Åndens oppbyggelsestjeneste (Kol 2-3)

Menigheten i Kolossæ ble grunnlagt i perioden Paulus drev bibelskole i Efesus, som ligger helt ved vestkysten av Tyrkia. Paulus sendte derifra utsendinger østover, til blant annet Kolossæ (ca 161 km østover) og Laodikea. Paulus hadde aldri besøkt disse menighetene selv, og likevel hadde de både apostolisk grunnvoll og tilsyn, gjennom menn og kvinner som Paulus hadde trent og sendt. Det eneste du vet om du har med en sann apostel å gjøre, er at det sendes like mye folk, som apostelen sendes sjøl. Om det bare blir det ene såkornet, så bærer det lite frukt, men om såkornet faller i jorden og dør, så blir det såkorn på såkorn. Dette er det apostoliske hjertet. Kontroll er noe Gud har. Påvirkning er noe vi blir involvert i dersom vi slipper ham til.

Men om ikke Paulus selv hadde besøkt menighetene, så hadde han en relasjon til dem og han kjempet for dem i bønn. Han kunne skrive brev til dem og oppmuntre dem. Romerriket hadde fått på plass infrastruktur og teknologi som gjorde at det gikk an å reise over større avstander og felles språk gjorde kommunikasjon mulig. I det moderne samfunn har vi økt denne kapasiteten voldsomt. Det gir uante muligheter, og like fullt - det er en menneskelig grense for mye en klarer å være involvert i, og en trenger Guds ledelse like fullt.

Men denne menigheten, som var grunnlagt av folk som Paulus hadde vunnet og trent, og som Paulus bad for - hva hadde Paulus på hjerte? Jo, et møte med den oppstandne Guds Salvede, så den kjærligheten som setter mot i, som støtter og bygger opp får ta bolig i oss. Målet med oppbyggelsen er mer kjærlighet og flere møter med den Salvede. Man da går jo vi i ring? Absolutt! En herlig oppadgående ring! Han begynner med å si at han ønsker vi skal få nytt mot i hjerter. Ordet for nytt mot er parakaleo, å trøst, oppmuntre, sette mot i, støtte, formane. Det er veldig nært beslektet med parakletos, det som i våre norske bibler ofte er oversatt med talsmannen, i betyningen en som taler vår sak, en hjelper. Vi skjønner at når Paulus bruker et slikt ord, så er det å sette mot i en åndelig ting hvor Ånden er involvert. Han vil at vi skal få nytt mot i hjertet. Tro, håp, mot, er alle noe som sitter i hjertet, vårt innerste. Men dette skjer ikke i et vakuum, men i et fellesskap; fellesskap med Jesus og fordi vi har fellesskap med ham, også fellesskap med hverandre som lemmer på samme legeme. Derfor sier han videre bli knyttet sammen i kjærlighet. Vet du hva kjærligheten gjør? Den bygger opp (1.Kor 8.1). Kunnskap derimot kan gjøre stolt. Men kjærligheten, som suger til seg åpenbaring fra en intim kjærlighetsrelasjon med Jesus, den stiller seg under og løfter opp og setter mot i de andre i fellesskapet. Paulus ber et annet sted for de troende at kjærligheten skal bli rik på dømmekraft og innsikt, og det er nettopp dette han legger til her: og få hele rikdommen av overbevisning og innsikt. I et fellesskap som fungerer slik, så vokser vår forståelse av hvem Jesus er, Guds hemmelighet; Den Salvede. Det skjer fordi salvesen fra Den Salvede ikke bare fungerer for ham som er hodet, men i hele legemet, og fordi legemet er her på jord, så blir det en demonstrasjon og en synliggjøring av Jesus, så vi stadig ser dypere inn i hvem han er. Det innebærer at når vi kommer sammen, så kommer vi ikke tomhendt, men med noe å gi til de andre av det livet vi lever med Jesus. Paulus sier det slik i 1. Kor 14:26:

"Hva mener jeg da, søsken? Jo, når når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, en har en åpenbaring, en har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp"

De andre norske oversettelsene sier har hver en av dere, og de fanger opp en side ved dette som forsvinner litt i bibelselskapets oversettelse. Alle har noe å gi til de andre. Vi tenker kanskje at vi ikke har det; for det virker så puslete og lite. Men hvem er vi til å sette oss til dommer og hva Gud kan få ut av det lille? Enken i Serapta kunne saktens ha sagt at det var lite det hun hadde, men i Guds hender og gitt med overgivelse og et ærlig hjerte som elsker Jesus, så rekker det så mye lenger enn det vi kan forstå med vår menneskelige tankegang. Om ikke annet kan en gi respons til dem som deler noe.  Det er også en bibelsk måte å få mer ut av mindre. Både du som gir respons og dem som får respons sitter igjen med noe mer. Det er iallefall mye bedre enn å sitte med en kombinasjon av dårlig samvittighet og misunnelse, som ofte ender i en forakt for både seg sjøl og de "som får det til". Det var denne avvisende forakten som gjorde at de i Nasareth endte opp med å forsøke å drepe Jesus ved å hive han utfor en klippe. "Hvem søren tror han at han er?" Taushet i møte med dem som deler er ikke kjærlighet og det er ikke tro. Likegyldighet er ikke kjærlighet, og taushet er vantroens språk. For tro taler. Om en har hatt en hard uke og kjenner at en er litt nedfor, som saktens kan skje, så la oss iallefall ta imot den oppmuntringen som kommer. Det er denne oppmuntringen og oppbyggelsen vi så sårt trenger. Avvis den ikke! Men ta imot den ved å gi respons!

Når Ånden får bruke oss til å bygge opp de andre, så ser det ut slik som dette:

"La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte." (Kol 3.16)

"Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje. Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden og syng sammen (andre oversetteler: tal til hverandre), la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn." (Ef 5.17-19)

Ordet og Ånden er ikke motsetninger; bokstaven og Ånden er det. For bokstaven slår ihjel, men Ånden gir liv. Det Ånden har gitt deg av næring igjennom Ordet; det han har levendegjort og styrket deg med: del det.  Undervisning er ikke nødvendigvis fra vår side nøye planlagte bibelstudier. Ånden har en plan når vi kommer sammen, og han bruker hver enkelt. I en samling kan noe som deles ta hele resten av samlingen fordi det berører og tenner noe hos alle. I en annen samling kan en lovsang være hovedtema, fordi det er heller ikke noe motsetningen mellom å undervise og lovsynge: Ordet er der i sangen. En annen gang er det en bønn som setter retning, og Guds Ånd griper oss og vi står sammen i forbønn og ser forløsning. En sann leder tilrettelegge og elske fram det som Gud gjør imellom søsken og gjerne legge bort det en sjøl har på hjerte. Noe av det viktigste en leder modellerer er lengsel og respons; begeistring for det Gud bringer inn gjennom det andre. Det er begeistring for hverandre, ja; men like mye begeistring for Gud. En avmålt respons er ikke bare en avmålt respons til hverandre, men like mye til Gud. Gud er ikke veldig glad i avmålt repons. Det er slike ting som slukker Ånden, og vi slukker hverandre. Folk som har vært i menighet og husgruppe sammen over mange år uten å bli eksponert for nye folk, kan fort bli så vant til hverandre at en blir kalde og likegyldige i responsen. Vi vet hva som kommer. Det er selvsagt bra om vi kan utvide repertoaret, men vi har vår personlighet og vår måte å være på og formidle ting på. Løsningen er ikke å bli kald og likegyldig; gå heller på kne og rop til Gud om nåde til å vinne nye disipler. Nød nye å komme. Forsikre dem om at de ikke kommer til  å ødelegge noe; det vil si. Jo, de vil ødelegge kjedsomheten som er oppstått og det er strengt nødvendig. Legg merke til hvordan det at det kommer en ny tenner det profetiske. Vi er ikke ment å gå lei av hverandre. Vi er ment å brette opp armene og ta imot nye mennesker inn i Guds rike. Jeg elsker når noen "ødelegger" det som er stivt og religiøst. Vi hadde en gang en moroklump som kom inn i gruppe og fikk til å le så veggene ristet. God teologi var det neppe, men du verden så befriende. En gang hadde han et "vitnesbyrd". Han hadde bedt til Gud om å vinne i tipping. Så vant naboen 100.000. Da tenkte han: "Litt bedre kallibrering, Herre!" Til å begynne med var han noe usikker, for han bar på sår av avvisning og ventet bare på å bli lempet ut. Vi forsikret oss om at både han og sprellene hans var svært velkommen. Vi trenger hverandre, og vi trenger raringer som bare ikke klarer å spille innenfor kjedelig A4 opplegg. Det er livet dette dreier seg om folkens, ikke embetseksamen i forutsigbare og kjedelige samlinger. Og siden vi snakker om livet; det er ikke meningen å gjøre det mer nitrist og begredelig enn det fortoner seg. Det er en ting jeg har lært av livskriser. Å le av bagatellmessige feil og tabber en gjør skaper veldig mye godt humør og hvile; Guds rettferdighet dreier seg mer om et rett hjerte enn millimeterpirk.

Jeg drømmer om husgrupper og menigheter som bugner over av liv. Skriften snakker om å tale til hverandre, oppmuntre, formane, rettlede, sette mot i hverandre. Det er som et kor som Ånden dirigerer, et puslespill som han legger, hvor hver av oss er en brikke han ønsker å bruke. Jeg drømmer om fellesskap der motivasjonen, drevet av kjærlighet til Jesus og hans kropp, er å spille hverandre gode, elske og heie hverandre frem. Hver eneste samling er viktig og unik. I bunnen er et hverdagsliv med Jesus, der vi også møtes på tomannshånd og hjelper hverandre, åpent og sårbart. Jeg drømmer om fellesskap hvor både latter og tårer deles; hvor hjertevarmen kan kjennes; at en er begeistret for å se hverandre, fordi Gud er begeistret for hver og en av oss. Jeg drømmer om Jesu kropp. Bort med instituasjonalisert kristendom; det være seg kirkelig eller frikirkelig. Herre, kom! Vekk oss på ny, Jesus! Tenn oss i brann, la ilden pulsere i årene våre. Ja, kom, Herre!