Du lurer kanskje på tittelen. Jeg forstår deg. Jeg lurte også litt når disse versene stod ut mens jeg leste og setningen "vantroens medfølelse" formet seg i hjertet. Hva mener du, Herre? Likevel, det tok ikke så lenge, før jeg skjønte bildet. Hvorfor lage salver man lager til de døde hvis man forventer å finne en som har oppstått, slik han sjøl forutsa? Hadde kvinnene trodd Jesus, hadde de nok vært ved graven for å få med seg begivenheten. Ser du det for deg? Disippelgjengen med nedtellingsklokke som heiagjeng til Pappa Gud. Men det var ikke helt slik det skjedde.
Ironien er likevel at selv om det var en medfølelse drevet at vantro, så befant kvinnene seg likevel ved graven, og Gud fant det for godt å åpenbare "hemmeligheten", det vil si: minne dem på det de allerede burde ha visst. Han sa det flere ganger. Tenk for en ære å være de første i verden som fikk budskapet etter oppstandelsen. Han er oppstått! Maria Magdalena som hørte Jesus henvende seg til henne med navn; den første som hørte røsten fra den oppstandne. Ville du følt deg beæret? Det skjedde ikke primært fordi de tilfeldigvis var der. Det skjedde fordi han ville det slik. Her ser vi Guds godhet i vår utilstrekkelighet. Han avviser ikke våre forsøk på å vise medfølelse, enda den er motivert av vantro. Han møter oss der vi er, og likevel: han tilbyr oss noe mer. Dette mer begynner akkurat der, disse flotte kvinnene ikke hang med i svingen, akkurat som resten av disiplene: oppstandelsen fra de døde. Det umulige. Det som bare kan skje hvis Gud faktisk finnes og faktisk er allmektig. Og det er dette som definerer kristentroen. Dommedag er det flere som opererer med. Men at Gud ble mennesket lik, døde og stod opp igjen er helt særegent. Jeg snakka med en muslimsk Taxi sjåfør i Egypt. Han visste at Koranen sier at Jesus er i himlen. Han visste også at Jesus kommer igjen. MEN: han var ikke sikker på om Jesus var i live nå. Så jeg forsøkte meg: vel, om han kommer igjen, så kommer han vel igjen i live, eller hva? Jo, der hadde jeg nok et poeng. Det var når jeg fortalte ham hva jeg ser når jeg ber i Isa (arabisk for Jesus) sitt navn, at han virkelig ble nysgjerrig. Han syntes det var fascinerende at jeg kunne få slike bønnesvar. Jeg spurte ham om han hadde noen smerter eller problemer i kroppen, men det hadde han ikke. Nå var vi nesten framme, så jeg hadde ikke mye tid til å søke Gud for et kunnskapsord ; hadde lyttet tålmodig og interessert på alt han hadde å fortelle i håp om at han ville lytte slik jeg lyttet. Men han hadde et bønnebegjær. Om jeg kunne be for situasjonen i Egypt; han var veldig lei seg og fortvilet. Klart jeg gjorde. Der i bilen. Høyt. Og jeg tenkte mens jeg bad. Kom, hellig ånd og fyll denne bønnen og denne bilen med ditt nærvær. Han tok meg i hånden og var takknemlig. Jeg smilte og sa at han bare måtte dukke opp på hotellet om det var noe mer han ville jeg skulle be om, så han kunne se hva som skjer når vi ber i Isa sitt navn.
En mulighet til å snakke om en levende Jesus. En mulighet til å la noen få demonstrere at Jesus lever. At under - som både bibelen og koranen sier han gjorde, det gjør han fremdeles slik bibelen forteller oss (og der ramler koranen av, i tilfelle du lurte). Det er godt å føle medfølelse med folk. Det er en godt sted å begynne. Jeg følte med ham der han la ut om hvor desillusjonerte de var etter en mislykket arabisk vår, og at de nå var der de var; med diktatur. Og hvordan sameksistens mellom religioner og en egyptisk identitet uavhengig av religion og folkegruppe nå var truet. Ikke er jeg sikker på hvordan denne "sameksistensen" egentlig tok seg ut i et land med et solid flertall muslimer, men det var slik han så på det, og han hevdet å ha kristne venner som han hadde respekt for. Mye mulig han hadde rett i det. Men uansett. Å ha medfølelse er en god plass å begynne. Det kan åpne mange dører til å møte behov. Noen ganger er det jo bare et smil og en oppmuntring som trengs, også. Gud er ikke imot vår medfølelse med mennesker. Det er han som har gitt oss egenskapen - og det er en del av Guds bilde i oss. Men han stopper ikke der. Han vil fylle oss med sin medfølelse som er ladet med tro og kraft, slik at vi har gode nyheter også der et smil og en klapp på skulderen forblir en fattig trøst. Jesus både smilte og trøstet, men det var noe mer han gav til den lamme mannen som hadde ligget der i over 30 år. Tjeneste redusert til kun det vi kan få til, er ikke bibelens Kristus, og vi er vel bibeltro, er vi ikke? Medfølelsen må drive oss inn til ham som har en medfølelse av en annen verden. Der kan vi øse ut vårt hjerte, og motta hans. Det har ikke bare medfølelse, men tro til å tale og skape forandring. Vår prioritering er himmelen først, så verden. Det er derfor vi ber: la ditt rike komme; la din vilje skje, som i himmelen, så og på jorden. Uten himmelen først, så blir vi som alle andre. Når himmelen kommer først, er det veldig mye tjenester og gaver som også får sin plass. Paulus samlet inn penger til fattige søsken. Han bad ikke i 3 år, og så dukket det opp en engel med dem. Himmel først betyr ikke fjas og svermeri. Det er veldig praktisk å være åndelig. Et årvåkent smil kan åpne flere dører enn underlig oppførsel. Man kan være fra sans og samling innfor Gud, men ute blant folk fungerer med sans og samling best. Det er nok for folk å undre seg over. Profetiske ord og helbredelser setter agnostikere og ateister i sjokk - hva er dette? Medfølelse og kjærlighet bygger opp - og da er vi opptatt av å kommunisere slik at folk forstår (1.Kor 14). Vi har alle vært umodne en gang og vært mest opptatt av vår opplevelse. Men det er godt å bli moden, også.
Herre, fyll oss med din medfølelse! Herre, la den medfølelsen vi kjenner på drive oss til deg. Herre, la oss være blant dem som vandrer i realiteten av oppstandelsen, så vi ikke roter rundt graven med salveoljer for en begravelse som du har avlyst, en gravstein som ikke er der lenger. La oss ved din nåde få skinne en levende Jesus!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar