Jesus Guds Salvede: opphavet til en sett-og-hørt bevegelse (Joh 3)

Som evangelikale skriftkonservative kristne, har vi laget oss noen læresetninger som vi holder som hellige, og som likevel representerer en usunn balanse. Et veldig godt eksempel er hvordan tro oppstår, styrkes og viser seg. Vi er enige om at tro er et nådeprodukt, og samtidig avhengig av vår respons; det vil si stort sett enige. Det er jo dem som hevder at nåden gjelder uansett respons, men jeg vil ikke bruke tid på det. Alle som leser det nye testatement med en viss form for gudsfrykt vet at det ikke forholder seg slik. Gudsfrykt er for øvrig blitt et belastet begrep og nærmest blitt identitisk med lovviskhet. Men NT bruker det ikke slik: gudsfrykt og lydighet er plussord!

Tro produseres av nåde. Men hva er nådemidlene, for å bruke et godt luthersk uttrykk? Vi har lært at troen kommer av forkynnelsen og forkynnelsen av Den Salvedes ord. Med en gang så tenker vi "bibelen". Ja, bibelen formidler noe av dette. Vi finner tro, og vi finner Gud i Skriftene; helt klart. Men når Paulus skriver til Romerne, så hadde de fleste ikke en bibel; var det først og fremst en bibel - det de ikke hadde han tenkte på? Det virker vel ikke helt opplagt. Men forkynnelse; det kan vi være enig om at han definitivt tenkte på. Så er spørsmålet: Er forkynnelse noe som barer berører hørselen, eller er det andre sanser involvert.

Den som kommer ovenfra, står over alle. Den som kommer fra jorden, er av jorden og taler jordisk. Han som kommer fra himmelen, står over alle. Han vitner om det han har sett og hørt, likevel tar ingen imot hans vitneutsagn. Men den som tar imot hans vitneutsagn, har skrevet under på at Gud taler sant. Han som Gud har sendt, taler ord fra Gud, for Gud gir Ånden i fullt mål. (Joh 3.31-34).

Vi ser her at Ånden og Ordet samspiller. For det Ordet som er Den Salvedes ord, er et ord som er salvet. Det er ord som skaper, det er ord som blir synlig for øyene på oss. Og det Jesus snakker til oss om, og som han demonstrer for oss, det er det han har sett og hørt. Syns du ikke rekkefølgen er litt rar? Men det er en rekkefølge som du vil finne igjen gjennom hele bibelen. Det vi ser demonstrert former det vi hører. For hele poenget med begge deler, er at vi skal forstå Gud. Det greske akouo betyr å høre inneforstått å forstå. Derfor bruker Skriften det ordet når disiplene sier til Jesus: "Dette er harde ord. Hvem kan høre dem?" (altså undersforstått: Hvem kan ta forstå og ta imot dette?). Dette at syn og hørsel henger sammen er så gjennomført i bibelen at det der ganske fantastisk at vi ender opp med bibelstudier og forkynnelse uten demonstrasjon i den hensikt å skape tro og utruste mennesker. Se bare her:

Dere skal høre og høre, men ikke forstå,
se og se, men ikke skjelne!
For dette folkets hjerte er blitt fett,
tungt hører de med ørene,
og øynene har de lukket til,
så de ikke kan se med øynene,
ikke høre med ørene,
ikke forstå med hjertet
og ikke vende om,
så jeg får helbrede dem. (Matt 13)

Hva er veien til hjertet, der troen sitter? Bare ørene? Neppe! Og så er det slik at selv om både hørsel og syn blir eksponert for Guds rike, så er det ikke sikkert at hjertet forstår det som skjer. Men dersom vi bare bruker den ene sansen og tenker at "det er alt", så er det iallefall ikke noen bedre sjanse til at vi kommer på rett vei, eller?

Ingen av disse mennene som har sett min herlighet og sett de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve for tiende gang og ikke hørt på det jeg har sagt, sannelig, ingen av dem skal se landet jeg med ed lovet fedrene deres.

Hva er det som gjør at Gud forventer at speiderne skulle forstå og tro det Gud hadde sagt? Jo, alle underne som ble for øynene på dem. Slik sett er det farlig å bli eksponert for under, for Gud kommer til å holde deg ansvarlig for det du har sett. Det jeg skremmes av er at en ikke-apostolisk form for forkynnelse som er nærmest kjemisk renset for demonstrasjon får ta så stor plass i forsamlingene våre. Det er jo direkte anti-Jesus, eller? Når Jesus snakker om det han ser så snakker han også om det han gjør. Jeg gjør bare det jeg ser min Far gjøre (Joh 5,19). Så hva er det som styrer hva Jesus gjør; en fin preiken i himmelen? Nei! Han ser Far gjøre noe, og så gjør han det samme. Ser du? Han modellerer en Guds rike måte å gjøre disipler på. Se og så gjøre. Høre det forklart og så skjønner du. Utfordringen i våre menigheter er jo at det vi ser ledere gjøre er at de står på en plattform og så holder en fin preiken. Ja, ha. Og når blir det min tur, da, tenker vi. Vel, den kommer kanskje aldri, for det blir litt trangt opp på den plattformen, fort, ser du. Og så oppdager du til din forskrekkelse: det var kanskje ikke ønskelig å ha deg der, heller, for de som er der, liker å være der sjøl og syns at de gjør en bedre jobb enn deg. Du skjønner; det største paradigmeskifte kommer når ledere utruster folk ved å ta dem med på det som er real-life, der det skjer, det du faktisk kan relatere deg til i din hverdag, og der du ikke kommer til å oppleve noen begrensninger i forhold til å lære og ta etter; det som faktisk er "utrustning" og ikke bare intellektuell øretuting, der vi kan nikke, se fromme ut og si amen, og gå ut igjen og late som om ingenting verken var sagt eller skjedd. Hvis det var slik at forkynnelser i ord alene var så veldig effektivt; vel da hadde vi egentlig burde vært så utrustet mange av oss at verden burde vært evangelisert og disippelgjort for lenge siden. For du verden hvor mye undervisning og forkynnelse som er tilgjengelig!

Vi har altså med en Jesus å gjøre som har startet en sett-og-hørt bevegelse. Det er det som er den egentlig Jesus-bevegelsen. Det er den bevegelsen vi finner i apostlenes gjerninger (tittelen er valgt av folk som ikke skjønner et døyt av boka handler om). For på pinsedag kunne folk se og høre, og slik fortsatte det. Simon, trollmannen, kunne se at den hellige ånd ble gitt til dem apostlene la hendene på (Apg 8). Apostlene forsvarte seg i et forhør med at de ikke kunne la være å tale om det de hadde "sett og hørt" (Apg 4). Og Paulus fikk i oppdrag å vitne om det han hadde sett og hørt, for han var utvalgt til å se den rettferdige og høre hans røst. Denne Paulus sier til Filipperne at alt de har lært av Paulus, alt de har sett og hørt: gjør det! (Fil 4.9). Hvorfor både sett og hørt? Jo, fordi de færreste av oss er i stand til å sette ut i livet bare det vi hører om. Vi er avhengig av at noen viser oss det rent praktisk. Se her, nå skal jeg vise deg. Ikke sant vel? "Gå og rydd på rommet," sa vi til vår yngste datter da hun var liten. Jeg skal si deg at det var en dårlig vits. Hun visste vel ikke hvordan hun skulle rydde rommet. Hun visste ikke engang hva det betød når vi sa: "Ta den og legg den der..!" Hvor er der?! Ok. Så må vi vise hvor der er da.... Men i menighetene så driver vi på med dette tullet, og du verden hvor åndelige vi er; nei, det er ikke måte på hvor vi kan briske oss; den ene mot den andre fordi vi har den rette læren. Men gjør vi Guds vilje? Lyder vi hans befaling om å rense spedalske, reise opp de døde, gi de blinde synet og proklamere: Guds rike er nær? Ikke så langt jeg har fått med meg. Og det er dette som kommer til å avgjøre om vi kommer til å se landet forandret og ført tilbake til Herren. Ikke gjennom praktisk ateisme og intellektualisme, men gjennom Guds kraft og forsakelse og lydighet. Å dyrke sitt eget intellekt og i praksis å avskrive behovet for Gud er en avgudsdyrkelse. En dyrker egen intelligens istedet for å rope om nåde. Hvordan vi tenker at slikt skal vende nasjonen til den levende Gud, er meg en gåte. Vi ønsker at syndere skal rope til Gud om nåde. Vel, hvis vi som allerede hadde fått del i nåde, var like sulten på mer nåde som de ønsker å se at synderne skal bli, så er vi på rett vei.
Men er vi sulten, du og jeg? Roper vi til Gud i vår ateistiske mørke verden? Eller er vi så assimilerte at vi ikke reflekterer så mye over det?

Jesus bevegelsen gir Jesus-identitet. Fordi vi ser og hører, så gjør vi, slik at vi ser at det som ses og høres ikke er noe noen har patent på andre enn Gud sjøl, og han er rik nok for alle som påkaller ham. Vi oppdager en veldig viktig ting; vi kan se det andre ser, dersom vi gjør det andre gjør; tar et steg i tro. Så kan vi få det forklart og få en dypere forståelse. Åndelige ting med åndelig ord, gjennom åndelige erfaringer som berører andre mennesker som vi også må lære opp. Det dere har lært av meg, sier Paulus. Det du ikke har satt ut i livet, har du ikke lært. Punktum. Den greske dualismen hvor det vi kan og det vi gjør er to forskjellige ting, er en styggedom for Gud, det er ikke en del av bibelsk forståelse av kunnskap; den er gnotisk, og ifølge bibelen renspikket ondskap. En del av dualismen, er grøftekjøringen. Enten så søker vi smerte (selvplaging) eller så unngår vi den for enhver pris (bedagelighet og feighet). Den bibelske tilnærmingen er at vi tåler smerte og ubehag, fordi vi ser et forbilde i ham som også utholdt; for en lønn og for en hensikt. Smerte er ikke målet i seg sjøl. Lønn og hensikt er det. Bibelen ber oss om å leve slik at vi ikke mister lønnen: Gud selv, alt han er og har og gir.

Jeg kjenner Ånden vitner om en apostolisk reformasjon. Apostler som ikke har tid til å preike på alle slags konferanser, for de er så opptatt med å gjøre disipler i enkle og nære relasjoner. Slike som trener trenerne; praktisk, enkelt og jordnært. Bibelstudier? Ja, absolutt! Men så: ut i felten; der det skjer; der livet leves. Herre, kom! Gjør det i vår tid, Herre! Finn i oss et villig hjerte, et hjerte som ikke er hardt og fett og ufølsomt, men et hjerte som lar seg bevege til handling. Kom, Herre Jesus!