Jeg har nytt synet av Guds paktstegn som disse dagene har vært overalt. På busser og offentlige bygninger. Så fint av folk vil oppmuntre meg på denne måten. Minne meg på Guds trofasthet. Verden skal bestå inntil vi får en ny jord under en ny himmel. Det er pakten med Noah. Regnbuen som paktstegn finner vi tre ganger i bibelen. Det oppstår etter "syndefloden". Så opptrer det i profeten Esekiels åpenbaring av det himmelske, midt i en situasjon der Guds folk er bortført pga opprør, frafall og synd. Og sist, men ikke minst så er den over Guds trone i Åp 4, der Jesus troner ved Guds høyre hånd, midt i en periode med både vekst og hard forfølgelse. Hva sier buen? Den sier at uansett hvor elendig ting ser ut - Gud kommer til å få det han lengter etter. Buen sier noe om Guds trofasthet og minner oss på at vi må være utholdende. Bibelen snakker om et løp vi løper. Det er naturlig å bli sliten. Det krever mot, besluttsomhet og utholdenhet å stå løpet ut. Gud har ikke lovd et enkelt liv hvor alt går på skinner her på jord. Det er krig, og krig innebærer også tap. Det koster. Bare troens øyne ser kompensasjonen i himmelen, og gir næring til utholdenhet og et liv som bærer frukt.
Så jeg vet ikke hvorfor regnbueflaggene har prydet busser og offentlige bygg? Selvsagt gjør jeg det. Men du kommer aldri høre meg omtale regnbuen som et "homoflagg". Jeg lar ikke forvirrete og forførte mennesker sette agendaen og ha definisjonsrett på kjærlighet og mangfold, og slett ikke Guds paktstegn. Derfor nekter jeg å reagere. Jeg gir heller respons til Gud. Jeg hadde en samtale med noen gode venner. Han kunne fortelle at de skulle ha et kristent arrangement nå en av dagene i et bygg som ikke var et rent menighetshus. Der hadde noen hatt det for godt å sette opp disse flaggene. Min gode venn bad husverten om å fjerne flaggene og forklarte at her kommer det til å være et kristent arrangement. Vi elsker alle mennesker, men Guds skaperordning, sa han. Fin presisering. Og likevel, jeg var sjokkert. Bad du husverten om å fjerne de flaggene som jeg har hatt sånn glede av? Hva om du kom inn i himmelen og så regnbuen over tronen. Ville du ha sagt til Jesus: må du se til å fjerne det homoflagget! Han så rart på meg, og jeg forstår det godt. Jeg har det med å å snu perspektiver, særlig hvis det har opphav i kristen tradisjon. For det er slik at hvis et regnbueflagg provoserer oss så mye at vi vil ha det fjernet, så spiller vi defensivt i vår "offensive" tekning. Selah (ordspill. Ta en pause og grunn på det). Istedet for å be flaggene fjernet hadde jeg valgt å snakke om disse fantastiske flaggene og deres egentlige betydning. Og så spurt: håper du på en ny jord og ny himmel? Eller tenker du at verden er bra som den er? Det ene er en reaksjon, som fort kan oppfattes som sur, tverr, reaktiv og angstbitende. Men kristne er ikke ment å ha berøringsangst. Berøring er et nådemiddel. Jesus rørte ved den spedalske og den spedalske ble fri; Jesus ble ikke besudlet. Dette er den nye pakts ordning. Livet overvinner døden. Nådens Ånd overvinner synd. Det betyr ikke at synd ikke er synd, og at det ikke er behov for klarhet. Men bibelen sier at den som er styrt av menneskelige drifter, skal dø, men den som ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal leve (Rom 8). Seksuelle drifter utenfor ekteskapets rammer, hvor mann og kvinne blir forenet i livslangpakt, det er blant slike drifter, og så har vi hovmod, selvskryt, nedlatenhet, kranglevorenhet, baktalelse, grådighet, materialisme, fyll, latskap, likegyldighet. Vel listen er lang; og tanken er ikke å gi oss dårlig samvittighet, men at vi skjønner at det viktigste vi gjør hver dag, er å gi oss selv til Gud i avhengighet av ham. Da er det også han som har æren for vår helliggjørelse, for det er Åndens verk og ikke vårt. Mennesker, slik de er i seg selv er omtåket, forvirret og forført. Slik har det vært siden Adam og Eva rota det til i hagen. Det som er nytt er at veien til fellesskap med Gud er åpnet. Den stengte hagen er der ikke lenger. Det handler mer om å finne veien inn dit. For Guds Eden er åpnet ved Jesu død og oppstandelse. Så hvordan hjelper vi mennesker å finne veien? Ved å gi respons til Far, ikke ved å reagere på mennesker. I samtalen jeg hadde med mine gode venner, så spurte jeg: finnes det bare en dødssynd i bibelen? Vi fikk en god samtale rundt det. Svaret er både ja og nei. Dypest sett er det bare én: nekte å tro på Guds bevisførsel angående sin sønn. Men om vi skal se på omvendelsens og troens frukt og rett livsførsel, så har bibelen en liste over atferd som beviser mangel på tro og overgivelse, og den har ikke én ting. Her finnes ikke bare homofili og lesbiskhet, men blant annet materialisme som er avgudsdyrkelse. Vi kan godt kalle det kristen ateisme - en teorisk tro, men når alt kommer til alt, så er ikke Gud kilden, en orienterer seg rent menneskelig. Bakgrunnen for spørsmålet, er hvordan vi fremstår som troende i samfunnet rundt oss. Til dels har det med hvordan folk velger å forstå oss; men vi kan ikke fraskrive oss ansvaret for alle misforståelser, heller. Slik vi fremstår, virker det å være slik at homofili sender deg til helvete, og bortsett fra det kan en stort sett leve som en vil (Vel, kanskje vi kan putte fyll på listen, også, hvis en tar med det strenge Vestland). Det er ingen sinte innlegg i avisen over seriemonogamister med viss overlapp som vies på nytt, men når homofile kan vies i kirken, så renner det over for flere: Løgn-kirke! Når kristne ikke har en bedre skillsmisserate enn ikke-troende, hvor blir det da av Åndens verk i ekteskap, samliv og seksuell atferd? Men i et slik begredelig tilstand, er det jo behagelig å definere noe som ikke er relevant for en sjøl som synd som er til døden. Jeg er bare veldig usikker på om Jesus er så imponert. Og det er han som er dommer; ikke vi.
Så jeg vet ikke hvorfor regnbueflaggene har prydet busser og offentlige bygg? Selvsagt gjør jeg det. Men du kommer aldri høre meg omtale regnbuen som et "homoflagg". Jeg lar ikke forvirrete og forførte mennesker sette agendaen og ha definisjonsrett på kjærlighet og mangfold, og slett ikke Guds paktstegn. Derfor nekter jeg å reagere. Jeg gir heller respons til Gud. Jeg hadde en samtale med noen gode venner. Han kunne fortelle at de skulle ha et kristent arrangement nå en av dagene i et bygg som ikke var et rent menighetshus. Der hadde noen hatt det for godt å sette opp disse flaggene. Min gode venn bad husverten om å fjerne flaggene og forklarte at her kommer det til å være et kristent arrangement. Vi elsker alle mennesker, men Guds skaperordning, sa han. Fin presisering. Og likevel, jeg var sjokkert. Bad du husverten om å fjerne de flaggene som jeg har hatt sånn glede av? Hva om du kom inn i himmelen og så regnbuen over tronen. Ville du ha sagt til Jesus: må du se til å fjerne det homoflagget! Han så rart på meg, og jeg forstår det godt. Jeg har det med å å snu perspektiver, særlig hvis det har opphav i kristen tradisjon. For det er slik at hvis et regnbueflagg provoserer oss så mye at vi vil ha det fjernet, så spiller vi defensivt i vår "offensive" tekning. Selah (ordspill. Ta en pause og grunn på det). Istedet for å be flaggene fjernet hadde jeg valgt å snakke om disse fantastiske flaggene og deres egentlige betydning. Og så spurt: håper du på en ny jord og ny himmel? Eller tenker du at verden er bra som den er? Det ene er en reaksjon, som fort kan oppfattes som sur, tverr, reaktiv og angstbitende. Men kristne er ikke ment å ha berøringsangst. Berøring er et nådemiddel. Jesus rørte ved den spedalske og den spedalske ble fri; Jesus ble ikke besudlet. Dette er den nye pakts ordning. Livet overvinner døden. Nådens Ånd overvinner synd. Det betyr ikke at synd ikke er synd, og at det ikke er behov for klarhet. Men bibelen sier at den som er styrt av menneskelige drifter, skal dø, men den som ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal leve (Rom 8). Seksuelle drifter utenfor ekteskapets rammer, hvor mann og kvinne blir forenet i livslangpakt, det er blant slike drifter, og så har vi hovmod, selvskryt, nedlatenhet, kranglevorenhet, baktalelse, grådighet, materialisme, fyll, latskap, likegyldighet. Vel listen er lang; og tanken er ikke å gi oss dårlig samvittighet, men at vi skjønner at det viktigste vi gjør hver dag, er å gi oss selv til Gud i avhengighet av ham. Da er det også han som har æren for vår helliggjørelse, for det er Åndens verk og ikke vårt. Mennesker, slik de er i seg selv er omtåket, forvirret og forført. Slik har det vært siden Adam og Eva rota det til i hagen. Det som er nytt er at veien til fellesskap med Gud er åpnet. Den stengte hagen er der ikke lenger. Det handler mer om å finne veien inn dit. For Guds Eden er åpnet ved Jesu død og oppstandelse. Så hvordan hjelper vi mennesker å finne veien? Ved å gi respons til Far, ikke ved å reagere på mennesker. I samtalen jeg hadde med mine gode venner, så spurte jeg: finnes det bare en dødssynd i bibelen? Vi fikk en god samtale rundt det. Svaret er både ja og nei. Dypest sett er det bare én: nekte å tro på Guds bevisførsel angående sin sønn. Men om vi skal se på omvendelsens og troens frukt og rett livsførsel, så har bibelen en liste over atferd som beviser mangel på tro og overgivelse, og den har ikke én ting. Her finnes ikke bare homofili og lesbiskhet, men blant annet materialisme som er avgudsdyrkelse. Vi kan godt kalle det kristen ateisme - en teorisk tro, men når alt kommer til alt, så er ikke Gud kilden, en orienterer seg rent menneskelig. Bakgrunnen for spørsmålet, er hvordan vi fremstår som troende i samfunnet rundt oss. Til dels har det med hvordan folk velger å forstå oss; men vi kan ikke fraskrive oss ansvaret for alle misforståelser, heller. Slik vi fremstår, virker det å være slik at homofili sender deg til helvete, og bortsett fra det kan en stort sett leve som en vil (Vel, kanskje vi kan putte fyll på listen, også, hvis en tar med det strenge Vestland). Det er ingen sinte innlegg i avisen over seriemonogamister med viss overlapp som vies på nytt, men når homofile kan vies i kirken, så renner det over for flere: Løgn-kirke! Når kristne ikke har en bedre skillsmisserate enn ikke-troende, hvor blir det da av Åndens verk i ekteskap, samliv og seksuell atferd? Men i et slik begredelig tilstand, er det jo behagelig å definere noe som ikke er relevant for en sjøl som synd som er til døden. Jeg er bare veldig usikker på om Jesus er så imponert. Og det er han som er dommer; ikke vi.
Spørsmålet kommer tilbake til dette ene: lever vi for og av Jesus? Er han på førsteplass? Lever vi i omvendelse, overgivelse og helliggjørelse? I samtalen med mine gode venner, sendte jeg en brannfakkel: dommen begynner med Guds hus. Men når ikke Guds folk gidder å omvende seg, hvorfor skal de "skeive" gjøre det? Hvor mange av disse forvirrete og forførte blir satt fri, fordi de får et møte med den levende Gud igjennom oss? Eller er vi fornøyde med å sende dem til helvete, og kose oss i vår selvrettferdige sjel? Er vi som Lot? Som plagdes av Sodomas synd, men ikke hadde et liv med Gud som forandret samfunnet rundt seg? Og som når Gud ber ham joine Abraham, som hadde det Lot ikke hadde, så sier vi: Nei, Herre! Det blir alt for vanskelig for meg? Sjokkerende betraktninger, eller hva? Mine gode venner var tydelig sjokkerte, men like vel opplevde de klarhet og oppbyggelse i samtalen. Noe gav et gjenklang i hjertet. Utgangspunktet for disse betraktningene, er min egen omvendelsesprosess og den pågår enda. En bønn jeg har bedt over flere år er: Herre, hva i all verden har vi gjort med evangeliet? Jeg kjenner hjertet gråter over tilstanden som Guds folk befinner seg i. Og hvis man blir litt radikal, så blir en fort satt på plass. Du skjønner nåden. Ja, den nåden som dekker alt bortsett fra homofili og lesbiskhet. Jo, da. Jeg kjenner til den. Jeg finner den bare ikke i bibelen, og det plager meg at vi altså kjenner oss fri til å fjerne øksa fra rota og så gå løs på en villgrein og resten får være, ellers får jo vi ondt, og det skal jo ikke gjøre ondt. Nåde vet du. Men realiteten er at ondt kan man oppleve i livet, uansett. Spørsmålet er mer om en har ondt av de riktige grunnene. Peter snakker og å lide slik Gud vil, lide for evangeliet, lide for å gjøre det som er rett og godt, lide for å elske mennesker med Guds kjærlighet. Et evangelium uten omvendelse er ikke kjærlighet. Det gjelder de "skeive" og oss rettroende. I historien om den bortkomne sønnen var det to bortkomne sønner. Bare at den ene tilsynelatende var hjemme. Hadde han egentlig vært hjemme, hadde han vært borte - på leiting etter broren sin. Hei, hvordan går det med deg? Men nei. Sur oppmerksomhet på egen lydighet og offer. Ingen sann identitet og derfor lutfattig i Gud. Fattig i seg sjøl er fint, for da søker du Gud. Selvrettferdighet, derimot er som Laodikea. Alt er fint, men en ser ikke sin egen situasjon - sin reelle fattigdom. Men Jesus ser den.
Kjære, Jesus. Jeg sitter på bussen, skriver dette, og kjenner at hjertet brenner; av lengsel; av sorg. Jeg drømmer om kristne som mingler med folk i Pride togene rundt om. Om folk som ikke har berøringsangst, men som drevet av kjærlighet bringer legedom, frihet og ord fra Gud. Vekkelse i pride tog. Det hadde vært noe. Når vi gjennom profetiske ord bringer slik frihet som du, Jesus, brakte til kvinnen som Jesus møtte med brønnen. Du så problemene. Men du så mer. Du så henne slik hun var ment å være. Vekkelse i pride tog hadde skapt raseri. Fra FRI og fra religiøse kristne. Men jeg ser deg, der, Jesus; elske og berøre mennesker som drevet av en lengsel har rotet seg helt bort i mangel på sunn og sann kristen identitet. Hvor er vi, Herre? Hvor er din arm, dine føtter, dine kjærlige hender, ladet meg Guds forvandlende kraft? Alt jeg kan si, Herre, er: tilgi oss! Gi oss ikke opp, Gud! Kom, Herre Jesus! Kom!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar