Født av Gud - nye gener - Ånd mot kjøtt - og mer enn naturlig liv (Joh 1)

"Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod (a),
ikke av menneskers vilje (b)
og ikke av manns vilje (c),
men av Gud. (Joh 1.12-13)

Hva er det Johannes prøver å si? Det er mye bra i bibelselskapets oversettelse, men akkurat her roter den det litt til. "Kjøtt og blod" (a) er egentlig blod i flertall på gresk. Han snakker om blodslinjer - gener - naturlig avstamming. Med den nye fødsel har vi fått nye gener - Guds eget arvemateriale. Peter sier at vi er født av uforgjengelig sæd - Guds ord som lever og blir. Vi har fått del i guddommelig natur, det fullkomne i det ufullkomne, det uforgjengelige i det forgjengelige - hvem vinner? Det gir seg sjøl, men det er like fullt vårt valg om vi vil delta i seieren.

Så "menneskers vilje" (b). På gresk er det sarks - kjøtt - det bibelselskapets oversettelse vanligvis oversetter med "kjøtt og blod". Johannes slår fast at dette livet som Guds sønner og døtre er av en annen natur enn menneskelig skrøpelighet. Paulus sier at i siste ende så kan ikke skrøpelige og dødelige mennesker arve Guds rike (1. Kor 15). Vi må forvandles. Det er en gradvis prosess som krones med oppstandelsen. Paulus snakker både om forvandling ved at sinnet fornyes, og om at vi blir overkledd av evig liv og det dødelige blir oppslukt av liv i Gud ved oppstandelsen. Død hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Jesus sier at det som er født på naturlig vis, av kjøtt, er kjøtt - dødelig og skrøpelig. Vi kan ikke som skrøpelige mennesker bare bestemme oss for at slik er det ikke. Vi trenger Guds nåde og inngripen i form av den nye fødsel. Syndefallet er en realitet. Punktum. Vi kan rope "I believe I can fly....," men vi ender opp med en gruslanding av dimensjoner. Det er bare ved Ånden at en kan bli fri kjøttets syndige og selvopptatte krav (Rom 8). Det er et liv i avhengig av Gud; han er den som virker både å ville og å gjøre etter hans gode behag (Fil 2.13). Det er bare han som kan gjøre at vi ikke ender i en Rom 7 fortvilelse, der vi ikke gjør det gode vi egentlig vil, men bare det onde vi egentlig ikke vil. Men å si at det ikke er mulig, er som å si at Gud ikke er istand til å gjøre det Fil 2.13 sier han gjør. Altså er det vårt valg om vi gjør oss slik avhengig av ham at vi slipper ham til.

Manns vilje (c). Denne er jo interessant, er den ikke? For hva er forskjellen mellom mann og sarks - kjøtt? Jo, nemlig at behovet for Guds nåde dypest sett ikke har noe med synd å gjøre(!). For mannen, eller mennesket, om du vil, har aldri vært tiltenkt et liv uten Guds nåde, det vil si Guds vennskap, initiativ og ledelse. Hvis vi tror at Guds nåde er borte når vi en dag står innfor Gud ved fullendelsen, så tar vi grundig feil. Vi vil alltid være avhengig av Gud vår Skaper og underordnet ham. Synd er at vi bryter med nådens Gud og går vår egen vei. En grusomt dårlig idé. Omvendelse er å komme tilbake til nåden. Tilgivelse er nødvendig - vi må bli rett med rettferdighetens Gud. Men veien videre er der vi alltid har vært ment å være: hver dag i avhengighet av Gud, og som gir uten å bebreide fordi han er nådig. Adam trengte Guds nåde før han syndet. Hver dag kom Gud og hadde fellesskap med ham, og veiledet ham (1. Mos 1-3). Det var ikke Adam som leitet og spurte: hvor er du, Gud? Har du lagt merke til det? Det var Gud som spurte etter Adam. Guds lengsel var at Adam skulle spørre ham mer om trærne i hagen, så Gud kunne introdusere ham for "livets tre". Du skjønner Gud gir oss ikke alt i en engang. Vi er ikke konstruerte for det. Derfor sier Skriften at det er en ære for Gud å skjule en sak, men kongens ære å granske en sak. Gud vil vi skal søke ham. Gud vil vi skal være nysgjerrig og spørrende og granske og lete. "Let, så skal du finne," sier Jesus. Å lete er en aktivitet for kongssønner og kongsdøtre. Jesus forteller lignelser om Guds rike der han beskriver folk som finner verdifulle ting på skjulte steder. Når Gud ikke legger alt opp i dagen, så er det ikke fordi han er kjip, men fordi han vil utvikle vår nysgjerrig, vår sult og vår karakter. De late finner ikke noe, for de leter ikke. De finner alle slags unnskyldninger for å la det være. "Det er ikke noe der." (ateisten) "Det er kanskje noe der, men vi aner ikke hva det kan være" (agnostikeren) "Det er sikkert noe flott, men det er ikke for oss" (den religiøse) "Det er fine ting, men det er vanskelig å finne, og vi har det egentlig greit" (den parkerte karismatikeren). Gud vi skal rope med Elisja: Hvor er Herren, Israels Gud? Et rop i desperasjon? Gjerne! Bedre enn ingen rop. Et rop i tro og forventning? Enda bedre. Og innimellom ropene et tillitsfullt spørsmål: Herre, hva tenker du? Tar vi oss tid til å lytte? Stopper vi opp i vår travle hverdag? Gud har oss i sin kalender. Har vi ham i vår? Vi tenker lett at det står dårligere til med oss enn med Adam i Edens hage. Han hadde jo ikke syndet. Vi blir lurt av en luthersk tankegang som sier: vi kan synde, ergo er vi syndere. Vel, med det utgangspunktet så var Adam også en synder før han syndet. For Adam syndet, ergo var han en synder. Ikke noe han ble, hvis vi tenker slik. Men rettferdighetens og nådens budskap er at nåden er større en synden, ikke omvendt (Rom 5). Og saken er den at uten en daglig vandring med Gud, så var Adam og Eva sjanseløse, akkurat som oss.  Gud sier at dersom de eter av treet til godt og vondt, så skal de dø. Men hva betyr det? Jo, at veien til livets tre ble stengt. For hva sier Skriften? Jo, at Gud voktet treet, så de ikke skulle spise av det og leve evig (1. Mos 3). Så om de måtte altså spise av livets tre for å leve evig, hva hadde skjedd om de ikke hadde spist av det? Vi tenker på det tapte paradis, og vi sukker. Men Guds budskap til Adam var at han skulle vokte hagen. Hva skulle han vokte dersom ingenting kunne gå galt og alt bare var herlighet og glede? Han voktet ikke hagen som han skulle Adam; det er sjelden lurt å overlate helt til Gud - det han ber oss om å gjøre, like lite som det er lurt å prøve å fikse på egenhånd det han setter oss til. Slangen snek seg inn i hagen, og muligheten for å velge feil var der. Så om vi må vokte oss for ikke å synde under Guds veiledning, så er vi der Adam var. Vel, men Adam hadde ingen syndig natur, og det har vi, sier du. Greit; det skjedde noe med skaperverket når Adam syndet - vi er enige om det. Men det hjalp ikke stort, gjorde det vel. Adam feilet, og her er vi. Vi kan bruke alle våre ressurser på å snakke om det som ble feil. Men Guds mål for oss er at vi i fellesskap med Gud oppdager ham som gjør ting rett, så vi kan herme etter ham. Det er da vi egentlig gjør ting rett, og vi ender opp med å gi ham æren. Nå har vi et offer for synd som Adam ikke hadde. Vi har Ånden og det evige livet som Adam aldri fikk. Veien til livets tre er ikke lenger voktet og stengt. Spørsmålet er mer om vi går inn der Jesus har åpnet veien; for i kraft av Jesu blod, sier Skriften, så har vi frimodighet.

Det livet vi er kalt til å leve er mer enn det manns vilje kan få til. Det er mer enn det Adam fikk til før han syndet. Det er Johannes budskap når han snakker om blod (gener, identitet), kjøtt (skrøpelighet) og mennesket (naturlig liv). Paulus snakker om Adam som det første menneske, som hadde et naturlig liv. Det andre derimot, Guds Salvede, er en livgivende ånd som bringer åndelig liv. Ikke på noen måte livsfjernt, men på alle måter likevel annerledes. Folket anså ikke Jesus som en livsfjern type. Å forvandle folk sine liv til det bedre er ikke livsfjernt. Det som er livsfjernt er å gjemme oss i bedehus og holde bibelstudier som ikke dreier seg om og bygger opp under et naturlig overnaturlig disippelliv. Og det er også derfor at våre gudshus ikke blir overfylt med nye, nysgjerrige mennesker, slik Jesus kunne ha fylt et hel fotballstadion. Dette brenner slik i meg med en slik lengsel at det holder på å ete meg opp. Derfor ender jeg stort opp her - med evangelienes Jesus. Herre, hvor lenge? Hvor lenge skal vi ligge nede? Hvor lenge skal huset ditt være som en steinrøys. Hvor lenge skal det gå før det er ferskt brød i huset og ryktene går? Hvor lenge skal de gå før vi våkner opp og tar deg på alvor? Så rike vi er, og likevel så åndsfattige. For den fattige er ikke den tørste, men den som ikke skjønner at de burde drikke. Herre, berg oss ut av bevisstløsheten. Løft oss ut av Adam og over i Din Salvede! Gjør oss desperat sultne på din nåde - for mer enn vi sjøl trenger. Kyrie Eleieson!