En ordning ut på dato? (Ef 5)

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem" (1. Mos)

Bibelen sier at verden og dens oppbygning er i oppløsning (1. Kor 7.29-31). Et grunnleggende opprør mot Gud - som bibelen kaller synd - sørger for at ingenting er stabilt. Alt er bevegelse, alt fra jordplater som skaper jordskjelv og naturkatastrofer til grunnleggende byggesteiner som familie og kjønnsidentitet. Det som er sant idag kan være utdatert og gammeldags i morgen. I vår moderne vestlige kultur, har man bygget opp en angst mot å være umoderne, så både familie-, bedrifts- og organisasjonsliv drives av ulike trender og moter av ulik varighet. Innen teknologien snakker man stadig oftere om disruptive endringer; alt går visst nok så mye fortere. Som teknolog har jeg vært vitne til ulike buzzwords og trender som typisk trenger 10-30 år før den nye teknologien og organisasjonene som skal ta den i bruk er så moden, at det egentlig er noe annet enn; ja, bare buzz. Det som går så fort, er endringene som skjer når tida er moden for det. For fremdeles er vi mennesker; vi er dem vi er; vi er menn og kvinner med ulike gener; ulike hjerner; ulik hormonell kjemi. Vi har de ressurser vi har; jo mere vi skal kontrollere og passe på, jo mindre ressurser er der til andre ting av mer verdiskapende art. Men denne hangen til å forkaste det "gamle" bare fordi det er gammelt, og ta imot det "nye" fordi det fremstilles som nytt og moderne; en grunnleggende utilfredshet og lengsel etter forandring - er en del av menneskets natur. På den ene siden er vi skapt til å erobre. Det var det Gud satte oss i hagen for å gjøre. Opplevelsen av displacement - mangel på tilhørighet og sammenheng; opplevelsen av at noe derfor er gærnt med oss og derfor må endres - det er hva synd har gjort med denne egentlige positive egenskapen. Og derfor ender vi opp med stadig å hive ut babyen med badevannet. Vi kjører grøftekjøring i stadig reaksjoner mot ubalanse. I en vandring med Gud, kan en ha skuldrene senket i alle disse feilmotiverte endringene. For, så rart som det høres ut, så er det noe vi kan lære og ta imot i alle disse. For det er en gang slik at når en er på vei fra en grøft til en annen, så er man innom veien, også.

Den bibelske tilnærmingen til det "gamle" og "nye" er en annen. Jesus sier at er lærd som himmelrikets disippel tar frem gammelt og nytt fra forrådet (Matt 13.52). På den ene siden er Guds rike i det nye testamentene grunnleggende annerledes som gjør at en ser alt forskjellig. På den andre siden sier bibelen at det er liv og rettledning i hele Skriften. En må se GT i lys av den nye pakt. Men en må ikke slutte å se GT. Det er ikke den gamle vinen som er problemet; det er de gamle vinsekkene som ikke er fleksibel nok til å ta imot det Gud gjør. Det er avstivet konservastisme som ikke har sin rot i Gud som er et reelt hinder; der alt det gamle er bra og alt det nye er falskt og ekkelt. Jeg har sett gamle pinsevenner fortelle som ting som skjedde i vekkelsen, med lysende og blanke øyne. Og jeg har bare skjønt ut fra måten de møter det Gud gjør idag, at de vil ha vanskelig for å ta imot en ny vekkelse og se hva Ånden gjør idag. Det en trenger å se er at det Gud gjør henger sammen. Den gamle vekkelsen brakte noe inn som fremdeles er elementer i den nye vekkelsen. Vi som ikke er tradisjonelle pinsevenner har så mye å takke pinsevekkelsen for; for vi tror på Åndsdåp og tungetale, og mirakler, og friere gudstjenester med deltakelse ifra forsamlingen og Åndens ledelse, bare for å nevne noe. Og slik er det med GT. Det er så mye vandring med Gud som vi kan lære av, og det er slik NT anbefaler oss å ta imot den, også. Gudsfrykten som GT formidler er en verdi også i den nye pakt. Og i gudsfrykten; så ser en at det dreier seg om et kjærlighetsforhold, der Guds paktskjærlighet (hebr. chesed), som David beskriver så godt i salmene, i sentrum. Det er en kjærlighet og respekt som drar oss nær, ikke en avskrekkende frykt som pusher oss bort. Det vi ser i den moderne samfunnet; hvor grunnleggende bibelske verdier sies å være utdaterte; at noen tar nåden og fjerner gudsfrykt, disiplin, lydighet og hardt arbeid. Men det er en forvrengning av Guds nåde som bibelen advarer imot og fordømmer (Jud 1). Nåde betyr at du har et helt annet utgangspunkt for disiplin og hardt arbeid. Det er ikke starten på "vi-seiler-bare-med-og-ser-hva-som-skjer" - liv, Laissez-faire eller Laissez-passer, som det heter på fint.

I bibelen har vi et ord som skaper debatt: underordning. Men en gang vi nevner et slikt ord, så tenker vi sjef, undertrykking og misbruk av autoritet. Det rare er at i organisasjons- og næringsliv tenker vi akkurat motsatt. Der handler alt om å dytte ansvaret oppover til ansvaret til syvende og sist sitter hos én person og ikke et team. Og her snakker vi sjef som med sin stilling kan ta avgjørelser; nedbemanning og det så skal være. Medarbeiderskap, ja, men ikke uten ledelse. Familie er forskjellig - til dels veldig forskjellig - vi kan ikke velge våre medarbeidere her, og sykemelding er ikke like gjennomførbart; vikarbyrå for familier er lite tilgjengelig, men i praktisk gjennomføring ikke helt forskjellig:

• Det som ingen gjør, blir ikke gjort.
• Dersom en ikke blir enige om veivalg, fordeling av oppgaver og arbeidsmåte, så blir man veldig mye mindre effektiv.
• Det ikke å ta en beslutning fordi man over tid ikke kommer til en enighet, er også en beslutning, og per definisjon en dårlig en.
• Forskjellighet i personlighet og ferdigheter skaper utfordringer med kommunikasjon som må overvinnes.

Så Gud sier at familien må ledes, av mann og kvinne i et team. Det er ikke opp til barna å lede familien; det burde være en selvfølge, men i vårt langt framskredne demokratiske hverdag, så er det nødvendig å påpeke det. I teamet mann-kvinne har mannen fått et hovedansvar; og er det rett forstått, så er det normalt menn som syns den er tøff å ta. Problemet er like mye at menn ikke tar ansvar som at de sjefer for mye på hjemmebane, eller hva? Ef 5 er et vakkert kapittel om mann og kvinne, synes jeg. Det er ikke noe jeg syns verken er vanskelig å forklare eller å stå oppreist for. For det første: Underordne dere under hverandre i frykt for den Salvede (Kristus; Ef 5.21). Jeg bruker ordet Den Salvede - en korrekt og oversetning av gresk Christos, slik jeg alltid gjør, for i forkant av dette, beskriver Paulus et liv i Ånden (Ef 5.15-20). Liv i underordning fungerer best Åndsfylt, slik alt annet i livet også gjør. Men dette: underordne dere under hverandre i frykt for den Salvede. Hva betyr det? Det betyr at det er en grunnleggende gudsfrykt der vi anerkjenner at vi som mann og kvinne begge har en relasjon til Den Salvede, frelserkongen, og at vi har fått salvelse og autoritet ifra ham som lemmer på det samme legemet. Derfor underordner vi under hverandre Jesus Den Salvede i hverandre. Vi ser at i all forskjelligheten som mann og kvinne, så er det noe utover kjønnsdrift og naturlig familieliv som binder oss sammen: En Herre, en salvelse, et legeme, et oppdrag. Det oppdraget om å legge under seg jorda og herske kom ikke før begge var på plass. Det var ikke én som fikk oppdraget, og så går den andre inn i den andres oppdrag. Nei! Det er ikke slik bibelen beskriver det i 1. Mos. Det benyttes flertallsord - legg jorda under dere. Det er riktig. Adam fikk et spesielt ansvar for å vokte hagen; og som alltid; han sviktet og skyldte på kona når det gikk galt. 

Bibelens fokus på ordning mellom mann og kvinne er en felles ordning i et felles oppdrag hvor begge har fått myndighet og styreansvar ifra Gud. Det er derfor begge står ansvarlig. At teamet også må ledes, er nær sagt en selvfølge. At dette skal fungere godt sammen er, og har alltid vært et mål for den vonde å ødelegge. Forskjelligheter settes opp mot hverandre, eller som i nyere tid; fornektes. Det er jo nesten festlig når biologer og sosiologer på hver sin side av sine fagfelt har to vidt forskjellige budskap. Sosiologer har en voldsom trang til å nekte for at biologi har noe som helst form for relevans; gener, hormoner, fysiologiske forhold i hjernen har selvsagt ingenting med hvordan vi ter oss, hvordan vi tenker og forholder oss, hvilke verdier og holdninger vi har. Nei, nei. Alt er tillært. Biologene svarer med at: vel, det stemmer vel ikke helt, men fordi verden ser ut annerledes idag, så kan noen millioner år til med evolusjon gjøre at survival of the fittest ha ført til annet genemateriell. Vel, "get a life", for da finnes ikke vi her i dette livet, så jeg fokuserer nå på dagen idag og mine 70 år, eller 80 hvis styrken er stor.

Gud legger ikke skjul på at vi er skapt annerledes. Skulle han skape et team for oppdraget, måtte han jo få på plass komplementære ferdigheter. Hva er vitsen med et team, om begge var helt like? Vi reagerer grunnleggende annerledes menn og kvinner, og Paulus viser oss i Ef 5 at det slår inn i forhold til kjærlighet og underordning. Derfor bruker Paulus ordet kjærlighet, oppmerksomhet og omsorg når han snakker om mannen og han bruker respekt og underordning når han snakker til kvinnen. Peter bruker ordet ære istedet for oppmerksomhet, men vi aner at oppmerksomhet og respekt nok har samme kilde, men kommuniseres på litt forskjellige måte. Og her der det vi kommer vi kommer til hvordan menn og kvinner fungerer. Menn reagerer positivt på respekt og negativt på nagging og disrespekt. Kvinner reagerer positivt på oppmerksomhet og negativt på neglisjering; bli tatt som en selvfølge. 

Se på dette klippet ifra moderne forskning:

Artikkel fra VG: https://www.vg.no/forbruker/livsstil/i/wEL1L4/slik-gjoer-du-deg-selv-mer-attraktiv

En kan gjerne hevde at bibelen er gammeldags og utdatert, men forskning bygger opp forståelsen om hva som trigger menn og kvinner positivt. En kan foresøke å benekte disse forskjellene, men det store flertallet av menn og kvinner forandrer seg ikke for det. Bibelens budskap er ikke en flukt, men hjelp der gummien treffer asfalten; det tar i realitetene og flykter ikke ifra dem. Kvinner vil egentlig ha menn som står på egne bein; tendensen til å ville forme og oppdra menn fører derimot ikke til at menn opplever respekt som mann og blir derfor enten trassig eller en tøffel. Menn vil ha kvinner som er fornøyde, trives og viser det; tendensen til å ta dem som en selvfølge fører derimot ikke til trivsel, men snarere til at hun prøver å få oppmerksomhet; selvsagt på feil måte: et naggetroll. En kan enten ha en positiv eller negativ spiral og både mann og kvinne har ansvar for hvilken vei det går. Hvis det en ønsker av en mann er at han tar et selvstendig ansvar, så er det en kortslutning å tro at nagging er det som kommer til å få det til. Menn har en tendens til å flykte ifra ansvar. Den flukten tiltar med negativ oppmerksomhet.

Fordommer mot et sunt bibelsk budskap og misbruk av det er noe annet. #meeto har vist at det er mange arenaer som kan misbrukes; kjønnsidentitet, og dertil seksuelle drifter og oppførsel opphører ikke fordi vi velger å tro at en mann kun gjør det han gjør fordi vedkommende ikke har fått nok seksualopplysning på skolen. Dette er utfordringer som må håndteres og bibelen har sin oppskrift: Enhver kvinner er ikke fritt vilt enda om om hun selv aksepterer det. Som mann vil du bli stilt til ansvar; slik hun vil som kvinne. En mann trenger andre menn for å være ansvarliggjort i forhold til sin seksualitet. Bibelen kaller det disippelskap. En kvinne vet ikke hvordan en mann fungerer seksuelt slik en mann vet det. Derfor følger disippelgjørende relasjoner kjønn; og begge veier.

Jeg drømmer om en generasjon av kristne som står på Guds ordning med den største selvfølge uten av vi dermed blir reaksjonære i forhold til alle endringer. Det er ikke negativt i et kristent verdensbilde at kone er mer arbeidende og mann er mer hjemme med barna. Det betyr bare at vi er på hverandre arena. Det som er drepende er ikke dette, men at jaget etter gods og gull gjør at stillingsstørrelser ikke passer alle livsfaser. Tvert imot viser forskning at Guds ordning ifra 1.Mosebok fungerer. Der både menn og kvinner er på en arbeidsplass forbedrer arbeidsmiljøet seg. Tror vi at det er annerledes hjemme? Neppe! Det dreier seg om mer enn matematisk fordeling av støvsugde kvadratmeter. Det handler om å ta ansvar for det som må gjøres. Fasitsvar er bare en tvangstrøye. Hvert par av mann og kvinne på finne sin vei. Jeg drømmer om en generasjon av kristne som har en helt annen skillsmisserate enn verden omkring; som tør å stå frem å snakke om kommunikasjon, tilgivelse, gjensidig kjærlighet og respekt; utfordringer med sex og samliv; barneoppdragelse og tidsklemma. For hvis vi lever i disippelgjørende relasjoner og åndsfylt, så er regnestykket enkelt: Vi kommer til å slå ned i støvlene alt annet som kryper og går. Det står i profetene at 10 mann skal ta tak i kappen til en jødisk mann og si: La oss få gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere. Vi som er kristne menn: Hvor er vi i #metoo debatten? Vi som ærer kvinner som Guds unike skapning, tør vi gi retning som menn? Tør vi snakke om menns seksualitet; ærlig og sårbart? Det er en verden der ute som trenger oss... Herre, reis oss opp til å være det vi var ment til å være: menn som vandrer med deg.