Jeg er klar over det. Ikke alle har et slikt fokus når de tenker på Åpenbaringsboka. Det er mer Harmageddon, og Gog og Magog og Ros, som selvsagt er Russland, og jeg vet ikke hva. Antakelig er jeg ikke intelligent nok til å lese ut alle disse spennende sakene. Ellers så er det fordi jeg blir så blendet av denne fantastiske åpenbaringen av Jesus på tronen som vi finner i Åp 4-5, at det andre kommer litt i bakgrunnen. Spekulasjoner har aldri tiltalt meg. Men et enkelt Jesus-liv i overgivelse og lydighet på tross av smerte, tap og motgang som kan møte oss i perioder - det tror jeg er selve kjernen i budskapet i Åpenbaringen. Jeg er ikke så opptatt av hva som skjer når seglene blir åpnet, som hvem som faktisk åpner dem. Ikke alt som skjer i verden er Guds vilje. Ellers hadde vi ikke bedt: "La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så og på jorden." For hvis alt som skjedde var Guds vilje; da var vi jo i mål, eller hva? Så noe av det som skjer når Jesus åpner seglene i boka, er ikke ting Gud dypest sett ønsker skal skje; og likevel: Alt er i hands hånd: Universet, tiden og historien. Åpenbaringen viser oss to dimensjoner som vil prege endetiden: Guds vilje og hans rike går frem midt i krevende oppstendigheter. Var det to ting? Ja, framgang og motgang på en gang. Ellers om du vil: fremgang i motgang. Og dette å forstå at Gud har all makt og likevel lar ting skje som han dypest sett ikke ønsker er vanskelig å skjønne. Men alt renner ut fra et hjerte som er så raust at det har gitt oss en fri vilje, slik at vår vandring med Jesus ikke er robotikk, men et grunnleggende valg; slik Gud også har et slikt valg - han valgte å skape oss slik. Du er mer enn bare materie. Dine valg er ikke et resultat av tilfeldige gener og andres tilfeldige geners og herav handlingers påvirkning på deg. Du har noen reelle valg, og det er derfor du har et moralsk ansvar, og du opplever at å kunne ha dårlig samvittighet for ting du har gjort. Vi snakker om kunstig intelligens. Hvorfor kunstig? Jo fordi den har sin klare begrensning. Det er ikke snakk om en intelligens som kan ta selvstendige, moralske beslutninger. Vi blir ikke å hive roboter i fengsel for deres handlinger? Du skjønner; vitenskapen vil ha det til at vi kommer ifra apene, men ingen aper sitter i fengsel for konkrete forbrytelser, heller. Vi anser dem ikke moralsk ansvarlige. Men med den måten vi har ordnet samfunnet på, bekjenner vi at vi tror at mennesker er noe helt annet enn andre skapninger; og vi vitner om at mennesker har et moralsk ansvar som andre vesener ikke har. Og likevel er det slik at Gud har satt grenser for våre valg. Vi kan si at vi vil velge å fly til månen og begynne å flakse med armene, men det vil ikke fungere. Vi har laget atombomber nok til å ødelegge hele planeten, men Gud vil sørge for at det ikke vil skje; hans nåde og godhet setter grenser for menneskers ondskap. En tror det kanskje ikke når en ser hva som skjer i verden og leser menneskehetens historie. Realiteten er at uten Gud hadde planeten vært utslettet for lenge siden. Gud balanserer mellom å la nok skje til at mennesket burde skjønne at dette fikser vi ikke så bra sjøl, og det at vi fikser det så dårlig at hele planeten går i luften. Den ateistiske feilkoblingen er at en anklager den Gud man sier man ikke tror på, og samtidig hevder det gode i mennesket. Det er jo bare helt fantastisk dårlig logikk.
Når vi ser alt som kommer ut av boka når seglene brytes, så kan en kanskje undres over hvorfor Johannes gråt når ingen var funnet verdige til å åpne den. Hadde den ikke best bare vært lukket? Vel, det er her igjen vi mister grepet og går oss litt vill i alle de gripende bildene Johannes får å presentere. Uten at boken ble åpnet, blir det ingen fullendelse. For en fortvilelse! For jorda slik den er nå, er ikke et blivende sted. Og samtidig er det vakkert bilde Johannes tegner av sann kristen ledelse. En av de eldste kom bort og trøstet:
"Gråt ikke! For løven av Judas stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de sju seglene."Boken, og alt innholdet dreier seg om dette - midt i det som er krevende: Jesus har seiret! Det stopper ikke her; og i alt som kan skje i verden, så rokker det ikke ved dette: Alt kommer til å bli slik Gud vil. Regnbuen som stråler over tronen, paktstegnet ifra Noah-pakten garanterer en ting: Jorda kommer ikke til å gå under før fullendelsen. Da blir den gjenfødt gjennom Guds ild; der alt fysisk og forgjengelig materie blir fortært av ild og gjenoppstår som evig, åndelige materie (2. Pet 3).
Mange har lurt på hvem de 24 eldste er. De har kroner på hodet, som de hiver ned for Lammets føtter. Og de deltar i tilbedelsen som skjer i tronrommet - 24x7. Det faktum at de har kroner sier litt, for hvem er det Jesus lover kroner? Jo, det er oss troende. 24 er 2x12, og om du leser Åp 21 nøye, så vil du finne at det nye Jerusalem, som Åpenbaringen selv sier er Jesu brud, har mål på 12 og multiplikasjoner av 12. De 24 eldste representerer her menigheten. At en kan undre seg så mye over at menigheten er repesentert i himmelen, er jo litt rart i lys av resten av NT. Det er jo nettopp her vi hører hjemme. Vi er plassert i det himmelske i den Salvede (Ef 2). Men jeg undret meg over at de eldste hadde gullskåler, fulle av røkelse som er de hellige bønner. Hva gjør de eldste med mine bønner? tenkte jeg. Jeg ber jo i Jesu navn, ikke i de eldste sitt navn, og jeg har jo selv adgang her? Mens jeg mediterte på dette, kjente jeg Ånden viske om 1. Pet 3, hvor Peter ber mannen vandre i visdom med kona si, så bønnene deres ikke skulle bli hindret. "Slik det er i en familie, er det også i Guds familie," visket han. Oi! For en viktig oppgave, tenkte jeg umiddelbart. Paulus sier til menigheten i Kolossæ når han snakker om menigheten og forholdet til lederskapet: Ha fred med hverandre! Et godt styre i en menighet gjør at den har indre fred. Den blir ikke revet opp av indre stridigheter og bråk. Når vi kommer sammen for å lovsynge, be og bygge hverandre opp, så kan vi be sammen i sann enhet. Dette er en særs viktig oppgave. Bønnesvar og gjennombrudd er avhengig av at de eldste lykkes med å samle oss i den Salvede, så vi kan være ett legeme som vokser opp til ham som er hodet. Jeg kjente at jeg fikk en fornyet lyst til å be for dem, for mine bønnesvar er til dels avhengig av at de lykkes. Jeg er ikke en enmannsbedrift, en enmannsprofetbevegelse opp på et lite knaus for meg selv. Jeg er et lem på Den Salvedes kropp. Vi er avhengige av hverandre for å lykkes. Det burde gi noen perspektiver både når vi snakker om hverandre og når vi ber for hverandre.
Senere i Åpenbaringen møter vi 2 profeter (Åp 11). Også her kan vi gå oss vill i Johannes sitt bildespråk og bli rimelig forvirret. Dette er i NT, folkens. Og her i Åp 11 har vi altså to profeter som gjør sånt som apostlene Johannes og Jakob selv fikk refs for av Jesus?! Å kalle ned ild ifra himmelen (Elia) og andre landeplager (Moses) er jo ikke akkurat sånt en nytestamentlig profet holder på med. Når en nytestamentlig profet profeterte om hungersnød, så jublet ikke alle, og mente at dette hadde de nå godt fortjent. Nei, de tenkte ut og planla hvordan de kunne gjøre situasjoner lettere for folk. Så hva i all verden betyr dette, da? Nøkkelen ligger i de to profetene i GT som det hentydes til og den dypere meningen som ligger i dette. At det er Moses og Elia det hentydes til er alle bibelkommentarer jeg har lest enige om. Men få går dypere enn det. Også her er oppstandelsen oppstandelsen nøkkelen. For selv om de to profetene ble overvunnet og drept etter at oppdraget er fullført, så ble de reist opp igjen til alles skrekk og advarsel. Og her er et typisk mønster i bibelen. Oppstandelsen finner vi i starten av Åpenbaringsboka. Jesus erklærer seg som den som var død, men se, jeg lever! Så finner vi oppstandelsen her - midt i Åpenbaringsboka, og så finner vi oppstandelsen i slutten av Åpenbaringsboka. Vi finner et bryllup i starten av bibelen - Adam og Eva - så finner vi Høysangen - midt i bibelen - som en profetisk sang om bryllup og kjærlighet, og så finner vi et bryllup i Åpenbaringsboka, helt til slutt i bibelen. Men hvem representerer disse profetene? Skal Moses og Elia gjenoppstå? Neppe! Moses sin kropp ble aldri funnet, og en konkluderte med at Gud hadde tatt ham til seg, etter at han døde. Elia ble tatt opp til himmelen før han døde. I begge tilfeller representerer disse to profetene oppstandelsen, og de representerer her menigheten som også deler disse to dimensjonene i oppstandelsen (1. Tess 4). Gjennom gjennom vår forkynnelse og demonstrasjon av den oppstandne Guds salvede er vi til plage for en vantro og ond verden. Det er ikke alle som kommer til å like det vi gjør, og det må vi være forberedt på. Og nei: du kommer ikke til å kalle ned ild fra himmelen for å drepe folk. Du kommer til å kalle ned ild fra himmelen for å drepe kjøttet i ditt eget liv, så du lever hellig og overgitt som en disippel under Jesu Herredømme. Hellig liv og tegn under og mirakler er til plage for vantro ateister som ikke vil vende om ifra sin selvdyrkelse. Johannes stikker ikke under en stol at det til tider kunne se ut som verden får makt over Guds folk. Troende blir faktisk drept; forfølgelse er en realitet. Og likevel så forkynner han at uansett hva som skjer med oss, så vil Gud demonstrere nettopp sin oppstandelseskraft som allerede har del i på en slik måte at det vil spre anerkjennelse og gudsfrykt. Johannes hentyder til den lille trofaste rest på Elia sin tid med de 7000 som omkommer i et jordskjelv, men han snur fortegnet. Elia fikk vite som trøst at det var 7000 som ikke hadde bøyd seg for Baal. Her er det "resten" - altså flertallet - som gir ære til Gud. Kirkehistorien dokumenterer til gagns at kristendomsforfølgelse ikke får bukt med levende kristendom, tvert imot. Sammenhengen mellom forfølgelse og radikal vekst har vært så tydelig at det har blitt til dette ordtaket: "Martyrenes blod er menighetens såkorn." (Tertullian). En interessant detalj er at de fullførte oppdraget sitt før de ble drept. Jesus viser oss paradokset: vi kan enkeltvis bli overmannet og drept; men oppdraget blir fullført like fullt. Oppstandelseskraften er ikke noe som er enten bare nå eller bare en gang da. Den virker midt i hard motstand og forfølgelse. Noe av grunnen til av vi sliter med å forstå Åpenbaringsboka er nettopp dette; vi forstår ikke hva mange søsken omkring i verden går igjennom og må ofre for evangeliets skyld. I tillegg er det frodige gammeltestamentlige profetiske språket en smule fremmedgjørende for oss; når fjell og daler forsvinner og alt blir flatt, så betyr ikke det nødvendigvis at dette skjer bokstavellig; det betyr at motstand vil bli overvunnet. Heller ikke er det bokstavelig vitenskapelig utlegging når det står Gud ruller himmelen sammen som en bokrull (Hebr 1). Det betyr at den himmel hvor ondskapens åndehær nå herjer vil bli skiftet ut. Bibelen snakker da om ilden som renser og fornyer, og resten av detaljene rundt dette er skjult i Guds hjerte - det er ikke alt vi trenger å vite nå.
I ordet som brukes om det Jesus gav Johannes å dele (Åp 1) er det en dypere meningen. Ordet betyr bokstavelig å "tegngi". Det er bl.a. brukt om det profetiske I NT: å vise / demonstrere / gjøre klart. I Åpenbaringen blir dette spilt ut i en rekke GT symboler, hendelser og skikkelser. Vi kunne ha oversatt starten av Åpenbaringen slik: at han skulle vise gjennom symboler / tegn det som snart skal skje. Johannes viser oss at det som rører seg bak scenen når verdenshistorien raser videre og vi kan føle oss liten, maktesløse og ubetydelige. Han viser oss at vi på ingen måte er ubetydelige. Vi har en plass i det himmelske der alt styres ifra og mot en herlig framtid. Den som vil berge livet sitt, skal miste det egentlig livet. Den som vil så det livet Gud vil gi, så få enda mer av det. Tør vi å så i tro? Tør vi å stå i det, slik profetene i Åp 11 gjorde? Ikke alle vil like at vi forkynner og demonstrerer en oppstanden Jesus. Det er en pris å betale, selv om Jesus har betalt for alt. Det er et kors å bære, selv om Jesus bar det korset ingen andre kunne bære. Er vi villige? Eller er det mer behagelig å være fatalistiske og si at det som skjer, det skjer; Gud har kontroll; hans vilje skje. Jeg finner ikke muslimsk fatalisme i bibelen. Her er ingen fatalistisk "hvis Gud vil", men heller la din vilje skje - ut fra en åpenbaring av Guds plan og vilje. Det jeg finner i Åpenbaringen, derimot, er troende som tar del i Guds trone og i historien på en seiersreise mot en herlig fullendelse.
Far, du som er himmelen.
Helliggjør navnet ditt,
La riket ditt komme,
La din vilje skje, som i himmelen, så og på jorden....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar