Fri fra tørkens forbannelse (Sakarja 9)

"Og du, i kraft av blodpakten med deg setter jeg fangene dine fri fra brønnen uten vann." (Sak 9.11)

Ørkenvandring. Vi ser på det som noe hellig og fromt. Israel vandret i ørkenen i 40 år. Jesus var i ørkenen i 40 dager, og han fastet til og med. I en ørken er det ikke mye liv. Det er lite vann, og knapt noe som vokser. En kan med rette se på det som et sted med prøvelse og testing. Hva gjør vi når kilden vi er vant til å drikke av uteblir? Det er ikke feil å tenke at Gud noen ganger tillater slike perioder i livene våre. Men det er ikke slik at bibelen dermed beskriver tørke i seg sjøl som en velsignelse; heller motsatt. I den grad Gud lar oss tørste, er det for at vi skal lete etter kilden, og for at vi skal finne den. Ikke lete på måfå et helt liv. Jesus fastet i 40 dager i ørkenen. Han ble til slutt sulten; det som ingenting om tørste. Det var snakk om brød, ikke vann når djevelen fristet ham. Han drakk fra en naturlig kilde, men først og fremst en overnaturlig en. Derfor vente han tilbake til Galilea i Åndens salvelse og kraft (Luk 4). Israelsfolket fikk drikke av klippen, som Paulus sier er Den Salvede (Kristus for den som liker uforståelig gresk). Altså drakk de av Guds nærvær og salvelse. For Paulus var ikke den fysiske tørsten og vannet det viktigste; det var et bilde på noe som går dypere; en åndelig drikke (1.Kor 10). Han fortsetter senere med å si at vi har fått en Ånd å drikke (1.Kor 12.13). Videre sier han i Ef 5 at vi ikke skal drikke oss fulle på vin, men bli fylt av Ånden, så det renner over med takk, lovprisning og åndelige viser. Vi skal være en salmebok; ikke bare lese eller synge ut fra en. En Salmebok er en lovprisnings og bønnebok; et levd liv med Gud, der sjelen vrenges i gode og dårlige dager og vi gir livet vårt, slik det er til Gud. Det er et offer som Gud har behag i.

I Sakarja snakker Gud om gjenopprettelse og i den forbindelse om en blodspakt som skal setter fangene fri fra en brønn tom for vann. Uten vann blir man offer for degerering av kroppen som til syvende og sist fører til død. Uten veske kan ikke lungene gjøre seg nytte av luften og vi blir til syvende og sist bevistløse og så sakte med sikkert kvelt. Det å se hvor lite vann man kan klare seg med er ikke smart; ikke en vei til god helse, og innebærer en betydelig risiko. En kan komme der en ikke skjønner at en holder på å stryke med; en blir slapp og likegyldig. Det gjelder i det fysiske liv, og det gjelder i det åndelige liv. Jesus snakker til menigheten i Sardes (Åp 2-3), og sier at du har navn å være levende, men du er død. Det var noen få som ikke hadde blitt så sløvet av livet hadde ebbet ut, og Jesu oppfordring var å styrke det som ikke også disse skulle dø bort. Evig liv er noe vi må holde fast på, sier Guds ord. Vi må holde fast på Jesus Den Salvede, som er det evige liv.

Jeremia har et budskap som også er et rop om omvendelse:

"For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann." (Jer 2.13) 

Jesus snakker om å arbeide, ikke for det brødet som forgår, men for det brød som er det evige liv. Å snakke om å arbeide i åndelig er et minefelt. Med en gang vi snakker om gjerninger og arbeid, så får en del av oss mer kvaler enn når vi snakker om synd. Synd er trygt og godt for da kan vi ydmyke oss og be om tilgivelse, og vi trenger Gud. Men når arbeider, da har vi overtatt rorer og holder på for oss sjøl og har forkastet nåden. Men Guds ord har ikke denne ambivalensen. Den er konsekvent i forskjellen på lovgjerninger og trosgjerninger. Hele forskjellen er kilden. Det er ingen motsetning mellom Jakob og Paulus. Paulus snakker også om at vi er kalt til ferdiglagte gjerninger, så vi skulle gå inn i dem (Ef 2). Han snakker om et folk som med iver gjør gode gjerninger (Tit). Det rare er at folk snakker ikke om loviskhet når de står opp og kommer presis på jobb hver dag, og står på arbeidsplassen til ryggen verker og beina blir hovne. Men når det kommer til det åndelige, så har vi en idé om at alt som lukter smerte og svette blir feil. Det er ikke slik at det menneskelige aspektet byr Gud imot. Han lar sin Ånd hvile med kraft over skrøpelige mennesker fordi han vil det, ikke fordi han føler seg tvunget til det. Hele Guds plan er å samordne det menneskelige og guddommelige i Den Salvede. Det står i hebreerbrevet at Jesus bar frem sitt blod i det aller helligste i himmelen i kraft av en evig Ånd. Fint! Hvilket blod bar han frem? Åndelig blod? Nei, tenk han gjorde ikke det. Bibelen snakker ikke noe om åndelig blod noen steder. Det var hans menneskelige blod han bar frem. Det var det blodet som rant på Golgata han bar frem. Det var et menneskes blod som var betaling for mennesker. Derfor sier Paulus at det er én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus, Den Salvede. Ser du? I Jesu offer blir himmel og jord forenet. Jesus bar ikke fram sitt menneskelige blod i et templet bygget av menneskehender, men i et åndelig tempel i himmelen. Hebreerbrevet sier at de himmelske tingene måtte renses med et bedre offer enn de GTlige offer. Men trenger himmelske ting å renses? Ja! Vet du hvorfor. For det himmelske er meg og deg. Det er vi som er hans hus, så sant vi holder fast på det håpet vi skryter av. Vi hører med i himmelen. Det er himmelen som er vårt hjemland. Ikke fordi vi skal dit, men mer fordi det er der vi er satt og kommer ifra; himmelen er vår identitet, nå; ikke en gang. En gang vil bli på grunn av at vi gjennom vår himmelske identitet bringer himmelen hit ned; ikke fordi vi flykter ifra en grusom og elendig jord. I himmelen viser Åpenbaringsboka oss, er det en kilde som renner ifra tronen, og Jesus innbyr oss om å drikke ufortjent av nåde. Drikking er arbeid, og derfor går nåde og arbeid hånd i hånd. Vi arbeidet fordi vi elsker. Vi elsker fordi han elsket oss først og gav seg selv for oss. All slikt arbeid er godt, rent og gudelig. Det har ikke så mye som et snev av loviskhet, fordi det er ikke motivert av å fortjene noe; men av et hjerte som i glede over Guds frelse vil glede Gud. En av kristenhetens svøper er at vi klarer å lager motsetninger som i bibelsk forstand er i skjønn forening. Den en grøftekjøringen overtar den andre. Men kongen drikker av bekken. Derfor løfter han sitt hode høyt (Salme 110). Det er en kongsvei som er ryddet, og de kongelige går midt på veien, og viker verken til høyre eller venstre. Ikke den mest enkle sjel skal fare vill, sier profeten.

Det er normalt å bli tørst. Og det normale når en er tørst er at en drikker. Så spørsmålet er da: drikker vi? Dersom vi blir sultne og tørste, så kan vi bli litt amper og irritable. Det er også normalt. Det er slik vi er skrudd sammen. Problemet er ikke at det er slik. Problemet er at vi venter til vi blir amper før vi skjønner at noe må gjøres. Det vil si. Noen tar noen ekstra strafferunder og holder seg borte ifra Guds kilde fordi de ikke føler seg verdig fordi de ble ampre. Det er jo en form for logikk som er ganske langt ut i jordbæråkeren. Dersom årsaken til at du blir grumpy og amper er mangel på tid med Gud, så gjør nå det da vel. Du holder deg nå vel ikke borte fra løsningen et par dager til, bare fordi du du skal klø på ditt selvrettferdige ego? Hallo! Hvorfor skal du legge synd til svakhet og svikt? Kjenner du på dårlig samvittighet? Vel, bli nå i det minste ferdig med det, da! Noen blir så skuffet over seg selv at de går helt ned. Ja, tenk! Du var ikke laget for å leve uten brød og vann! What a bomb! Når jeg kjenner at reaksjonene bobler opp, så sier jeg. Heisann! Her er det behov for en god porsjon Jesus, skjønner jeg! Takk skal du ha, Herre. Jeg tar hintet! Det er jo fint at vi har et liv som irrettesetter seg sjøl, eller hva? En termostat som sier ifra, så ikke hele motoren går ad dundas. Hvis det var slik at Gud ikke tåler at jeg er menneske, hvorfor gav han da meg sin Ånd? Han gav meg sin Ånd fordi det i tillegg til å være et godkjent stempel - du er min - jeg aksepterer deg - også er løsningen på hele problemet. Guds vei med oss er at vi lever slik i Guds løsning på menneskelig svakhet at vi lever mer slik han vil. Det er veien han vil vi skal gå. Han kjøpte oss med sitt eget blod i den hensikt at vi skulle leve ved Ånden (Se Galaterbrevet). Ånden leder oss til Ordet, og Ordet, om det forstås rett, leder oss til Ånden. Her er det heller ikke noen motsetning. Når Guds ord er innblåst, så handler det mer om inspirasjon og bokstavdiktering. Det handler om LIV! Guds ord er levende og virkekraftig (Hebr), og det som virker dette er Ånden. Mitt ord er Ånd og liv, sier Jesus. Det som er motsetninger er bokstav og Ånd, ikke det levende Ordet og Ånd, for det er Ånden som gjør Ordet levende. Ingen av disse kan operere alene; det er simpelt hen umulig. Vårt problem er at en bok laget av papir med svarte bokstaver (muligens rødt i noen engelske bibler) for oss er Ordet. Men det levende Ordet er en helt annen substans. Det kan leve i levende hjerter, ikke på dødt papir. Jeg priser Gud for alle bibler jeg har, på norsk, på engelsk, på hebraisk og arameisk, på koiné (nytestamentlig gresk). Men når jeg setter meg ned med det, så er det et ROP i mitt indre. Herre, åpenbar for meg det jeg leser. Jeg har en gudsfrykt som driver meg i møtet med bokstaven. At det skal bli et levende ord, og ikke noe som tirrer mitt intellekt, bare, kunnskap som jeg kan briefe med, men noe som brenner i mitt hjerte og gjør min ånd oppvakt og sulten på mer av Gud.

Et blod som rant, vant vår frihet. Frihet fra en tørr og sprukken brønn. Jesaja profeterer om en tid med levende vann i ørkenen:

"For vann bryter fram i ørkenen og bekker i ødemarken. Glødende sand blir til innsjø, det tørste land til kilder med vann." (Jes 35).

Her taler profeten om den kongelige veien og om tegn, under og mirakler. Han taler om en messiansk, en salvet tidsalder. Det er to tusen år siden den ble innledet. Invitasjonen er der idag: den som tørster, han komme å drikke. Det handler ikke primært om kristne møter, men om de brønner du graver i din hverdag i din desperate søken etter Gud. Vi ber: Herre, om ikke du kommer med ditt levende vann til meg idag, så dør jeg. Det er en desperasjon som vet at uten Gud kan vi ingenting gjøre; men det er også en desperasjon med håp. Herre, jeg vet at du alltid hører meg når jeg ber. Der formes kristen identitet. I vår avhengighet av Gud; og i hans trofaste tilveiebringelse av seg sjøl: han som er det evige liv; kilden med det levende vann.