat det. Jesus sa: “Send ham hit til meg!” Peter og Johannes på vei til bønnemøte sa: “Se på oss!” Men Åndens frimodighet har sin rot i Gud, og Peter sin forklaring på underet som fulgte var ikke at - du skjønner, vi har litt peil, vi, ser du. Nei, nei. Han sa: “Hvorfor ser dere på oss, som om dette har noe med oss eller vår fromhet å gjøre? Dette dreier seg alt om Jesus, og det navnet - den personen - som fyller oss med tro som gjør at det umulige blir mulig. Hans navn er Jesus!” (Apg 3, min parafrase). Men å tenke at vi med vår menneskelige styrke og kløkt skulle kunne gjøre noe forskjell i Guds rike er en så dyp og opprørsk villfarelse, at det omtrent ikke er mulig å rote seg lenger bort. Derfor er vårt ansikt alltid vendt mot Gud. Derfor søker vi hans ansikt alltid. For: All god og fullkommen gave kommer ifra ham. Nå er også vår menneskelighet en gave ifra Gud. Livet Adam og Eva fikk var en gave ifra Gud. Men det livet er blitt besudlet av synd og med synd, dødelighet. Og likevel: Om Adam og Eva aldri hadde spist av treet til kunnskap om godt og ondt, så hadde de aldri fullført Guds plan før de tok del i Livets tre. Vår menneskelighet er en gave ifra Gud, men det betyr ikke at det dermed strekker til. Det er menneskelig å være utilstrekkelig og du trenger ikke for en meter å bringe begrepet synd inn i det i det hele tatt. Det betyr bare at vi er mennesker og ikke Gud. Men den veien som Gud hadde tenkt for Adam og Eva og som han fremdeles tenker for meg og deg, er at vi skal få lov til å lære ham å kjenne og få del i hans enorme kraft ved hans store nåde. Jeg kommer ikke over det. Sitter og skriver dette og kjenner bare undringen og gleden strømmer på: FOR EN GUD VI HAR! Han er jo bare helt RÅ på raushet!

På gudstjenesten idag gjorde jeg noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Vi hadde en frisk og god lovssangsstund med både julesanger og rock'n roll (!). I julesangene fikk jeg et ord ifra Herren om at det underet vi feiret i julen langt fra er over. Gud holder fremdeles på med underet at Ordet blir kjøtt. Guds by, det nye Jerusalem er på vei ned fra himmelen, fra Gud (Åp 21). Vi ber: “La ditt rike komme. La din vilje skje på jord som i himmelen,” og vi er en del av bønnesvaret. Så kom det latinamerikanske rytmer og rockn' roll hvor vi sang at vi skal danse med Gud i himmelen. Jeg tror på det. Dans er ikke noe syndig. Du kan ta alt godt Gud har gitt oss og ta det ut av kontekst og gjøre det til noe syndig. Det at djevelen misbruker Guds gode gaver, betyr ikke at det er gavene det er noe galt med. Men på tross at vi i denne gudstjenesten sang av hjertens lyst, så var det ikke mye bevegelse å se. Bortsett fra hos de eldste pensjonistene vi har imellom oss. Jeg hørte den hellige Ånd viske: “Hvis disse virkelig skal danse med meg, så må dem på kurs de fleste av dem.” Jeg skjønte hva han sa, og tenkte: “Nei, dette går ikke - her må kursing til, nå, Herre!” Så jeg fant meg sjøl gjøre noe som jeg aldri hadde trodd at jeg skulle gjøre. Jeg gikk frem og ventet til sangen var over, og delte det den hellige Ånd hadde delt med meg. Jeg er ikke så sikker på at alle skjønte at kurs betød at vi skulle gjøre noe her og nå. Det er det som er blitt den store utfordringen med gudstjenester. Det er blitt redusert til der vi kan sitte stille og putte opp en religiøs mine og bare høre på, men ikke gjøre noe med det vi hører. Gud taler i profetiske ord om at vi skal glede oss, og vi tenker “amen” i vår indre og sitter like godt limt til stolene våre. Det er trygt og godt og behagelig. At vår manglende ikke behager Gud, ser ut til å bekymre oss mye. Men Gud og livet med Gud er veldig praktisk. Så jeg fikk de to beste - de godt voksne pensjonistene i front, og så bad jeg om hjelp ifra barna til å få liv i de gamle stokkene de kaller mamma og pappa. Det ble et langt gledestog med til tider ellevill dans. Jeg kjente den hellige Ånd kom over meg og jeg tok noen dansesteg som jeg nok ikke hadde klart verken å komme på eller utføre i egen styrke. Dans har liksom ikke vært min store greie. Med heseblesende gladsang og ellevill dans i ullskjorte så var det til slutt ikke så mye pust i meg, og pensjonistene måtte også gi tapt til slutt. Men det var en forløsning av glede og smil på fjesene over det hele. Noen fortalte meg etterpå at deres yngste datter hadde gitt uttrykk for at hun ville danse “fremme” på gudstjenesten idag, og fortsatte å mase om det når det kunne skje. Så for henne ble jeg et bønnesvar, også.

For min del, så var det også et stort alvor i det som tok plass midt i all gleden. Når Gud sa at Gud folk måtte på dansekurs, så kjente jeg både en sorg og en utfordring. Men det kan jo ikke være slik Herre at vi ikke kan være fri til å danse meg deg her og nå, slik vi kommer til å danse med deg i himmelen! Det kan bare ikke være slik. Gud, du må hjelpe oss her!

“Da David kom hjem igjen for å velsigne sitt hus, kom Mikal, Sauls datter, ut imot ham og sa: «Hvor høyt Israels konge er blitt æret i dag da han viste seg naken for øynene på tjenestejentene til mennene sine, slik lettsindige mennesker har for vane!» David svarte Mikal: «Det var for Herrens ansikt jeg danset, for ham som utvalgte meg i stedet for din far og hele hans hus og satte meg til fyrste over Herrens folk, over Israel. Jeg kan fornedre meg enda mer og bli enda mindre i mine egne øyne. Men hos disse tjenestejentene som du snakker om, skal jeg vinne ære!»

Mikal, Sauls datter, var barnløs helt til sin dødsdag.” (2. Sam 6.20-23)

Jeg er ikke noe god å danse, og det så sikkert helt “Harry” ut det jeg foretok meg. Men jeg vil si som David: Jeg kan fornedre meg enda mer og bli enda mindre i mine egne øyne! Og: Det var for Guds ansikt jeg danset for ham. Hva andre måtte tenke om det, har jeg verken tid eller krefter til å fokusere på. Alt for mange anledninger går ifra oss fordi vi lar oss stoppe av hva andre måtte tenke om oss eller hvordan de måtte reagere, mens de i de fleste tilfeller hadde blitt velsignet av vår ydmyke frimodighet. Mikals anklage mot David var at dette ikke passet seg. Det var for lettsindig. Men hva som er godt og hellig er det faktisk Gud som har fasiten på og ikke vi. Og når bibelen oppfordrer oss til å prise Gud med dans (Sal 149.3; 150.4), så har vi fått del i hans fasit. Det religiøse menneske er ytrestyrt. Det som avgjør godt og vondt er appearance, hvordan ting tar seg ut. Det må være “verdig” i en rent menneskelig forstand. Men Gud har sin egen definisjon og forståeles av verdighet. Det dreier seg mer om hva som foregår i hjertet, det handler om rett relasjon, og om å være begeistret for hverandre. Vi er begeistret for Gud, og Gud er begeistret for oss. Vi finner denne lengselen i Guds hjerte for denne gjensidige begeistringen for hverandre i Paulus sin relasjon til menighetene han ved Guds nåde hadde vært med å plante (2. Kor 1.13-14). Det var ikke sikkert at det som foregikk på pinsedag var så veldig “verdig”. Noen syntes at de så ut som de var fulle, og gav uttrykk for det også. Sur kritikk vil alltid komme når Gud gjør noe ekte, for er det noe djevelen hater så er det uttrykk for det livet han aldri kan få del i. Men han elsker anklagende-surpomp-død-og-tørr religion. Kjør på med kirkeorgel og harde benker, prester i rare, rituelle bekledninger og masse tomme ritualer og djevelen troner som konge i sitt rike. Og hvis en tror at det er kirkeorgelet, harde benker og rare, rituelle bekledninger som er poenget, her, så er det helt feil. Det er mangel på sant liv, som er problemet. Du kan erstatte kirkeorgelet med fullt band og heftige rytmer, benkene med moderne stoler med massasje, og de rare, rituelle bekledningene med all verdens nye moter. Om det ikke er ekte liv som viser seg i begeistring og frihet til å uttrykke seg på en mangfoldig måte, alt fra det musestille det til absolutt ville og bråkete, så spiller vi uansett på feil side av banen. Problemer med kirkebygg som ser annerledes ut, musikk som er annerledes, bekledninger som er annerledes, noe å sitte på som er annerledes, er at det kun er dette som er annerledes, mens det som burde være annerledes, er akkurat samme døde materien som ellers i samfunnet.

Herre, jeg lengter etter å se at ditt folk blir frigjort til å glede seg i deg, helt uten begrensninger som ligger i vår egen misforståtte verdighet. Herre, vil du overraske oss med dine under til vi kommer til det punktet at vi slår alle ville og gale fotballsupportere ned i støvlene - og helt uten påvirkninger fra rusmidler. Ditt hus er et bønnens hus for alle folk, og du vil fylle det med glede. Men vi har gjort det til noe rituelt, stivt og fasadeaktig. Gud, må du komme å rense oss med din ild, og gjøre oss trygg i den identiteten du har gitt oss som dine elskede barn. Herre, la, oss få har slike tilbedende hjerter som David, som ikke brydde seg om den nedlatende og kalde kritikken, men som vet hvem du er og hvem du har gjort oss til i deg. Herre, gi oss åpenbaring om den lovprisningen som er i din himmel, og du har kalt oss til å delta i og være en avspeiling av. La oss styres ifra din trone og ikke utfra menneskers idéer som hva som er sømmelig og passende. Ja, kom, Herre Jesus. Ja! Kom!