Den trøtte Jesus - muligheter eller unnskyldninger (Joh 4)

Vi har laget oss noen rare idéer om hva det vil si å være et Guds menneske. Bort med bibelsk realisme og nærhet og inn med Hollywoods uovervinnelige helter. Supermann! Det hadde vært tingen det. Vel, sant å si, så er det muligheter gjennom et liv i Ånden som får Supermann til å blekne. Og samtidig er det slik at ikke engang Jesus var like lite sårbar som Supermann. Han var sant menneske. Han kom ikke ifra planeten Krypton, han kom ifra Far, som er i himmlen. Han var ikke usårbar, han kom i det som var identisk med et skrøpelig menneske. Det er så lett å plassere oss selv utenfor noe vi kan identifisere oss med; og iallefall med Gud og hans Sønn; det er jo en helt annen materie. Det er ingen som kjenner oss så svak som oss; ingen som skjønner hvordan vi har det. Jo, Gud skjønner det. For han har prøvd. Hvordan kan vi vite dette? I dette avsnittet av Skriftene, står det noe som jeg tenker er noe av det viktigste vi kan meditere på så lenge vi er her i denne kroppen. Det er noen svært betydningsfulle setninger i NT som har det til felles at det er veldig korte.

• Jesus var sliten etter vandringen (Joh 4)
• Jesus gråt (Joh 11)
• Det er fullbrakt (Joh 19).

Men mediter på dette: Jesus var sliten. Det verket i beina. Kroppen ville ikke mer. Tørsten herjet. Det var klokka 12 - midt på dagen, og sola stakk nådeløst. Vi forstår at Jesus var tørst, for når det kommer en kvinne for å hente opp vann, så ber han, Guds sønn, om å få drikke. Jo, det gjør han jo bare for å få snakke med henne, vel? Ja, tror du det? Ble han bare trøtt og tørst for å få snakke med en kvinne som trengte et møte med den levende Gud? Eller var det snarere slik at han var utslitt, han var tørst; kanskje så sliten at han ikke orket å dra opp vann sjøl, og når det kom en kvinne for å dra opp vann, så ber han om hjelp fordi han, Guds sønn, følte at han trengte det? Er det synd å kjenne at en trenger hjelp? I så fall er bønn synd, og slik jeg leser bibelen er det langt fra tilfelle. Som menneske har vi aldri vært ment å klare oss sjøl; vi er hjelpeløse fordi vi er mennesker, og Gud laget oss slik. Det som er synd, er ikke å spørre om hjelp når vi trenger det, men i stolthet bite tennene sammen, for at vi skal kunne heve oss over de andre som kan innrømme at de trenger hjelp. Jesus brøt sågar sosial koder på den tiden ved å snakke til en kvinne. Han snakket ikke om hennes behov som innledning. Han snakket som sitt eget. I salmene som er sitert som Messiassalmer i NT (eksempelvis salme 16) ser vi hvordan Jesus øser ut sitt hjerte for Gud. Det var ikke fordi Jesus var sjølopptatt og syndig at han satte ord på hvordan det oppleves som menneske å komme til enden av seg sjøl. Nei! Å vende seg til Gud i sin nød, er ikke syndig. Det er tvert imot gudelig. Jesus ropte: Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg. Skjønt, han var der som ingen levende menneske har vært: Heller ikke det var syndig. Tvert imot ledet det fram til seiersropet: Det er fullbrakt! Den største fornedrelsen kan lede til den største seier. Heller ikke å bli fornedret er syndig. 

Du skjønner, kjære venn, at mange av oss er blitt flasket opp på en lære som gjør at vi kjenner en plikt til å be om tilgivelse for ting som egentlig ikke er noe annet enn det å være menneske. Synd er en realitet - det er ikke det. Og når Ånden vitner i vår ånd, så er det bare å ydmyke seg å og be om tilgivelse; og til og med om samvittigheten bærer vitnesbyrd imot oss og det kanskje til og med er utrettmessig. Ikke bær på det. Ta et oppgjør og be om tilgivelse. Det er eneste veien ut når en først er kommet der. Men når vi kommer til Gud i vår nød, så fryder Gud seg, fordi vi gjør bare det som er rett. Kom til meg dere som strever og har tunge bører. For å be om tilgivelse for at det er slik? Nei, ikke uten videre. Vi kommer fordi vi trenger Gud; vi trenger å lesse av våre bører, våre bekymringer, og vår smerte. Det er helt normalt. Det er å være menneske. Gud har gitt oss en bønnebok som heter salmene for at han skulle være sikker på at vi forstår at det er normalt. At vi ikke skal ha dårlig samvittighet for bare å være Guds skapning.

Kvinnen ved brønnen ble helt satt ut av Jesus sitt frimodige behov. Hvordan kan du som er jødisk, snakke en til sameritansk kvinne? Jesus var utslitt. Han var trøtt og tørst. Fysisk tørst. Men samtidig var han så bevisst sitt eget liv med den levende Gud at han kunne snakke om det. Jeg ser for meg at kvinnens spørsmål kommer mens hun gir Jesus drikke. Hun er ikke uhøflig og lar sin nysgjerrighet gå over hans behov. Det hadde vært helt uhørt i den kulturen som var på den tiden. Jesus kjente hvor det herlige friske kildevannet forfrisket hele kroppen, og han tenkte: Og så bra som dette er; det finnes et vann som hun ennå ikke vet om! Far, hva tenker du om dette? Hun er jo sameritan; men hadde det ikke vært litt artig å så din godhet inn i livets hennes? Hva sier du? Pappa Gud sitt smil satte Jesus igang. Mens Jesus deler, så åpenbarer Ånden  denne kvinnens store smerte og skam for ham, og som var grunnen til at hun kom på et slikt ugunstig tidspunkt, mens solen stod på sitt høyeste. Hun hadde ikke fikset det med menn. Hun hadde blitt såret og hadde såret; og usikkerheten gjorde henne så misunnelig på kvinner som var i faste forhold, at hun fant det for godt å prøve å ødelegge også deres kjærlighetsforhold. Nå Jesus åpenbarer hemmeligheten; at han vet hvor hun sitter fast i klisteret. Dette åpner kvinnen sitt hjerte. Det profetiske - en kobling til evigheten - en kobling til Fars kjærlighet, har en tendens til å gjøre akkurat det. Og evangeliet lød med større klarhet og tydelighet enn det hadde lydt i de jødiske områdene. Han snakket åpent om en himmelsk tilbedelse i Ånden, at verken det fysiske fjellet der hun bodde eller det fysiske Sion var stedet med stor S. Han var tydelig når hun kommer inn på Messias. Det er meg; jeg som snakker med deg. Hvor finner det ellers i Jesu forkynnelse i evangeliene? For kvinnen betød dette en enorm frigjøring. Gud visste jo om alt dette; og likevel ble hun ikke avvist. Hvorfor skulle hun da gå med hode bøyd? Hvorfor skulle hun da gjemme seg? Hele byen visste det jo, også, og hun følte seg dømt av alle. Men her står Messias og snakker til henne, en syndig sameritansk kvinne? Hallo?! Dette er jo revolusjonerende! 

Jesus så mulighetene fordi han ikke vandret alene i sin trøtthet og utslitthet. Han snakket med Pappa Gud om det. Pappa Gud svarte: sett deg ned ved brønnen der, så skal jeg vise deg noe. Jeg vet ikke om Jesus, men jeg hadde tenkt: Det er det beste du har sagt så langt idag! Endelig litt hvile; og brønn høres også fint ut. Kristne er ikke asketikere, ikke selvplagere. Vi er villige til å lide, men vi pleier og nærer kroppen (Ef 5) og mishandler den ikke (Kol 2). Hvordan er det når vi er trøtt; fortrekker vi å være trøtte med Gud eller uten. Eller tenker vi i vår "hellige lutherdom" og fromme religiøsitet at Gud forakter oss i vår slitenhet - slik vi fort kan forakte oss sjøl? Er det Guds tanker om oss vi bærer når vi merker at kreftene tar slutt, eller nærer vi opp om forakt for oss sjøl og forakt for alle som ikke ser oss og hjelper oss? Det er dette Jesus vil lære Marta. Hvis du er sliten, Marta, så sett deg ned, her. Da er det dette du trenger; det andre kan vente. Når vi er sliten, så er det et tegn på behov for hvile og oppladning. Det er det perfekte tidspunktet for å løfte våre hjerter opp til Gud, og da trenger vi ikke ubibelsk og menneskelig tankegang som sier at det er noe feil med oss fordi vi opplever vår begrensning. Pappa Gud tar imot oss med glede. Ja, men jeg føler det ikke godt, og da kan jeg ikke takke og prise Gud slik jeg vil. Vel, det er ikke alt i salmene som er lovprisning, heller. Har du lagt merke til det? Gud vil ha deg, ikke ditt skuespill. Han vil høre dine sukk og din klage. Det er du som er lei av deg. Ikke Gud. At du vender deg til Gud, er din tilbedelse. Spørsmålet er: hvem stoler du på? Hvem lener du deg på? Det avgjør hvem du egentlig tilber. Dersom du skal klare deg sjøl og bare komme til Gud når du er fit for "worship", så tilber du din egen styrke og ikke Gud. Det er forskjell på å tilbe "tilbedelse" og å tilbe Gud. Tilbe Gud innebærer alt i livet, også å være utslitt. 

For en forvandling det ble med denne kvinnen! Jeg finner ikke noe sterkere eksempel på å gå ifra bortgjømt synder til effektiv evangelist. Hele byen møtte Gud igjennom henne og hennes vitnesbyrd. Teologien var det så som så med, og vitnesbyrdet var jo en gedigen overdrivelse, sånn formelt sett. Men den ivereren, og hvordan ansiktet skinte. Hvor var det blitt av hun som gjemte seg så godt hun kunne? Nå står hun på torget og vitner om en mann som hun tror er Messias? Ja, det som skal få noe sånt til, må jo være nær Messias. Vi må undersøke - det er sikkert. Selvsagt skuffet ikke Jesus, og også her ble det lagt et grunnlag for det som skulle komme. Få plasser var vekkelsen så moden som her i Samaria. De fleste andre steder ble det ikke en realitet før Jesus hadde stått opp ifra de døde og pinsedag hadde utrustet disiplene med kraft i fra det høye. Men Jesus forsøker å vise dem noe viktig. Det tar tid å så. Det tar tid å høste. Og noen ganger er det andre som høster det andre har arbeidet på. Men begge for lønn. Jesus arbeidet hardt i 3,5 år. Han så ikke noen stor menighet. Det var ikke på mer enn 500. Men allerede på pinsedag hadde den 6 dobles. Et grunnlag var lagt. Det var nok liv som hadde fått en berøring fra Gud og som modnet derifra, at grøden var på vei opp av jorda. Høsten var nær! Jeg har hørt utlegginger om akkurat dette i en rekke taler; for å oppmuntre oss til å tro at folk er klar. Vel, jeg forstår at hensikten er god. Men det er noe med å ta bibelske prinsipper ut av bibelske kontekster. Prinsippet en forfekter er at folk kan være åpne. Det er vel og bra; men det er som er det tydeligste prinsippet her og i resten av NT, er hva som gjør folk åpne - nemlig et naturlig overnaturlig liv, ledet av Ånden. Dersom vi tror at vi kan høste slik Jesus og de første disiplene høstet uten å så det de sådde, så er vi forførte, kjødelige og stolte. For en menneskedyrking! Høsten kan bli klar, og i dette tilfelle var det et kunnskapsord gitt med kjærlighet og anerkjennelse på tvers av sosiale koder som snudde situasjonen på et øyeblikk. Andre ganger er det et såkorn som gir frukt senere, kanskje aldri; men det bibelske prinsippet er at den som sår, vil også se høst. Og det som blir sådd er Guds kjærlighet, og uten at det blir strippet for Guds måte å vise det på. Han vet alt og kan alt; og han er fantastisk god og villig til å vise det også!

Herre, vil du hjelpe oss ut av våre lukne unnskyldninger, og inn i dine muligheter. Herre, la oss ikke trekke oss unna når kreftene tar slutt, men heller øse vår smerte over på deg. Herre, la oss den hvilken kilde du er til forfriskning og styrke; at ikke våre mål for dagen skubber deg bort, så vi går helt tomme og blir kjødelige, sjølmedlidende og aggressive. Herre, vis oss at vi alltid kan vandre med deg, under alle forhold, i alle sinnsstemninger. Du, Gud, som kjenner vårt hjerte, hvorfor skulle vi skjule noe for deg? Rena oss, Herre, fra religiøs selvrettferdighet som holder oss borte ifra deg. Herre, hjelp oss å kaste oss selv på deg med all vår skrøpelighet og tilkortkommenhet. Vis oss du, Herre dine åpne Farsarmer. Herre, for en fantastisk Pappa du er, og hvor gniten og avmålt vi har gjort deg. Herre, salve våre øyne, så vi kan se..... deg!