Når ordet manifesteres (1. Joh 1)

Jeg har over en tid bodd i dette skriftavsnittet. Det er en så sentral del av nytestamentlig liv, forståelse og åpenbaring. Det er slik at når alt "staffajse" som vi kaller kristenliv og menighetsliv blir tatt ifra deg - slik jeg opplevde for noen år siden - det jeg kaller de mørke årene - så blir det som faktisk bærer deg igjennom mørket, desto mer tydelig. Jeg forstod virkelig at bibelen er en bok for livet, mer enn for prinsippene. Så da er det ene gjennomgående prinsippet som står igjen: liv, og liv i Gud og med Gud og for Gud. Derfor finner heller ikke bibelen det for godt å pynte på levd liv, heller. Nei, her kommer det frem både seire og nederlag, både friske, gode bekjennelser, ladet med åpenbaring, tro og håp, og de ytterste sjelekvaler med depressive og angsfylte hjerterop. Så når jeg ropte i mørket, så fant jeg det ropet igjen i bibelen og tenkte: Da er jeg iallefall ikke alene her jeg sitter og lurer på hvor Gud er blitt av. Til og med kong David, så mektig som han ble brukt av Gud, har vært der. Og: Han kom seg igjennom. Er det håp for meg, også? Ja! Da er det håp for meg, også. Det er dette som gjør bibelen til en så gjennomgripene vakker bok av bøker, så ekte, så hel ved, så livsnær. Og det er også derfor at bibelen preger vårt daglige språk, for liv og livsprinsipper er formulert på så gripende og geniale måter. Jeg elsker bibelen! Jeg kan jeg møte Pappa Gud og vi kan snakke om ordet og om livet - hvor vi er hen og hvor vi skal. Ordet beveger min ånd og får meg til å lengte etter min himmelske Pappa, og lengte etter å se se hele hans plan satt i verk. For en Gud vi har! Og for en bok han har gitt oss!

Det andre jeg oppdaga når all kristen "staffasje" forsvant, og ikke bare staffasjen, men også grunnleggende ting i en kristen vandring som fred, glede, tillitsfull bønn, var det noe som gav det lille ekstra - håp mot håp. Det som faktisk gjorde at jeg ikke gav opp håpet om forandring, var alle de erfaringene jeg har gjort med Herren oppigjennom. Det enormt sterke lyset Gud badet meg i når jeg ble åndsdøpt på kne ved alteret i Gjerstad kirke på en felleskristelig møtekampanje. Det sterke kraften som løftet meg opp i lufte og sendte meg i bakken uten at jeg merka at jeg landa en gang - en dag jeg var i bønn. Og mer: alle de vitnesbyrdene om hva folk har opplevd gjennom noe så enkelt som bønn, håndspåleggelse og profetiske ord. Så kunne dette jeg opplevde nå være enden på historien? Virkelig? Nei, det måtte være noe, en "missing-link", noe jeg ikke så eller forstod, og jeg måtte holde ut en dag til for å se om ikke Gud ville vise meg det. Dagen den kom, den. Jeg syntes det var alt for seint, men den kom, og nå tenker jeg ikke så mye på den utidig lange "forsinkelsen". Møte med Pappa Gud sitt vidunderlige smil har en tendens til å viske ut vonde minner. Jo, det er arr, der, og jeg jobber ennå med etterdønningene, på godt og vondt. For et arr - så lite pent det kan se ut, er jo egentlig historien om et sår som har funnet legedom, er det ikke? Slik sett er arr vakre - det forteller en historie om Guds trofasthet. Om arret ikke hadde vært der, så var historien på en måte visket bort, både det vonde og det fantastisk gode. Peter snakker om at vi ikke må glemme renselsen fra syndene våre, så vi blir nærsynte og tenker at vår rettferdighet, fred og glede er vårt eget verk. Å være syndfri, er å være tilgitt og fullkomment ren, men på samme måte som Adam og Eva før de syndet, hadde evne til å synde, så har også vi det. Hvordan skulle Adam og Eva leve rett? I avhengighet av Gud hver dag, akkurat slik det er for oss i Kristus. Vi fikser det ikke sjøl - det er ikke snakk om. Lever vi en dag uten å synde, så er det hans vidunderlige verk. Noen tenker at dersom vi kan leve en dag uten å synde, så er det en dag uten avhengig av Jesus og hans verk på korset. Men Jesus døde for mer enn å kunne tilgi oss vår synd. Han døde og stod opp igjen for å gi oss del i hans eget liv i sin Ånd - det bibelen sier er det eneste som har evnen til å løfte oss over menneskelig kjødelighet - og "drepe kjødets gjerninger" (Rom 8).

Det er meningen at vi skal kunne erfare Jesus. Mesteren selv sier at dersom noen vil velge å gå på hans vei og gjøre hans vilje, så skal de vite om læren er ifra Gud (Joh 7.17). Vi skal ikke gå rundt i villrede eller tvil; det er heller unntaket enn regelen. Vårt budskap er ikke en teori om en billett til himmelen en vakker dag - "eia var jeg der", men et vitnesbyrd om et jordnært og samtidig himmelsk fellesskap med Jesus, her og nå. Den angen, duften av liv til liv som Paulus snakker om i 2. Kor 4 er ikke duften av flukt fra verdens elendigheter, men det er duften av håp og tro på den Gud som har tenkt å forvandle elendighetene her og nå til hans ære. Det er en duften som får mennesker til å undre seg. "Hvordan kan du ha håp? Ser du ikke all elenedigheten?" - Jo, jeg ser den. Men jeg ser Gud, også. Derfor klinger det et troens "men Gud" i hjertet. Kjenne vi ikke på smerte? Selvsagt gjør vi det. Vi kjenner på den samme smerten som Paulus i romerbrevet 8 beskriver at hele skapningen er underlagt - nemlig byrden av forgjengelighet, svakhet og tilkortkommenhet. Samtidig vet vi at løsningen er ikke i dette, men i det livet i Gud som Han selv har introdusert for oss - for her skjer det ting som ellers hadde vært helt umulig.

Johannes snakker om erfaringer med Jesus som utgangspunktet for hva de forkynner. Her skiller apostolisk forkynnelse seg en god del fra veldig mye annen forkynnelse mange av oss er blitt eksponert for. Noen synes å være opptatt av å holde læren ren fra å besudle den med personlige erfaringer og hever prinsipper ut fra bibelens historie om levd liv høyt over noe så usselt og jordnært som et menneskets vitnesbyrd. Men nettopp personlige gudserfaringen og den personlige vandringen med Gud, er selve sentrum i det budskapet bibelen ønsker å formidle. Gud er ikke et prinsipp - han er en person, og han ønsker å relatere seg til oss som det. En apostel jeg har stor respekt for har sagt: "De som setter prinsipper og regler over nærvær og kraft, søker et rike uten en konge". I våre norske bibler er ordet "åpenbart" brukt om erfaringene med Jesus som Johannes beskriver - og "livet ble åpenbart". Det greske phaneroo betyr ganske enkelt å bli synlig, komme frem i lyset. En rekke engelske konservative "ord-for-ord" oversettelser (NKJV, ESV, NASB) bruker det engelske manifested i dette avsnittet. Ordet manifesterte seg; ordet ble virkeliggjort for oss. Litt av utfordringen med ord som ikke brukes i dagliglivet, slik som åpenbaring, er at de blir sånne religiøse termer. Innholdet kan fort bli noe livsfjernt som knytter seg til en eller annen religiøs aktivitet mer enn det som styrer og preger det enkle og daglig livet. Vi snakker om dåp (neddykking), Kristus (den som er salvet), forkynnelse (å bringe gode nyheter). Vi bruker åndelige ord som Ånden har lært oss og som Ånden gir innholdet til, og vi har et liv som er skjult i Gud. Men den andre siden av dette er at dette skjulte livet i Gud får konsekvenser som blir synlig. Jesus sier at den som ber i skjulte får lønn i det åpenbare (altså synlig for alle). "Vi sitter og studerer bibelen og får åpenbaring, se du broder." - Ja, vel? I så fall trenger du ikke fortelle meg det, for er det åpenbaring så kommer det til å bli synlig for alle, da er det jo åpenbart - ut i lyset. Det er sant at noe av det Gud viser oss igjennom ordet som vi jobber hele livet med å se manifestert og synliggjort; det er en visjon vi hele tiden styrer etter. Vi har et håp om en ny jord under en ny himmel, der rettferdighet bor. Men om visjonen forblir en teori i livene våre, og det ikke skjer en progressiv og gradvis økning av synliggjøring, så står vi i fare for å lure oss selv. Det som kommer må få betydning for det jeg faktisk gjør idag, og på en slik måte at vanlige folk rundt meg skjønner at her er det noe. Det er dette bibelen kaller forkynnelse - det innebærer også demonstrasjon. Og når folk spør, så vil vi selvsagt svare, og om de ikke spør, så kan vi innlede: "Lurer du på hva dette er for noe?" Men dette noe må være noe som er så konkret at vi kan snakke om det vi "har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på" (1. Joh 1.1). Jesus tok ikke disiplene til side og gav dem hver sin bibel, og så satt dem i en ring og leste og studerte, og så gikk man videre som ingenting var hendt annet enn at en hadde fått utvidet en intellektuell teologi. Vi finner ikke dette beskrevet noe sted i NT. Skriftenes plass i dette var noe som ble undervist idet vi vandret omkring sammen og setter Guds vilje ut i live og dermed utbrer Guds rike. En av de antakelig mest sammenhengende og givende bibeltimer som fant sted, skjedde på en vandring, på vei fra ett sted til et annet (Luk 24), og slik Skriftene var tilgjengelig før trykkekunsten ble oppfunnet, så var det nok en muntlig overlevering. Men fordi dette var folk som hadde fått lest opp Skriftene i synagogen siden de var små, så visste de nok til at de forstod at det var Skriftene Jesus åpnet for dem - og hjertet gav en respons.

Paulus var jøde for jøde og greker for greker. Så han tok utgangspunkt i Skriftene når han forkynte for jøder, og hadde andre innfallsvinkler når han forkynte for grekere, f.eks. i Aten - hvor folk sin tomme gudstro var utgangspunktet. I begge tilfeller var Jesus oppstått fra de døde til rettferdighet for Gud og evig liv det sentrale i budskapet. Men man begynner der folk er. Filip møtte en etiopisk evnuk på vei tilbake ifra Jerusalem, som satt og studerte et skriftavsnitt han hadde fått tak i. Filip tok den ikke bort og sa: "Glem det - nå skal du høre...." Nei, kan spurte: Skjønner du hva du leser? Den enkle forkynnelsen om Jesu død og oppstandelse, var det etioperen fikk av veiledet bibelstudie med det aller første. Hvor mye av GT han hadde fått i, vet vi ikke. Men om dagens vestlige tilnærming hvor bibelens tilstedeværelse som bok nærmest definerer om det som skjer er et kristent arbeid eller ikke, er noe du ikke finner spor av i bibelen selv(!) Vi har endt opp med å bruke en bok til å underkjenne det samme bok faktisk beskriver som nytestamentlig menighetsliv. Budskapet bestod av noen enkle læresetninger som er oppsummert i trosbekjennelsene og en Åndsfylt livstil i små og nære fellesskap, slik vi også ser det idag bl.a. i Kina og en rekke muslimske land.

Når Johannes snakker seg om livets ord som manifesterte seg, som ble synlig for dem, så de kunne se, studere med øyene og ta på det, så var det ikke bibler som ble synlige for dem, men Jesus. Det var han de studerte og tok på, og tok etter. Ordet som er oversatt så betyr å beskue, se på, betrakte, studere. Det er også brukt i de veldig kjente versene i Joh 1.14 som helt typisk omhandler akkurat det det samme.

"Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet."

Vi så, studerte, bektraktet og skuet hans herlighet, en herlighet full av nåde og sannhet. Paulus sier i 2. Kor 3.18 at vi ser Herrens herlighet utilslørt, men som i et speil, og når vi bruker tid og ressurser på å skue og studere akkurat dette - Guds herlighet i sin Sønn, så blir vi ved Ånden formet til å det samme bildet. Innebærer det å studere Skriftene? Absolutt - enten man nå eier en bibel eller ikke, så er det å meditere på Skriftene absolutt en del av dette. Men det er ikke all bibelstudie som er i samme ånd som det å skue Herrens herlighet. Man skuer noe annet: prinsipper, et utgangspunkt for å lede neste bibelstudiesamling, noe å slå andre meningsmotstandere i hodet med - noe som dreier seg uvesentligheter eller som vi egentlig ikke kommer til å få fullgode svar på her i tiden. Å skue Herrens herlighet i Skriftene, tar utgangspunkt i det Jesus sa til fariseerne: "Dere gransker Skriftene fordi dere tror dere har evig i liv i dem. Disse er det som taler om meg.". Hva er det han sier? At Skriftene ikke kan gi evig liv i seg selv, slik loven ikke var i stand til å gi liv, men de vitner om ham som som er den eneste som kan gi evig liv, fordi han i person er det evige livet ifra Far, og det levende Ordet som kommer ut av Guds munn. Det er derfor vi må be når vi leser Skriftene. Det er derfor vi må invitere ham - Ånden - som har inspirert dem som skrev bøkene i bibelen, så vi kan forstå hva som inspirerte dem - det livet de hadde med Gud, livet i Ånden som beveget dem til å skrive.

Vi sier at bibelen er Guds ord, de inneholdet ikke bare Guds ord. Men vi er ikke like tydelig på hva vi mener med det; det blir en frase som vi bruker for å distansere oss ifra dem vi oppfatter som liberale - dem som finner frihet til å tolke Skriftene ihjel og snakker om Gud og kjærlighet som om det var en ren humanistisk oppfinnelse. Men er vi så egentlig så forskjellige når det kommer til stykke? Er vi egentlig bortimot like villige til å unnskylde fravær av Gud? Blir forskjellen at vi holder fast på noen tradisjonelle synspunkter på seksualmoral og mener at underne som skjedde i bibelen faktisk skjedde, de skjer bare ikke i våre egne liv og menigheter? Du kan godt studere Skriftene og holde bibelstudier, men i praksis leve som en kristen ateist. En kan forholde seg til Skriftene som filosofiske betraktninger og finne mange flotte og gode sammenhenger, men likevel med våre liv fornekte den iboende Guds salvede i og mellom oss - det bibelen kaller Kristus i oss, håpet om herlighet (Kol 1). Vi kan snakke om omvendelse for alle andre, de vi mener som ikke tror, men ikke ta medisinen sjøl. "Men bror, dette høres jo ut som lovisk fariseerisme?" Ja, det er nettopp det som uroer meg. Hvor har vi egentlig rotet oss bort? Jeg kjenner for min del at jeg går igjennom en dyp omvendelsesprosess. Det er noen ting som jeg anså som det viktige, men ikke lenger er avgjørende. Ikke uviktig, men langt fra avgjørende. Og jeg har en overbevisning i hjertet om at i den kommende reformasjonen, så vil ikke skille bli slik vi frikirkelige tradisjonelt har tenkt på det - skriftkonservative kristne og liberale, karismatiske og dem som ikke er det, men i forhold til de som vil forholde seg til det enkle evangeliet og det enkle og veldig tydelige mandatet og misjonsbefalingen, og de som ikke gjør det. Mye av det den karismatiske bevegelsen har ført med seg er bra; men om du ikke tar oppdraget på alvor, så bommer du uansett. Du kan ikke ta erfaringer og opplevelser med Herren og kombinere det med en humanistisk og selvfokusert livsfilosofi. Til syvende og sist, så er vekkelseskristendommen den som demonstrerer Guds kraft på markedsplassen, der vanlige folk ferdes, ikke folk som har de sterkeste opplevelsene i kristne møter, bare. Hva er egentlig tegnet på Åndsdåpen? Som en som har pinsebakgrunn, så vil jeg jo si at en taler i tunger. Og for all del: Jeg tenker tungetale er viktig, og er for alle. Men dersom vi stopper der, så har vi gått i Korint-fellen - what's in it for me. Tungetale bygger oss opp, og det er jo fint. Men Jesus sier at når den hellige Ånd kommer over oss, så skal vi få kraft til å være vitner - da dreier dette grunnleggende seg om andre enn oss. Om vi ikke får kraft til å være vitner og derved føre bevis for Jesu oppstandelse, så har vi enten ikke tatt imot Åndsdåpen, eller så tar vi ikke ut potensiale av den. Og hva som er hva er nesten likegyldig for dem som ikke ennå er kommet til tro. For oss som tror, er jo det siste egentlig verst, for vi kommer til å bli holdt ansvarlige overfor det vi er blitt gitt. Er vi fornøyde med vår hellige, karismatiske teologi og vår hellige karistmatiske liturgi? Er vi fornøyde med å si at bibelen er Guds ord  i vår opphøyde Skriftkonservatisme, mens vi egentlig erstatter Kristi brev skrevet i hjertene ved Ånden med studier av en bok av papir og blekk heller enn å hente inspirasjon og tro til å leve det ut? Det er noe som kalles erstatningsteologi. Nok et skjellsord som brukes for å stemple folk som ikke tror det vi tror; og her er det nasjonalstaten Israel som er i bildet. Det bekymrer meg mer om du har erstattet det Messianske livet som Paulus hevder skal gjøre jødene så misunnelige at de vender om, med en bok som har en avdelingen som jødene ikke har, men bortsett fra det så er tilnærmingen og innstillingen omtrent lik: en lov- og bokstavreligion. En må gjerne be for jødene, Israel og Jerusalem. Det er både gudfryktig og godt; det uttrykker Guds hjertelag for dem. Men noen synes å gå helt av skaftet og er nærmest klar til å dra ned å sette spaden i jorden for å bygge et fysisk tempel istedet for å være involvert i det bibelen sier er det egentlige templet; det himmelske; det som ikke er gjort med hender; et Åndens tempel i Herren (Ef 2.21). Det er rart å tenke at en generasjon av jøder er dømt bort ifra Kristus før man har lagt ned all innsats for å det Paulus forsøkte; å gjøre dem misunnelige ved å demonstrere og forkynner evangeliet til dem fordi man har fått en idé om at her skal Herren gjøre jobben sjøl (vel, litt logisk er det jo; dermed man har abdisert fra jobben, selvsagt). Det er rart å så si at alle andre som ikke er enig i dette synet er dermed antisemitter og jødehatere. Det viser med all tydelighet hvor langt bort man kan rote seg når en levende Jesus slik vi finner det i NT, ikke lenger er obligatorisk, men vi snarere herjer rundt i Skriftene på egen hånd, uten evangelienes Jesus som den eneste målestokken. Men da svikter vi Gud, og vi svikter jødene, og vi svikter Guds Israel, nasjonalstaten Israel inkludert. Men akkurat som med muslimene, så er det evangeliet som er i sentrum, her, ikke hvilke klær folk går med, hvilke skikker de følger, eller om folk er fri til å spise gris eller kjøtt med blod, eller overholder Shabat. Hva samvittigheten tillater den enkelte er mindre viktig - det hjelper oss til å være romslige og rause med hverandre, slik NT befaler oss (Rom 14). Jeg har hatt evangeliske kristne på besøk som ikke spiser gris. Helt greit, og enda greiere om de hadde sagt ifra om det på forhånd, så jeg hadde sluppet å sette dem i forlegenhet.

Det sentrale i det vi snakker om her, er hvordan NT forkynner at Jesus er selve manifestasjonen av Ordet, ja han er Ordet og han er Gud, og hva som mer er: Han er den som har gjort Gud tilgjengelig for mennesker, og vist hva det vil si for et menneske å leve gudelig. Åpenbaring er ikke noe som skjer skjult på et bedehus eller anna menighetshus. Et slikt hus kan aldri romme det bibelen forstår med åpenbaring. Det er som åpenbart (gjort synlig), er det er synlig det. Det er derfor Jesus snakker om kristne som en by høyt oppe på et fjell. Litt vanskelig å gjømme unna, ikke sant vel? Peter forkynner at dommen skal begynne med Guds hus. Det vil si at menigheten skal gjennom en renselse og omvendelsesprosess før Jesus kommer igjen. Ting vil ikke bli som før. Institusjonalisert kristendom er på vei tilbake, og da snakker vi ikke bare statskirken, for Gud gjør ikke forskjell på folk. Hvordan bygningen ser ut eller hva du kaller menigheten er ikke det Gud bryr seg om. Han bryr seg om hjerter. Der en del karimastikere stanget hodet i søken etter opplevelser for egen del, så vil statskirkekristne snuble inn i det overnaturlige med den egentlige hensikten i bakhodet: å eksponere og manifestere livets ord - Jesus, Guds salvede, ute blant folk. De har kanskje ikke lest alle de karismatiske bøkene som definerer nådegaver opp og ned og i mente. De har kanskje ikke alle de rare opplevelsene, eller kanskje har de enda flere. Det er ikke viktig. Gud taler til oss på forskjellig vis. Men oppdraget forblir det samme. Gud virker og manifesterer seg igjennom oss på forskjellig vis. Men hensikten forblir den samme. Spørsmålet er bare dette: Hvor sulten er vi? - ikke bare på vegne av oss selv, men på vegne av verden. Hvor mye er vi villig til å ta på ubehag og lide for Jesus. Det er ikke mye snakk om det i den humanistiske kristendommen i vestlige land. Men den boka vi sier er Guds ord, sier en hel del om det. Hvis du som leser dette har skjønt hjerte mitt, så har du for lenge siden forstått at dette ikke er et budskap mot bibelen, tvert imot; det handler om å ta det helt sentrale i bibelen på dypeste alvor. Det er et kall til omvendelse, og la ham som er Gud over alle få den plassen han fortjener.

Herre, må du bringe oss dit at vi er klart til å ta imot salve på øynene, så vi ser tydelig igjen. Så vi igjen med utildekket ansikt kan se inn i ditt ansikt, og se den brennende kjærligheten du har til oss og til mennesker rundt oss. Så vi i ditt ansikt han se din begeistring for den nåde du har gitt oss, og hvor stor tro du har på ditt liv i oss, at du tror du kan innta verden med slike som oss. Herre brenn med din nidkjærhet bort vantro, bedagelighet, verdslig tankegang, loviskhet, sammenligning, mindreverdighetskomplekser, menneskefrykt, hovmodighet, og pekefingermentalitet. Lær oss å se og studere Jesus uten å gå ned i depressiv mangelmentalitet, men heller fylles med glede og håp over alt vi har privelegiet å vokse inn i. Hjelp oss hver dag å ta steg i retning av å vokse inn i det, Herre, og å oppmuntre hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Hjelp oss ikke å reagere negativt på andres vitnesbyrd om din godhet, men hente tro og håp ifra dem. Vis din store miskunn og nåde på oss, Herre! Kom, Herre Jesus! Kom!