Generasjon eller generasjoner (Sal 39)

David er som å lese som en åpen bok. Ingen andre steder får vi slik vid tilgang til hjertet og tankene til en gudsmann. Han er innom alle mulige sinnsstemninger, og det er derfor salmene har slik legitimitet som en bønne- og lovprisningsbok - her er alt fra dyp tilbedelse og lykke til dyp fortvilelse, angst og depresjon. Alt du kan oppleve som menneske finnes her. Derfor: bibelen er relevant for alle til alle tider i alle situasjoner. Du kan finne hjertet ditt og din opplevelse ser og få hjelp - gitt situasjonen - å gi deg til Gud. Om det er taushet, stønn og sukk, eller lovprisning, lovsang, proklamasjon, så er alt det tilbedelse. Det som avgjør om det er tilbedelse, er hvem du gir det til. Vi liker at det vi gir til Gud ser fint ut. Men Gud vil ha oss - ikke vårt skuespill.

Også David ville være perfekt. Han ville at vært eneste ord var gjennomtenkt og til glede for Gud - perfekt teologisk - skinnende og rent. Men vi mennesker er ikke laget for perfekt teologi - vi er laget for en dyp gudsrelasjon og sunn teologi formes ut fra dette. Bibelen er ikke en firkantet regelbok - det er en kjærlighetshistorie, og så har også kjærligheten noen regler, men som drives først og fremst innenfra. David sitt perfekthetsprosjekt endte med mageplask. Ut plumpet et ikke teologisk gjennomtygd spørsmål - men ikke noe mindre viktig av den grunn: hvor kort er ikke livet mitt Gud? Det er jo som røyk. Er her nå - og borte i morgen. Så var det bare et øyeblikks menneskelig anfektelse hos David, eller er det noe visdom å hente i dette spørsmålet som kokte over hos ham?

"Herre, lær meg at jeg skal dø, hvor få og tilmålte mine dager er, så jeg kan innse at mitt liv tar slutt." Psalms 39:5 (N11BM)

"Herre, lær meg" er ingen dum bønn. Hvis man innser at livet er kort, så gjør det noe med måten man lever det på. En vil ikke kaste det bort. Og hvis man leser Skriftene med et åpent sinn, så vil en se at livet er så kort at en må tenke mer enn egen generasjon dersom Guds plan skal gå fremover og bli fullført. Suksess er ikke bare det som du får gjort i din generasjon. Suksess er hvordan du har tilrettelagt det for neste generasjon. Så:

• det tok mer enn Moses å føre Israelsfolket inn i landet. 
• det tok mer enn David å få fred og herredøme og se Guds tempel reist
• Elia bygde en arv som Elisa kunne gå inn i. Tragedien er at Elisja ikke gjorde det samme. Et mirakel fra døde bein er kjekt - bedre å se det gjennom kjøtt og blod. Døde bein beveger ikke på seg og profeterer mer om det som har vært, ikke så mye det som kommer. Et liv i Guds kraft er et sterkere vitnesbyrd.

Vi har fått et veldig oppdrag: å disippelgjøre nasjonene. Å forkynne evangeliet som et bevis for alle folkeslag, og så skal enden komme. 2000 år er gått, og ennå holder vi på. Vekkelseshistorien er en historie om statskristendom og katolisisme som slo feil og Guds gjenreisning til det opprinnelige, enkle og ustoppelige evangeliet. Dersom vi skal lykkes må en tenke to tanker samtidig. Vi ønsker å lykkes her og nå, men samtidig investere i neste generasjon. Det innebærer ikke minst hvordan vi tror på, trener og slipper til de unge. Alle må ha minst en Timoteus - en som viderefører arven - og helst i dobbelt mål. Så lenge målestokken er Jesus, er det alltid rom for vekst. 12 ble til 72 som ble til 500 med 120 særlig innvidde, som ble til 3500 på pinsedag; da hadde de 380 som syntes bønnemøter var tørre greier skjønt at "heisann, bønn er kult, ass!" Hvis alle team (som må være minst 2), ser 5 nye team, da har vi den multiplikasjonen som vi ser vi evangeliene. Men livet vårt er kort, så vi må trene de som er yngre enn oss dersom dette skal overleve, ellers så blir vi en Elisja, en Josva, en Salomo - uten arvtakere som kan bygge videre på den grunnvollen som er lagt, de erobringene som er gjort. Det er ikke uten grunn av Malaki som den siste av GT profetene taler til oss om å vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerte til fedrene. Like forut peker han på to profeter: Moses og Elia som begge hadde arvtakere. Hvor begynner dette? Hos fedrene, selvsagt. Det er fedrene som samler til barna og ikke omvendt, sier Paulus til menigheten i Korint. Målet er barn som vokser opp og tar ansvar. Hvorfor er fedrene nevnt og ikke mødrene? Fordi morsinnstinktet er så sterkt - den biologiske klokken roper etter hvert på barn - de kommende fedrene går mer med på det. Mens mor har tendens til en omsorg som blir overbeskyttende, har far en tendens til å stille for tøffe krav og uten nok involvering. Det er derfor det er så viktig med begge roller. Paulus gir fedrene denne oppfordringen:

"Dere fedre, gjør ikke barna deres bitre, så ikke de blir motløse." Kol 3:21 (Bibelen Guds Ord)

Ettersom barna blir eldre, blir coaching-rollen mer og mer viktig. Vi skal ikke løse alt for dem, men gi dem nok backing, så de opplever mestring. En sunn identitet er å vite at en er elsket uavgengig av prestasjon og at hardt arbeid lønner seg og gir frukt. To tilsynelatende motsetninger, men som ikke er det. Latskap er ikke, og vil aldri bli en gudelig verdi. Hviledag, men tid til refleksjon og oppladning, derimot, har alltid vært det. Alt Gud har skapt, har en fast rytme. Gode vaner er en positive rytme som gir gode frukter. Å jobbe jevnt, trutt og målrettet er ikke feil. Traust arbeidsmoral en er god ting. Åndens ledelse uten ryggrad til å stå i arbeid og press over lengre tid gir lite frukt. Å leve i Ånden er ikke kun å fly av gårde på rosa sky nr 13. Det kan innebære å møte motgang og press som gjør at en kjenner på smerten. Vi må være ærlige med denne siden av evangeliet. Jesus snakket med disiplene dine om motgang og forfølgelse (Joh 16.1). Motivasjonen hans var at de ikke skulle ta anstøt og falle fra når det skjedde. Det er noe med en fornuftig forventning. Vi har grunn til å forvente store ting, sterke mirakler. Men vi har også grunn til å forvente at dette trigger motstand. Om vi ikke gir oss til den kommende generasjonen helhjertet, ærlig og sårbar, så sviktet vi oppdraget. Dine arvtakere definerer din suksess. 

Personlig ser jeg at jeg har sviktet når det kommer til egne barn; og det følger meg hver dag og gir næring til bønn om nåde for meg og mine. I hele oppveksten har kona mi og jeg vært i en pionersituasjon hvor vi har plantet og etablert menighet. Det har barna fått merke, særlig ifra meg. Press og travelhet har gjort meg for lite tilgjengelig for for fjern, og det er ikke alle prioriteringer jeg kan stå ved idag. I de sårbare tenårene fikk jeg omfattende tegn på utbrenthet, og var helt fraværende i flere år. Alt jeg klarte var å stå i jobb, og bare det holdt veldig hardt; når arbeidsdagen var over var jeg helt oppbrukt. Gudslivet var under veldig press; mer preget av angst og uro enn fred og glede, og jobben som IT leder var egentlig det eneste jeg var rimelig trygg i. Ved Guds nåde har vi lyktes med å gjenoppta dialogen med hverandre som pappa og døtre, og av en eller annen grunn, så elsker de å reise på tur med meg. Jeg har noen løse skruer når det kommer til praktisk planlegging, så mye spennende kan jo skje. Men det jeg ikke har i planlegging, tar jeg igjen på krisehåndtering, så utrolig nok går det bra. Men jeg velger å tro at noe av denne trangen til fellesskap og å gjøre ting sammen er en utsultethet på pappa, på oppmerksomhet fra far. Av en eller annen grunn så higer de etter anerkjennelse fra meg som far; kanskje fordi de ikke så lett får det, og kanskje fordi fars anerkjennelse gjør noe som ikke noe annet kan gjøre. Når de kommer og vil reise på tur, da finner jeg det vanskelig å si nei; jeg har en gjeld å betale. Oppmerksomhet og fokus og en inspirasjon til det som er det viktigste arbeidet; bønn til Gud. Det kan være krevende å være rotehode og reise med pertentlige døtre, men en fin øvelse i tålmodighet og ydmykhet. Det har vært tenners gnissel og gråt når en ikke får det til; og dertil glede når det går bra. Både tårene og gleden blir lagt merke til og med Guds godhet blir det godskrevet som pluss.

Gud, jeg drømmer og sanne fedre som er villig til å legge ned livet for neste generasjon; som ikke er så opptatt av selv å være synlig og anerkjent, men som tenker som Paulus: Det spiller ingen rolle om det ser ut som vi feiler om bare dere lykkes! Herre, hjelp oss til å tenke langsiktig fordi livet er så kort. Hjelp oss å se at det store oppdraget du har gitt oss krever flere generasjoner i en sammenheng som er gitt til hverandre. Hjelp oss å se at det tar tid å forme et menneske til modenhet og at du verdsetter formingen like mye som sluttresultatet. Hjelp oss derfor å være åpne med egne sårbare prosesser, våre dype lengsler og våre feiltrinn, så folk kan se at det som teller ikke er et vellykket ytre, men et lengtende, sårbart og sultent indre. Vi liker å snakke om det som går bra i eget liv; og gode vitnesbyrd er så bra. Men hjelp oss å utruste folk til å takle presset det er å være et Guds menneske i en fallen verden. Herre, kom! Kom, Herre!