tirsdag 6. februar 2018

Å prøve ånder (1. Joh 4)

Johannes ber oss ikke være ukritiske og likegyldige, men å prøve ånden i det som skjer og det som sies, om det er ifra Gud. Johannes sier at lakmustesten er "Jesus Guds salvede, kommet i kjøtt og blod." Her er tre elementer som er grunnleggende.
1) Jesus: han skal frelse folket fra sine synder og vår sjelefiende (Luk 1).
2) Messias, Guds salvede: han er salvet til profet-konge-yppersteprest. Jesus er Herre, han er hode for sitt legeme som har del i hans liv, og hans salveolje og tjeneste.
3) kommet i kjøtt og blod: Gud og hans Guds rike er ikke noe som er fjernt fra den  skrøpelige menneskelig sfære. Jesus kom ifølge Rom 8 i "syndig kjøtts lignelse" og forkynte til og etter hvert gjennom skrøpelige mennesker. Budskapet var: Guds rike er nær! Han er blitt fristet i likhet med oss, sier bibelen i Hebreerbrevet. Dette mysteriet over alle mysterier, for "Gud fristes ikke av det onde" (Jak 1). I Jesus blir Gud og menneskeheten forenet, himmel og jord sammenfattes under Jesu herredømme (Ef 1), nåde og sannhet møtes, og rettferd og fred kysser hverandre (Sal 85).

Grunnelement 1) og 2) sier noe om frelse fra, og frelse til. Det gir ikke mening bare å bli frelst fra noe. Egentlig er frelsens mål til mer enn fra, men begge må være med. Frelse fra uten til, er som du får beskjed om at er løslatt fra varetekt i en straffesak, men ingen fører deg ut av fengselet, ut i et liv i frihet. Du oppfatter deg fremdeles som kriminell og oppfører deg som en; en fengselsfugl. Andre veien tas du ut i frihet fysisk, men straffesaken henger over deg; du blir aldri ferdig med den. Du sliter med skyldfølelse og tror egentlig ikke på friheten du ser rundt deg - det gjelder ikke deg, bare de andre. Du straffer deg sjøl og gjør dumme ting i den tro at du ikke kan noe annet. I oss selv blir vi vårt eget fengsel, uten håp om bedring.

Gud gjorde derfor det av med det gamle mennesket. Men det er bare når vi ser det nye - Kristusmennesket - mennesket salvet av Ånden - at vi egentlig begynner å tro at det gamle er over. Hvis død var målet, hadde vi ikke trengt Jesus. Da hadde loven gjort jobben mer enn godt nok. Hele hensikten med loven er syndserkjennelse og død. Jesu hensikt er tilgivelse, gjenopprettelse og liv. Det er forskjell på bare syndserkjennelse og syndserkjennelse og omvendelse. Loven virker kun det første, for den gir ikke den synderen noe kraft til å leve rett, uansett hvor lei seg en måtte være. Ånden det siste, for det er det dype Guds verk i oss ved Guds Ånd som utruster oss til å si "ja" til Gud, slik at vi kan si "nei" til synd. Paulus snakker om en sorg etter Guds vilje som fører til omvendelse. Verdens sorg, derimot - sorg over synd - men uten Åndens dype verk i en omvendelsesprosess, fører bare til død (2. Kor 7). Tanken at syndere ikke blir lei seg når de synder, er selvsagt feil og heller ikke bibelsk. Paulus snakker om samvittighet til og med uten en lov (Rom 2). Nå er denne samvittigheten og sorgen over det som ble helt feil er Guds nåde og Guds bilde i oss; om det ble helt borte ville vi bli så ugudelige at vi totalt ødela oss sjøl og andre - det er det bibelen kaller fraværende dom - når Gud overlater oss til oss sjøl. Synderen vil tenke at han ikke er så verst; ikke verre enn andre, iallefall. Og selv i den denne menneskelige angeren som bare er der fordi Gud har plassert en følsom samvittighet der, så finnes lite reelt håp om endring og en god porsjon selvmedlidenhet. Syndens vesen er selvfokus og derved manglende evne til endring. For den finnes bare i fellesskapet med Gud. Klart vi kan velge å ta oss sammen en stund, særlig hvis tapet kan bli stort, om ikke. Men det er en ytre styrt endring som ikke varer lenger enn trusselen henge over oss. Sann omvendelse, derimot er et dypere verk av Gud enn bare den samvittigheten vi ble født med. Og det er her Ånden kommer oss til hjelp. Vi svinger øksa. Et radikalt, gudfryktig, oppgjør med synd i tro til ham som reiste Jesus opp fra de døde, gjør underverker. Det var sånn før; nå er det derimot slik. Og vi vet at det ikke er oss, men ham (Gal 2.20). Selvskryt er utelukket. Vi kan bare takke ham som gjorde det vi ikke kunne få til.

Vi kjenner vel oss igjen i opplevelsen av å være fanget i oss sjøl til tider, ikke sant? Uten et frisk liv i Ånden, står lovens krav igjen og gir ingen seier; bare nederlag og fordømmelse. Vi kan ikke bare ha Jesus - frelseren; vi må ha et møte med den oppstandne Jesus Messias, Guds salvede, så vi får del i løftet - liv i Gud ved Ånden (Gal 3). Kristenlivet er et salvet liv. Salvelse har med tjeneste å gjøre, ja, men det er mer enn det. Johannes snakker om den salvelsen som lærer oss å bli i ham - dvele og bo i Jesus. Paulus sier det på en annen måte, men innholdet er det samme: å ikle oss Kristus; å ikle oss den Salvede. Hva er det de sier? Jo, når vi har prøvd ut Åndens vinger, og ser hva Åndens liv gjør med oss, så vet vi at det gjør en forskjell. Ergo har vi en annen diagnose og annen medisin enn før. Diagnosen er ikke at vi er et håpløst tilfelle, utenfor rekkevidde for Guds nåde. Diagnosen er at vi ikke er designet til å fungere uten Åndens fylde, i en daglig vandring med Herren. Det hjelper ikke at vi vet hva som er rett og galt. Løsningen ligger i livets tre, ikke treet til kunnskap om godt og ondt. Hans overflodsliv er i oss fordi vi blir i ham; avhengig, liten, ydmyk, nysgjerrig og lærevillig, der Ånden løfter oss opp på et annet plan. Når det likevel går galt, så er det ikke Jesuslivet i oss som svikter, men snarere fordi vi ikke gir det livet nok rom. Synder er bare en konsekvens av et liv i uavhengighet av Gud. Vi må befinne oss ved hans bekker. "Lower and slower," er slagordet til en apostel jeg har dyp respekt for. Drikker vi ved bekken, kan vi gjøre som kongen sjøl; løfte hodet høyt (Sal 110). Ikke i hovmod, men i takknemlighet og glede. Har du merket hvordan glad takknemlighet fjerner skamfølelse? Vi kan kjenne oss ydmyke, men ikke skamfulle. Styrke og ydmykhet i Gud er en Guds rike kvalitet, en tvetvunnet tråd som er utrolig slitesterk. Selvstraff for egen synd er kjødelig, kun menneskelig og religiøst. Vi tror vi må straffe oss selv for å fortjene Guds gunst. Det er neglisjering av paktens blod; et vantro opprør mot ham som sitter på nådens trone; gudløst og farlig. Du legger synd til synd. Hva fant du egentlig ut? At du fremdeles ikke fikser det sjøl? Fint! Ingenting nytt, med andre ord. Slipp selvmedlidenheten og takk Gud for tilgivelse og gjenopprettelse. Gud sier til oss mange ganger som han sa til Josva der han lå flat i bunnløs fortvilelse når vi dyrker våre synder og nederlag. Hva ligger du her etter? Kom deg opp, rydd opp og gå videre. Hvis Gud mente at alt skulle gå på skinner, så hadde han kalt deg mester, ikke disippel. Men en disippel vet at det er korset og oppstandelsen som gir fremgang. Selvskryt og selvfokus er fånyttes, så hvorfor en gang prøve? Det gir jo absolutt ingen mening. Vi pakker det vakkert inn, mange ganger, men det er dette selvfokuset, vi vil så gjerne få det til, at vi skubber bort ham som har fått det til, og går vi på tryne gang på gang.
Vi er inne på en av kjernene i det Johannes vil vi skal prøve. Nettopp der vi kjenner på menneskelig svakhet, er det testen står. Skatten i oss er perfekt og fullkomment. Karet er det ikke, enda. Jesus Guds salvede kom i kjøtt og blod. Han levde som menneske, med alle begrensninger og svakheter det medfører. Han tjente som menneske under den Hellige Ånd salvelse. Før Ånden kom over ham, gjorde han ikke et eneste under. Det er forskjellen på bibelens Jesus og Koranens Jesus. Koranens Jesus gjorde under som liten gutt. Bibelens Jesus gjorde det ikke. Fordi han ikke kunne? Vel, mer fordi han ville modellere noe. Vi kan gjøre Jesus enten til noe rent guddommelig som gnostisismen, og tenke at det bare er ånden som er ren og rettferdig, og livet ellers - det som skjer med kroppen, betyr ingenting, så derfor er det bare å synde i vei, bare vi har den rette kunnskapen og bekjennelsen. Eller vi kan gjøre Jesus til noe til noe helt utenfor guddommen, som slik Islam framstiller ham. Men Kristusmennesket innebærer at Gud tar bolig i skrøpelig materie. Det står at Jesus kom "i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har" (Rom 8). Paulus kaller også legemet, som er oss; de troende, for Kristus - Den Salvede (1. Kor 12.12), og ikke bare hodet. Dersom vi fornekter skrøpeligheten, så trengs ikke disippelfellesskap og ansvarliggjøring, og vi ender opp å fornekte ham som la oss under forgjengelighet. Resultatet blir da død og ikke liv, og Johannes tar et oppgjør med det. Vi må bekjenne Jesus, Guds salvede, kommet i kjøtt og blod. Ikke noe livsfjernt opplegg som ikke er i berøring med livet her og nå. Den som har håp om en dag å se Jesus ansikt til ansikt når han kommer, renser seg, slik han er ren (1. Joh 3.3). Det betyr endring her og nå ved Guds nåde, og ikke muligheten til å skille livsførsel i skrøpelig kjøtt og blod, og et åndelig liv i Gud, slik gnostisistene hevdet. Nei! Livet i Gud virker i skrøpelighet! Hvorfor roste Paulus seg av skrøpelighet? For å velte seg i den og skylde på Gud for sin synd og elendighet? Neppe! Han sier sjøl at Guds kraft fullendes i skrøpelighet. Her ligger gudfryktens og helliggjørelsens hemmelighet, at vi velger å tro Gud sjøl om vi har feilet mange ganger. Kraft betyr forandring. Omvendelse betyr forandring. Ikke bare i forhold til synder det er behagelig å snakke om som fordi vi kan peke på de andre, som fyll, utroskap og homofili. Nei! Like mye i forhold til aggresjon, baktalelse, vantro, menneskefrykt, likegyldighet, halvsannheter og feighet. Han elsker oss slik vi er, men alt for mye til å la oss bli som vi er, er det en god menighetsleder og forkynner jeg kjenner som har sagt. Han lager hel ved ut av oss, greiner som bærer frukt. Personlig har jeg jobbet i årevis med sinnemestring. Ikke det at jeg er i mål, men det går fremover. Jeg merker at ting jeg overså før og tenkte var uheldige omstendigheter, nå går skikkelig inn på meg. Den hellige ånd rister meg skikkelig. Det gjør vondt og godt på samme tid. Det er som David som anser en rettferdig som slår ham som salvelse (Sal 141.5). Å si fra er greit. Å kjefte folk opp i raseri er det ikke. Det handler om selvkontroll, og det handler om å se alternativer. Så vi snakket om det, Pappa Gud og jeg. Hva kunne jeg ha gjort? Ah, akkurat. Takk Pappa! Hjelp meg å huske på det. Hvordan rydder vi opp? Ok. Det er ydmykende, men det må til.

Johannes advarer mot en antikristelig ånd. Den var alt i verden når Johannes skrev. Hva er Antikrist? Det motsatte av Kristus (gresk) - den Salvede (norsk). Alt som strir mot det Den salvede er bærer av, er antikristelig. Enten det er lovisk-religiøst eller lovløst og utsvevende. En kan ha et gudsfryktig ytre, men fornekte dens kraft. En kan tone ned disippelfellesskap og oppgjør og gjenopprettelse (Jak 5.16), og snakke om nåde på en måte hvor det ikke er noe som heter å ta imot nåde forgjeves (2. Kor 6.1) og misbruke den (Jud 1). En kan tenke og leve slik at enhver utfordring som oppleves ubehagelig blir stemplet som forsøk på å fordømme og dermed avvist som djevelens angrep. Men en skal like fullt gjøre opp regnskap med livet en har levd. Når bibelen snakker om å bestå prøven, så er det levd liv den tar utgangspunkt i, ikke en åndsfattig religiøs filosofi.

Det forundrer meg at en materialistisk-ateistisk ånd ikke i større grad synes å avsløres som antikristelig i vår del av verden. Eier vi for mye? Mye mulig. Men der er dypest sett et spørsmål om hvem som eier oss. Hvem eier prioriteringene og tiden ikke minst. Vi kan gi tiende av penger, men slikk og ingenting av tiden og oppmerksomheten vår. Vi må huske at også fariseerne gav tiende - og de var veldig nøye. Men de holdt ikke mål. Er travelheten blitt Herre? Frykten for å dumme oss ut, kan hindre oss å ta steg i tro. Hvem har fortalt oss at menneskefrykten er Herre? En menighetskultur hvor få eller ingen mirakler skjer, tør vi stille spørsmål ved det? At vi engang kan tenke å skylde på de ikke-kristnes vantro er jo helt tragikomisk. Hvem er det som bærer navnet troende? Vi snakker om å prøve ånder når det er åndsytringer som profeti og lignende. Det skal vi gjøre. Men hva med å prøve fravær av åndsytringer? Er slikt fravær bibelsk? Hvis vi tror at åndsytringer har med salvelse fra Den salvede å gjøre, hva er da fravær av slike? Kan vi våge å si at det er en smule antikristelig? Eller trekker vi "jeg føler meg fordømt" kortet og viser til at det er nå ingen som synes å være noe stort annerledes i den vestlige verden. Hvordan kan vi skille mellom det falske og det ekte dersom vi aldri har sett det ekte? Folk som er trent til å skille ekte fra falske pengesedler bruker all sin tid på å studere de ekte. En hel del av dem som roper "falskt!", "falskt!" har lite å vise til når det gjelder det ekte annet enn en bok i forgjengelig papir og blekk som ikke en gang kommer til å overleve oppstandelsen (ja, det er bibelen din jeg snakker om). Den kjærligheten som står til evig til innebærer derimot at vi søker Åndens gaver med brennende iver, selv om både de igjennom skrøpelige oss har sin klare begrensninger (1.Kor 13; 14.1).

Guds lengsel og Guds mål her og nå i tiden, er en bolig for ham i Ånden, mellom nettopp skrøpelige mennesker. Han sendte et eksempel i en skrøpelig kropp, så vi skulle forstå tegningen. Skrøpelig, slik at til og med Jesus kjente seg sliten (Joh 4). Har du reflektert over det? Guds Sønn ble sliten! Og Jesu lengsel er en kropp som han kan uttrykke seg igjennom. Hva får oss til å tro at han har forandret på hva han vil uttrykke og hvordan? Ikke bibelen, iallefall. Og ja: skrøpeligheten vil ta slutt når alt er ferdig. Men fullendelse begynner et sted. Det begynner med at vi ikke tror enhver ånd, heller ikke den vestlige materialistisk-ateistiske ånd, hvor Gud blir redusert til det mennesker kan få til. Det koster alt, men da vinner vi også alt: Den salvede i oss, håpet om herligheten (Kol 1).

Herre, hjelp oss å skille på og dømme ånder. Hjelp oss å se hvor svart, syndig, ond og djevelsk en ateistisk filosofi er som reduserer alt til noe menneskelig. Hjelp oss ut av å forklare fraværet av Gud ut fra andres ateisme, og ikke vår egen. Herre rens din menighet; vekk den opp! La oss gripe hvor enkelt, nært, himmelsk og samtidig jordnært dette livet med deg, er. La oss skjønne hvor lite det som bare høres rett ut, betyr, det som klør i øret, men som ikke skaper forandring; at det ikke kommer an på hva vi kan gjengi, men hva vi med din hjelp, Herre, er istand til å leve ut, så alle kan se. Ånden i gaver, Ånden i frukt, Åndens liv i vårt liv, Ånden i hverdagen, Ånden til fest, Ånden i profetordet; Jesu vitnesbyrd om sin himmelske Far. Fars vitnesbyrd om sin Sønn. Herre, la din kjærlighet og lengsel gripe oss; la oss få bli en del av sin kjærlighetshistorie og kjærlighetsfellesskap. Så fantastisk og nydelig som du, er Herre, er det meningen at vi skal være, midt i denne verden. Ja, vi er kommet til kort. Men din nåde er så mye større. Idag frelser du, Gud. Herre, frels! 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar